Barn som gråter av alt!

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Får hun ikke viljen sin hylgriner hun, får hun et bitte lite sår høres det ut som om hun skal dø. Gjøres ting annerledes enn slik hun vil sammen venner griner hun. Hva skal vi gjøre? Har hatt en million prater uten at det hjelper

Anonymkode: 59312...dd6

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun?

Husk hvor mye mindre perspektiv på livet ett barn har kontra en voksen. Selv om det for deg virker harmløst at eks en ballong mistes, kan det oppleves som en krise for barnet. Hva med at du endrer holdningene dine litt?

Hilsen hun som har en datter på 3,5 år som også skriker en del 

Anonymkode: 05336...a9d

[Anonym bruker]

Hun er snart 7 år. hun er den av vennene hennes som griner og sutrer mest også. Det går ikke en eneste dag uten

Anonymkode: 59312...dd6

[Anonym bruker]

Kan være at det er noe annet hun egentlig ikke har det så bra med? Ofte så kan sutring over "bagateller" ofte være et tegn på at det er noe annet som egentlig plager barnet. Blir hun hørt og får hun nok oppmerksomhet over tid når det ikke sutrer, men alt går bra? Ofte er det noe underliggende som trigger, og det er ikke så lett å tenke konstuktivt når en slik trigger slår inn

Anonymkode: 27355...564

[Anonym bruker]

Jeg tror enkelte barn er mer "dramatisk" anlagt enn andre. Jeg har fem barn, og det har vært mye liv og røre med alle - på forskjellige måter. Har dog merket meg at spesielt en (kanskje to) av døtrene mine har en spesielt dramatisk/teatralsk tilbøyelighet. Det minste ubehag skal spilles ut som en tragedie i tre akter, med tårer, grimaser, gestikulering og det hele. Har også lagt merke til at det hele blir forsterket dersom hun står foran et speil, da blir hun enda mer full av medlidenhet med seg selv. Noen ganger kommenterer jeg det, "er det så gøy å se på seg selv som gråter og bli enda mer trist?" Gjør det med et glimt i øyet da. Da hender det hun spruter ut i latter selv 😜 Det skal også sies at hun langt ifra er så sutrete sammen med andre, på skolen etc., da børster hun av seg og kommer seg i lek igjen. Hun KAN også bli sutrete med andre, dersom hun feks har en lærer som har antennene litt for langt ute i forhold til om barna slår seg, blir lei seg etc.

Trøsten er at de vokser det av seg, den andre datteren min som hadde litt lignende tendenser er nå tenåring - og problemet eksisterer ikke lenger. Men det er slitsomt med all hyling og skriking mens det står på ja...

Anonymkode: 058dd...02e

[Anonym bruker]

De gangene dattern min på 5 år er slik, er fordi hun får for lite oppmerksomhet av oss voksne. Vi glemmer litt at hun fortsatt er liten. Gir vi henne positiv oppmerksomhet uten at hun har gjort noe, så er hun blid som en sol. Så jeg syns det er vi som foreldre har skylda for oppførselen hennes.

Anonymkode: 8f2f5...623

[Anonym bruker]

Mitt ene barn er sånn. Har vært sånn siden hun var spedbarn, er nå 17. Det har selvsagt blitt bedre, men hun tar fremdeles veldig lett til tårene. Mitt andre barn er stikk motsatt, og kan få ganske store skader uten å si et pip. Tror ikke det er mulig å forandre slike anlegg, men det går selvsagt an å snakke med barnet om hvor mye vesen det er nødvendig å lage ut av ting. Det er lov å begynne å gråte, men ikke nødvendig å brøle høyt. Tar litt tid å jobbe det inn, kan du si.

