Så fortvilet...hva gjør man?

[Anonym bruker]

Jeg har lyst til å gå fra mannen min, men hvordan gjøre det riktig?

Jeg elsker ham ikke lenger og det har jeg ikke gjort på en stund. For et par år siden hadde jeg bestemt meg, men så ble han plutselig syk og dette viste seg å være en kronisk sykdom som han aldri blir kvitt. Da ble det liksom noe ved det å være "hun som gikk fra han da han ble syk", og jeg nølte. Og her er jeg da.

Grunnene til at jeg vil gå fra ham er mange, men det meste grunner til at han alltid setter seg selv først. Han har hatt tendenser til dette hele tiden, men det ble betraktelig verre etter at han ble syk. Alt må vike eller tilrettelegges for ham. Han tar meg helt for gitt og mine behov er ALDRI en faktor.

Vi har tre barn og jeg føler at han ikke er noen god rollemodell for dem lenger. Han lærer sønnen sin at slik kan en familiefar oppføre seg, og han (eller aller mest jeg) lærer døtrene våre at dette er sånt som man må finne seg i.

Jeg merker også at barna skyver han fra seg. De forgudet ham tidligere, men nå spør de ham aldri om noe, de retter alle samtaler til meg og de gjør aldri noe sammen lenger. Foreslår jeg at vi skal gjøre noe som en familie, så ender det med at det bare blir meg og barna fordi uff eller au eller et eller annet.

De største barna har uttrykt til meg at de synes pappa har forandret seg, og de liker det ikke. Dette har jeg tatt opp med han, men han ser ikke på det som et nevneverdig problem.

I tillegg har han begynt å rote økonomisk. Sier at han har betalt regninger som han ikke har betalt osv, så nå vil jeg ut før det blir alt for ille, men:

- Jeg har ikke fast jobb (men gode utsikter til å kunne få en). Jobber likevel en del, og vil i tillegg få noe overgangsstønad. Er det helt håpløst å få lån?

- Jeg ønsker at han skal ha barna minst mulig så lenge ting er slik de er nå, hvordan går jeg fram?

- Vi har et stort hus i dag og jeg ønsker å bli boende på dette stedet, men det betyr at vi må inn i noe langt mindre. Hvordan er denne overgangen for barna?

Er det noen som har gått gjennom en lignende prosess som har noen råd å komme med?

Anonymkode: dfdf1...d44

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det er aktuelt for deg... Men psykologen min sa til meg, da jeg kom rasende og sa at jeg vil skilles. At jeg har prøvd alt.

:" Har du bare prøvd å snakke med han? Prøvd ? Du skal snakke med han. Du skal få det til å fungere."

Han hadde helt rett. Nå er vi på rett kjøl igjen. 

Anonymkode: 35c32...289

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke om det er aktuelt for deg... Men psykologen min sa til meg, da jeg kom rasende og sa at jeg vil skilles. At jeg har prøvd alt.

:" Har du bare prøvd å snakke med han? Prøvd ? Du skal snakke med han. Du skal få det til å fungere."

Han hadde helt rett. Nå er vi på rett kjøl igjen. 

Anonymkode: 35c32...289

Fikk ikke dette så godt i hovedinnlegget. Ja, jeg har prøvd å snakke, mange ganger, men denne mannen VIL ikke snakke. Når samtalene dreier en vei han ikke vil så holder han rett og slett kjeft. Sier ingenting. Så føler ikke jeg kommer noen vei der.

Anonymkode: dfdf1...d44

[Anonym bruker]

Har dere forsøkt parterapi?

 

Anonymkode: ff438...797

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har dere forsøkt parterapi?

 

Anonymkode: ff438...797

Nei, kan man få det hvor som helst i landet? Bor ikke veldig sentralt.

HI

Anonymkode: dfdf1...d44

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, kan man få det hvor som helst i landet? Bor ikke veldig sentralt.

