Råd angående venninne

[Anonym bruker]

Jeg trenger litt innspill utenfra, og håper noen av dere her kan hjelpe. Føler jeg sitter litt fast, og det er fint å kunne lufte det anonymt og forhåpentligvis få litt innspill.

Jeg kommer fra en svært dysfunksjonell familie. Moren min og hele familien hennes var veldig konfliktsøkende, dramatiske, følsomme og tok kritikk svært dårlig samtidig som de ga mye kritikk.

Jeg fikk en rolle i familien som den som prøvde å gjøre alle glade igjen. Prøvde å fortelle moren min at tantene mine nok ikke hadde ment den kommentaren sånn, og motsatt. Som et nervøst ekorn «sprang» jeg mellom familiemedlemmer og prøvde å mekle og skape god stemning. Og være positiv.

Så på videregående fikk jeg en venninne som var ganske stille og sjenert, men som jeg etterhvert skjønte kom fra en ganske vanskelig familie selv, og hun har store problemer med manglende selvtillit. Og manglende evne til å ta tak i ting samtidig som hun synes synd på seg selv. Hun er ganske navlebeskuende egentlig, noe jeg først har forstått sent i voksen alder.

For nye relasjoner og vennskap jeg gjorde i voksen alder har vært med «sunnere» mennesker. Altså mennesker som har det bedre med seg selv og derfor har overskudd til å ha empati og omsorg for andre. Uten drama og passiv aggressivitet osv. 

Men denne venninnen fra videregående har jeg fortsatt et ganske usunt vennskap med som jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal endre, fordi mønstrene og rollene sitter så dypt.

Vi snakker stort sett via meldinger (som chatting) fordi vi bor ganske langt unna hverandre. Vi snakkes på den måten kanskje 30-60 min flere ganger i uka, så det er jo ganske intenst. Hun er rask med å skrive et hjerte eller «huff da vennen» om det er noe fælt som har skjedd eller skjer med meg, men viser ikke egentlig noen reell omsorg eller empati. Og går ofte raskt over til å skrive noe trivielt som har med henne selv å gjøre. Og hun følger aldri noe av denne «meldingskjærligheten» opp i handling.

Hun bodde noen år i utlandet og tok ikke tak i problemene sine da heller, livet fløt liksom bare forbi. I mens fullførte jeg utdanning og fikk meg fart jobb. fikk barn, brøt kontakt med den destruktive familien min (det ble dessverre helt nødvendig, selv om det var veldig vanskelig), og klarte etter mange år med hardt arbeid å kjøpe en rimelig bolg med mannen min. Hun har flere ganger vist at hun er misunnelig og sjalu, og jeg synes ikke det virker som hun unner meg noe av dette. Hun viser heller ingen forståelse for sorgen det var å bryte med familien min. Hun blir påspandert mange ferieturer og fine gaver av sin store familie, og kan sutre til meg over ferieturene og gavene, uten å tenke over at jeg ikke har noen familie lenger, eller at jeg ikke har reist på ferie på mange år (fordi vi sparte til, og kjøpte hus, som hun er misunnelig for). 

Jeg er nå gravid med barn nummer 2, og har hart hyperemesis hele graviditeten og vært sykemeldt og ute av stand til å komme meg noe sted. Hun har ikke besøkt meg en eneste gang, selv om hun nå bor i Norge. En time unna meg. Før hun flyttet til Norge snakket hun på eget initiativ om at hun skulle være barnevakt for barnet vi har fra før, og at hun skulle være tante osv. På to år siden hun kom tilbake, har hun besøkt oss to ganger. Før jeg ble gravid og dårlig presset jeg inn tid i kalenderen til å treffe henne, selv om det var vanskelig med tidsklemma som pendlende forleder. Avspaserte fra jobb osv. 

Hun har ikke selv barn og viser ingen forståelse for at det er slitsomt med barn, spesielt uten noen form for avlastning. Hun husker aldri ting jeg har fortalt. Som at barnet vårt vekker oss klokka 6 uansett hvilken dag i uka. Om jeg nevner på en torsdag at jeg er trøtt kan hun si «men snart er det helg og da kan du jo sove ut og slappe av». Den kommentaren i seg selv er jo helt Ok, men det er veldig mange lignende kommentarer. Hun burde vite at jeg ikke kommer meg ut og bare spyr, men kan finne på å spørre «skal dere gjøre noe kos i dag? Skal dere spise noe godt til middag? Jeg skal ut med moren om å spise biff! Gleder meg sånn! Har ikke vært ute og spist siden forrige uke». Så vet hun jo egentlig (fordi hun har spurt) at sist vi var ute var for halvannen måned siden på Peppes sammen med treåringen. 

Hun hevder jeg er hennes beste venninne, men vet egentlig ingenting om meg eller mitt liv og følelser. Hun bagatelliserer alt. Jeg fikk litt nok for noen uker siden da hun klagde over at hun ikke hadde hus og kom med spark om at vi var så sykt heldige (de siste årene har hun brukt på å sose rundt, jobbe deltid, ha lange perioder uten jobb, reise mye, gå mye ut og spise, hun åpnet BSU-konto først nå i en alder av 31, og får hjelp av foreldrene om hun skal kjøpe seg noe). Da sa jeg at ting er ikke så fantastisk som de kanskje ser ut utenfra: jeg føler meg veldig sliten og oppgitt, blir deppa av å være så dårlig og isolert over lengre tid, er lei meg for å ikke ha noe familie, og også godt kunne tenke meg å kunne reise av og til eller gå ut og spise på restaurant av og til, som vi aldri får gjort pga. mangel på barnevakt og også fordi vi prioriterer å bruke penger på «kjedelige» ting som å spare opp penger til å utbedre huset osv. Vi jobber oss langsomt men sikkert oppover, til tross for mye motgang, noe hun nok hverken ser eller forstår. 

