Inspirert; historier om foreldre som overvurderer barna sine

[Anonym bruker]

Selv har jeg en venninne som er helt håpløs. Hun genierklærte barnet i ens øser av to mnd fordi det laget lyder som minnet om mamma. Da barnet var kanskje 9mnd var jeg med på helsestasjonen fordi vi skulle spise lunsj sammen. Etter lunsjen, to timer etter helsestasjonen måtte vi til lekebutikken. Babyen hadde nemlig sett en leke der som hun ønsket som premie siden hun var så flink på helsestasjonen. Det hadde de snakker om uka før da de var i lekebutikken. Babyens smil over en morsom leke bekreftet bare at hun hadde gledet seg til å få den. 

 

Flere slike?

Anonymkode: bfc83...620

[Anonym bruker]

Jobber i kulturskole.

Treffer jevnlig foreldre som overvurderer barnas evner (og interessegrad). Det slutter ikke med babystadiet.

 

Anonymkode: b8fb1...d88

[Anonym bruker]

Jepp... 

Kjenner ei hvis sønn gjør helt normale ting forventet til hans alder, og han er vist heeeeelt spesiell. Og usedvanlig empatisk for sin alder i tillegg. -Men det vi andre så/ser, som hun er helt blind på, er at sønnen gjør dette (koser med babyer, gir klemmer til andre, sier fine ting feks) kun fordi hun overøser han med kjærlighetserklæringer og roper høyt til alle om hvor flink og fantastisk han er. Så det kommer mer av det, en hans genuine empati. Ofte venter han helt til moren ser, og gjør det aldri når hun ikke er der fordi vi andre ikke lovpriser normal oppførsel. Han gjorde det i starten, men når han oppdaget at han ikke fikk fanfarer og korps for hver minste ting så sluttet han.

Anonymkode: c5fb2...d3b

[Anonym bruker]

Mange foreldre som er slik, det kan jo være både positivt og negativt det. 

Selv blir jeg nok med på ungenes opp og nedturer, men jeg er nok ikke engasjert nok etter noens mening kanskje. Ja, jeg heier på jenta som er veldig god i fotball, men jeg syns det er viktigere å heie på hele laget enn bare mitt barn. Skrytet kan vi ta når vi kommer hjem, hva hun gjorde bra og hva som ikke var så bra. For jeg mener ikke det er mitt barn er veldig mye bedre enn andre på laget, det er laget tilsammen som er bra. Hadde ikke mitt barn hatt andre som klarte å lese henne, hun lese de og spille godt sammen så hadde de ikke vunnet mye. Det litt morsomme er at hun sjeldent skårer mål, hun trodde hun var dårlig siden hun ikke gjorde det. Men som jeg sa, du er den som takler, tar med deg ballen og løper ifra motspillerene dine for så å sentre til en som skårer mål. Du har igrunn en større del av målet enn hun som fikk ballen inn i målet. Det hadde hun ikke tenkt på, men hun tenkte hun var dårlig siden hun aldri traff målet når hun hadde spurtet over hele banen og ikke klarte å bråbremse for å sikte på målet. 

Har også en musikant i huset. Hun er flink til å spille, men ikke veldig bra. Det har vært mange konserter, mange masjeringer jeg har sett på, heiet og klappet på sidelinja. Jeg er stolt av henne, men å skryte hemningsløst av henne og si hun er verdens beste får jeg meg ikke til å gjøre. Ikke er hun den som vil være ett midtpungt heller, så at jeg skryter av hvor flinke korpset var liker hun mye bedre. Nå er hun lei korps, spiller på litt ulike ting hjemme i perioder for å holde ting litt vedlike. Hun liker at jeg skryter av henne, men samtidig sier ifra når det er noe som kan forbedres (selv en mor uten gehør snapper opp enkelte ting når en har vært endel av dugnadsgjengen i korpset noen år) så å se og dele gleden når hun gjør forberinger og mestrer nye ting er gøy å dele med henne, men jeg må ikke dele det med hele verden.

