Jeg vil gjerne ha noen seriøse svar på dette

[Anonym bruker]

Jeg ble singel igjen i vinters og bør med mime tre tenåringer. Jeg gjorde det slutt, av mange grunner men mest fordi jeg følte at han ble et lass til å dra i tillegg til alt annet.

Nå har jeg tenkt ganske lenge at jeg bare synes det er deilig å være alene igjen.  Da har jeg masse energi til overs for barna mine, for å gjøre ting med de før de blir for store, og jeg kan gjøre akkurat det jeg vil når jeg er alene. 

Og det er kjernen i problemet: jeg trives alt for godt i mitt eget selskap. Om jeg kan sitte å lese eller se på film eller gå ut med en venninne eller noe, så er det en perfekt helg for meg. Men man blir jo litt antisosial da. Jeg er veldig introvert og blir sliten av mennesker. Jeg funker best i små grupper med folk jeg kjenner greit. Blir det plutselig mange, eller folk som tar mye plass så slokner lyset i meg og jeg trekker meg bort. Jeg skjønner at det er spesielt, men jeg jobber mye for at det ikke skal bli for mye av det. Men sånn er jeg bare, og nå i en alder av 45 så begynner jeg å akseptere at det er sånn jeg er.

Men uansett, når jeg ser på fremtiden så er jeg livredd for at jeg skal bli ensom. Jeg er aldri ensom nå,  selv om jeg er alene. Jeg har få venner her jeg bor men noen gode venninner. Jeg frykter likevel noen ganger at jeg pga min personlighet vil komme meg til å trekke meg fort bort fra situasjoner som er slitsomme fordi jeg har frontet de sa mange ganger og ting har ikke forandrer seg. Jeg føler at jeg er en sosial person som fint kan småprate i vei med en eller to personer, men som lukker seg inne ved større grupper ognye situasjoner.

Hva hvis jeg ender opp alene om ti år når barna er ute av redet? Hva om jeg ikke forstår nå at jeg faktisk ødelegger for meg selv ved å tenke at det ikke haster med kjæreste, men at det fint kan komme senere? Hva om jeg tror alt er greit, men så er det bare at jeg lurer meg selv?

Er det normalt å tenke at man ikke orker kjæreste eller forhold, at man har et redusert men for tiden behagelig sosialt liv og at kan synes det viktigste er å ta vare på seg selv og barna?? Føler meg ganske unormal i denne verden faktisk...

Anonymkode: d9fff...ac3

[Anonym bruker]

Du er jo helt vanlig! Vi er mange som deg. Men prøv å ta vare på de gode vennene du har, de er gull verdt. Hvorfor skal livet være stress og mas? Blir du lykkeligere av det? Et enkelt liv med nær familie og nære venner er det beste, synes jeg.

Anonymkode: ca76e...d0b

[Anonym bruker]

Du er da ikke alene, kjenner flere som deg jeg ihvertfall...

Siste jeg snakket med som sa det rett ut var kusinene til mannen min, hun er mellom 50 og 60 år et sted og har en kjæreste som hun har hatt i nærmere ti år. De er særboere og kommer aldri til å flytte sammen, de er sammen når de har lyst og reiser på ferie sammen, det holder i massevis. Resten av tiden vil hun ha for seg selv

Du har jo tre barn, og vil etterhvert få barnebarn.

Du har noen venner du kan finne på ting sammen med når du blir gammel.

Du gjør alderdommen til det du selv ønsker altså, kanskje en katt, en bok, noen venner og barnebarn er mer enn nok for deg?

Anonymkode: 2f786...0b8

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du er jo helt vanlig! Vi er mange som deg. Men prøv å ta vare på de gode vennene du har, de er gull verdt. Hvorfor skal livet være stress og mas? Blir du lykkeligere av det? Et enkelt liv med nær familie og nære venner er det beste, synes jeg.

Anonymkode: ca76e...d0b

Hi

Fordi det er et sosialt jag som foregår og ofte blir det kommentert hvor antisosiale de som ikke "er med på alt"  er. Jeg er redd for at jeg selv  velger å falle litt utafor, og at jeg senere kommer til å angre. 

Anonymkode: d9fff...ac3

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Fordi det er et sosialt jag som foregår og ofte blir det kommentert hvor antisosiale de som ikke "er med på alt"  er. Jeg er redd for at jeg selv  velger å falle litt utafor, og at jeg senere kommer til å angre. 

Anonymkode: d9fff...ac3

Når folk skal dø, angrer de ofte på at de brydde seg for mye om hva andre måtte tenke. Hva er det gode liv for akkurat deg? Kjenn godt etter på magefølelsen. En ny kjæreste finner du vel ikke på byen uansett i vår alder...

Anonymkode: ca76e...d0b

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare være som du er? Fortsette å pleie dine vennskap med én og to personer til stede? 

Anonymkode: 0c7a3...427

[Anonym bruker]

Hi

Takk for alle svar jenter, jo da fortsetter jeg å tro på at det som føles riktig her og nå for akkurat meg, er det jeg burde gjøre mer av. 

Anonymkode: d9fff...ac3

[Nyttårs barn]

Du er helt vanlig HI. Tror de færreste som har store barn har så veldig behov for å etablere seg på nytt med samboer. Barna er i en alder hvor det ikke uten videre er like lett å flytte/få nye omsorgspersoner/nye stesøsken.