Siden jeg er så isolert hjemme for tiden er mobilskrivingen med henne nesten den eneste sosiale kontakten jeg har. Jeg blir nok kanskje også derfor mer avhengig av den, og blir samtidig oppgitt og lei meg. Det kommer så mye negativt ut av det.

Jeg snakket med mannen min om det, som mente at jeg bidrar jo selv til at dette fortsetter ved å svare og fortsette kommunikasjonen slik som jeg gjør. Og at jeg burde prøve å endre kommunikasjonen med henne. Ikke bare enten fortsette som før eller bryte helt (som var mine forslag, men han mente det var drastisk og ikke burde være nødvendig). Hun er mye hyggeligere ansikt til ansikt, men det er jo nesten aldri vi treffes ansikt til ansikt.

Men jeg er så fastlåst i det at jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på ting. Spesielt siden jeg måtte bryte med familien min, og de andre vennene jeg har er litt mer perifere, og forholdene med dem er basert mer på å treffes innimellom, noe jeg ikke kan nå, så har dette vennskapet fått en veldig stor plass i det siste.

Hun klager gang på gang over kommentarer familiemedlemmene hennes (som hun tilbringer mye tid med) sier til henne, men fortsetter å omgås dem og svare dem på samme måte likevel. Jeg har sluttet å prøve å gi henne råd. For det var slik vennskapet vårt var i begynnelsen, akkurat som med familien min, så prøvde jeg å muntre opp og i råd og håpet min positivitet ville smitte over. Og da jeg ikke hadde barn og hadde mye overskudd og energi var det liksom ikke noe problem. Så endret livet mitt seg totalt, og for første gang hadde jeg ordentlige problemer (som sorgreaksjonen ved å måtte bryte med familien min, selv om det jo var riktig og bra i det lange løp, og det slitsomme med graviditet, fødsel og mindre overskudd som følger med å ha barn), og jeg hadde nok vært naiv som hadde trodd hun kom til å være der for meg på samme måte som jeg hadde vært der for henne. 

Hun ringte meg rett før jul. vi snakker sjelden på Tlf, men dette var «krise». Det var plutselig tre tapte anrop og en melding om at nå trengte hun sin beste venninne. Jeg forlot arbeidsoppgavene mine på jobb og gikk på et stillerom og ringte henne med en gang. Det viste seg at det dreide seg om at hun og søsteren hadde kjøpt nesten samme julegave til broren deres. Søsteren hadde kommet med en litt oppgitt kommentar om at det var jo litt dumt at begge hadde samme gave. Og nå var alt helt krise. Akkurat som jeg holdt på med egen familie prøvde jeg å forklare og roe ned situasjonen. 

Dagen før hadde jeg nevnt (som svar på om jeg gledet meg til jul) at jeg grudde meg til jula fordi jeg tenker ekstra mye på at jeg ikke kan ha noe med familien min å gjøre da, og at jeg savner dem akkurat da. Og hun hadde vel skrevet et hjerte eller noe sånt. 

Men hun glemmer alt som gjelder mitt liv virker det som. Hun har helt glemt at jeg er gravid et par ganger.

Jeg har gått mange runder med meg selv i det siste (jeg har jo mye tid til å tenke på sofaen med spybøtta ved siden av meg) og har tenkt at dette vennskapsforholdet ikke gir meg noe annet enn negative følelser for tiden, samtidig som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det eller hvordan. Mannen min (som både er klok og trygg) sa at han synes vennskapet jeg har med henne minnet han litt om et voldelig forhold der jeg går tilbake til den voldelige mannen gang på gang, og at jeg må forstå at jeg bidrar til at hun fortsetter å behandle meg dårlig og ta meg for gitt, og at jeg må forstå min rolle i det og sett grenser.

Han har nok rett i det. Men hva gjør jeg?

Jeg prøver noen ganger å nå gjennom til henne, men synes aldri jeg får ekte forståelse eller empati. Hun er der aldri for meg på ordentlig. Når jeg skriver dette tenker jeg herregud... Ser jo selv når jeg skriver det hvor dumt det er.

Samtidig har jeg vært venner med henne halve livet og er glad i henne og skulle ønske jeg kunne fortsette å være venner med henne på en måte som ikke er negativ. For hun har jo faktisk vært der litt for meg også. Men er det mulig?

Hilsen forvirret, sliten, gravid og hormonell dame.

Anonymkode: 285f0...aca

[Anonym bruker]

Dette er ei veninne du chatter med og knapt treffer!? At du gidder å legger noe energi i dette i det hele tatt.. 

Anonymkode: 37e62...8de

[Anonym bruker]

Her er det ikke håp. Fas henne forsiktig ut. La det gå tid før hun svarer, ta mindre initiativ selv.

Hun opptar tiden du kunne brukt på sunnere mennesker 

Anonymkode: 4cc20...7ae

[Anonym bruker]

Synes du skal skrive ned til henne hva du føler, bruk litt tid på det. Prøv å sett det opp så oversiktlig som mulig a'la Du snakker om familien din og om småproblemer som jeg ikke ser på som problemer overhodet vs jeg har ingen familie jeg kan støtte meg til og det er en sorg for meg, jeg skule gjerne ovetatt familieproblemene du sliter med. Er selvølgelig vanskelig å bare droppe henne siden du har vært venninne med henne såpass lenge, men ser absolut problemet her.

Skriv om alt det du har nevnt her i tillegg til ting du ikke har nevnt, men som er viktig for deg å få med.

Anonymkode: 0a5ce...696

[Anonym bruker]

Du trenger henne. For det første har du tydeligvis ikke mange andre venner å prate med i hverdagen og for det andre får hun deg til å føle deg vellykket.