Min familie er nok ikke helt som andre familier når det kommer til å skryte av hverandre. Vi støtter hverandre, heier osv men skryte av at vi er verdensmestere gjør vi ikke. Så lite skrytes det at jeg fant ut at mitt søskenbarn var på landslaget når jeg tilfeldigvis kjedet meg og googlet navnet til veldig mange. Jeg viste hun drev med en sport, men tenkte ikke det var noe mer enn bare for gøy. Ikke har min onkel sagt noe annet enn at han ofte er på dugnader og stiller opp for dette, men ikke at hun er veldig flink. Min søster nevnte i forbifarten at hun skulle gå worldcup engang. Jeg og mine foreldre trodde hun skulle bli med kjæresten bare, men slik var det ikke. Tok mange år før vi fikk vite hun var på landslaget også. Hun trente for å ha det gøy, hun stortrivdes der så landslag og alt det andre var ikke noe viktig for henne. Hun hadde gleden og følte ikke hun måtte prestere eller behov for at andre skulle endre seg ovenfor henne når de fikk vite hun var så go som hun var. Vi har faktisk hatt mange familiemedlemmer som har vært gode i sport og gjort det bra i inn og utland, men i vår familie er ikke dette noe vi snakker om. Kanskje denne holdningen er noe som gjør at de blir gode også, ingen blir heiset opp og gir de følelsen av å være verdensmester uten å være det. De blir heiet på osv, men de må jobbe for å blir gode. 

Anonymkode: cad5c...8ec

[Anonym bruker]

min sa mamma når han var 7mnd, så er ikke umulig

Anonymkode: 771a8...ffb

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

min sa mamma når han var 7mnd, så er ikke umulig

Anonymkode: 771a8...ffb

Slettes ikke uvanlig det da🙄

Anonymkode: 1e22d...8a6

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

min sa mamma når han var 7mnd, så er ikke umulig

Anonymkode: 771a8...ffb

Ganske stor forskjell på å si; min 7mnd gamle baby sier mamma og min 2 mnd gamle baby er nok ekstremt smart, hun kan nemlig si mamma!

Anonymkode: bfc83...620

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mange foreldre som er slik, det kan jo være både positivt og negativt det. 

Selv blir jeg nok med på ungenes opp og nedturer, men jeg er nok ikke engasjert nok etter noens mening kanskje. Ja, jeg heier på jenta som er veldig god i fotball, men jeg syns det er viktigere å heie på hele laget enn bare mitt barn. Skrytet kan vi ta når vi kommer hjem, hva hun gjorde bra og hva som ikke var så bra. For jeg mener ikke det er mitt barn er veldig mye bedre enn andre på laget, det er laget tilsammen som er bra. Hadde ikke mitt barn hatt andre som klarte å lese henne, hun lese de og spille godt sammen så hadde de ikke vunnet mye. Det litt morsomme er at hun sjeldent skårer mål, hun trodde hun var dårlig siden hun ikke gjorde det. Men som jeg sa, du er den som takler, tar med deg ballen og løper ifra motspillerene dine for så å sentre til en som skårer mål. Du har igrunn en større del av målet enn hun som fikk ballen inn i målet. Det hadde hun ikke tenkt på, men hun tenkte hun var dårlig siden hun aldri traff målet når hun hadde spurtet over hele banen og ikke klarte å bråbremse for å sikte på målet. 

Har også en musikant i huset. Hun er flink til å spille, men ikke veldig bra. Det har vært mange konserter, mange masjeringer jeg har sett på, heiet og klappet på sidelinja. Jeg er stolt av henne, men å skryte hemningsløst av henne og si hun er verdens beste får jeg meg ikke til å gjøre. Ikke er hun den som vil være ett midtpungt heller, så at jeg skryter av hvor flinke korpset var liker hun mye bedre. Nå er hun lei korps, spiller på litt ulike ting hjemme i perioder for å holde ting litt vedlike. Hun liker at jeg skryter av henne, men samtidig sier ifra når det er noe som kan forbedres (selv en mor uten gehør snapper opp enkelte ting når en har vært endel av dugnadsgjengen i korpset noen år) så å se og dele gleden når hun gjør forberinger og mestrer nye ting er gøy å dele med henne, men jeg må ikke dele det med hele verden.

