Burde jeg gå fra samboeren min? (OBS: langt).

[Anonym bruker]

Det er helt umulig å få med alle elementer til denne situasjonen/historien, men jeg forsøker allikevel. Jeg er for øvrig fullstendig klar over at jeg er urimelig, egoistisk og barnslig +++, men ønsker meg refleksjoner rundt hvorvidt jeg har et ansvar for å ikke belaste kjæresten min videre?

Kort fortalt: jeg er alvorlig deprimert. Jeg har også noen tilleggsdiagnoser, noen av dem utløst av depresjonen, andre på grunn av mye grums i livet som har bygd seg opp over tid. Alle diagnosene er i utgangspunktet diagnoser det skal være mulig å bli frisk fra. Jeg har vært dårlig i omtrent halvannet år, men mottar først nå intensiv behandling. Den siste måneden + har jeg vært på bedringens vei. Jeg har en samboer som har vært en veldig viktig støttespiller. Han har stilt krav, støttet og kjempet for meg – på bekostning av mye i sitt eget liv. Han forsikrer meg stadig om at han er veldig sikker på at det er riktig valg å være der for meg, ikke bare for min del, men også for hans. Jeg klarer ikke helt å tro på det, men fordi han betyr ekstremt mye for meg og fordi jeg vet at jeg egentlig trenger hans støtte, har jeg ikke klart å avslutte noe. Kanskje fordi jeg ikke elsker ham nok til å klare å sette ham foran meg selv.

Jeg er inne i en kaosperiode igjen nå, eller, det tyder i hvert fall på det. Jeg er sint på meg selv, for det har gått fint en stund, og jeg hadde håpet at det skulle fortsette. Samboeren min er nok ikke helt klar over det, for jeg holder det for meg selv og er ganske flink til å skjule det fra ham. Jeg leter etter ting som kan gjøre meg vondt. På fredag foreslo jeg for ham at vi skulle reise et bestemt sted i sommer. Et helt spontant innfall, som jeg ofte har mange av. Han svarte meg at han ville at vi skulle tenke litt på det først, og for meg er det et slags bevis på at han kanskje ikke vil tilbringe sommerferien med meg. Kanskje han endelig har begynt å se den sanne meg, den han åpenlyst har vært blind for i lang tid? På en side forstår jeg ham, for jeg har en tendens til å handle spontant og så angre etterpå og dermed gjøre ting veldig mye verre for meg selv, men jeg er så låst til tanken om at han ikke vil dit med meg, og at det er grunnen til at han sier det han sier. Hjalp heller ikke da han sa til meg i går at vi kunne snakke ordentlig om ferien snart, men at han ville at jeg skulle tenke på litt andre alternativer også.

Jeg behandler ham ikke fint. Jeg svinger ekstremt – i det ene øyeblikket kan noe være helt greit for meg, mens jeg i det neste kan klikke fordi jeg plutselig ikke synes det er greit lenger. Jeg sier mye stygt til ham, og jeg krever veldig mye tid og oppmerksomhet. Han har vært veldig tett på meg en stund fordi jeg en periode ble vurdert som suicidal, selv om jeg ikke var enig i det, men har endelig sluppet litt opp igjen. Han har gjentatte ganger bedt meg om å være ærlig, og om å ha en dialog med ham når jeg opplever ting som vondt eller vanskelig. Jeg føler på mange måter at han har satt sitt eget liv på vent, bare fordi jeg er syk og krever det.

Istedenfor å endre meg, fortsetter jeg i samme bane. De siste dagene har jeg forsøkt å ta meg sammen fordi han har besøk fra utlandet. For å ikke være i veien, har jeg løyet om planer og annet. Noe av det har vært sant, men mye av tiden han har trodd at jeg har gjort andre ting, har heller blitt tilbragt liggende i sengen eller på sofaen, uten å hverken drikke eller spise over lange perioder. For jeg orker ikke å forholde meg til andre mennesker eller til livet generelt. Han hadde blitt superskuffet hvis han fant det ut, og vi hadde vært tilbake til dagene der han behandler meg som en ettåring som trenger konstant tilsyn. Det er slitsomt for meg, og det er slitsomt for ham.

