Forhold

[Seie]

Hei,

Jeg har en dame som sliter med følelser for meg.

Vi har også 2 barn sammen og vi har vært sammen/samboere i 4 år.

Hu sier hu har mistet alle følelsene for meg og har lyst og gå ifrå meg uten att vi har prøvd mere.

Jeg har forandret meg og blitt mye bedre på mange måter. Jeg gjør ting jeg ikke gjør gjor før og masse annet.

Det jeg lurer på om det er noen som har tips til hva jeg kan gjøre eller hvordan vi kan prøve og fikse dette sammen?

Jeg er veldig langt nede fortiden og trenger sårt hjelp/tips.

[Anonym bruker]

Jeg syner du skal ringe familievernkontoret i morgen og bestille en time til parterapi der så fort som mulig. Så forteller du dama di at du har bestilt time der fordi du håper dere kan greie å finne tilbake til det dere hadde sammen før, og at du er villig å gjøre din del av jobben, og at du håper hun er villig til å gi dere en sjanse.

Dere har fått to barn ganske tett, det sliter veldig på et forhold, og mange greier seg ikke gjennom småbarnsperioden. Men mange flere kunne klart seg hvis de gikk til parterapi og lærte seg både å kommunisere bedre og å "se" hverandre bedre slik at dere også lettere kan forstå hverandre, hvilke behov dere har og hva dere begge må forandre.

Om du tar initiativ til parterapi og kan vise til at du har bestilt en time, da tror jeg det er lettere for henne å tro at dere kan ha en sjanse, for da viser du at du er villig til å jobbe mer med forholdet. Hvis hun mot formodning ikke vil være med, da tar du den timen på familievernkontoret alene og får snakke med dem, det tror jeg er viktig for deg.

Bestill deg gjerne også en time til legen din og fortell denne hvordan du har det.

Lykke til videre :)

Anonymkode: d1e88...e65

[Anonym bruker]

Småbarnsperioden er et slit, særlig hvis dere har fått to barn på under 4 år... det er nesten så man burde legge inn en tvungen karantenetid for småbarnsforeldre, at de rett og slett ikke får lov å tenke tanken på skilsmisse før den minste er 3 år! Fram til da er man rett og slett ikke tilregnelig, og bør ikke ta viktige beslutninger. Og de der berømmelige "følelsene" kan bedra. De oppstår jo ikke i et vakuum, og hvis de oppleves som nedslitte eller i ferd med å forsvinne, så skyldes det ofte at det å få barn er en form for livskrise. Og dette sammen med søvnmangel, nye arbeidsoppgaver osv så er det duket for nye konflikter i forholdet også. Så jeg klarer ikke alltid å tro på folk når de sier "følelsene har forsvunnet". Det de mener er kanskje at spenningen er over, eller at forelskelsen er slutt. Men forelskelse, spenning og romantikk er jo ikke de følelsene man skal bygge et samliv på! De må gjerne forsvinne, så lenge samhørighet, kjærlighet, ømhet og lojalitet består. Romantikken er ikke selve forholdet.

Men det er en ting som får lampene til å blinke hos meg. Når du forteller at du har forandra deg mye og at du i dag gjør mange ting du ikke gjorde før - da tenker jeg at hun har måttet mase mye og lenge på deg for å få i stand endringene. Og at du kanskje kom med det for seint, eller endret på for lite. At hun kanskje er skuffa, føler seg sviktet og har opplevd at hun hele veien var alene om "Prosjekt Familie". Du skal vite at et samboerpar fint kan leve med at romantikken er borte. Men hvis en av dem føler på at lojaliteten er borte, og at man er ensom i forholdet - da nærmer det seg brudd med raske skritt! Å føle seg svikta i livets viktigste øyeblikk (graviditet, fødsel, barseltid) er noe som kan oppleves som utilgivelig for en kvinne. 

 

Anonymkode: ad7af...a6f

[Seie]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syner du skal ringe familievernkontoret i morgen og bestille en time til parterapi der så fort som mulig. Så forteller du dama di at du har bestilt time der fordi du håper dere kan greie å finne tilbake til det dere hadde sammen før, og at du er villig å gjøre din del av jobben, og at du håper hun er villig til å gi dere en sjanse.

Dere har fått to barn ganske tett, det sliter veldig på et forhold, og mange greier seg ikke gjennom småbarnsperioden. Men mange flere kunne klart seg hvis de gikk til parterapi og lærte seg både å kommunisere bedre og å "se" hverandre bedre slik at dere også lettere kan forstå hverandre, hvilke behov dere har og hva dere begge må forandre.

