Trenger råd, ikke kjeft for mine tanker. Svigermor.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen. 

Nå trenger jeg virkelig konstruktive svar fra dere. Før jeg forteller historien må jeg si at jeg er fullstendig klar over at jeg kan være på bærtur her, og at jeg begynner å bli paranoid rundt min svigermor. Jeg trenger svar fra dere som har god kjennskap til barn og hvordan de reagerer når mor er borte noen dager. 

Min svigermor som jeg har et særs dårlig forhold. til tross passet de vårt barn i to dager forrige uke da jeg og min mann måtte på samme konferanse. Hun og svigerfar koset seg med barnet og jeg vet at barnet er glad i dem. Jenta vår  er to år. 

Svigermor bruker mye energi fra de kommer til de drar med å komme med slengbemerkninger til meg. Det går på barneoppdragelse, husarbeid, mine bånd til min mann, snakker over hodet på meg, ignorerer meg osv. Det verste er at hun regelrett lyger om utviklingssprang hos barnet vårt, og dette gjør hun faktisk om hun bare er med barnet ett par timer. Da har barnet alltid gjort en bragd, og jeg får beskjed om at jeg ikke gjør nok/er flink nok med barnet. Det skal sies at jeg jobber kraftig redusert for å være mer med barnet vårt, jeg leker, prater, synger, tegner, hopper, drar på lekeplasser og playdates, bader, danser, spiser alle måltider med barnet og mer til. Jeg er en svært engasjert mor med mye overskudd og blir sjeldent lei av påfunnene til datteren vår. Jeg er ofte lenge alene med barnet i lange perioder og jeg er svært nøye med å være tilstede med henne. Jeg føler en helt ubeskrivelig kjærlighet mellom meg og datteren min. 

Så tilbake til saken. Når jeg møtte datteren min morgenen etter å ha kommet hjem sto hun bare å så på meg. Da jeg ga henne en klem var hun først passiv for så å dytte meg unna. da jeg spurte om vi skulle bytte bleie og finne klær løftet jeg henne opp og hun begynte å hylskrike. Jeg ropte fortvilet på min mann og med engang han kom så ville datteren min til han og ble roet nede umiddelbart. Han prøvde å overlate henne til meg etter litt og hun ble hysterisk igjen. 

Dette gikk seg til i løpet av dagen, men det tok ca to dager før jeg følte ting var som normalt. 

Jeg har prøvd å glemme dette for ikke å mate den ekle følelsen om at de bevisst har brukt midler for å skremme henne når det gjelder meg. Men tanken sniker på. Dessverre er ikke min svigermor som alle andre damer, og manipulasjonsteknikker kommer som perler på snor fra henne. Jeg har alltid vært redd for hvilke midler hun kan komme til å bruke og nå går jeg rundt og tenker at hun kanskje har nådd nye høyder. Hun har drevet en del med gaslighting rundt meg tidligere. 

Men, kan dere opplyse meg om hvilke rekasjoner jeg kan forvente av en toåring når man reiser bort i ett par dager? Jeg har reist bort tidligere uten å ha fått noe annet enn hyllest av barnet når det ser meg igjen. Dette var noe helt annet. Når jeg er med datteren min nå så kan jeg ikke fatte at båndet vårt ikke er sterkere enn dette. Gjensynet mellom oss var som barn med unnvikende tilknytning i Fremmed situasjon (Ainsworth). Jeg kan ikke tro det. Nå har det gått noen dager og min datter viser meg så mye kjærlighet. Vi klemmer, ser hverandre i øynene, leker, ler, hun er nå ganske klengete og roper på meg bare jeg går inn på kjøkkenet. 

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg trenger hjelp til å forstå om reaksjonen til datteren min er normal ved gjensyn eller om det kan være grunn til bekymring. 

Jeg vet det er søkt å mistenke svigerforeldre for noe slikt, men dette er ikke en helt frisk dame rett og slett. Jeg tenker at de kunne ha vist bilder av meg til datteren min og laget skumle lyder osv, gjort det motsatte med bilder av mannen min. Jeg vet ikke. Jeg gremmes nesten over å tenke dette. Samtidig så får jeg stein i magen av å tenke på hvordan datteren min reagerte når jeg så henne. 

Vær så snill og si meningene deres men helst uten å angripe meg, jeg har ingen jeg kan prate om dette med. 