I utgangspunktet ønsker jeg bare å forsvinne nå, jeg vil ikke ha ham i livet mitt mer, for jeg plages så mye med dårlig samvittighet. Det hadde vært deilig å ikke måtte ha dårlig samvittighet for alle menneskene jeg føler at jeg skuffer. Alle de jeg ikke klarer å svare på meldinger, eller alle telefonene jeg ignorerer. Det hadde vært deilig å bare ta en pause fra livet! Jeg var fristet til å bestille meg en reise og bare dra, uten å si noe, men jeg vet at det får alle alarmklokker til å ringe og at det er lite taktisk smart. Jeg har behandling jeg har forpliktet meg til og jeg har en time på sykehuset for noe helt annen denne uken, som jeg vet at jeg absolutt bør møte opp til. Det vil også gjøre ham redd og bekymret, og jeg ønsker ham virkelig ikke vondt (selv om jeg ofte behandler ham som dritt).

Er det ikke urimelig å la denne mannen få fortsette å være en del av livet mitt? Han klarer åpenlyst ikke selv å sette grenser for seg selv. Jeg forteller meg selv at jeg elsker ham, men jeg gjør jo egentlig ikke det når jeg lar ham få fortsette. Jeg klarer ikke å endre meg, ikke nå og sikkert ikke før om ganske lang tid. Men hvis jeg elsker ham, som jeg som sagt forteller meg selv at jeg gjør, vil det vel bare være rett og rimelig å la ham få slippe å være en del av dette kaoslivet mitt mer? Jeg er redd for at jeg egentlig har psykopatiske trekk, at han på sett og vis har blitt kuet av meg. Med tanke på alt ham finner seg i, er det ikke en helt fjern tanke.

Jeg -vet- jo at jeg bør ta meg sammen og at jeg må endre meg når jeg åpenlyst klarer å reflektere over eller se hva jeg gjør galt og bla bla bla bla, men jeg har ikke kontroll. Jeg klarer ikke. Jeg ser det ofte først i etterkant, når situasjonen har roet seg. Jeg er ikke herre over meg selv lenger. Jeg håper at jeg blir det igjen, men det er helt urimelig å tro at det skjer om to måneder, liksom. Så sånn sett burde jeg vel bestemme meg for at han ikke skal bli ødelagt på grunn av meg og min sykdom? Slik jeg ser det, lever han mer for meg enn for seg selv.

 

Anonymkode: 45f80...563

[Anonym bruker]

Mannen bestemmer jo selv om han vil være din kjæreste. Hvis du helt seriøst ikke er glad i ham, så skal du jo gå. Men jeg oppfatter at dere er glade i hverandre! 

Anonymkode: e3c86...1e8

[Anonym bruker]

Du virket til å være veldig syk. Å ta en slik avgjørelse i en dårlig periode kan gjøre deg enda sykere, ensom og i en så bratt utforbakke at du ikke klarer å stoppe dette tankespinneriet du holder på med. Stol på to ting; han er glad i deg, og han passer på deg fordi han vil og fordi han elsker deg.

Du er syk og har et irrasjonelt tankesett og du har en dårlig periode! Men du kommer sannsynligvis til å bli frisk! 

Ikke gå fra en som passer så godt på deg! Fokuser på at du skal bli frisk! 

Anonymkode: 0238e...828

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du virket til å være veldig syk. Å ta en slik avgjørelse i en dårlig periode kan gjøre deg enda sykere, ensom og i en så bratt utforbakke at du ikke klarer å stoppe dette tankespinneriet du holder på med. Stol på to ting; han er glad i deg, og han passer på deg fordi han vil og fordi han elsker deg.

Du er syk og har et irrasjonelt tankesett og du har en dårlig periode! Men du kommer sannsynligvis til å bli frisk! 

Ikke gå fra en som passer så godt på deg! Fokuser på at du skal bli frisk! 

Anonymkode: 0238e...828

Har du en bipolar lidelse? Om jeg kan spørr om det.. 

Anonymkode: 0238e...828

[Daquiry]

Skulle akkurat til å spørre om det samme. For meg virker du bipolar og jeg ville ikke tatt en slik avgjørelse når du er så syk. Går du på medisiner? 

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du en bipolar lidelse? Om jeg kan spørr om det.. 

Anonymkode: 0238e...828

 

46 minutter siden, Daquiry skrev:

Skulle akkurat til å spørre om det samme. For meg virker du bipolar og jeg ville ikke tatt en slik avgjørelse når du er så syk. Går du på medisiner? 

Nei, jeg er ikke bipolar. Kan skjønne at det kan virke slik blant annet basert på min beskrivelse av å handle spontant, men det er nok mer personligheten min. Slik har jeg alltid vært - jeg lever litt her og nå. Spontaniteten min har ikke vært problematisk, men er det altså nå, først og fremst fordi jeg begynner å grue meg og tenke på alle utfordringer jeg vil få dersom jeg skal gjennomføre det jeg har sagt ja til. 

Går på antidepressiva. 