Om du tar initiativ til parterapi og kan vise til at du har bestilt en time, da tror jeg det er lettere for henne å tro at dere kan ha en sjanse, for da viser du at du er villig til å jobbe mer med forholdet. Hvis hun mot formodning ikke vil være med, da tar du den timen på familievernkontoret alene og får snakke med dem, det tror jeg er viktig for deg.

Bestill deg gjerne også en time til legen din og fortell denne hvordan du har det.

Lykke til videre

Anonymkode: d1e88...e65

Tusen takk svaret 

skal se hva jeg får til

[Seie]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Småbarnsperioden er et slit, særlig hvis dere har fått to barn på under 4 år... det er nesten så man burde legge inn en tvungen karantenetid for småbarnsforeldre, at de rett og slett ikke får lov å tenke tanken på skilsmisse før den minste er 3 år! Fram til da er man rett og slett ikke tilregnelig, og bør ikke ta viktige beslutninger. Og de der berømmelige "følelsene" kan bedra. De oppstår jo ikke i et vakuum, og hvis de oppleves som nedslitte eller i ferd med å forsvinne, så skyldes det ofte at det å få barn er en form for livskrise. Og dette sammen med søvnmangel, nye arbeidsoppgaver osv så er det duket for nye konflikter i forholdet også. Så jeg klarer ikke alltid å tro på folk når de sier "følelsene har forsvunnet". Det de mener er kanskje at spenningen er over, eller at forelskelsen er slutt. Men forelskelse, spenning og romantikk er jo ikke de følelsene man skal bygge et samliv på! De må gjerne forsvinne, så lenge samhørighet, kjærlighet, ømhet og lojalitet består. Romantikken er ikke selve forholdet.

Men det er en ting som får lampene til å blinke hos meg. Når du forteller at du har forandra deg mye og at du i dag gjør mange ting du ikke gjorde før - da tenker jeg at hun har måttet mase mye og lenge på deg for å få i stand endringene. Og at du kanskje kom med det for seint, eller endret på for lite. At hun kanskje er skuffa, føler seg sviktet og har opplevd at hun hele veien var alene om "Prosjekt Familie". Du skal vite at et samboerpar fint kan leve med at romantikken er borte. Men hvis en av dem føler på at lojaliteten er borte, og at man er ensom i forholdet - da nærmer det seg brudd med raske skritt! Å føle seg svikta i livets viktigste øyeblikk (graviditet, fødsel, barseltid) er noe som kan oppleves som utilgivelig for en kvinne. 

 

Anonymkode: ad7af...a6f

Takk for svar

Ja du har mye rett i hva du skriver! Jeg har ikke vært den beste eller forandra meg forsent!

Men gud ka eg jobba for forholdet det siste måndane halvåret.

[Superdolly]

15 minutter siden, Seie skrev:

Takk for svar

Ja du har mye rett i hva du skriver! Jeg har ikke vært den beste eller forandra meg forsent!

Men gud ka eg jobba for forholdet det siste måndane halvåret.

 

Her har du vel svaret, tenker jeg. Du har jobbet i de siste månedene, kanskje helt opp til et halvt år. Hun har jobbet i flere år, forsøkt å si fra og forsøkt å få deg til å bidra. Det er noe som heter "Too little, too late". Antageligvis er hun drittlei for lengst. Antageligvis tror hun nå at den endringen du viser, ikke er varig, men bare noe du gjør til du er trygg på henne igjen. Hun tror kanskje nå at hvis hun skulle si at hun blir, at det er dere to, så faller du tilbake i gamle mønstre og gir blaffen igjen.

Problemet er at et halvt års innsats ikke kan veie opp for lang tids ignorering.

Det eneste du kan gjøre, er å få en time på familievernkontoret og forsøke å få henne med dit. Så får du gjøre ditt ytterste for å overbevise henne om at du har endret deg, ikke bare for en liten stund for å overbevise henne om å bli, men varig. Og da må du også gjennomføre det. Du må ta din del av jobben uten å klage, og uten å vente på at hun skal gi deg beskjed om hver minste ting. Så får du se om hun er villig til å tro på deg, eller ikke.

[Anonym bruker]

Får inntrykk at innsatsen din kommer for sent for hennes del. Jeg har vært gjennom det samme. Jeg var mutters alene om absolutt alt, mens han surfet gjennom hele småbarnslivet og gjorde for det meste som han ville. Jeg raste, tryglet, gråt, men han var komplett egoist. Til slutt fikk jeg nok og dro. Følelsene for han var døde.

