Er det noen som har sendt barnet sitt til et fosterhjem?

[Anonym bruker]

Har en gutt i tenårene som har blitt dataavhengig og sutrer som en 3 åring. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Hverdagen vår består i bare krangling og skriking. Kjenner at jeg orker ikke mer. Har bare lyst til å bare sove og gir blaffen i alt. Jeg er alene med alt sammen og har ingen og snakker med😢

Anonymkode: 611a5...e74

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hvorfor fjerner du ikke bare dataen?

[Anonym bruker]

Fordi hvis jeg gjør det så blir han aggressiv og jeg er redd for at vi skal gå løs på hverandre. Han har blitt større og sterkere enn meg også.

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

 

Går det utover skole? Har han venner? 

Jeg ville hatt klare regler for aktivitet. Trening minst 3 ganger i uka. Hjelpe til hjemme osv

Jeg ville stengt nettet om natten med passord. 

Og sånn utover det, ville jeg ikke vært streng på spilling. Vi forstår det ikke, men de har sin sosiale arena der. Og så går det som regel over! 

Anonymkode: d7d6a...a46

[Anonym bruker]

Du og dere trenger veiledning hvis du ikke orker mer. Det er ingen løsning å «sende barna i fosterhjem» når du som forelder opplever utfordringer. Du kan kontakte familievernkontoret. 

Anonymkode: 4bc92...b24

[Anonym bruker]

Tuller du?? 14-åringen min er også avhengig av data, men det er helt uaktuelt å skrike og krangle med meg! Jeg har ingen problemer med å fjerne internett, og hvis han krangler da så tar det lenger tid før den kommer tilbake. Han har vært større og sterkere enn meg lenge. Har ingenting å si. Jeg bestemmer uansett.

Anonymkode: 12afb...52f

[Anonym bruker]

Så fordi du ikke orker å oppdra ungen din, skal du sende han bort?

Ta kontakt med oppvekstteamet i kommunen din, de kan hjelpe deg. For du trenger hjelp til å få det bedre.

Og du vil ikke sende en 14 åring bort, han havner mest sannsynlig på ungdomshjem, og tror du han blir bedre der. Der er det dop og kriminalitet. 

Anonymkode: 80fa8...c4c

[Anonym bruker]

Hvis du er redd for hva han kan finne på om du fjerner dataen er det først og fremst problemet deres. Det er mange foreldre som kontakter barnevernet selv når de merker at de mister kontroll og trenger hjelp. Ta kontakt med dem, så hjelper de deg om du trenger det ☺️

Anonymkode: de726...c15

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har en gutt i tenårene som har blitt dataavhengig og sutrer som en 3 åring. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Hverdagen vår består i bare krangling og skriking. Kjenner at jeg orker ikke mer. Har bare lyst til å bare sove og gir blaffen i alt. Jeg er alene med alt sammen og har ingen og snakker med😢

Anonymkode: 611a5...e74

Har ett barn med store utfordringer som jeg har vært alene med side det ble født. Har mange mange ganger vurdert frivillig plassering i fosterhjem når ting har vært som verst. Men jeg klarer ikke, uansett hvor sliten og lei jeg er klarer jeg ikke tanken på at barnet mitt skal føle seg sviktet og uønsket av moren sin. Jeg vet det er hardt, at man får lyst til å rive av seg håret og bare gå ut i streik.

Men kontakt barnevernet og be om hjelp, de har andre tiltak å hjelpe dere med før fosterhjem trenger å bli ett alternativ. 

Anonymkode: 1aaec...8e8

[Anonym bruker]

Vi har barnevern i bildet, men føler at jeg ikke får hjelp fra de. Har også gått på foreldreveiledningskurs via barnevern som ikke hjalp noen ting, har også besøkshjem som 14 åring nekter å dra til. Har til og med skaffet støttekontakt til 14 åring som skal ta han med ut en gang i uka fordi han ikke vil på noen aktiviteter. Har til og med ringt til hjelpelinjen.no for råd hva jeg skal gjøre. Han hjelper til litt hjemme når jeg ber om det, så han er snill og rolig også.

Skolen bryr han seg ikke så mye om. Han var ansvarsfull da han da han gikk på barneskolen, men etter at han har begynt på ungdomsskole har han blitt negativ og gir blaffen i skolen. Det er såvidt jeg får han på skolen og alt dette smitter over på lillesøster også.

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

har dere forsøkt familieterapi? På familievernkontor, ikke barnevern

er det tilbud der dere bor hvor han kan spille med andre? Snu spillingen til noe positivt, det kan hjelpe 

Anonymkode: f6cbc...85b

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke prøvd. Takk for tips😄 da skal jeg undersøke det nærmere😃

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi hvis jeg gjør det så blir han aggressiv og jeg er redd for at vi skal gå løs på hverandre. Han har blitt større og sterkere enn meg også.