Anonymkode: 64a20...998

[Anonym bruker]

Slik jeg leser deg er du vant med å være diplomaten (fra familien din). I den rollen blir man gjerne mindre flink til å være tydelig om egne behov (vil ikke såre andre eller skape konflikt eller bli sett på som krevende). Og jeg tror det er der du selv må begynne. Du kan ikke endre henne, men du kan endre hvordan du forholder deg til henne. Er du heldig så kan det være hun tar til seg noe av det etterhvert.

En annen ting som har med deg å gjøre er at jeg får en følelse av at du fremdeles sørger din manglende kontakt med din familie, og at du muligens er litt hårsår på akkurat det. Har du snakket med fagpersoner rundt alt med å kutte kontakten med familien din? Hvis ikke anbefaler jeg det, det hjalp meg i samme situasjon. Trodde jeg taklet det fint, men jeg dro med meg en del videre som ble unødvendig negativt for meg. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg synes din venninne kanskje innimellom snakker om familieting ang. sin familie, som er normalt å snakke om. Men så blir det et problem for deg fordi det kanskje trigger din sorg over den familien som ikke er der? Kjenner meg igjen i det og har måttet jobbe mye med meg selv for å takle å høre slike ting uten at det automatisk skulle trigge mine egne negative følelser, for da begynte jeg å føle at andre var ufølsomme når de egentlig bare snakket om normale familieting. Det er også normalt at de følelsene du har rundt familien din og sorgen over den kommer mer opp nå som du ikke bare er gravid, men er syk i tillegg og på toppen av det igjen er så isolert som du er i hverdagen.

Når alt det er sagt, din venninne virker altfor navlebeskuende, slik du sier, og det er hovedproblemet, ikke du. Jeg tror det i hvert fall er verdt å forsøke å endre måten du snakker med henne på. Vær tydeligere med henne, slutt å være diplomaten, den som aldri viser hele deg, den som alltid forstår andre og som alltid er fredsmekler. Din venninne må tydeligvis ha ting klarere enn du har vært nå (om jeg forstår deg rett). Og jeg tror hun må ha det "her og nå", altså at hun trenger tilbake meldinger når hun sier/gjør noe som blir feil.

For eksempel - da du var på jobb og hun skrev "krise" til deg og at hun trengte deg. Da burde du ha sagt VELDIG tydelig fra til henne - "Mener du virkelig at en feilkjøpt julegave er så stor krise at du synes jeg skal slippe alt jeg har i hendene mens jeg er på jobb for å snakke med deg? Jeg er på jobb, jeg får lønn for å jobbe, ikke for å løse dine små julegaveproblemer. Hvilke ord skal du bruke til meg den dagen du opplever en virkelig stor krise? Du vet jeg stiller opp for deg når du kan, men det du gjorde nå var faktisk helt urimelig og ikke akseptabelt når du vet jeg er på jobb. Du kan ringe meg i kveld kl xx så kan vi snakke sammen da."

Eller når hun vet du har hyperemesis og begynner å snakke om mat - si fra der og da! "Hei, du - glemmer du at jeg har hyperemesi, jeg er så kvalm og syk at jeg ikke får i meg mat, IKKE snakk om mat med meg før babyen er født eller jeg er bra av hyperemesien! Du kan godt si at du skal ut å spise eller har vært ute og spist, men jeg vil IKKE høre noe om maten!!!"

Når hun snakker om familiehøytider, f.eks. jul. Si at du forstår at hun synes sånn er utfordrende, lytt til henne, men snu så over og fortell henne at du selv synes det er veldig sårt med jul og andre høytider, for du har ingen familie å ha kontakt med, har ingen som gir gaver, har ingen som du kan planlegge noe med, har ingen å dele høytidene med som er av din familie. Kanskje til og med spørre hvordan hun hadde taklet det om hun måtte.

Når hun er misunnelig på huset deres - si tydelig fra igjen! "ja, men Lise, det er ikke noe å være misunnelig på. Lars og jeg har jo i flere år valgt å spare alt vi har ekstra, vi har ikke reist på ferie, vi har ikke tatt oss råd til å spise ut. Hadde vi opprettholdt den livsstilen du velger å ha, så hadde heller ikke vi hatt råd til å kjøpe oss hus, selv om vi er to. Du kan også skaffe deg et eget sted å bo, men da må du også være villig til å gjøre noen endringer slik at du ikke bruker opp pengene du kunne spart til egen bolig. Det gjør seg ikke selv. Du har valgt å prioritere helt anderledes enn oss, det er jo ikke noe galt i det - jeg kan også innimellom tenke at jeg skulle ønske jeg kunne spise ute eller reise på ferie, men for meg og oss er det viktigere å prioritere et hus og den tryggheten det gir oss. Men det fører også til at vi har påtatt oss mer utgifter, man spare til uforutsette og planlagte større utgifter som følger med et hus, så vi må fremdeles velge bort en del av de tingene du velger å ha som en del av din livsstil. Vil du virkelig ha egen bolig, da tror jeg du må begynne å prioritere litt anderledes hva du bruker pengene dine på - har du vurdert det selv? Du har jo begynt å spare i bsu, nå, men hva annet har du tenkt å gjøre for å spare nok?"

Og om hun glemmer det at du er gravid, at du har hyperemesis eller familien din - spør henne "er det ikke noe du glemmer nå?" Da må hun stoppe litt opp og tenke seg om, forstår hun ikke hva du mener, svar noe à la "du vet jo at jeg er gravid med hyperemesis, har du lest hva det innebærer og hvor syk man da blir?" Få henne til å tenke litt mer over ting. "Hvordan tror du du hadde fungert hvis du 24 timer i døgnet i mange uker og måneder var dårligere enn man normalt er av spysyka og du ikke fikk i deg mat og bare spydde hele tiden?" Jeg tror din venninne må lære seg å tenke seg litt mer om, og om du stiller henne riktige spørsmål så kan hun sikkert lære det, i hvert fall til en viss grad.

