Klarer ikke å vere hyggelig med min mor.

[Anonym bruker]

Uff, det er så flaut.

Jeg er nesten 40 år, og min mor er det eneste menneske i hele verden som irriterer meg slik at jeg ikke klarer å oppføre meg. Hun gjør meg så sint, uten å egentlig gjøre noe galt. Så da må det vere meg det er noe i veien med??

Hvorfor? Jeg aner egentlig ikke. Jeg hadde ingen forferdelig barndom. Tilsynelatende lykkelig. 

Men jeg vet at jeg fikk «pisk» om jeg gjorde noe galt når jeg var ganske liten ( under 4/5).  I tillegg var hun ganske fraværende for meg på barneskolen. (Jobbet/studerte borte - hjemme bare i helgene). Vi hadde au papir og den ene var ganske fæl med meg.

Det var aldri noen som sa at de var glade i meg, selv om jeg vet de var det. Jeg måtte klare meg selv ganske tidlig, men hadde (veldig) strenge rammer. Hun er VELDIG bestemt og har ALLTID rett, uansett. 

Altså, er det dette som sitter i? Det er noe så grunnleggende i meg at jeg ikke klarer å la være å kommentere surt og lage dårlig stemning, nesten hver gang jeg må forholde meg til henne over tid. Er det mulig??? Føler meg som en 14-åring i opprør hver gang vi har vært der. Det er egentlig bare trist! 

 

Anonymkode: 79034...00c

[Anonym bruker]

Trenger du å omgås henne, da? Hun er jo ikke noe hyggelig selv. Det må jo være helt unaturlig å skulle være hyggelig mot henne da.

Anonymkode: 75bc2...be3

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Trenger du å omgås henne, da? Hun er jo ikke noe hyggelig selv. Det må jo være helt unaturlig å skulle være hyggelig mot henne da.

Anonymkode: 75bc2...be3

Nå ble det litt ensidig. Hun er hyggelige altså... det er jo litt av problemet. At selv om hun er hyggelig så blir alt feil fordi jeg blir sint eller irritert uansett.

Feks - hun prøver å hjelpe meg med barna med å «stå over skulderene mine» å gjenta mine beskjeder når jeg irettesetter. (Sykt irriterende) Eller hun spør om hun skal hjelpe meg å kle på et av barna og jeg sier neida men hun gjør det likevel. (Og jeg klarer ikke å la være å bli sur) 

Altså ber jeg om hjelp gjør hun hva som helst for oss, men samtidig hører hun ikke etter om jeg sier nei. 

Huff, vi er sikkert like ille begge to... 

Anonymkode: 79034...00c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hun er VELDIG bestemt og har ALLTID rett, uansett. 

Syns ikke dette høres ut som en hyggelig person. Hyggelige folk er smidige.

Og du behøver faktisk ikke like eller være glad i en som sviktet deg da du var barn, aldri var hjemme og likevel var streng og kontrollerende! For å bli elsket må man jo gi av seg selv og sin tid? Det har ikke hun gjort! 

Anonymkode: 75bc2...be3

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Feks - hun prøver å hjelpe meg med barna med å «stå over skulderene mine» å gjenta mine beskjeder når jeg irettesetter. (Sykt irriterende) Eller hun spør om hun skal hjelpe meg å kle på et av barna og jeg sier neida men hun gjør det likevel. (Og jeg klarer ikke å la være å bli sur) 

Anonymkode: 79034...00c

Dette hadde jeg også klikket av. Hvis hun sto og gjentok beskjeder ville jeg først ha sagt "det er visst ekko her" og siden blitt mer skarp! Til slutt ville jeg ha sagt at "her i huset er det jeg som oppdrar barn, ikke du, og følgelig er det JEG som gir beskjeder, ikke DU!"

Anonymkode: 75bc2...be3

[Anonym bruker]

Min mor var i spesialisering da jeg var 3 år og oppover. Ett år var hun også borte arbeidsdager mens hun kom i helger. Etter spesialiseringen jobbet hun alle mulige tider som lege. Faren var alltid der. Jeg er mer knyttet til faren. Likevel da jeg skulle få mine barn,skjønte jeg betydningen av ei mor og hun er ei god mor. Vi har bare sklidd fra hverandre og har ikke samme følelsesmessige nivå,som jeg har med pappa. Hun hjelper meg så utrolig mye,hun er i mitt barnas liv, men jeg klarer ikke å feks klemme henne,si elsker deg har hun eller jeg aldri gjort osv. Hun har er en slik forhold med mine barn dog, men jeg ser at hun er ikke vant til det. Veldig lenge hadde jeg en slik forhold som du beskriver,jeg var sint og short tempered overfor henne. Alt var på grensen til krangel og jeg var alltid irritert. 