Anonymkode: 611a5...e74

Dette startet ikke med dataen, vel...? 

Du får være den voksne. Ikke rop og skrik. Skift passord på wifi-en og si at dere kan snakke om det hvis han kan holde seg rolig. Avtale antall timer, og hvor og når. 

Og legg inn noe hygge mellom dere to også! Be ham finne et spill du kan delta på. I bytte kan han se en film med deg. Kall han inn til måltider. 

Anonymkode: e2446...3a0

[Anonym bruker]

Det starter med at jeg begynte og jobber altfor mye og han fikk frie tøyler. Ja, jeg innrømmer at jeg har vært dumsnill mot han. Middag spiser vi sammen og jeg går inn på rommet hans og snakker med han. Han er villig og snakker med meg av og til. Forklarer meg hva han spiller osv. 

Har prøvd å avtale skjermtid med han, men vanskelig å opprettholde. Skal prøve engang til. Har prøvd å finne alenetid med han, men litt vanskelig ift lillesøster.

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

Hei. Så fint at du har søkt hjelp alle disse stedene. Det viser at du bryr deg om sønnen din og jobber for å få et godt forhold. Og så leit at det fremdeles er vanskelig. 

Du skal ikke på noen måte sende ham i fosterhjem. Han er i en sårbar alder. Og at han er så vanskelig og uelskelig at moren hans sender ham bort vil prege ham for livet. 

Jeg tenker at det ikke nødvendigvis er dataen som er problemet. Men at dere krangler så mye. Og at han ikke prioriterer skole, venner og fysisk aktivitet. 

Jeg tenker at du kan oppsøke psykolog for deg selv for å få hjelp til å bevare roen når det stormer. Du kan si at han får spille. Men bare når lekser er gjort og det forutsetter at han bruker kroppen et par ganger i uken. 

Med noen barn er tenårene knallharde for oss alle. Men hold ut - det er bare fire år igjen, det klarer du! Prøv å skape noen gode øyeblikk innimellom. Tilgi deg selv og ham når det går galt. Og vis ham at du gjør alt av kjærlighet. 

Anonymkode: 5d9e0...133

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei. Så fint at du har søkt hjelp alle disse stedene. Det viser at du bryr deg om sønnen din og jobber for å få et godt forhold. Og så leit at det fremdeles er vanskelig. 

Du skal ikke på noen måte sende ham i fosterhjem. Han er i en sårbar alder. Og at han er så vanskelig og uelskelig at moren hans sender ham bort vil prege ham for livet. 

Jeg tenker at det ikke nødvendigvis er dataen som er problemet. Men at dere krangler så mye. Og at han ikke prioriterer skole, venner og fysisk aktivitet. 

Jeg tenker at du kan oppsøke psykolog for deg selv for å få hjelp til å bevare roen når det stormer. Du kan si at han får spille. Men bare når lekser er gjort og det forutsetter at han bruker kroppen et par ganger i uken. 

Med noen barn er tenårene knallharde for oss alle. Men hold ut - det er bare fire år igjen, det klarer du! Prøv å skape noen gode øyeblikk innimellom. Tilgi deg selv og ham når det går galt. Og vis ham at du gjør alt av kjærlighet. 

Anonymkode: 5d9e0...133

Tusen takk for for et fint svar😊 jeg går til en psykolog for 14 åring sin skyld. Har gjort det nå i ca 1 år, men føler at det ikke har kommet noen vei... det har blitt mye frem og tilbake. Først begynte vi og snakket om meg. Etterhvert så blir det bare om barna. Tilslutt, så ble det til at hun ga meg tips i hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

Ps. Har akkurat fått BUP i bildet også, så nå mangler bare familievernkontoret. Føler at jeg står fast akkurat nå. Et skritt frem og to tilbake😞

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

Er faren inne i bildet? Enten han er det eller ikke, kan det være en del av guttens problemer?

Jeg støtter også det med å forsøke familievernkontoret og det at du får noen å snakke med når det stormer også. Det er tøft å stå i dette alene. Vær også veldig direkte på hva du føler har fungert og ikke med barnevernet.

Du sier at det startet med at du begynte å jobbe mye og han fikk (for) frie tøyler. Kanskje må du en periode gjøre om på jobben for å prioritere barna?

Har han et avhengighetsproblem med spillingen så trenger han også hjelp for å komme seg ut av den avhengigheten, og ikke minst hva som er årsaken bak, for det er sjelden "bare" en avhengighet, ofte er det en flukt fra egne følelser. Kanskje trenger han en fagperson å snakke med?

Er det noen muligheter for å få ham inn på en aktivitet han liker, og at han der kan treffe nye venner som har sunnere interesser?