 

 

 

Anonymkode: bfaed...85f

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og alle mine barn har avvist meg etter fravær i den alderen. Den yngste er nå seks og gjør det noen ganger ennå. Det er en slags stille protest på at jeg har vært borte. Det tar et par dager før vi er tilbake i gjenge igjen. Jeg tenker det tyder på trygg tilknytning. Barnet har holdt alt inne noen dager og når mamma kommer tilbake så kommer all «trassen» og viljen frem. Ikke bekymre deg for dette. Barnet blir snart større og kan i større grad fortelle hva farmor sier. 

Anonymkode: 0a8df...e36

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke noe om det du spør om, men om du har slike følelser tenker jeg du skal lytte til dem. Du stoler ikke på svigers og da hadde jeg ikke latt mitt barn være lenge alene med dem. Magefølelsen skal man ikke overse.

Anonymkode: a6cac...440

[Førstemann]

Jeg opplevde det samme som deg med en av mine døtre etter å ha vært borte en helg. Og det var fra hun som var mest knyttet til meg. Det var rett og slett hennes måte å protestere mot fraværet på, i en fase uten språk nok til å vise det på andre måter. Min datter hadde vært hos min søster som hun har elsket fra hun var baby, så det hadde ikke noe med at hun ikke ble tatt godt vare på på alle måter.

Jeg ville prøvd å legge fra meg det med farmor foreløpig. Som nevnt over her, når hun blir større vil hun gjenfortelle ting farmor sier siden dere  har et godt forhold. Mye bedre å forholde seg til fakta enn spekulasjoner, det går bare ut over deg selv.

[Anonym bruker]

Vår treåring gjør dette mot både meg og mannen hvis vi var vært borte over ett døgn. Spesielt mannen som er litt oftere borte er hun slik med. Hun bruker en time på å la han få kos, etter dette henger hun på han som en liten apekatt. 

Anonymkode: 5c120...8d9

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to! 

1 minute ago, Anonym bruker said:

Jeg har tre barn og alle mine barn har avvist meg etter fravær i den alderen. Den yngste er nå seks og gjør det noen ganger ennå. Det er en slags stille protest på at jeg har vært borte. Det tar et par dager før vi er tilbake i gjenge igjen. Jeg tenker det tyder på trygg tilknytning. Barnet har holdt alt inne noen dager og når mamma kommer tilbake så kommer all «trassen» og viljen frem. Ikke bekymre deg for dette. Barnet blir snart større og kan i større grad fortelle hva farmor sier. 

Anonymkode: 0a8df...e36

Du setter ord på noe jeg ikke har klart. Men du sier så godt det jeg har håpet. Det er bare så sårt når svigermor etterpå hoverer over situasjonen og jeg mister gangsynet. Dette ble en sorg. Men tusen takk for godt svar, det bekrefter på mange måter at det kan finnes flere gode forklaringer på dette. Det er en lettelse. 

 

3 minutes ago, Anonym bruker said:

Jeg aner ikke noe om det du spør om, men om du har slike følelser tenker jeg du skal lytte til dem. Du stoler ikke på svigers og da hadde jeg ikke latt mitt barn være lenge alene med dem. Magefølelsen skal man ikke overse.

Anonymkode: a6cac...440

Nei, uansett om jeg klarer å komme frem til en rasjonell tankerekke rundt dette så merker jeg at når jeg i det hele tatt tenker slik som dette da er relasjonen med svigers så forgiftet at jeg må ta noen valg. Jeg stoler ikke på henne på mange måter, men dette kjennes helt hinsides ut og jeg håper det er min paranoia. 

Tusen takk for svar! 

Anonymkode: bfaed...85f

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle dere!! Det er virkelig gode svar som jeg skal forholde meg til. Jeg trenger veldig å høre erfaringer om denne stille protesten, for dette gjorde så vondt! Og når jeg får se deres erfaringer så forstår jeg at det er veldig sannsynlig (og mer sannsynlig) at dette kunne være en naturlig reaksjon fra barnet. Tusen takk 🤗

Anonymkode: bfaed...85f

[Anonym bruker]

Som andre sier, det kan være en helt naturlig reaksjon hos barnet ditt.

Likevel ville jeg ikke ha latt svigerforeldrene dine passe barna deres alene. Din svigermor virker ikke egnet slik hun holder på. Det er viktig at du og mannen står sammen og er enig om dette også.