Du sier at hun er mye hyggeligere ansikt til ansikt. Kanskje du kan be henne komme på besøk en dag? Så får hun også se hvor dårlig du er. Si fra til henne at det hadde vært kjempekoselig om hun kunne komme en tur siden du er så mye alene, men at hun må være forberedt på at du er veldig dårlig, men at du likevel ville satt pris på besøk. Da får hun også sett selv hvor dårlig du er, bare det kan gjøre at hun kanskje forstår litt mer.

Jeg ville gitt det et forsøk om jeg var deg. Du kan sikkert ikke forvente et mirakel over natten med henne, men om hun ellers er noenlunde oppegående burde hun være mottakelig for noe av dette. Akkurat nå har hun jo også den funksjonen at du føler deg mindre alene der du ligger hjemme med hyperemesisen. Så gi det en sjanse. Om hun over tid viser at hun ikke tar til seg noe, da kan du heller fase henne litt mer ut, eller faktisk si fra også.

God bedring med hyperemesisen :)

Anonymkode: 2834b...bb2

[Anonym bruker]

Denne dama har minimalt med selvinnsikt. Hun har store følelsesmessige behov som hun sikkert ikke er ordentlig bevisst på selv engang. Du et en kilde til å dekke disse, og hun tenker sannsynligvis ikke over at sy kanskje har noen behov også. 

Hun trenger så mye selv at hun ikke har noe å tilby andre. Høres ikke ut som hun er moden for konfrontasjon...senk hyppigheten og omfanget av kontakten til et nivå som passer DEG. Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Barna dine er første pri. 

Du synes kanskje det et vanskelig siden du har vokst opp med å ta ansvar for alle andres følelser. JOBB med å sende disse følelsene en lang marsj avgårde!!!! ❤️😀

Anonymkode: 3b92f...33d

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Slik jeg leser deg er du vant med å være diplomaten (fra familien din). I den rollen blir man gjerne mindre flink til å være tydelig om egne behov (vil ikke såre andre eller skape konflikt eller bli sett på som krevende). Og jeg tror det er der du selv må begynne. Du kan ikke endre henne, men du kan endre hvordan du forholder deg til henne. Er du heldig så kan det være hun tar til seg noe av det etterhvert.

En annen ting som har med deg å gjøre er at jeg får en følelse av at du fremdeles sørger din manglende kontakt med din familie, og at du muligens er litt hårsår på akkurat det. Har du snakket med fagpersoner rundt alt med å kutte kontakten med familien din? Hvis ikke anbefaler jeg det, det hjalp meg i samme situasjon. Trodde jeg taklet det fint, men jeg dro med meg en del videre som ble unødvendig negativt for meg. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg synes din venninne kanskje innimellom snakker om familieting ang. sin familie, som er normalt å snakke om. Men så blir det et problem for deg fordi det kanskje trigger din sorg over den familien som ikke er der? Kjenner meg igjen i det og har måttet jobbe mye med meg selv for å takle å høre slike ting uten at det automatisk skulle trigge mine egne negative følelser, for da begynte jeg å føle at andre var ufølsomme når de egentlig bare snakket om normale familieting. Det er også normalt at de følelsene du har rundt familien din og sorgen over den kommer mer opp nå som du ikke bare er gravid, men er syk i tillegg og på toppen av det igjen er så isolert som du er i hverdagen.

Når alt det er sagt, din venninne virker altfor navlebeskuende, slik du sier, og det er hovedproblemet, ikke du. Jeg tror det i hvert fall er verdt å forsøke å endre måten du snakker med henne på. Vær tydeligere med henne, slutt å være diplomaten, den som aldri viser hele deg, den som alltid forstår andre og som alltid er fredsmekler. Din venninne må tydeligvis ha ting klarere enn du har vært nå (om jeg forstår deg rett). Og jeg tror hun må ha det "her og nå", altså at hun trenger tilbake meldinger når hun sier/gjør noe som blir feil.

For eksempel - da du var på jobb og hun skrev "krise" til deg og at hun trengte deg. Da burde du ha sagt VELDIG tydelig fra til henne - "Mener du virkelig at en feilkjøpt julegave er så stor krise at du synes jeg skal slippe alt jeg har i hendene mens jeg er på jobb for å snakke med deg? Jeg er på jobb, jeg får lønn for å jobbe, ikke for å løse dine små julegaveproblemer. Hvilke ord skal du bruke til meg den dagen du opplever en virkelig stor krise? Du vet jeg stiller opp for deg når du kan, men det du gjorde nå var faktisk helt urimelig og ikke akseptabelt når du vet jeg er på jobb. Du kan ringe meg i kveld kl xx så kan vi snakke sammen da."

Eller når hun vet du har hyperemesis og begynner å snakke om mat - si fra der og da! "Hei, du - glemmer du at jeg har hyperemesi, jeg er så kvalm og syk at jeg ikke får i meg mat, IKKE snakk om mat med meg før babyen er født eller jeg er bra av hyperemesien! Du kan godt si at du skal ut å spise eller har vært ute og spist, men jeg vil IKKE høre noe om maten!!!"

Når hun snakker om familiehøytider, f.eks. jul. Si at du forstår at hun synes sånn er utfordrende, lytt til henne, men snu så over og fortell henne at du selv synes det er veldig sårt med jul og andre høytider, for du har ingen familie å ha kontakt med, har ingen som gir gaver, har ingen som du kan planlegge noe med, har ingen å dele høytidene med som er av din familie. Kanskje til og med spørre hvordan hun hadde taklet det om hun måtte.