HI

Anonymkode: dfdf1...d44

Ja, mener alle kommuner skal ha et familievernkontor. Sjekk med kommunen der du bor i morgen.

Jeg tenker det kan være lurt, av flere årsaker. Det kan jo hende det kunne hjelpe dere. Men hvis det ikke hjelper så tror jeg likevel det kan være nyttig med tanke på at dere uansett må kommunisere i fremtiden pga. barna, og da er ikke noen tips til å bedre kommunikasjonen noen ulempe (og det høres ut som om spesielt mannen din trenger det). Der kan du også ta opp det med at han har endret seg mye, at han fokuserer på seg selv og ikke tar ansvar for familien, og det at barna nå søker vekk fra ham fordi han ikke er der for dem og ikke er positiv for dem eller en støtte for dem. Og du kan ta opp det at han har begynt å rote økonomisk. Og ikke minst at du ikke blir sett eller møtt på dine behov lenger i forholdet, bare han. Det er ikke utenkelig at mannen din uansett kunne trengt en psykolog for å bearbeide alt det å bli syk fører med seg av følelser - sorg, sinne, frustrasjon, hjelpesløshet m.m. Og kanskje kan en nøytral tredjeperson åpne øynene hans for disse tingene, uansett hvordan det går med forholdet.

En annen årsak til at det kan være greit å forsøke parterapi, det er at det kjøper deg litt tid slik at du kanskje kan ha fått en fast/full stilling før du går - det meste går lettere da, du er sikret bedre lønn, har bedre muligheter for ev. lån osv.

Men hvis han har begynt å rote så mye med økonomien at det setter deg/dere i en vanskelig situasjon nå, da tror jeg ærlig talt ikke at jeg hadde utsatt en skillsmisse, for da kan konsekvensene for deg bli for store om du blir ansvarlig for deler av hans gjeld. Om det ikke er så ille enda, da ville jeg gjort en avtale på fvk med ham om at han ikke kan ta opp lån, at han svartelister seg selv for kreditt osv. i den perioden dere jobber med forholdet. Og at du i en periode tar over familieøkonomien, betaler regninger osv., da vil du ha kontroll.

Ellers tror jeg det er lurt at du begynner å undersøke litt. Les deg opp på nav.no om hvilke rettigheter du har til støtte om du blir alenemor. Kanskje kan du også ha rett til bostøtte? Du har selv nevnt overgangsstønad. En ekstra barnetrygd. Om mannen din ikke kan jobbe så vil du få et begrenset barnebidrag, men du kan gå inn på bidragskalkulatoren til nav.no for å se ca. hva du vil få i barnebidrag ved ulike samværsprosenter. Du kan kontakte økonomisk rådgiver i bank for å sjekke dine muligheter. Du kan også begynne å sjekke boligmarkedet der du bor, enten du kan kjøpe noe lite eller om du må leie. Selv om du ikke skulle få bruk for det så er det ikke bortkastet, for du vil føle deg tryggere når du vet mer om hvilke valg du har.

Du kan også lage en slags dagbok (som din mann ikke kan finne) hvor du skriver ned hvor mye (lite) han gjør med barna, om han trekker seg unna dem, eller de trekker seg unna ham, det at han ikke tar til seg at barna sier han har endret seg og ikke vil ha med ham å gjøre, hvis han avviser barna, men også når han gjør ting med barna. Skulle det ende med skillsmisse kan du vise til hvor lite han faktisk gjør med barna, og da kan det være du stiller sterkere mtp. at han bør ha mindre samvær mtp. barnas beste.

Jobb litt dobbelt, få ham med i parterapi og undersøk ellers hvordan fremtiden din blir om du må gå fra ham.

Og du - ender det med at du går fra ham uansett, ikke ha dårlig samvittighet selv om han er syk. Selv som syk må han ta ansvar for seg selv og også for den familien og forholdet han har. Vil han ikke det så er det ikke noe du kan gjøre for å beholde et godt forhold, og da går du i vissheten om at du har forsøkt alt.

Anonymkode: ff438...797