Anonymkode: 14f42...0ff

[Anonym bruker]

Når sønnen min var 2 år så overnattet han annenhver helg hos faren,å når han kom tilbake så begynte han også med å skulle straffe meg fordi jeg hadde vært vekke fra han. Helt normalt ifølge barnehagen.

Anonymkode: a4c58...453

[Anonym bruker]

Støtter meg til andre her som sier at dette kan være en helt naturlig reaksjon/protest fra barnet ditt. Men, hva sier mannen din om din svigermors oppførsel? Han burde jo si ifra til henne at hennes oppførsel er helt på jordet. Hvis det er sånn at dette aldri kommer til å forandre seg, så hadde jeg kuttet kontakten med dem. 

Anonymkode: 5d906...054

[Anonym bruker]

Når man tror man har hørt alle mulige skrullete historier om svigermødre så dukker jammen meg en som er enda drøyere opp. Det er ikke svigermor som er problemet her, det er helt klart du hi som har mistet gangsynet og blitt helt paranoid.

Anonymkode: 3c62b...ffd

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle. Det er en veldig lettelse å høre deres erfaringer med å være borte fra barn og reaksjonen etterpå. 

Mannen min prøver, han har gått drastisk til verk tidligere med svigermor og vi trodde situasjonen hadde endret seg. Det har den altså ikke og hun er en ulv i fåreklær desverre. 

Skrullete historie? Nja, et spørsmål fra noen med lite erfaring med barn og en svigermor som prøver å presse meg ut på alle måter. Jeg begynner helt klart å miste gangsynet. Jeg har faktisk blitt mobbet av denne damen ganske grovt i mange år. Ledd av, ydmyket, kalt diverse ting, baksnakket, ignorert ja, hele spekteret. Svigermor både er og har problemer. Til tross er de gode besteforeldre, med godt barnetekke og en aktiv stil. Men de får ikke passe barnet alene mer. Ihvertfall ikke før hun er noen år eldre og jeg vet mer hva som skjer. 

De har kledd henne ut som sin datter, i gamle klær etter henne. Upraktiske klær i denne varmen. Og latt henne kalle de for mamma og pappa de dagene. Jeg har aldri vært borti lignende. Hvis hun kaller min mor for mamma sa korrigerer hun alltid med "ja mormor ser bilen" osv. Det er kanskje en bagatell, jeg vet ikke lengre. Men jeg føler de har behandlet henne som en dukke. Ikke brukt hennes sommerklær, men kledd henne opp i det ene og andre gamle plagget. 

Jeg setter som sagt pris på svarene deres, og det dere forklarer er betryggende for da ser jeg at den forklaringen nok stemmer. Så jeg skal legge fra meg denne tanken, og det er en lettelse. 

Anonymkode: bfaed...85f

[Anonym bruker]

Jeg sendte min datter på "sjokk avvenning" fra puppen til svigers når hun var rundt 14 mnd, og da var ho rasende på meg i dagesvis når hun kom hjem 😯

Anonymkode: c6edb...1bb

[Anonym bruker]

Hvem er hun for å kommentere hvordan du er som mor??? Hun kan godt beholde sine råd om barneoppdragelse, og husarbeid til seg selv ! Liker hun ikke hvordan du tar vare på ditt hus, må hun la være å besøke dere. 

 

TS, du er veldig tålmodig ! Jeg ser min svigermor en gang i året. Men hun vet at jeg sier ifra med en gang om ting jeg ikke liker. Så hun beholder alle sine kommentarer til seg selv. 

Anonymkode: df225...809

[Anonym bruker]

Hi 

Jeg skjønner godt at du tenker at svigermor har skylden i at barnet ditt oppførte seg slik. Det er ikke så rart at du tenker dette. Men som andre over her sier, tror dette er normal oppførsel.

Om ett år kan barnet gjenfortelle hva som skjer hos svigers. 😊

Anonymkode: 5bcbe...41d

[Mostly Harmless]

Pass av barn til side, dere må jo bare begrense kontakten med dette mennesket. Du trenger ikke akseptere å bli utsatt for drittsekkoppførsel bare fordi hun er slekt. Et minimum av folkeskikk må man klare å oppdrive også overfor sine barn og deres nærmeste.

Slik det er nå, vet svigermor at hun kan gjøre hva hun vil fordi hun er familie. Det kan dere endre ved å sette ned foten for ufin oppførsel. Hun blir sikkert sur, men kan forholdet deres egentlig bli mer giftig?