Samtidig så er det jo ingen grunn til å bestemme seg for å være alene. Om du har det bra og trives så er livet godt i dag. Det at du trives i eget selskap er jo utrolig positivt.

Treffer du en ny mann du vil satse på så skjer det, om du ikke gjør det så har du jo familien din og gode venner.

Føler det er noe litt hysterisk over voksne 40/50+ som hele tiden må ha kjæreste.

Men samtidig så er det faktisk aldri for sent å finne kjærligheten

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk ganske lik deg, bare at jeg har vært alene i syv år, og bare har ett av de tre barna igjen hjemme.,
Jeg koser meg veldig i eget selskap eller med barna. Leser, ser på TV-serier, går tur osv. Jeg har mange venninner, men kjenner iblant at jeg likevel er litt ensom, selv om jeg stadig inviteres med på ting og har venner å være sammen med. Vil jeg være sosial, spør jeg om noen vil komme på et glass vin elle rbli med på en kafé osv. Går gjerne alene på kino.

Jeg kunne tenke meg en kjæreste, men kanskje ikke en som jeg nødvendigvis skal bo sammen med? Man kan jo være særboere også. Og så kunne man vurdere å flytte sammen nå man blir gamle, heller?
Men jeg ønsker det ikke så sterkt at jeg stresser for å treffe en mann...sikkert derfor jeg har vært alene så lenge også.
 

Men jeg har min gamle grandtante i bakhodet..hun ble enke da hun var 40 og levdre deretter alene til hun var 96 år. Jeg ønsker jo egentlig ikke å ende opp sånn heller...Men hun hadde ikke barn, og det har jeg, og jeg har et supert forhold til alle tre, og alle tre er gode venner seg imellom, så jeg kommer nok til å ha en del hygge med dem i årene som kommer.

 

 

Anonymkode: 6e333...024

[Anonym bruker]

Du må ikke være redd for hva andre må tenke om deg, bare fordi du ikke er interessert i å kaste deg på den supersosiale bølgen. Det er såååå mange som helt sikkert skulle ønske de kunne gjøre som deg. Bare melde seg litt ut av og til. Jeg har ei venninne som er opptatt av å være med på det meste. Hun sier selv at hun synes det er stress og pes noen ganger, men at vennegjengen hennes er av den oppfatning av at jo mer sosial du er, desto "kulere" er du. Sånn er jeg glad for at ikke vi har det hos oss. 

Man må få lov til å velge selv. Kos deg i ditt eget selskap, og så har du jo venner. Hold på dem, og gjør som du selv ønsker 🙂

Anonymkode: 3b365...a27

[Anonym bruker]

Jeg er også som deg, hi. Introvert, og trives best uten kjas og mas.

Jeg bryr meg ikke om hva alle andre sier og mener, men kjenner litt på presset fra familien. Søstrene mine og deres familier vil stadig treffes, og jeg leter alltid etter en grunn til å si nei. De tapper meg for energi, og jeg ender alltid med å måtte gjøre en hel masse for dem fordi jeg ikke klarer å si nei... 😕

Anonymkode: 795ef...1bd

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg ble skilt for et par år siden og har ikke hatt noen kjæreste siden, hadde en one night stand, men skjønte allerede samme natt at det ikke var noe for meg. Jeg føler litt på ditt dilemma jeg også; jeg trives utmerket i mitt eget selskap, leser mye og går turer, spiser akkurat det jeg har lyst på akkurat når jeg har lyst på det, og ikke minst nyter å legge meg alene hver kveld uten krav og sure miner fra en mann. Jeg har gjort det helt klart for meg selv og de som har spurt at jeg ikke er på utkikk etter en ny mann, jeg skal fokusere på ungene (har to i småskolen som bor 80 prosent hos meg), på venner og på egne interesser. 

Jeg tror kanskje at litt av grunnen til at du føler som du gjør er alt forventningspresset vi lever med i dag. Man er ikke "hel" hvis man ikke har en partner, spennende jobb, reiser konstant osv. Tidligere tok folk det mer med ro, og godtok kanskje lettere at det ikke var full rulle fra morgen til kveld når man kom opp i førti- og femtiårene? Jeg tror det er mange som har det som deg (og meg); nyter sitt eget selskap, egne interesser og gode (trenger ikke være mange) venner, men som føler at man BURDE føle at noe mangler? 

I Danmark er det en ny trend for tiden - hvor man skal prøve å gå glipp av mer. Det er en ufattelig befriende tanke, synes jeg. Kanskje livet ditt rett og slett er godt nok som det er? 

Ensomhet kan man aldri sikre seg mot uansett. Sykdom og død er en ting man aldri kan ta med i planleggingen, om den mannen du evt møter er bra for deg er en annen. Alle endringer er ikke nødvendigvis av det gode... 

Jeg har også hatt et par eldre damer i familien, som en skrev over, hvorav den ene ble enke tidlig og den andre aldri ble gift. Begge hadde så vidt jeg vet innholdsrike og spennende liv uten å savne noen. Men hva vet jeg:)

Anonymkode: 992b1...97f

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Takk for alle svar jenter, jo da fortsetter jeg å tro på at det som føles riktig her og nå for akkurat meg, er det jeg burde gjøre mer av. 

Anonymkode: d9fff...ac3

Ja, og om det skulle vise seg at du blir ensomi fremtiden så tror jeg nok du klarer å finne noen arena der du treffer noen. 

Anonymkode: bc924...0bc