 

 

Anonymkode: 45f80...563

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Mannen bestemmer jo selv om han vil være din kjæreste. Hvis du helt seriøst ikke er glad i ham, så skal du jo gå. Men jeg oppfatter at dere er glade i hverandre! 

Anonymkode: e3c86...1e8

Ja, det gjør han, men jeg er redd for at han ikke klarer å tenke klart. Selvfølgelig er jeg veldig glad i ham, det er jo derfor jeg har disse tankene. Jeg vil ham ikke vondt! 

Anonymkode: 45f80...563

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du virket til å være veldig syk. Å ta en slik avgjørelse i en dårlig periode kan gjøre deg enda sykere, ensom og i en så bratt utforbakke at du ikke klarer å stoppe dette tankespinneriet du holder på med. Stol på to ting; han er glad i deg, og han passer på deg fordi han vil og fordi han elsker deg.

Du er syk og har et irrasjonelt tankesett og du har en dårlig periode! Men du kommer sannsynligvis til å bli frisk! 

Ikke gå fra en som passer så godt på deg! Fokuser på at du skal bli frisk! 

Anonymkode: 0238e...828

Jeg er enig i dette.

Hi, ring behandleren din i morgen og be om å få fremskyndet neste time om det er mulig. Så tar du med det du skriver her og viser hva du har skrevet.

Jeg tror tankene du har nå er veldig vanlige når du er så syk som du er, men det betyr ikke at det er det rette for deg å kutte ut samboeren, og spesielt ikke når avgjørelsen tas når du er i en dårlig periode!

Ikke gi slipp på en som så tydelig er glad i deg. Vær åpen med ham. Fortell ham at du også er glad i ham innimellom, han trenger også å høre det. Snakk også med behandleren din om det kanskje er lurt for deg og samboeren å ta noen timer sammen, noen ganger kan det hjelpe på forholdet når ting ellers er så slitsomme, inntil du blir friskere igjen og dere begge får det bedre igjen.

Anonymkode: 409b3...aca

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig i dette.

Hi, ring behandleren din i morgen og be om å få fremskyndet neste time om det er mulig. Så tar du med det du skriver her og viser hva du har skrevet.

Jeg tror tankene du har nå er veldig vanlige når du er så syk som du er, men det betyr ikke at det er det rette for deg å kutte ut samboeren, og spesielt ikke når avgjørelsen tas når du er i en dårlig periode!

Ikke gi slipp på en som så tydelig er glad i deg. Vær åpen med ham. Fortell ham at du også er glad i ham innimellom, han trenger også å høre det. Snakk også med behandleren din om det kanskje er lurt for deg og samboeren å ta noen timer sammen, noen ganger kan det hjelpe på forholdet når ting ellers er så slitsomme, inntil du blir friskere igjen og dere begge får det bedre igjen.

Anonymkode: 409b3...aca

Signerer denne  

Anonymkode: f25a0...c85

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

 

Nei, jeg er ikke bipolar. Kan skjønne at det kan virke slik blant annet basert på min beskrivelse av å handle spontant, men det er nok mer personligheten min. Slik har jeg alltid vært - jeg lever litt her og nå. Spontaniteten min har ikke vært problematisk, men er det altså nå, først og fremst fordi jeg begynner å grue meg og tenke på alle utfordringer jeg vil få dersom jeg skal gjennomføre det jeg har sagt ja til. 

Går på antidepressiva. 

 

 

Anonymkode: 45f80...563

Jeg tenker vel som i AA: det er ikke NÅ du skal ha store endringer.

Anonymkode: e3c86...1e8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det gjør han, men jeg er redd for at han ikke klarer å tenke klart. Selvfølgelig er jeg veldig glad i ham, det er jo derfor jeg har disse tankene. Jeg vil ham ikke vondt! 

Anonymkode: 45f80...563

Er vel helst du selv som ikke tenker klart.

Anonymkode: e3c86...1e8

[Anonym bruker]

Ikke gå fra mannen din. Det er det dummeste du gjør, og du kommer til å angre. Du er frustrert. Ikke gjør noe overilt.