Jo mindre tid du må bruke sammen med noen som forakter deg, jo bedre, tenker jeg. Om hun sitter og skummer av raseri i sitt eget hjem, trenger ikke dere gjøre det til deres problem. 

Og nei, mitt barn hadde ikke fått være alene med noen som konsekvent snakket drit om meg. Ikke at jeg tror hun har gjort noen skade denne gang. Den slags nedsettende prat skader mer når barnet blir større og forstår mer. Det er en lojalitetskonflikt mitt barn skulle fått slippe å stå i alene. 

[Anonym bruker]

Og hva lærer din datter av forholdet ditt til svigermor? At det er greit å bli mobbet, at man ikke sier i fra eller gjør noe med situasjonen? (Kan nok være du sier i fra, men satt på spissen) Hun lærer av det vi gjør, ikke det vi sier. Og nå lærer hun at mobbing og baksnakking er greit.. 

Anonymkode: 08778...f4f

[Anonym bruker]

Har opplevd dette med alle mine tre barn i den alderen. De straffer den nærmeste omsorgspersonen for å ha vært borte. Skjønner situasjonen her blir litt anderelses, men tror det er vanskelig å manipulere en 2-åring. 

Anonymkode: 09e03...ab8

[Gjest Antarctica]

Jeg har også opplevd dette, og du er særlig i "faresonen" fordi du jobber redusert og er mye sammen med henne. Det er helt normalt at de ikke løper deg i møte etter et fravær.

Min eldste var en sånn unge som elsket barnehagen fra dag 1 og aldri gråt når han ble levert. Men da jeg hadde vært borte en helg (han var på alder med ditt barn nå) så begynte han for første gang å gråte ved avskjeden om morgenen. Det varte faktisk i 4 uker. Jeg tok det som at han måtte bygge tillit igjen, etter at jeg hadde "sviktet" ved å reise bort. 

Jeg tror heller ikke toåringer har tilstrekkelig med språk, abstraksjonsevne og tidsperspektiv til at din svigermor vil kunne klare å skremme barnet til å reagere annerledes på deg enn det som faller naturlig. Men når dette er sagt: svigermora di høres ut som en ondskapsfull og uspiselig skrulle som jeg ville ha omgåttes minst mulig. Hva syns mannen din om hennes oppførsel?

 

Endret 10. juni 2018 av Pashla

[Gjest Antarctica]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

De har kledd henne ut som sin datter, i gamle klær etter henne. Upraktiske klær i denne varmen. Og latt henne kalle de for mamma og pappa de dagene. Jeg har aldri vært borti lignende.

 

Anonymkode: bfaed...85f

Dette er bare sykt. I seg selv grunn nok til å kutte henne ut.

Jeg vet om en familie som oppdaget at bestemora prøvde å amme ett av barna når hun skulle passe det. Syns det du beskriver her blir litt i samme gata. Folk som virkelig ikke skjønner grenseovertramp.

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sendte min datter på "sjokk avvenning" fra puppen til svigers når hun var rundt 14 mnd, og da var ho rasende på meg i dagesvis når hun kom hjem 😯

Anonymkode: c6edb...1bb

Trodde du mente puppen til svigers, bokstavelig talt, hahaha.

Anonymkode: 4a469...ab9

[Anonym bruker]

Trebarnsmamma her. 

Datteren din reagerte helt normalt, alle mine har hatt tilsvarende reaksjoner etter separasjon. Som flere andre sier: hun er så trygg på deg at hun tør avvise deg - det er kjempebra!

Hun VET at du elsker henne, men nå har hun bare behov for å spille litt kostbar slik at du må jobbe for å få frem affeksjonen og nærheten igjen. Bare gi henne masse bekreftelse, som du alltid gjør. Hun VIL innerst inne ha tilbake den nære relasjonen deres så raskt som mulig, men trenger at du brekrefter henne litt ekstra.

Svigermor høres ut som ei hurpe btw. Jatt med i den grad du gidder. Smil lett og si «jaha, det er bra du har erfaringer med dette» eller «åååja»- og gjør deretter akkurat som du selv vil. Blir det for mye får mannen din fortelle henne hvordan det skal være når dere er sammen. Jeg minnet min svigermor en gang om at det trossalt var 40 år siden hun hadde baby... det funket en stund. Andre ganger har jeg sagt at noe er helsesøsters eller fastlegens tydelige beskjed, feks når svigermor vil bade et barn med atopisk eksem med badeskum, dusjsåpe og sjampo  (du altså, LEGEN har sagt: bare vann...) Nå er min svigermor noen hakk greiere enn din riktignok.

