Takke nei til Ivf

[Anonym bruker]

Er det noen som har blitt godkjent for ivf gjennom det offentlige, men har valgt å ikke gjennomføre? Eventuelt hoppe av tidlig i prosessen? I såfall hvorfor?

Og hva gjør dere nå? Prøver videre uten hjelp, vurdere adopsjon, andre muligheter? 

Jeg er selv i tenkeboksen når gjelder ivf.

Anonymkode: fa46c...13a

[Anonym bruker]

Vi ble godkjent offentlig, men valgte i stedet å gå privat til å begynne med. Dette på grunn av ventetiden i det offentlige. 

Så vi valgte å gjennomføre ivf, fordi vi mest sannsynlig ikke blir godkjent for adopsjon på grunn av sykdomsbilde i familien. 

Vi gjennomførte 3 forsøk i det private, der to endte i graviditetet, men som jeg desverre mistet noen uker senere.

Nå har vi nylig vært gjennom vårt første forsøk i det offentlig, og jeg er igjen gravid😊så vi krysser fingrene for at spiren holder hele veien denne gangen.

 

Kan jeg spørre hvorfor du er i tenkeboksen? 

Anonymkode: d3db6...54e

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi ble godkjent offentlig, men valgte i stedet å gå privat til å begynne med. Dette på grunn av ventetiden i det offentlige. 

Så vi valgte å gjennomføre ivf, fordi vi mest sannsynlig ikke blir godkjent for adopsjon på grunn av sykdomsbilde i familien. 

Vi gjennomførte 3 forsøk i det private, der to endte i graviditetet, men som jeg desverre mistet noen uker senere.

Nå har vi nylig vært gjennom vårt første forsøk i det offentlig, og jeg er igjen gravid😊så vi krysser fingrene for at spiren holder hele veien denne gangen.

 

Kan jeg spørre hvorfor du er i tenkeboksen? 

Anonymkode: d3db6...54e

Hovedsakelig fordi det er omfattende og ubehagelig behandling, med lave sjanser for lykkes på første forsøk (er det ikke rundt 30%?). Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på medisinene, fysisk og psykisk. 

Jeg kan i teorien bli gravid naturlig, da problemet mitt er moderat endometriose. 

Blir veldig glad om det skjer, men skulle vi forbli barnløse, så takler jeg det og fint. Og det er her jeg møter overraskelse og liten forståelse fra bla lege. Virker som det er slik at om en har prøvd lenge, så er ivf alltid neste steg. Det er kanskje litt tabu å innrømme at man ikke vil gjøre hva som helst for å bli gravid? 

 

Anonymkode: fa46c...13a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hovedsakelig fordi det er omfattende og ubehagelig behandling, med lave sjanser for lykkes på første forsøk (er det ikke rundt 30%?). Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på medisinene, fysisk og psykisk. 

Jeg kan i teorien bli gravid naturlig, da problemet mitt er moderat endometriose. 

Blir veldig glad om det skjer, men skulle vi forbli barnløse, så takler jeg det og fint. Og det er her jeg møter overraskelse og liten forståelse fra bla lege. Virker som det er slik at om en har prøvd lenge, så er ivf alltid neste steg. Det er kanskje litt tabu å innrømme at man ikke vil gjøre hva som helst for å bli gravid? 

 

Anonymkode: fa46c...13a

Skjønner at du er skeptisk til behandlingen. Det var jeg også til å begynne med. For oss var det tøffest psykisk, men også den beste tiden på lenge, for nå hadde vi endelig et håp om graviditet. Vi har prøvd i mange år, og for oss så er ikke å være barnløse noe alternativ.

Hele prosessen gikk fint fysisk, hadde litt ubehag på egguttaksdagen på to av gangene, men dette er snakk om en dag i løpet av hele prosessen. 

Dette er en avgjørelse du og mannen din bør være enige om, så hvis dere ikke har noe problem med å være barnløse så har ingen andre noe med denne avgjørelsen å gjøre. 

Synes det er rart at legen din skal legge seg oppi dette. Legen skal jo bare formidle informasjon om hvilke muligheter dere har, så får det videre valget være deres. 

Men jeg ønsker dere lykke til, uansett hva valget vil være😊

Anonymkode: d3db6...54e

[Anonym bruker]

Etter å ha vært gjennom 7 egguttak, så kan jeg forsikre deg om at det er «peanøtter» i forhold til å gå gravid i ni måneder og fødsel. Akkurat den fysiske smerten er ingenting å være redd for i forbindelse med IVF. 

Må si at for min del var det psykiske ved å ikke lykkes som var problemet. Men det er det kun du som kan avgjøre om du takler. 

Lykke til med avgjørelsen!

 

Anonymkode: b6dfd...96b

[Anonym bruker]

Nei, er ikke redd for sprøyter, egguttak og andre inngrep. Det er heller tanken på overstyre kroppen med hormoner som byr meg i mot. 

Takk for svar. Hyggelig at dere fikk etterlengtet baby

Anonymkode: fa46c...13a

[Pobie]

Sjansen for å bli gravid per egginnsetting er sjelden høyere enn 30%, men den er høyere enn for folk uten problemer som prøver naturlig. Mener det er 25% sjanse for å bli gravid per syklus ved naturlig prøving hvis man er under 35 og ikke har noen problemer.

Jeg syntes ikke prosessen var noe spesielt vanskelig eller fysisk vond. Hormonene overstyres ofte med p-piller og hormonspiral, så etter 10 år på p-piller hadde jeg ikke noe problem med å ta hormonbehandling.

Det er kun syklusen med egguttak som overstyres av hormoner. Hvis man får egg på frys man disse settes inn i naturlig syklus helt uten hormoner.