Anonymkode: 3438d...63a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan være at det er noe annet hun egentlig ikke har det så bra med? Ofte så kan sutring over "bagateller" ofte være et tegn på at det er noe annet som egentlig plager barnet. Blir hun hørt og får hun nok oppmerksomhet over tid når det ikke sutrer, men alt går bra? Ofte er det noe underliggende som trigger, og det er ikke så lett å tenke konstuktivt når en slik trigger slår inn

Anonymkode: 27355...564

Dette støtter jeg. Unger finner "påskudd" så de kan tiltrekke seg sympati og oppmerksomhet. Og jo mindre du ønsker å fokusere på deres gråt, desto mer vil de gråte og prøve å få kompensasjon. Det er slett ikkd logisk for oss, men vi der jo ikke den eventuelle sorgen eller mangeltilstanden de går rundt med. Så tror vi at det de gråter av, er en helt overdimensjonert reaksjon på f eks et gnagsår. Men gnagsåret er bare en eksponent for noe større. 

HI, hva om du sørger for å trøste 50% lenger enn du pleier? Eller trøst og kos med henne helt til hun er ferdig å gråte, og trøst deretter ett minutt ekstra? 

Anonymkode: f14ef...d5d

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Dette støtter jeg. Unger finner "påskudd" så de kan tiltrekke seg sympati og oppmerksomhet. Og jo mindre du ønsker å fokusere på deres gråt, desto mer vil de gråte og prøve å få kompensasjon. Det er slett ikkd logisk for oss, men vi der jo ikke den eventuelle sorgen eller mangeltilstanden de går rundt med. Så tror vi at det de gråter av, er en helt overdimensjonert reaksjon på f eks et gnagsår. Men gnagsåret er bare en eksponent for noe større. 

HI, hva om du sørger for å trøste 50% lenger enn du pleier? Eller trøst og kos med henne helt til hun er ferdig å gråte, og trøst deretter ett minutt ekstra? 

Anonymkode: f14ef...d5d

*men vi ser jo ikke

Anonymkode: f14ef...d5d

[Anonym bruker]

Jeg har også en datter som er slik og en som absolutt ikke er det. 

Jeg ser på det slik: Hun som ofte gråter har behov for oppmerksomhet på et annet plan enn hun som ikke gråter.

De får begge oppmerksomhet selvfølgelig, men der jeg kan si til den ene at alt gikk bra ved et fall må jeg inn å gjenfortelle og prosessere fallet med den andre. Ikke for å dulle eller gjøre det til en stor greie ved å overvelde henne med sympati og gjøre det til noe mer enn det er, men for å hjelpe henne å fordøye og bearbeide inntrykket fallet gjorde på henne. Noen ganger ved å spøke litt som ved å si for tull så hun forstår

"Oi det var et megadigasuper sår som vi kanskje bør sette et ekstra kraftig spiderman-plaster på". Når jeg sier det slik skjønner hun at jeg tuller og sier når det har skjedd noen ganger at hun trenger et sånn eller sånn plaster istedenfor å hyle seg rød etterpå. Hvis humøret er litt verre den dagen hjelper det å forklare hvorfor dette fallet ikke var farlig og fortelle at slike knall og fall hører til i lek. Gi dem god tid til å forklare og fortelle. 

Hver dag eller kveld forteller jeg narrativer. Jeg gjengir dagen til mitt barn fra mitt perspektiv helt uten å dømme og gir forsiktig noen forslag til hvordan hun kanskje følte eller tenkte i den og den situasjonen. Ofte skyter hun inn at det egentlig heller var slik eller slik. 

La barnet få tid til å snakke om sine følelser og tanker. Still barnet spørsmål om hvordan det føler hvis det og det skjer. 

Skjerm barnet fra sterke emosjonelle inntrykk som f.eks film og tv med mye dramatikk. Dette forverrer det ofte fordi barnet allerede er overbelastet med inntrykk fra dagen. Spesielt viktig å unngå på kvelden og det må aldri sitte alene mens det ser på. 

Mest sannsynlig er barnet ditt også veldig empatisk og omsorgsfull. De barna som ofte gråter og har litt overdramatiske reaksjoner bruker mye energi på å bry seg om og bekymre seg om og for andre og seg selv. Det kan bli vel mye, men regulerer seg selv når det blir større. Tilpass deg til barnets alder og gi det mye tid. 

 

Anonymkode: b7629...244

[Anonym bruker]

min gutt på 5 er også siik,men leste de var slik fra 5-7 år alder

Anonymkode: fef84...060