Ps: du høres ut som en strålende mamma ❤️

Anonymkode: 45c79...ed4

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle betryggende svar! Med så mange som svarer om lignende opplevelser ved gjensyn så blir jeg både betrygget og klarer å se det gode med datteren min sin reaksjon. Den vonde magefølelsen og fortvilelsen har gitt seg og jeg ser ikke lengre på reaksjonen som et spørsmålstegn rundt min datters tilknytning. Jeg setter utrolig stor pris på svarene deres ❤️ 

Når det gjelder svigermor så har vi ikke så mye med hverandre å gjøre. Vi prøver å finne en balanse som kan fungere uten å være totalt selvutslettende. 

Når det kommer til min mann så har jeg lenge villet si at det er vanskelig for han og unnskylde han. Men jeg begynner å innse at jeg må kreve noe av han. Han sitter faktisk passivt å lytter på mye av det som skjer. Vi har snakket i kveld og jeg har fortalt han at det kjennes ut som om vi møter en tiger i jungelen og hans reaksjon er å løpe i fra meg. Jeg sa at jeg kan ikke bli behandlet slik i mange flere år til, da betyr det slutten for oss. Han skjønner det, men han har selv blitt manipulert av henne hele livet. Hvis hun sitter fremfor han å ler av meg og feks vekten min (når jeg gikk gravid), så er det for han helt naturlig. Han merker det knapt. Det er vanskelig men jeg har sagt nå at jeg krever forandring. Han må ta tak. 

Hun har egentlig ingenting med vår husholdning å gjøre. Men hun gjør det til sitt anliggende, kommenterer og bemerker. Det er ikke det eneste. Hun blander seg i alt. Men det verste er å bli ignorert. Eller når hun starter en samtale med mannen min og prøver å snakke i kode slik at jeg ikke skal forstå hva de snakker om. Og når hun sammenligner meg med andre damer. Eller snakker om mannens tidligere flammer. Eller.. Ja, hele pakken. Det er uten stans. 

Han må lære seg å stå opp for meg. Jeg har prøvd å stå opp for meg selv men jeg kan ikke åpne døren til helvete når min datter er tilstede, noe hun som regel er når vi treffer dem. Kanskje det ikke blir like ille om min mann tar støyten. 

Anonymkode: bfaed...85f

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for alle betryggende svar! Med så mange som svarer om lignende opplevelser ved gjensyn så blir jeg både betrygget og klarer å se det gode med datteren min sin reaksjon. Den vonde magefølelsen og fortvilelsen har gitt seg og jeg ser ikke lengre på reaksjonen som et spørsmålstegn rundt min datters tilknytning. Jeg setter utrolig stor pris på svarene deres ❤️ 

Når det gjelder svigermor så har vi ikke så mye med hverandre å gjøre. Vi prøver å finne en balanse som kan fungere uten å være totalt selvutslettende. 

Når det kommer til min mann så har jeg lenge villet si at det er vanskelig for han og unnskylde han. Men jeg begynner å innse at jeg må kreve noe av han. Han sitter faktisk passivt å lytter på mye av det som skjer. Vi har snakket i kveld og jeg har fortalt han at det kjennes ut som om vi møter en tiger i jungelen og hans reaksjon er å løpe i fra meg. Jeg sa at jeg kan ikke bli behandlet slik i mange flere år til, da betyr det slutten for oss. Han skjønner det, men han har selv blitt manipulert av henne hele livet. Hvis hun sitter fremfor han å ler av meg og feks vekten min (når jeg gikk gravid), så er det for han helt naturlig. Han merker det knapt. Det er vanskelig men jeg har sagt nå at jeg krever forandring. Han må ta tak. 

Hun har egentlig ingenting med vår husholdning å gjøre. Men hun gjør det til sitt anliggende, kommenterer og bemerker. Det er ikke det eneste. Hun blander seg i alt. Men det verste er å bli ignorert. Eller når hun starter en samtale med mannen min og prøver å snakke i kode slik at jeg ikke skal forstå hva de snakker om. Og når hun sammenligner meg med andre damer. Eller snakker om mannens tidligere flammer. Eller.. Ja, hele pakken. Det er uten stans. 

Han må lære seg å stå opp for meg. Jeg har prøvd å stå opp for meg selv men jeg kan ikke åpne døren til helvete når min datter er tilstede, noe hun som regel er når vi treffer dem. Kanskje det ikke blir like ille om min mann tar støyten. 