Når hun er misunnelig på huset deres - si tydelig fra igjen! "ja, men Lise, det er ikke noe å være misunnelig på. Lars og jeg har jo i flere år valgt å spare alt vi har ekstra, vi har ikke reist på ferie, vi har ikke tatt oss råd til å spise ut. Hadde vi opprettholdt den livsstilen du velger å ha, så hadde heller ikke vi hatt råd til å kjøpe oss hus, selv om vi er to. Du kan også skaffe deg et eget sted å bo, men da må du også være villig til å gjøre noen endringer slik at du ikke bruker opp pengene du kunne spart til egen bolig. Det gjør seg ikke selv. Du har valgt å prioritere helt anderledes enn oss, det er jo ikke noe galt i det - jeg kan også innimellom tenke at jeg skulle ønske jeg kunne spise ute eller reise på ferie, men for meg og oss er det viktigere å prioritere et hus og den tryggheten det gir oss. Men det fører også til at vi har påtatt oss mer utgifter, man spare til uforutsette og planlagte større utgifter som følger med et hus, så vi må fremdeles velge bort en del av de tingene du velger å ha som en del av din livsstil. Vil du virkelig ha egen bolig, da tror jeg du må begynne å prioritere litt anderledes hva du bruker pengene dine på - har du vurdert det selv? Du har jo begynt å spare i bsu, nå, men hva annet har du tenkt å gjøre for å spare nok?"

Og om hun glemmer det at du er gravid, at du har hyperemesis eller familien din - spør henne "er det ikke noe du glemmer nå?" Da må hun stoppe litt opp og tenke seg om, forstår hun ikke hva du mener, svar noe à la "du vet jo at jeg er gravid med hyperemesis, har du lest hva det innebærer og hvor syk man da blir?" Få henne til å tenke litt mer over ting. "Hvordan tror du du hadde fungert hvis du 24 timer i døgnet i mange uker og måneder var dårligere enn man normalt er av spysyka og du ikke fikk i deg mat og bare spydde hele tiden?" Jeg tror din venninne må lære seg å tenke seg litt mer om, og om du stiller henne riktige spørsmål så kan hun sikkert lære det, i hvert fall til en viss grad.

Du sier at hun er mye hyggeligere ansikt til ansikt. Kanskje du kan be henne komme på besøk en dag? Så får hun også se hvor dårlig du er. Si fra til henne at det hadde vært kjempekoselig om hun kunne komme en tur siden du er så mye alene, men at hun må være forberedt på at du er veldig dårlig, men at du likevel ville satt pris på besøk. Da får hun også sett selv hvor dårlig du er, bare det kan gjøre at hun kanskje forstår litt mer.

Jeg ville gitt det et forsøk om jeg var deg. Du kan sikkert ikke forvente et mirakel over natten med henne, men om hun ellers er noenlunde oppegående burde hun være mottakelig for noe av dette. Akkurat nå har hun jo også den funksjonen at du føler deg mindre alene der du ligger hjemme med hyperemesisen. Så gi det en sjanse. Om hun over tid viser at hun ikke tar til seg noe, da kan du heller fase henne litt mer ut, eller faktisk si fra også.

God bedring med hyperemesisen

Anonymkode: 2834b...bb2

Tusen tusen takk! Du har helt rett alt du skriver. Det var fint å lese svaret ditt. Veldig mange gode innspill og råd. Blir helt rørt av at en jeg ikke kjenner tar seg tid til og omsorg til å svare ordentlig. Takk! ❤️

Anonymkode: 285f0...aca

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Denne dama har minimalt med selvinnsikt. Hun har store følelsesmessige behov som hun sikkert ikke er ordentlig bevisst på selv engang. Du et en kilde til å dekke disse, og hun tenker sannsynligvis ikke over at sy kanskje har noen behov også. 

Hun trenger så mye selv at hun ikke har noe å tilby andre. Høres ikke ut som hun er moden for konfrontasjon...senk hyppigheten og omfanget av kontakten til et nivå som passer DEG. Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Barna dine er første pri. 

Du synes kanskje det et vanskelig siden du har vokst opp med å ta ansvar for alle andres følelser. JOBB med å sende disse følelsene en lang marsj avgårde!!!! ❤️😀

Anonymkode: 3b92f...33d

Tusen takk ❤️ Du har rett i det. Hun er så fanget i egne problemer og bekymringer at hun ikke har overskudd til å tenke på andre.

Men hvordan jeg skal senke hyppigheten og sette mer grenser uten ubehageligheter vet jeg ikke. Hun kan bli veldig usikker om jeg ikke svarer eller om jeg svarer kort en periode. DA plutselig kommer all omsorgen og kjærligheten. «Hvordan går det forresten med deg, du var jo kvalm var du ikke? ❤️« kan hun skrive om jeg har vært litt fraværende/avvisende et par dager. Da blir jeg litt oppgitt over at hun først bryr seg når hun er engstelig for at jeg er sur

Anonymkode: 285f0...aca

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mannen min (som både er klok og trygg) sa at han synes vennskapet jeg har med henne minnet han litt om et voldelig forhold der jeg går tilbake til den voldelige mannen gang på gang, og at jeg må forstå at jeg bidrar til at hun fortsetter å behandle meg dårlig og ta meg for gitt, og at jeg må forstå min rolle i det og sett grenser.

Mannen din har rett. 

Dette er ikke vennskap, dette er en person som bruker deg og chatten med deg slik som andre bruker f eks DiB: et uforpliktende skravleforum der mottakeren sjelden betyr så mye. 

Kutt dødvekta. Fokuser på mennesker som gir (omtrent) like mye som de får. Om ikke daglig, så i alle fall i et tiårsperspektiv.