Du har gjort mye riktig, du har søkt hjelp, så ikke gi deg! Finn ut av hva som er guttens underliggende problem, det tror jeg er viktig for å greie å løse resten.

 

Anonymkode: b7b53...ce6

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det starter med at jeg begynte og jobber altfor mye og han fikk frie tøyler. Ja, jeg innrømmer at jeg har vært dumsnill mot han. Middag spiser vi sammen og jeg går inn på rommet hans og snakker med han. Han er villig og snakker med meg av og til. Forklarer meg hva han spiller osv. 

Har prøvd å avtale skjermtid med han, men vanskelig å opprettholde. Skal prøve engang til. Har prøvd å finne alenetid med han, men litt vanskelig ift lillesøster.

Anonymkode: 611a5...e74

Legg søster og sett av tid til bror.

Anonymkode: e2446...3a0

[Anonym bruker]

Og kos litt også! Tenåringer trenger også klapp og klem.

Anonymkode: e2446...3a0

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er faren inne i bildet? Enten han er det eller ikke, kan det være en del av guttens problemer?

Jeg støtter også det med å forsøke familievernkontoret og det at du får noen å snakke med når det stormer også. Det er tøft å stå i dette alene. Vær også veldig direkte på hva du føler har fungert og ikke med barnevernet.

Du sier at det startet med at du begynte å jobbe mye og han fikk (for) frie tøyler. Kanskje må du en periode gjøre om på jobben for å prioritere barna?

Har han et avhengighetsproblem med spillingen så trenger han også hjelp for å komme seg ut av den avhengigheten, og ikke minst hva som er årsaken bak, for det er sjelden "bare" en avhengighet, ofte er det en flukt fra egne følelser. Kanskje trenger han en fagperson å snakke med?

Er det noen muligheter for å få ham inn på en aktivitet han liker, og at han der kan treffe nye venner som har sunnere interesser?

Du har gjort mye riktig, du har søkt hjelp, så ikke gi deg! Finn ut av hva som er guttens underliggende problem, det tror jeg er viktig for å greie å løse resten.

 

Anonymkode: b7b53...ce6

14 åring er sjenert og er redd for å gå ut av komfortsonen sin, så jeg må «drar» 14 åring ut eller motivere. Så det er nok der problemet ligger. Håper BUP kan hjelpe. Det er mulig 14 åring har sosialangst?

Far er av og til i bildet, men han er ikke noen farsfigur. Mere kompis, så det er vanskelig.

jeg tror du har rett. Hvis vi alle tre går til samtale, så vil det kanskje hjelpe? Jeg skal kontakte familiekontoret så fort som mulig.

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

14 åring er sjenert og er redd for å gå ut av komfortsonen sin, så jeg må «drar» 14 åring ut eller motivere. Så det er nok der problemet ligger. Håper BUP kan hjelpe. Det er mulig 14 åring har sosialangst?

Far er av og til i bildet, men han er ikke noen farsfigur. Mere kompis, så det er vanskelig.

jeg tror du har rett. Hvis vi alle tre går til samtale, så vil det kanskje hjelpe? Jeg skal kontakte familiekontoret så fort som mulig.

Anonymkode: 611a5...e74

Ja, det er mulig at en 14-åring har sosialangst. Men er han veldig sjenert så kan det også gi lignende "symptom".

Jeg var ekstremt sjenert da jeg var lita. Hadde jeg vokst opp i dag tror jeg at jeg ville vært ekstremt "glad i" internett og spill også. Ikke fordi jeg egentlig ville, men fordi det ville vært en "trygg" arena, hvor jeg slapp å kjenne på sjenertheten. For meg var det som hjalp å finne ting å gjøre som fikk meg ut og være aktiv med ting som virket litt mer ufarlig for meg. Jeg begynte med hester, og det hjalp mye på min selvtillit. Jeg fikk veldig mestringsfølelse, det var ufarlig å snakke med andre om det som hadde med hestene å gjøre, jeg følte hestene var mer i fokus enn meg... og etterhvert turde jeg ta litt mer plass, være mer synlig og delaktiv med de andre. Men det kan egentlig være hva som helst, bare din sønn kan finne det interessant. Kanskje det kan være en vei å gå - ikke fokusere på at han spiller for mye, men finne en aktivitet han synes er interessant og så fokusere på at det kan være positivt. Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hva det er, bare det er noe. Noe som kan gi ham nye impulser, noe som kan gi ham mestring og glede, og helst også samhold og tilhørighet etterhvert. Er det noe han var interessert i tidligere, eller noe han har snakket om at han kunne tenkt seg å prøve? Jeg har hørt mye positivt om både ro- og klatremiljø, men også motorsport, kampsport... tror ikke det er så nøye bare det er noe han er interessert i. Og om han ikke treffer med det første han forsøker så prøv noe annet. Motiver ham å i hvert fall forsøke.

