Har jeg en psykisk syk mor?

[Anonym bruker]

Jeg vet forsåvidt svaret selv, men jeg kan ikke nevne det for henne, for da er jeg respektløs (ifølge henne).

Jeg vil ikke gå i detalj ang. min barndom, men jeg husker en mor som var alt for bekymret, innadvendt, og lot oss nesten aldri gå ut med venner. 

Hun kranglet mye med pappa ( de er fortsatt gift) og hver gang de kranglet later hun som hun besvimte eller som at hun fikk smerter i brystet. Hun later også som hun skulle ta selvmord, og jeg så henne med kniv i hånden MANGE GANGER. Vi kunne komme hjem fra skolen og finne henne i sengen med kniv i hånden, der hun latet som hun var død. Men øynene beveget jo på seg så vi lærte oss etterhvert at hun bare faker, men vi turte ikke si noe. 

 

Min søster har kutter kontakt med foreldrene mine, (eller har veldig sjeldent kontakt) men jeg bor i samme by og føler en forpliktelse til å ha kontakt, ikke minst for pappas del som fortsatt lever med dette. 

Jeg selv har to barn og jeg er så ødelagt, og har slitt mye med angst og har på grunn av mine opplevelser vært mye syk og venter nå på uføre. MEN psykologen kjenner ikke alle detaljer om min familie. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget annet enn å lufte tankene mine og kanskje spørre om hvor jeg kan henvende meg for litt råd ang. moren min. 

Er det noen som tenker en «diagnose» mens de leser innlegget mitt så kan dere gjerne skrive det.

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

Personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: 2eb2e...9d4

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil om at din mor er alvorlig psykisk syk og har vært det i hele oppveksten din, ut fra det du forteller. Hvilken diagnose vil jeg ikke spekulere i, men jeg påstår at det du har opplevd er så alvorlig at barnevernet skulle vært inne i bildet og gitt din far et valg - enten flytter han fra kona og tar ansvar for barna alene, eller så mister de barna. Det er så alvorlig jeg ser din mors psyke!

Jeg tror den beste du kan snakke med om din mor og oppveksten er psykologen din. Skal psykologen hjelpe deg så må du fortelle sannheten om familien din. Jeg tror helt ærlig at du vil bli friskere hvis du får bearbeidet de traumene du har fra barndommen, men da må du også fortelle psykologen om det. Du kan få det bedre. Og du bør sette grenser for deg selv når det kommer til dine foreldre, og også det kan psykologen hjelpe deg med å gjøre, samt de reaksjonene du får når du setter grenser. Det er også viktig å huske at du ikke har noe ansvar for din mor - og heller ikke din far, han er voksen, han er nok også psykisk skadet av å bo sammen med din mor så mange år, men han må ta ansvar for seg selv. Du må ta ansvar for deg selv.

Start med å snakke med psykologen din. Synes du det er vanskelig, start gjerne med å vise psykologen akkurat det du har skrevet i hovedinnlegget her, det gir psykologen nok informasjon til å hjelpe deg videre. Om du ikke tar tak i dette lar du din mor få kontrollere deg fremdeles, og det bør du ikke tillate henne!

Anonymkode: c9dbe...f78

[Anonym bruker]

Hun høres ikke god ut nei! Det er veld viktig at du forteller alt til behandleren din? Se på det som en mulighet til å kunne bearbeide en traumatisk barndom. Alle kortene på bordet👍🏻

Anonymkode: 28df9...dd5

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ingen tvil om at din mor er alvorlig psykisk syk og har vært det i hele oppveksten din, ut fra det du forteller. Hvilken diagnose vil jeg ikke spekulere i, men jeg påstår at det du har opplevd er så alvorlig at barnevernet skulle vært inne i bildet og gitt din far et valg - enten flytter han fra kona og tar ansvar for barna alene, eller så mister de barna. Det er så alvorlig jeg ser din mors psyke!

Jeg tror den beste du kan snakke med om din mor og oppveksten er psykologen din. Skal psykologen hjelpe deg så må du fortelle sannheten om familien din. Jeg tror helt ærlig at du vil bli friskere hvis du får bearbeidet de traumene du har fra barndommen, men da må du også fortelle psykologen om det. 

Start med å snakke med psykologen din. Synes du det er vanskelig, start gjerne med å vise psykologen akkurat det du har skrevet i hovedinnlegget her, det gir psykologen nok informasjon til å hjelpe deg videre. Om du ikke tar tak i dette lar du din mor få kontrollere deg fremdeles, og det bør du ikke tillate henne!