Bra du har en klok og trygg mann! 

[Gjest Antarctica]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For eksempel - da du var på jobb og hun skrev "krise" til deg og at hun trengte deg. Da burde du ha sagt VELDIG tydelig fra til henne - "Mener du virkelig at en feilkjøpt julegave er så stor krise at du synes jeg skal slippe alt jeg har i hendene mens jeg er på jobb for å snakke med deg? Jeg er på jobb, jeg får lønn for å jobbe, ikke for å løse dine små julegaveproblemer. Hvilke ord skal du bruke til meg den dagen du opplever en virkelig stor krise? Du vet jeg stiller opp for deg når du kan, men det du gjorde nå var faktisk helt urimelig og ikke akseptabelt når du vet jeg er på jobb. Du kan ringe meg i kveld kl xx så kan vi snakke sammen da."

Godt sagt, for noe sånt som dette hadde i alle fall provosert meg skikkelig. Hvis jeg var i godlune hadde jeg ledd høyt, men hvis denne "krisen" kom på en travel dag på jobb, tror jeg nesten jeg ville ha sagt at det var respektløst å bryte meg av i arbeidet bare for en bagatell. 

Faktisk så har jeg en venninne med ringeforbud. Hun får ikke lov å ringe til meg, for hvis jeg gir henne lillefingeren, ringer hun hver dag. Klager på eksmannen, svigerforeldrene, familievernkontoret, kulturskolen; kort sagt alle hun må forholde seg til som mor. Kombinert med at hun heller aldri "husker" hvilke utfordringer jeg har i mitt liv, blir det bare en belastning å være hennes søplebøtte og høre hvordan rektor i kulturskolen er en tulling. Når jeg endelig reiser på besøk til henne kan vi knerte en hvitvin og la henne tømme seg, da er hun faktisk en søt og morsom person. Men man skal ikke leve som andres klagemur.

[sug lut]

Bryt. Du trenger faktisk ikke kjøre full diplomatisk runde heller, dette har gått over så lang tid og du ser at det ikke endrer seg. Det er lov å slå opp med venner. Du forteller henne at nå er dere ferdige, at du ikke ønsker noen videre kontakt, fordi dette i mange år har vært et ubalansert vennskap. Gjenta til det går inn. Ikke vik, ikke utbroder, ikke forhandle. Øv deg på å si nei, og ikke gå inn på forklaringer, for de er bare uthaling og handler om henne igjen, henne og hennes umettelige navle. Nei, vi skal ikke ha noe mer kontakt, for jeg ønsker det ikke. Nei, du får ikke kontakte meg.

Blokker nummer om du ikke klarer å være tydelig. Det er utrolig mye lettere å puste på andre siden av bruddet, jeg lover.

[Anonym bruker]

Bryt. Høres ut som min svigerinne. Alt handlet om henne og hennes barn. Hun skrev ca 150mld til meg på Facebook chat daglig. Sakte, men sikkert sluttet jeg bare å svare. Nå har jeg kun kontakt når jeg må, og med tantebarna. 

Anonymkode: 23d3f...8a3

[Anonym bruker]

Dette er ikke et vennskap, det er heller ikke sunt og fruktbart. Jeg tviler på at hun kommer til å endre seg eller skjønne at hun må starte å gi tilbake, jeg får inntrykk av at hun kun bruker deg som bøtte der hun kan helle all gruff i. 

Jeg har vært i en lignende, eller egentlig ikke lignende, men man kan trekke paralleller. Jeg har hatt en lignende funksjon i min familie, jeg måtte være den som ordnet og tok ansvar, jeg endte opp med å være den voksne. Senere har jeg tatt med meg dette når jeg har fått venninner, jeg har vært den som støttet og hørte på alt det negative, jeg var den som alltid var der og kom med innspill og forslag. Osv.. Det viste seg gang på gang at det ikke gikk begge veier og jeg fant (naturlig nok?) ut at det måtte være meg det var noe i veien med, siden mine "venner" alltid trakk seg bort når jeg trengte dem.

Jeg har ganske nylig startet i behandling, bla med psykolog og vi har selvsagt pratet om dette. Og det hun sa som jeg har tatt med videte, er at jeg er en som "leter" og er åpen for dem som trenger en som meg. For jeg finner tonen og roen med dem som har et "beskytter-behov" og ender opp med å bli gode venner med dem det gjelder fordi jeg er en støtte og ressurs for dem, men når det kommer til stykke så er ikke disse egentlig venner, fordi de ikke gir tilbake støtte og hjelp. Dette er kort og klønete forklart, men jeg håper du skjønner😊 

Kanskje du også hadde hatt nytte av hjelp? Spesielt med tanke på oppvekst og det du sitter igjen med, sammen med at du nå har brutt kontakten med familien? Det er, hvertfall for meg, veldig godt å ha noen å prate med når det gjelder slikt, noen som kan hjelpe å sortere tanker og følelser. Da blir man også mer rustet til å takle andre ting, og mennesker, når man må det😊

Lykke til med baby og god bedring!❤

Anonymkode: c99eb...19e

[Anonym bruker]

Jeg ser saken fra din side, men jeg ser hennes også. Selv om hun spør «Skal dere finne på noe hyggelig i helga?», så er ikke det synonymt med at hun har glemt situasjonen din, eller at hun ikke bryr seg. Jeg stiller også sånne spørsmål, med god mening uansett situasjon. 

Anonymkode: 211b6...a11

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Dette er ikke et vennskap, det er heller ikke sunt og fruktbart. Jeg tviler på at hun kommer til å endre seg eller skjønne at hun må starte å gi tilbake, jeg får inntrykk av at hun kun bruker deg som bøtte der hun kan helle all gruff i. 