Det som forandret alt, var at hun ble alvorlig sykt med veldig dårlig prognose. Da skjønte jeg hvor stort hull jeg ville hatt uten henne, jeg så alle gangene jeg kunne besøke henne,men gjorde det ikke fordi venner ventet meg/jeg hadde noe annet å gjøre. Hvor mange ganger hun laget middag til meg men jeg spiste jo ute så var ikke sulten og jeg innså hvor dårlig jeg behandlet henne mens hun sa ingenting. Vi fikk en annen sjanse,hun ble bedre og er i dag nesten helt frisk men nå passer jeg på å være ei god datter.

Anonymkode: 45807...d08

[Anonym bruker]

Har en far som jeg ikke klarer å være spessielt hyggelig mot så jeg skjønner deg! Jeg vokste opp med en alkoholisert far og det ble mange sene kvelder/netter på meg når jeg måtte ut i stua å be han om å stille ned musikken for jeg får ikke sove og skal på skolen i morgen..da var jeg 10-11 år. Er litt bitter pga det men mest fordi han ringer hver eneste dag..når man ikke svarer med engang pga jeg fødte for 4 uker siden og er ikke alltid tilgjengelig..så tar han seg friheten å bedrive tlf terror! Svarer man ikke første gangen så ringer han 5-6 ganger til. Hver dag! Når man svarer så får man tilslengt et frekkt: er du syk? Nei svarer jeg skulle jeg være det? Ja jeg prøvde å ringe deg i går...med en utrolig frekk tone. Og han ringer kun for å fortelle om seg selv..altså hvilke planer og prosjekter han har pågående..utrolig slitsomt. Blir sint når jeg er ferdig å snakke med han..da irriterer jeg meg resten av dagen over at han er så frekk å ikke forstår at man ikke løper til tlf hver gang han ringer..kanskje man trenger å hvile litt når babyen sover. Mine andre søsken har kuttet han helt ut og det forstår jeg godt..nå er det liksom meg han driver på med tlf terror pga de andre ikke svarer han...

Anonymkode: 6f5b2...463

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Uff, det er så flaut.

Jeg er nesten 40 år, og min mor er det eneste menneske i hele verden som irriterer meg slik at jeg ikke klarer å oppføre meg. Hun gjør meg så sint, uten å egentlig gjøre noe galt. Så da må det vere meg det er noe i veien med??

Hvorfor? Jeg aner egentlig ikke. Jeg hadde ingen forferdelig barndom. Tilsynelatende lykkelig. 

Men jeg vet at jeg fikk «pisk» om jeg gjorde noe galt når jeg var ganske liten ( under 4/5).  I tillegg var hun ganske fraværende for meg på barneskolen. (Jobbet/studerte borte - hjemme bare i helgene). Vi hadde au papir og den ene var ganske fæl med meg.

Det var aldri noen som sa at de var glade i meg, selv om jeg vet de var det. Jeg måtte klare meg selv ganske tidlig, men hadde (veldig) strenge rammer. Hun er VELDIG bestemt og har ALLTID rett, uansett. 

Altså, er det dette som sitter i? Det er noe så grunnleggende i meg at jeg ikke klarer å la være å kommentere surt og lage dårlig stemning, nesten hver gang jeg må forholde meg til henne over tid. Er det mulig??? Føler meg som en 14-åring i opprør hver gang vi har vært der. Det er egentlig bare trist! 

 

Anonymkode: 79034...00c

Jeg har det som deg. Og det er en forferdelig følelse.

Jeg blir ikke sint. Men jeg klarer ikke å slippe meg løs sammen med henne. jeg ler ikke sammen med henne, har lite øyekontakt og forteller henne aldri ting. 

Hun er jo verdens snilleste, og stiller opp. Men hun drakk mye alkohol i min barndom. Jeg opplevde flere ganger å komme løpende inn for å fortelle henne noe som hadde skjedd, for så å finne henne godt brisen eller rett og slett full. Jeg tror det er dette som sitter igjen i kroppen. Jeg har så lyst til å vise henne at jeg er glad i henne, men jeg klarer det ikke.

Og jeg vet at det en dag vil være for seint..

Anonymkode: e7f7b...ad6