Anonymkode: c9dbe...f78

Takk for et hyggelig svar, var redd for at mange ville skrive stygge ting om min mor, og det er faktisk veldig vondt for et barn å oppleve det jeg har opplevd, for man vil ikke fortelle andre at man har en slik mor som jeg har. 

Jeg er ikke så flink til å sette henne på plass når det gjelder meg selv, kun hvis hun gjør noe mot barna mine. Som f.eks når hun sier at min 13 år gamle datter ikke må gå å bade med venner (ca 10 min sykkeltur fra huset vårt). Så forteller hun meg om alle de jentene som blir voldtatt osv, sånn st jeg skal nekte henne. Da klarer jeg ikke snakke med henne på flere dager. 

Jeg skal virkelig prøve å fortelle psykologen min alt, men det er SÅ VANSKELIG, også er jeg litt redd for hvordan jeg vil bli oppfattet når hun ser at jeg har holdt dette skjult. Jeg har jo da på en måte løyet, og jeg vet at jeg skulle ha fortalt alt helt fra begynnelsen, men dette er så vanskelig tema for meg. Særlig fordi jeg fortsatt har kontakt og særlig med min far. Vi må alltid snakke sammen når han er på jobb. Hvis han er hjemme må han nesten alltid snakke med høytaleren på. Så hun er veldig kontrollerende. Min far er veldig stille og konfliktsky som person, og har nok lært seg sine strategier for hvordan stenge henne ute. Men han sier at den størtste feilen han har gjort er å ikke gå når vi var små. 

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for et hyggelig svar, var redd for at mange ville skrive stygge ting om min mor, og det er faktisk veldig vondt for et barn å oppleve det jeg har opplevd, for man vil ikke fortelle andre at man har en slik mor som jeg har. 

Jeg er ikke så flink til å sette henne på plass når det gjelder meg selv, kun hvis hun gjør noe mot barna mine. Som f.eks når hun sier at min 13 år gamle datter ikke må gå å bade med venner (ca 10 min sykkeltur fra huset vårt). Så forteller hun meg om alle de jentene som blir voldtatt osv, sånn st jeg skal nekte henne. Da klarer jeg ikke snakke med henne på flere dager. 

Jeg skal virkelig prøve å fortelle psykologen min alt, men det er SÅ VANSKELIG, også er jeg litt redd for hvordan jeg vil bli oppfattet når hun ser at jeg har holdt dette skjult. Jeg har jo da på en måte løyet, og jeg vet at jeg skulle ha fortalt alt helt fra begynnelsen, men dette er så vanskelig tema for meg. Særlig fordi jeg fortsatt har kontakt og særlig med min far. Vi må alltid snakke sammen når han er på jobb. Hvis han er hjemme må han nesten alltid snakke med høytaleren på. Så hun er veldig kontrollerende. Min far er veldig stille og konfliktsky som person, og har nok lært seg sine strategier for hvordan stenge henne ute. Men han sier at den størtste feilen han har gjort er å ikke gå når vi var små. 

Anonymkode: fe206...a5a

Det vanskelige er jo at man som barn også er glad i foreldre, selv de som ikke greier å være gode foreldre. Jeg har ikke hatt en så syk mor, men likevel en så psykisk syk mor at jeg måtte gå til psykolog for å bearbeide ting og også for å lære å sette grenser for meg selv.

Det er vanskelig å ta opp traumer med en psykolog. Du skriver bra, så jeg tenker du kan skrive det til psykologen om du synes det er vanskelig å si det selv. Det kan være en god måte å komme i gang. Tro meg, du er helt normal når du ikke har greid å ta opp dette med psykologen tidligere, det er ganske klassisk. Det er også vanlig å ikke greie å sette grenser for seg selv når man har opplevd det du har fra din mor. Din psykolog er profesjonell og vet at dette er normalt, og hun vil ikke føle du har løyet til henne - for det har du heller ikke. Det har bare vært så vanskelig for deg at du ikke har greid å si noe om det tidligere. Men det at du nå skriver dette her, det tenker jeg er et tegn på at den behandlingen du har fått hos psykologen begynner å gjøre deg sikker nok til å ta det opp. Så jeg er helt sikker på at psykologen din vil bli glad for at du nå har mot til å fortelle dette, for det viser at det dere har gjort til nå har hjulpet deg dit at du nå er klar til å også jobbe med dette. Jeg tror at psykologen vil være stolt av deg hvis du nå viser henne tilliten det er å fortelle dette :)

Så bare bestem deg, nå skal du ta tak i dette. Ikke for din mors skyld, men for din egen skyld. Som sagt, du skriver bra, så synes du det er lettere, skriv det ned til psykologen din. Du trenger ikke skrive veldig detaljert, det du skrev øverst er nok til at psykologen forstår og kan hjelpe deg videre.