Anonymkode: 50d6c...8e1

[Anonym bruker]

Når man er langt nede så er det veldig vanlig å overanalysere ting. Jeg har vært langt nede selv og har mange ganger tatt meg i å tenkeat mannen ikke vil være med meg og han kan umulig finne meg pen osv. Men det er jo mitt bilde og mine tanker. Han har ike gitt meg grunn til å tenke slik. Tror samboeren din tenker at siden du ofte kommer med spontane forslag, ber han deg bare tenke litt på det. Betyr ikke at han ikke vil feriere med deg i sommer. Det er nok depresjonen din som snakker. Den kan skrike ganske høyt. Ikke gjør noe drastisk akkurat nå. Bare la samboeren din ta vare på deg. Han ønsker tydeligvis det.

masse god bedring

Anonymkode: 4cb20...ec0

[Anonym bruker]

Ikke ta valg når du ikke tenker klart 😊 god bedring. klem 

Anonymkode: aeebd...0b5

[Anonym bruker]

Høres veldig bipolar ut. Ville aldri tatt et sånt valg nå. Kan hende det er lurt at dere går hvert til sitt men det er ikke noe å bestemme når den ene ikke tenker klart. Du gjør faktisk ikke det. Tenker du sånn når du er mer frisk også? Viss nei har du svaret ditt. 

Anonymkode: 11a68...093

[Anonym bruker]

Du har en klassisk emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes det god hjelp for. Hvorvidt du skal være sammen med han eller ikke, er umulig å vite, det er nok krevende for dere begge. Med riktig behandling og forståelse for tilstanden, er det mulig å være sammen og få det bedre. Terapi medfører utvikling, så kanskje du ser annerledes på forholdet med tiden.

Anonymkode: d5cb2...d93

[Anonym bruker]

2 hours ago, Anonym bruker said:

Du har en klassisk emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes det god hjelp for. Hvorvidt du skal være sammen med han eller ikke, er umulig å vite, det er nok krevende for dere begge. Med riktig behandling og forståelse for tilstanden, er det mulig å være sammen og få det bedre. Terapi medfører utvikling, så kanskje du ser annerledes på forholdet med tiden.

Anonymkode: d5cb2...d93

Det er mulig du er av den oppfatning, men det er altså ikke konklusjonen til de menneskene som er involvert i min behandling. Så lenge de hverken mener at jeg er bipolar eller at jeg har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, må jeg nesten ta utgangspunkt i at det stemmer. Synes for øvrig det er litt merkelig å konkludere med diagnoser på den måten (har nå brukt en stund på å lese om dette, og selv om jeg helt klart kan kjenne meg igjen i enkelte symptomer, er det aller meste helt fjernt for meg). 

 

Anonymkode: 45f80...563

[Anonym bruker]

Hi, ikke bry deg om personer som tar deler av det du skriver og så setter diagnoser på deg. Ingen seriøse fagfolk ville gjort det - og det er ganske trygt å anta at ingen av de som har "diagnostisert" deg på forumet har kompetanse nok til å gjøre det. Og har de slik kompetanse så er det da et tegn på at de ikke er seriøse som setter diagnoser på personer uten å vite mer om deg. Ikke verdt å kaste bort tid på slike De som spør om du har en diagnose eller sier at det kan høres ut som, det er greit, for de konkluderer ikke med noe. Fortsett å forholde deg til de som behandler deg og kjenner deg, Hi.

Har du kontaktet behandleren din i dag? Hvis ikke, gjør det i morgen. Eller ta i hvert fall med det du skrev i hovedinnlegget ditt til behandler ved neste time. Alt du føler på nå er helt normale følelser når man har det så tøft som du har det. Det blir bedre!

Jeg svarte deg høyere opp i tråden også, glemte da å skrive at jeg ikke ville tolket det med ferien som at kjæresten er lei. Jeg ville bare tenkt at han kanskje ikke har så lyst til å gjøre akkurat det - eller at han kjente meg godt nok til å vite at jeg noen ganger kan være litt vel impulsiv og at han kanskje vet av erfaring at ting kan endre seg og at han derfor bare vil se ting an litt. Jeg hadde absolutt ikke tolket det dit at han er lei av deg!

Igjen - ikke ta noen store avgjørelser som du kan komme til å angre på når du har det ille, Hi. Ofte blir det feil. Du er glad i mannen din, du bryr deg om ham, da må du også stole på at han er ærlig med deg når han sier han ønsker å være sammen med akkurat deg. Det er jo tydelig at han forstår at du nå er syk, men at han fremdeles ser den du er når du er frisk - for den personen er ikke borte, vet du! Han ser deg. La ham være der, ikke skyv ham fra deg. Han er voksen og virker fornuftig nok og til å ha omtanke nok til å ta reflekterte avgjørelser over eget liv. Og han vil være med deg.

Snakk med behandlerne dine om dette, og hør også med dem om det kan være lurt med parterapi for deg og mannen din, det kan være bra for å bli bevisst på hvordan dere skal holde fast på kjæresteforholdet nå mens dere har disse utfordringene med din sykdom inntil du blir frisk igjen.

Anonymkode: 409b3...aca

[Anonym bruker]

dette vet du selv svaret på

Anonymkode: 52b58...e1b