Jeg har vært i en lignende, eller egentlig ikke lignende, men man kan trekke paralleller. Jeg har hatt en lignende funksjon i min familie, jeg måtte være den som ordnet og tok ansvar, jeg endte opp med å være den voksne. Senere har jeg tatt med meg dette når jeg har fått venninner, jeg har vært den som støttet og hørte på alt det negative, jeg var den som alltid var der og kom med innspill og forslag. Osv.. Det viste seg gang på gang at det ikke gikk begge veier og jeg fant (naturlig nok?) ut at det måtte være meg det var noe i veien med, siden mine "venner" alltid trakk seg bort når jeg trengte dem.

Jeg har ganske nylig startet i behandling, bla med psykolog og vi har selvsagt pratet om dette. Og det hun sa som jeg har tatt med videte, er at jeg er en som "leter" og er åpen for dem som trenger en som meg. For jeg finner tonen og roen med dem som har et "beskytter-behov" og ender opp med å bli gode venner med dem det gjelder fordi jeg er en støtte og ressurs for dem, men når det kommer til stykke så er ikke disse egentlig venner, fordi de ikke gir tilbake støtte og hjelp. Dette er kort og klønete forklart, men jeg håper du skjønner😊 

Kanskje du også hadde hatt nytte av hjelp? Spesielt med tanke på oppvekst og det du sitter igjen med, sammen med at du nå har brutt kontakten med familien? Det er, hvertfall for meg, veldig godt å ha noen å prate med når det gjelder slikt, noen som kan hjelpe å sortere tanker og følelser. Da blir man også mer rustet til å takle andre ting, og mennesker, når man må det😊

Lykke til med baby og god bedring!❤

Anonymkode: c99eb...19e

Tusen takk. Skjønner veldig godt hva du mener og kjenner meg igjen i beskrivelsen. Jeg har gått til en veldig god privat psykolog året jeg brøt med familien min og året etter. Kostet over 1000kr i timen og er langt unna, så nå er det helt umulig, både pga. avstand og økonomi.

Men ja, jeg tar ofte «support»-rollen og oppmuntrer-rollen med folk. Egentlig ikke bare med venner. Men med kolleger også. Bare sånne ting som å hjelpe folk med mobil eller PC, eller finne ut av ting for folk. Og lar meg gang på gang overraske over hvor lite folk gidder/prøver å finne ut av ting på egen hånd. Jeg kan bli irritert og bitter fordi jeg føler at jeg må hjelpe dem. Men jeg har blitt mer klar over det og skjønt at jeg ikke trenger hjelpe/redde alle. Er også veldig heldig som fant meg en kjæreste (mannen min) som er veldig selvdreven, trygg, har normal og god selvtillit. Så helt fra starten av forholdet synes jeg det var så deilig med han å ha fri fra å skulle hjelpe og støtte folk hele tida. For den rollen hadde jeg jo med hele familien min og mine da to nesten venninner. Hun ene brøt jeg med for noen år siden, men hun andre har jeg jo da fortsatt (alt for) mye kontakt med. Hun jeg brøt med var helt drøy. Hun tok bare kontakt for å be om hjelp og spørre om ting. Så hun lot ikke som hun brydde seg en gang.  

De andre venninnene jeg har (de jeg har fått i voksen alder som er normale  )blir mer perifere, for jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal holde kontakten med og pleie kontakten med sunnere mennesker som ikke er like «needy», spesielt etter at vi flyttet fra Oslo og jeg har fått mer enn nok i hverdagen med barn og nå er isolert hjemme pga. graviditeten. Det et par mammaer i barnehagen jeg har truffet noen ganger og det har vært hyggelig. Men de virker som de stort sett har mer enn nok med sitt forståelig nok, og når jeg foreslår å treffes tre ganger på rad og det så vidt passer en av de tre gangene og de aldri foreslår noe (selv om vi har det veldig hyggelig når vi faktisk treffes) føler jeg på at de kanskje ikke er så interessert /trenger flere venner i livet sitt, på en måte.

Mens min usunne venninne trenger meg. Om det gir mening? Til vanlig når jeg jobber og har hyggelige forhold til mine kolleger (er jobb-venn med veldig mange av dem så har mange å prate med og spise lunsj med) får jeg dekket mitt sosial behov, og er heller ikke hormonell som jeg er nå i graviditeten, så da forholder jeg meg nok bedre til folk generelt. Og har sunnere forhold til alle.

Men nå blir liksom hun som kaller meg sin beste venninne den eneste sosiale kontakten jeg har på lange dager. Så derfor har jeg nok latt det bli mye mer enn det burde. Hun har ingen andre venner enn meg. Hun har en kjæreste som er hyggelig, men litt daff og litt tøffel. I motsetning til min mann (som er ærlig og gir meg de rådene jeg trenger å høre). gir han nok ikke henne hverken noe særlig råd eller korrigering. Han dilter nok mer etter og er mer enig/støttende i alt. Og etter at hun flyttet tilbake til Norge har hun mye mer med familien sin å gjøre og de har dårlig innflytelse på henne. Hun har det slettes ikke bra. Og jeg skulle ønske jeg klarte å hjelpe henne. Men hun vil ikke/klarer ikke høre på mine råd om å begrense kontakten med familien hennes og/eller prøve å ikke legge for mye negativt i enhver ting de sier. Hun både omgås dem veldig mye og tar alt de gjør og sier ille opp. Hun klarer ikke sette noen grenser.

 

Men jeg hverken orker eller klarer å hjelpe henne nå. Jeg har jo ikke en gang overskudd til egen familie for tida. Men dette har jo min venninne null forståelse for. Så det blir en veldig usunn relasjon. 