Bare gjør det! :)

Anonymkode: c9dbe...f78

[Anonym bruker]

Har en mor som er ganske lik og opplevde det samme i barndommen min som du beskriver. Min mor sliter svært mye psykisk etter en ekstremt traumatisk barndom. Jeg vet ikke om hun har noen psykiatriske diagnoser, men tidligere i livet var hun inn og ut av psykiatrien. Jeg bodde periodevis i fosterfamilie og på barnevernsinstutisjon som barn/ungdom. 

Jeg slet selv noen få år, men har ingen problemer i dag. Jeg har etter mange år godtatt det faktum at jeg aldri kommer til å ha "normale" foreldre eller et normalt forelder-barn forhold til dem. På mange måter er jeg i dag mine foreldre sin omsorgsperson da jeg hjelper de med de meste av praktiske ting i tillegg til å være litt psykolog. Men med tiden har jeg lært meg å sette grenser for meg selv så de ikke bruker meg opp. Frem til jeg lærte meg denne balansen var det tøft med flere perioder hvor jeg var nødt til å kutte kontakten fullstendig. Men i dag har vi det stort sett ganske bra egentlig. Min mor er faktisk en ganske bra bestemor for mine barn. Hun stiller opp når som helst og behandler ungene mine HELT annerledes enn hun behandlet sine egne barn. Og hun ser det faktisk selv. Hun har bemerket det, at hun er så mye roligere med mine barn. Jeg har dratt en klar grense for hva som er akseptabel oppførsel ovenfor mine barn og hvordan de blir behandlet. Så ungene mine kjenner ikke til noe annet enn en rolig og koselig bestemor (heldigvis). 

Det eneste jeg kan råde deg til er at du MÅ sette grenser for deg selv. Du må kjenne på hvilken kontakt du vil ha med dine foreldre og i hvilken grad. Du må tenke på deg selv og pass på vite at du ikke har noe ansvar for din mor. Det er hun som er ansvarlig for sine egne handlinger. Ikke la henne tråkke over dine grenser både for deg selv og dine barn! 

Og så må du fortelle psykologen din om dette. Det er ikke verre enn at du neste timer sier noe sånt som "du, jeg har ikke fortalt alt om barndommen min og det vil jeg gjerne få snakket om. Sannheten er at...". Så enkelt og greit! Jeg kan love deg at det er ikke første gang en psykolog har opplevd at noen ikke har fortalt den hele og fulle sannheten om seg selv. Å bearbeide dette vil hjelpe deg med å sette de nødvendige grensene for deg selv. 

Anonymkode: b0419...746

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for et hyggelig svar, var redd for at mange ville skrive stygge ting om min mor, og det er faktisk veldig vondt for et barn å oppleve det jeg har opplevd, for man vil ikke fortelle andre at man har en slik mor som jeg har. 

Jeg er ikke så flink til å sette henne på plass når det gjelder meg selv, kun hvis hun gjør noe mot barna mine. Som f.eks når hun sier at min 13 år gamle datter ikke må gå å bade med venner (ca 10 min sykkeltur fra huset vårt). Så forteller hun meg om alle de jentene som blir voldtatt osv, sånn st jeg skal nekte henne. Da klarer jeg ikke snakke med henne på flere dager. 

Jeg skal virkelig prøve å fortelle psykologen min alt, men det er SÅ VANSKELIG, også er jeg litt redd for hvordan jeg vil bli oppfattet når hun ser at jeg har holdt dette skjult. Jeg har jo da på en måte løyet, og jeg vet at jeg skulle ha fortalt alt helt fra begynnelsen, men dette er så vanskelig tema for meg. Særlig fordi jeg fortsatt har kontakt og særlig med min far. Vi må alltid snakke sammen når han er på jobb. Hvis han er hjemme må han nesten alltid snakke med høytaleren på. Så hun er veldig kontrollerende. Min far er veldig stille og konfliktsky som person, og har nok lært seg sine strategier for hvordan stenge henne ute. Men han sier at den størtste feilen han har gjort er å ikke gå når vi var små. 