Jeg også hadde taklet helt fint å aldri få barn, men nå som jeg har en liten gutt kan jeg ikke forestille meg livet uten han. Så hvis du dropper det klarer du deg helt fint, og hvis du gjennomfører og får barn vil du ikke angre. 

[Anonym bruker]

På 10.5.2018 den 8.20, Anonym bruker skrev:

Hovedsakelig fordi det er omfattende og ubehagelig behandling, med lave sjanser for lykkes på første forsøk (er det ikke rundt 30%?). Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på medisinene, fysisk og psykisk. 

Jeg kan i teorien bli gravid naturlig, da problemet mitt er moderat endometriose. 

Blir veldig glad om det skjer, men skulle vi forbli barnløse, så takler jeg det og fint. Og det er her jeg møter overraskelse og liten forståelse fra bla lege. Virker som det er slik at om en har prøvd lenge, så er ivf alltid neste steg. Det er kanskje litt tabu å innrømme at man ikke vil gjøre hva som helst for å bli gravid? 

 

Anonymkode: fa46c...13a

Hvis det er noen trøst så har jeg selv endometeriose (både i buk og tarm. Operert tre ganger , og masse hormoner som yngre). Gikk uten prevensjon i 10år etter så mange kraftige hormonkurer som yngre som jeg følte at «ødela» meg. 

Vi brukte lang tid, og et par sa, men første. Legen startet ivf papirarbeidet. Jeg tenkte som deg, og ville prøve annet først. Så jeg gikk til Frøyaklinikken i Oslo. Der var fokus på kosthold, og akupunktur. I tillegg begynte jeg å kartlegge el med el tester (hver dag igjennom to-tre perioder). Da fant jeg ut at el min var mye tidligere en snittet (var mellom dag 7-9, og jeg har mens i 6-7dager så vi traff jo aldri 😂🙈). Da ble jeg gravid etter 3mnd -Og har nå en 6åring. Men nummer to, 5år senere, tok jeg el testingen igjen og vi traff på første forsøk.

Vi testet forresten også mannens sæd. Og fant ut at den var fin og levedyktig. Det var da vi ville gi det «naturlige» en sjanse til først. 

Anonymkode: 837ea...639

[Anonym bruker]

Oppdatering fra TS: hadde time på Rikshospitalet i dag for å høre om det finnes noen andre muligheter for oss enn ivf. Vi møtte en svensk, kvinnelig lege. Hun sa ivf var det eneste de kunne tilby.

Legen forklare nøye hele prosessen fra start til slutt, samt statistikk hos dem. Hun var fantastisk hjelpsom og viste stor forståelse for mitt dilemma. Hun tok seg også god tid til å svare på alle våre spørsmål. Jeg ble faktisk ganske rørt av dette, for så langt har jeg altså bare følt meg som en sær og vanskelig pasient når jeg har nevnt at jeg er usikker på om ivf er riktig for meg. Men denne legen forsto at ivf ikke er en selvfølge for alle. 

Jeg har landet på at jeg ikke vil gjennomføre. Det er på en måte tungt, fordi det betyr at det ikke blir noe barn. Samtidig blir det godt å kunne gå videre i livet og akseptere at det ble slik for meg/oss. 

Takk til dere som svarte!

Anonymkode: fa46c...13a

[Anonym bruker]

Det står stor respekt av en slik vanskelig avgjørelse! 

Synes samfunnet bør vise mer raushet ovenfor (u)frivillige barnløse. Ønsker deg alt godt! 

Anonymkode: b6dfd...96b

[Anonym bruker]

Vi takket nei til Riksen da vi opplevde de som ufine og lite forståelsesfulle. Å skulle gå igjennom en sånn prosess uten å føle sykehuset tok vare på oss, var helt utenkelig. Hadde det ikke vært et privat alternativ hadde vi også innfunnet oss med at det ikke ble noen flere barn. 

Samtidig med Riksen hadde vi dialog med en privat klinikk i Oslo. Legen der var helt fantastisk(var han som henviste oss til Offemtlig når vi startet prosessen)! Han betrygget oss veldig og hadde så mange gode argumentet på at opplevelsen ville være noe annet, vi gikk derfor for forsøk privat. Vi angrer ikke et sekund, resultatet er 16 mnd om et par dager 😍 

jeg hadde tidligere gjennomført hormonbehandlinger som var krevende og helt ut av kontroll. Jeg ble kraftig deprimert og hadde det utrolig tøft. Derfor fryktet jeg ivf. Ivf kan ikke sammenliknes. Alle de bivirkninger og humørsvingningene som alle snakker om, de fikk jeg aldri! Klinikken fulgte så godt med, hadde stålkontroll på meg. 

Respekterer fullt ut at dere har tatt det valget og dere er utrolig tøffe som har gjort  det. Skulle det være et snev av tvil, ta kontakt med en privatklinikk. Bare for en samtale. Fortell hva dere har opplevd og hva du er redd for. De har en helt annen tilnærming av dette 😘😊 lykke til! 

Anonymkode: e5ba8...acd

[Anonym bruker]

Når vi ga oss med ivf så valgte vi å bli fosterforeldre. Fikk et barn under 1 år som vi skal adoptere❤En fantastisk måte å bli foreldre på.

Anonymkode: b2701...b9d

[Anonym bruker]

Vi er ikke henvist til ivf, men er under utredning. Ivf er ikke akutelt for meg, for mye smerte og ubehag. Da hjelper jeg heller andre barn via fosterhjem. 

 

Men dette kan forandre seg selvsagt. 

Anonymkode: 1b56f...580