Anonymkode: bfaed...85f

DETTE hadde jeg aldri godtatt! Og om mannen min ikke hadde reagert kraftig og satt skapet på plass når sånt skjer fremfor barnet deres, ville det blitt ultimatum. Det er helt uaktuelt at man lar andre være ufin mot partneren sin, og ihvertfall ikke foran barn. Det de lærer er at det er ok å være ekkel mot mamma. Eller at det er andre regler for farmor. Det er alltid ulike "regler" for folk, det er nyanser der som barn også må lære (muslimer slipper å spise svin feks), men det er aldri greit å være slem!

Anonymkode: 5a7a1...962

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for alle betryggende svar! Med så mange som svarer om lignende opplevelser ved gjensyn så blir jeg både betrygget og klarer å se det gode med datteren min sin reaksjon. Den vonde magefølelsen og fortvilelsen har gitt seg og jeg ser ikke lengre på reaksjonen som et spørsmålstegn rundt min datters tilknytning. Jeg setter utrolig stor pris på svarene deres ❤️ 

Når det gjelder svigermor så har vi ikke så mye med hverandre å gjøre. Vi prøver å finne en balanse som kan fungere uten å være totalt selvutslettende. 

Når det kommer til min mann så har jeg lenge villet si at det er vanskelig for han og unnskylde han. Men jeg begynner å innse at jeg må kreve noe av han. Han sitter faktisk passivt å lytter på mye av det som skjer. Vi har snakket i kveld og jeg har fortalt han at det kjennes ut som om vi møter en tiger i jungelen og hans reaksjon er å løpe i fra meg. Jeg sa at jeg kan ikke bli behandlet slik i mange flere år til, da betyr det slutten for oss. Han skjønner det, men han har selv blitt manipulert av henne hele livet. Hvis hun sitter fremfor han å ler av meg og feks vekten min (når jeg gikk gravid), så er det for han helt naturlig. Han merker det knapt. Det er vanskelig men jeg har sagt nå at jeg krever forandring. Han må ta tak. 

Hun har egentlig ingenting med vår husholdning å gjøre. Men hun gjør det til sitt anliggende, kommenterer og bemerker. Det er ikke det eneste. Hun blander seg i alt. Men det verste er å bli ignorert. Eller når hun starter en samtale med mannen min og prøver å snakke i kode slik at jeg ikke skal forstå hva de snakker om. Og når hun sammenligner meg med andre damer. Eller snakker om mannens tidligere flammer. Eller.. Ja, hele pakken. Det er uten stans. 

Han må lære seg å stå opp for meg. Jeg har prøvd å stå opp for meg selv men jeg kan ikke åpne døren til helvete når min datter er tilstede, noe hun som regel er når vi treffer dem. Kanskje det ikke blir like ille om min mann tar støyten. 

Anonymkode: bfaed...85f

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått fra mannen for mange år siden. Jeg tror ikke han vet hvor heldig han er som fortsatt har deg!

Anbefaler at du ringer familievernkontoret i morgen og bestiller time der. Når mannen din er så fullstendig blottet for forståelse av hva som er normalt og ikke mtp. hans mor, så tror jeg dessverre ikke han kan greie å hverken endre seg eller stå nok opp mot sin mor og sette grenser for dere. Hvis han begynner å sette grenser for seg selv og hans familie (dvs. deg og barnet) så vil hans mor miste kontrollen over ham, det kommer en slik person som hun er ikke til å godta uten å protestere. Det må mannen din være forberedt på, både praktisk og følelsesmessig og jeg tror han trenger hjelp til å se hvor ille dette er, men at han må stå opp mot sin mor om han ønsker å beholde familien sin. Jeg tror ikke du bør være den eneste som "presser" ham på dette, for da vil han trolig fort føle at han er i skvis mellom deg og sin mor, og dermed blir både du og hun et problem for ham. Du risikerer til og med at du blir sett på som det største problemet siden det er du som stiller krav til ham ("alt fungerte jo så bra før du begynte å stille disse kravene").

Den jobben mannen din må gjøre overfor sin mor, den er tøff, og det er mulig han kan komme til å trenge støtte av fagpersoner i den prosessen.

Så bestill en time til familievernkontoret slik at du og han heretter kan handle som et lag, ikke at det blir deg mot hans mor med ham i midten.

Anonymkode: 14f42...0ff