Anonymkode: fe206...a5a

Psykologen vet da godt at ingen forteller "alt" på første time. Du kan godt komme fram med mer nå selv om du har holdt det unna lenge.

Anonymkode: b99f5...96d

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Psykologen vet da godt at ingen forteller "alt" på første time. Du kan godt komme fram med mer nå selv om du har holdt det unna lenge.

Anonymkode: b99f5...96d

Første time?? Ja litt lenger har jeg gått der. 7 år!!!

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Første time?? Ja litt lenger har jeg gått der. 7 år!!!

Anonymkode: fe206...a5a

Om du har gått til samme psykolog i 7 år uten å komme noe videre er det kanskje på tide å prøve en annen?

Anonymkode: 12c3b...c35

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om du har gått til samme psykolog i 7 år uten å komme noe videre er det kanskje på tide å prøve en annen?

Anonymkode: 12c3b...c35

Jeg sa vel ikke at jeg ikke har kommet noe videre? Jeg har kommet veldig langt med panikkangsten min, og kan kontrollore meg selv. Jeg er ikke så «hyper» som jeg var, og ja, uten å måtte gå mer i detalj, så ser jeg på behandlingen min som vellykket, selv om den ikke er avsluttet. Og det at jeg faktisk ser ting og kan sette ord på ting nå, som jeg en gang ikke kunne, det er for meg en bragd. For meg er det stort, å kunne være en god mamma for mine barn etter mine traumer i min oppvekst. 

Jeg vet at jeg er en flink mamma og god kone. Selv om jeg ikke hadde noen gode rollemodeller som lærte meg det. 

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

Det spiller ingen rolle om du har gått hos psykologen i 7 år eller i en uke. Kanskje er det først NÅ du er klar for å fortelle noen veldig vanskelige ting. Det har kanskje ikke vært modent tidligere. 

Dette er psykologen helt inneforstått med. Stol på ham/henne, og du vil kunne få enda bedre hjelp. 

Har vokst opp med en mor med personlighetsforstyrrelse selv. Mye drama av typen du beskriver... det er tøft. 

Lykke til!

Anonymkode: 7927d...895

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg over her, Hi. Ei jeg kjenner gikk et sted mellom 8 og 10 år til psykolog før det som lå bak problemene kom frem. Hun hadde til og med fortrengt alt som hadde skjedd henne, og etter at hun begynte å få delvise minner så tok det godt over et år før hun turde fortelle psykologen om det.

Som du selv sier, behandlingen så langt har hatt god effekt, og jeg vil tro at det viktigste for deg har vært å få kontroll på angsten din slik at du kan fungere i hverdagen. Og nå som du har kommet så langt i behandlingen er du tydeligvis klar for å ta opp resten også, for ellers hadde du nok ikke skrevet denne tråden. Det er helt normalt at det kan ta lang tid før man greier å ta opp traumer med en terapeut - så ikke la noe stoppe deg, for det er viktig for deg å ta opp dette også. Og du greier det, jeg har troen på deg! :)

Anonymkode: c9dbe...f78

[Anonym bruker]

Psykologen er nok vandt med at noen folk bruker lang tid før de forteller om traumer etc. Uten at jeg kan sette diagnose, minner det om borderline personlighets forstyrrelse.

Anonymkode: 3e036...9f7

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det spiller ingen rolle om du har gått hos psykologen i 7 år eller i en uke. Kanskje er det først NÅ du er klar for å fortelle noen veldig vanskelige ting. Det har kanskje ikke vært modent tidligere. 

Dette er psykologen helt inneforstått med. Stol på ham/henne, og du vil kunne få enda bedre hjelp. 

Har vokst opp med en mor med personlighetsforstyrrelse selv. Mye drama av typen du beskriver... det er tøft. 

Lykke til!

Anonymkode: 7927d...895

Tusen takk for svar, og for deling av personlig erfaring, det betyr mye å høre om andre som har opplevd det samme, men som har klart å komme seg videre. 

Tøft er det absolutt, men prøver å fokusere at alt er mulig. 

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har svart deg over her, Hi. Ei jeg kjenner gikk et sted mellom 8 og 10 år til psykolog før det som lå bak problemene kom frem. Hun hadde til og med fortrengt alt som hadde skjedd henne, og etter at hun begynte å få delvise minner så tok det godt over et år før hun turde fortelle psykologen om det.