Jeg vet ikke om det har gått så langt for samboeren din, men dere må uansett på familievernkontoret. Hvis hun fremdeles har følelser for deg, så kan forholdet kanskje reddes, hvis du virkelig har forandret deg og at endringene dine er varige, og ikke bare forbigående. Hun er nok bekymret for at du faller tilbake til gamle vaner så snart du føler deg trygg på henne igjen. Det er opp til deg å bevise det motsatte.

Anonymkode: c085c...92b

[Seie]

54 minutter siden, Superdolly skrev:

Her har du vel svaret, tenker jeg. Du har jobbet i de siste månedene, kanskje helt opp til et halvt år. Hun har jobbet i flere år, forsøkt å si fra og forsøkt å få deg til å bidra. Det er noe som heter "Too little, too late". Antageligvis er hun drittlei for lengst. Antageligvis tror hun nå at den endringen du viser, ikke er varig, men bare noe du gjør til du er trygg på henne igjen. Hun tror kanskje nå at hvis hun skulle si at hun blir, at det er dere to, så faller du tilbake i gamle mønstre og gir blaffen igjen.

Problemet er at et halvt års innsats ikke kan veie opp for lang tids ignorering.

Det eneste du kan gjøre, er å få en time på familievernkontoret og forsøke å få henne med dit. Så får du gjøre ditt ytterste for å overbevise henne om at du har endret deg, ikke bare for en liten stund for å overbevise henne om å bli, men varig. Og da må du også gjennomføre det. Du må ta din del av jobben uten å klage, og uten å vente på at hun skal gi deg beskjed om hver minste ting. Så får du se om hun er villig til å tro på deg, eller ikke.

Takk for svar

ja altså har vel egentlig gått over 1 år ditta faktisk no men e halvåret/noen månder siden eg har forandre meg ganske så mye. Føler meg som en ny person, føler meg ganske lettare og veldig kjekkare!

eg trur veldig godt att ho ser att eg har forandra meg og masse! Ho ser att eg har blitt veldig annaleis!.

Jeg har ikke klaga på ho eller gjort noko som skal være negativ mot ho i siste året! Jeg har prøvd på en måte og ta meire ansvar enn ho sånn ho får slappe av mere!

Jeg kommer aldri til og falle tilbake i gammel fotspor/trakter! Jeg har forandret meg og bestemt meg for att eg skal ha ho tilbake

Einaste som er med meg når er att eg sover veldig tungt og hører ikke minste mann om han griner eller att han er våken med det samme skjølv om eg har på en 4-5 alarmer som skal vekke meg før han våkner! + baybay-call, som står på borde bare noen få meter unna hode mitt. Jeg sittet og små dupper på jobb den siste tiden.

[Seie]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Får inntrykk at innsatsen din kommer for sent for hennes del. Jeg har vært gjennom det samme. Jeg var mutters alene om absolutt alt, mens han surfet gjennom hele småbarnslivet og gjorde for det meste som han ville. Jeg raste, tryglet, gråt, men han var komplett egoist. Til slutt fikk jeg nok og dro. Følelsene for han var døde.

Jeg vet ikke om det har gått så langt for samboeren din, men dere må uansett på familievernkontoret. Hvis hun fremdeles har følelser for deg, så kan forholdet kanskje reddes, hvis du virkelig har forandret deg og at endringene dine er varige, og ikke bare forbigående. Hun er nok bekymret for at du faller tilbake til gamle vaner så snart du føler deg trygg på henne igjen. Det er opp til deg å bevise det motsatte.

Anonymkode: c085c...92b

Takk for svar!

Stemmer veldig med det du skriver! Jeg var veldig dårlig i starten når vi fekk fyste ongen :(. Jeg har forandret meg kraftig det siste året! Det merkast både på ongene og på hva jeg gjør for henne/ongene kvar dag.

Einaste som eg ikkje helt har klart og forandre meg på er att eg såver veldig tungt og får problemer att jeg ikke våkner av ungene! Sitter og smådupper på jobb og til og med har såvnet i noen sekunder. Jeg har opp til 5 alaramer til før minste mann skal våkn og jeg har baby-call som står på bordet! Men nå lager ikke minstemann så mye lyd og går rett inni sengen til mor siden jeg ligger på sofaen! Men kan ha over 3-4 ubesvarte anrop på telefonen fra mor for att ho skulle spørre om jeg kunne hente minstemann! Noen tider hører jeg telefonene og går og henter han, andre tider ikke 😕