Anonymkode: 285f0...aca

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk. Skjønner veldig godt hva du mener og kjenner meg igjen i beskrivelsen. Jeg har gått til en veldig god privat psykolog året jeg brøt med familien min og året etter. Kostet over 1000kr i timen og er langt unna, så nå er det helt umulig, både pga. avstand og økonomi.

Men ja, jeg tar ofte «support»-rollen og oppmuntrer-rollen med folk. Egentlig ikke bare med venner. Men med kolleger også. Bare sånne ting som å hjelpe folk med mobil eller PC, eller finne ut av ting for folk. Og lar meg gang på gang overraske over hvor lite folk gidder/prøver å finne ut av ting på egen hånd. Jeg kan bli irritert og bitter fordi jeg føler at jeg må hjelpe dem. Men jeg har blitt mer klar over det og skjønt at jeg ikke trenger hjelpe/redde alle. Er også veldig heldig som fant meg en kjæreste (mannen min) som er veldig selvdreven, trygg, har normal og god selvtillit. Så helt fra starten av forholdet synes jeg det var så deilig med han å ha fri fra å skulle hjelpe og støtte folk hele tida. For den rollen hadde jeg jo med hele familien min og mine da to nesten venninner. Hun ene brøt jeg med for noen år siden, men hun andre har jeg jo da fortsatt (alt for) mye kontakt med. Hun jeg brøt med var helt drøy. Hun tok bare kontakt for å be om hjelp og spørre om ting. Så hun lot ikke som hun brydde seg en gang.  

De andre venninnene jeg har (de jeg har fått i voksen alder som er normale  )blir mer perifere, for jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal holde kontakten med og pleie kontakten med sunnere mennesker som ikke er like «needy», spesielt etter at vi flyttet fra Oslo og jeg har fått mer enn nok i hverdagen med barn og nå er isolert hjemme pga. graviditeten. Det et par mammaer i barnehagen jeg har truffet noen ganger og det har vært hyggelig. Men de virker som de stort sett har mer enn nok med sitt forståelig nok, og når jeg foreslår å treffes tre ganger på rad og det så vidt passer en av de tre gangene og de aldri foreslår noe (selv om vi har det veldig hyggelig når vi faktisk treffes) føler jeg på at de kanskje ikke er så interessert /trenger flere venner i livet sitt, på en måte.

Mens min usunne venninne trenger meg. Om det gir mening? Til vanlig når jeg jobber og har hyggelige forhold til mine kolleger (er jobb-venn med veldig mange av dem så har mange å prate med og spise lunsj med) får jeg dekket mitt sosial behov, og er heller ikke hormonell som jeg er nå i graviditeten, så da forholder jeg meg nok bedre til folk generelt. Og har sunnere forhold til alle.

Men nå blir liksom hun som kaller meg sin beste venninne den eneste sosiale kontakten jeg har på lange dager. Så derfor har jeg nok latt det bli mye mer enn det burde. Hun har ingen andre venner enn meg. Hun har en kjæreste som er hyggelig, men litt daff og litt tøffel. I motsetning til min mann (som er ærlig og gir meg de rådene jeg trenger å høre). gir han nok ikke henne hverken noe særlig råd eller korrigering. Han dilter nok mer etter og er mer enig/støttende i alt. Og etter at hun flyttet tilbake til Norge har hun mye mer med familien sin å gjøre og de har dårlig innflytelse på henne. Hun har det slettes ikke bra. Og jeg skulle ønske jeg klarte å hjelpe henne. Men hun vil ikke/klarer ikke høre på mine råd om å begrense kontakten med familien hennes og/eller prøve å ikke legge for mye negativt i enhver ting de sier. Hun både omgås dem veldig mye og tar alt de gjør og sier ille opp. Hun klarer ikke sette noen grenser.

 

Men jeg hverken orker eller klarer å hjelpe henne nå. Jeg har jo ikke en gang overskudd til egen familie for tida. Men dette har jo min venninne null forståelse for. Så det blir en veldig usunn relasjon. 

Anonymkode: 285f0...aca

Du har fått mye gode tilbakemeldinger og jeg skal ikke gå så mye inn på forholdet til venninnen din, for der fikk du gode råd over. 

Jeg synes du virker som en som synes fort synd i deg selv, og at du føler at alle bruker deg på en negativ måte. Hver gang du gjør noe ekstra for noen så blir det regnet inn i "nå blir jeg utnytta igjen-boksen". Som du skriver her angående kollegaene dine, du hjelper gjerne, og sikkert med et smil og så blir du bitter og furt inne i deg. Tipper de får seg en hårføner i dusjen, eller i bilen, som jeg pleier. Da kjefter jeg på alle jeg ikke tørr å kjefte på iløpet av dagen  Her er det du som må jobbe med deg selv og grensene dine. Også må du være klar over at du kanskje mangler noen av de vanlige sosiale antennene som andre har. Du lærte ikke å stå opp for deg sjøl, men du lærte å behage alle. Du lærte at det var ditt ansvar at alle andre skulle ha det bra. Det ansvaret må du nå programmere bort, om du skjønner. 

Nå kan det hende jeg skriver like mye til meg selv som jeg gjør til deg. Jeg øver på dette hver dag. Men, det har faktisk hjulpet endel på bitterheten å bli klar over at slik er jeg, det er nødvendigvis ikke andre som krever at jeg tar så mye hensyn til deres behov.Og bitterhet er en vond pille som det er deilig å slippe å ta! Som en start.

Jeg har lest selvhjelpstrillogien til Ingvard Wilhelmsen, og den har hjulpet meg i gang med å tenke litt sunnere på relasjonene i livet mitt, og mine egne tanker.

Om du føler dette var skivebom så beklager jeg det! (På seg selv kjenner man andre ) 

Anonymkode: b7ec6...990