Som du selv sier, behandlingen så langt har hatt god effekt, og jeg vil tro at det viktigste for deg har vært å få kontroll på angsten din slik at du kan fungere i hverdagen. Og nå som du har kommet så langt i behandlingen er du tydeligvis klar for å ta opp resten også, for ellers hadde du nok ikke skrevet denne tråden. Det er helt normalt at det kan ta lang tid før man greier å ta opp traumer med en terapeut - så ikke la noe stoppe deg, for det er viktig for deg å ta opp dette også. Og du greier det, jeg har troen på deg!

Anonymkode: c9dbe...f78

Tusen takk igjen, for hyggelig svar! Jeg HAR kommet langt med behandlingen, og det vet jeg heldigvis. Føler ikke at jeg står stille der jeg var i utgangspunktet, og føler ikke for å bytte psykolog, hun jeg har er den beste. Dessverre skal hun slutte og jeg er veldig i tvil om jeg skal fortsette hos noen andre. 

Anonymkode: fe206...a5a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Tusen takk igjen, for hyggelig svar! Jeg HAR kommet langt med behandlingen, og det vet jeg heldigvis. Føler ikke at jeg står stille der jeg var i utgangspunktet, og føler ikke for å bytte psykolog, hun jeg har er den beste. Dessverre skal hun slutte og jeg er veldig i tvil om jeg skal fortsette hos noen andre. 

Anonymkode: fe206...a5a

Snakk med henne om det, kanskje har hun en hun kan anbefale deg å fortsette med? Jeg tror det er lurt å fortsette med en annen, spesielt nå når du har begynt å nøste opp i dette siste som er så grunnleggende, og som sikkert ligger bak den angsten du har hatt. Ikke la det at hun slutter få stoppe deg fra å jobbe med denne siste delen av det du trenger å bearbeide! Men pass på at du forteller henne dette neste time (eller skriver det til henne), da er du i gang med det.

 

Anonymkode: c9dbe...f78

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar, og for deling av personlig erfaring, det betyr mye å høre om andre som har opplevd det samme, men som har klart å komme seg videre. 

Tøft er det absolutt, men prøver å fokusere at alt er mulig. 

Anonymkode: fe206...a5a

Det ER mulig, særlig med den evnen til selvrefleksjon som du viser her!

Min mor døde (sykdom), det er mange år siden. Jeg har kunnet se både henne og meg i et annet lys og den avstanden har vært god for meg - selv om jeg gjerne skulle hatt en frisk mamma i livet mitt. 

Nå er det JEG som er mamma, og det er en god følelse å vite at mine barn aldri skal feks oppleve å finne sin mamma bevisstløs etter selvmordsforsøk... 

Du kan lykkes så mye bedre enn henne, det  kommer veldig tydelig frem. Både i det du gjør (terapi) og måten du skriver på (gjennomtenkt). 

God klem!

Anonymkode: 7927d...895

[Anonym bruker]

På 14.6.2018 den 13.57, Anonym bruker skrev:

Jeg vet forsåvidt svaret selv, men jeg kan ikke nevne det for henne, for da er jeg respektløs (ifølge henne).

Jeg vil ikke gå i detalj ang. min barndom, men jeg husker en mor som var alt for bekymret, innadvendt, og lot oss nesten aldri gå ut med venner. 

Hun kranglet mye med pappa ( de er fortsatt gift) og hver gang de kranglet later hun som hun besvimte eller som at hun fikk smerter i brystet. Hun later også som hun skulle ta selvmord, og jeg så henne med kniv i hånden MANGE GANGER. Vi kunne komme hjem fra skolen og finne henne i sengen med kniv i hånden, der hun latet som hun var død. Men øynene beveget jo på seg så vi lærte oss etterhvert at hun bare faker, men vi turte ikke si noe. 

 

Min søster har kutter kontakt med foreldrene mine, (eller har veldig sjeldent kontakt) men jeg bor i samme by og føler en forpliktelse til å ha kontakt, ikke minst for pappas del som fortsatt lever med dette. 

Jeg selv har to barn og jeg er så ødelagt, og har slitt mye med angst og har på grunn av mine opplevelser vært mye syk og venter nå på uføre. MEN psykologen kjenner ikke alle detaljer om min familie. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget annet enn å lufte tankene mine og kanskje spørre om hvor jeg kan henvende meg for litt råd ang. moren min. 

Er det noen som tenker en «diagnose» mens de leser innlegget mitt så kan dere gjerne skrive det.

Anonymkode: fe206...a5a

Hvorfor er det ingen som har tatt tak i problemet og skaffet henne hjelp ? 

 

Anonymkode: 0ad1a...bde