Ikke at man skal akseptere dårlig oppførsel, men jeg tror også det er viktig at du er god på å fokusere på det som er positivt, både med ham som person og det han gjør som er positivt. Tross problemene dere har så virker det jo også som om det under problemene egentlig ligger mye godt i forholdet deres, og det er noe som dere kan utvikle videre.

Ring familievernkontoret på mandag   Håper dere finner ut av det. Lykke til videre

Anonymkode: b7b53...ce6

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det er mulig at en 14-åring har sosialangst. Men er han veldig sjenert så kan det også gi lignende "symptom".

Jeg var ekstremt sjenert da jeg var lita. Hadde jeg vokst opp i dag tror jeg at jeg ville vært ekstremt "glad i" internett og spill også. Ikke fordi jeg egentlig ville, men fordi det ville vært en "trygg" arena, hvor jeg slapp å kjenne på sjenertheten. For meg var det som hjalp å finne ting å gjøre som fikk meg ut og være aktiv med ting som virket litt mer ufarlig for meg. Jeg begynte med hester, og det hjalp mye på min selvtillit. Jeg fikk veldig mestringsfølelse, det var ufarlig å snakke med andre om det som hadde med hestene å gjøre, jeg følte hestene var mer i fokus enn meg... og etterhvert turde jeg ta litt mer plass, være mer synlig og delaktiv med de andre. Men det kan egentlig være hva som helst, bare din sønn kan finne det interessant. Kanskje det kan være en vei å gå - ikke fokusere på at han spiller for mye, men finne en aktivitet han synes er interessant og så fokusere på at det kan være positivt. Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hva det er, bare det er noe. Noe som kan gi ham nye impulser, noe som kan gi ham mestring og glede, og helst også samhold og tilhørighet etterhvert. Er det noe han var interessert i tidligere, eller noe han har snakket om at han kunne tenkt seg å prøve? Jeg har hørt mye positivt om både ro- og klatremiljø, men også motorsport, kampsport... tror ikke det er så nøye bare det er noe han er interessert i. Og om han ikke treffer med det første han forsøker så prøv noe annet. Motiver ham å i hvert fall forsøke.

Ikke at man skal akseptere dårlig oppførsel, men jeg tror også det er viktig at du er god på å fokusere på det som er positivt, både med ham som person og det han gjør som er positivt. Tross problemene dere har så virker det jo også som om det under problemene egentlig ligger mye godt i forholdet deres, og det er noe som dere kan utvikle videre.

Ring familievernkontoret på mandag   Håper dere finner ut av det. Lykke til videre

Anonymkode: b7b53...ce6

Takk det skal gjøre. Ringe familievernkontoret😊 jeg har spurt han hva han er interessert i, og det er kun data det er nå. Han er egentlig veldig forsiktig av seg. Stille og rolig gutt. Er veldig renslig og nøye hvordan han skal ha tingene sine, så der slipper jeg og mase i motsetning til lillesøster. Jeg er veldig sjenert selv, så jeg kan dessverre ikke hjelpe han der. Ikke er jeg veldig sosial av meg heller. Kun på jobb og det er såvidt også, men tusen takk for fine svar😃. Jeg føler at jeg har «endevendt» alt av tiltakene, men jeg vil ikke at han skal slite med det samme som jeg gjorde da jeg var ung.

Anonymkode: 611a5...e74

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt med høytfungerende autisme og angst. Han kan til tider være en stor prøvelse. Tidligere da han var yngre fikk han meltdown og ble voldelig. Det ga seg heldigvis da han var 8-9 år gammel og jeg lærte meg han litt mer, men jeg forstår frustrasjonen og avmakten din godt. Jeg har virkelig vært på randen til sammenbrudd mange ganger, og trodd at det beste er hvis noen andre kan ta vare på ham. 

Sønnen min er nå 14 år gammel, som din. Jeg tok nylig kontakt med kommunen, et lavterskeltilbud som her heter familiesenteret. De er fantastiske! De vil samarbeide med andre instanser, være med på skolen på møter,møte gutten selv etter hvert etc. De har ikke erfaring med autisme,men mye med angst! Det er et tilbud for foreldre og barn som er i ulike vanskelige situasjoner. Kanskje dere har noe slikt i kommunen? 

Anonymkode: ec308...856

[Anonym bruker]

Angstsymptomene til sønnen min er for øvrig veldig likt det du beskriver. Han nekter ofte å dra til pappaen sin, sove hos besteforeldrene, dra på skolen, få besøk, dra på besøk. Noen ganger oppleves det som at han gjør det "bare for at", men det er jo egentlig pga angst og slitenhet pga angsten. 

Anonymkode: ec308...856