Min familie er nok ikke helt som andre familier når det kommer til å skryte av hverandre. Vi støtter hverandre, heier osv men skryte av at vi er verdensmestere gjør vi ikke. Så lite skrytes det at jeg fant ut at mitt søskenbarn var på landslaget når jeg tilfeldigvis kjedet meg og googlet navnet til veldig mange. Jeg viste hun drev med en sport, men tenkte ikke det var noe mer enn bare for gøy. Ikke har min onkel sagt noe annet enn at han ofte er på dugnader og stiller opp for dette, men ikke at hun er veldig flink. Min søster nevnte i forbifarten at hun skulle gå worldcup engang. Jeg og mine foreldre trodde hun skulle bli med kjæresten bare, men slik var det ikke. Tok mange år før vi fikk vite hun var på landslaget også. Hun trente for å ha det gøy, hun stortrivdes der så landslag og alt det andre var ikke noe viktig for henne. Hun hadde gleden og følte ikke hun måtte prestere eller behov for at andre skulle endre seg ovenfor henne når de fikk vite hun var så go som hun var. Vi har faktisk hatt mange familiemedlemmer som har vært gode i sport og gjort det bra i inn og utland, men i vår familie er ikke dette noe vi snakker om. Kanskje denne holdningen er noe som gjør at de blir gode også, ingen blir heiset opp og gir de følelsen av å være verdensmester uten å være det. De blir heiet på osv, men de må jobbe for å blir gode. 

Anonymkode: cad5c...8ec

Jeg tenkte ikke så mye på skryt og ikke skryt, men foreldre som tror barna forstår «alt» og tillegger tilfeldige ting mening.

Anonymkode: bfc83...620

[Evablaum]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mange foreldre som er slik, det kan jo være både positivt og negativt det. 

Selv blir jeg nok med på ungenes opp og nedturer, men jeg er nok ikke engasjert nok etter noens mening kanskje. Ja, jeg heier på jenta som er veldig god i fotball, men jeg syns det er viktigere å heie på hele laget enn bare mitt barn. Skrytet kan vi ta når vi kommer hjem, hva hun gjorde bra og hva som ikke var så bra. For jeg mener ikke det er mitt barn er veldig mye bedre enn andre på laget, det er laget tilsammen som er bra. Hadde ikke mitt barn hatt andre som klarte å lese henne, hun lese de og spille godt sammen så hadde de ikke vunnet mye. Det litt morsomme er at hun sjeldent skårer mål, hun trodde hun var dårlig siden hun ikke gjorde det. Men som jeg sa, du er den som takler, tar med deg ballen og løper ifra motspillerene dine for så å sentre til en som skårer mål. Du har igrunn en større del av målet enn hun som fikk ballen inn i målet. Det hadde hun ikke tenkt på, men hun tenkte hun var dårlig siden hun aldri traff målet når hun hadde spurtet over hele banen og ikke klarte å bråbremse for å sikte på målet. 

Har også en musikant i huset. Hun er flink til å spille, men ikke veldig bra. Det har vært mange konserter, mange masjeringer jeg har sett på, heiet og klappet på sidelinja. Jeg er stolt av henne, men å skryte hemningsløst av henne og si hun er verdens beste får jeg meg ikke til å gjøre. Ikke er hun den som vil være ett midtpungt heller, så at jeg skryter av hvor flinke korpset var liker hun mye bedre. Nå er hun lei korps, spiller på litt ulike ting hjemme i perioder for å holde ting litt vedlike. Hun liker at jeg skryter av henne, men samtidig sier ifra når det er noe som kan forbedres (selv en mor uten gehør snapper opp enkelte ting når en har vært endel av dugnadsgjengen i korpset noen år) så å se og dele gleden når hun gjør forberinger og mestrer nye ting er gøy å dele med henne, men jeg må ikke dele det med hele verden.

Min familie er nok ikke helt som andre familier når det kommer til å skryte av hverandre. Vi støtter hverandre, heier osv men skryte av at vi er verdensmestere gjør vi ikke. Så lite skrytes det at jeg fant ut at mitt søskenbarn var på landslaget når jeg tilfeldigvis kjedet meg og googlet navnet til veldig mange. Jeg viste hun drev med en sport, men tenkte ikke det var noe mer enn bare for gøy. Ikke har min onkel sagt noe annet enn at han ofte er på dugnader og stiller opp for dette, men ikke at hun er veldig flink. Min søster nevnte i forbifarten at hun skulle gå worldcup engang. Jeg og mine foreldre trodde hun skulle bli med kjæresten bare, men slik var det ikke. Tok mange år før vi fikk vite hun var på landslaget også. Hun trente for å ha det gøy, hun stortrivdes der så landslag og alt det andre var ikke noe viktig for henne. Hun hadde gleden og følte ikke hun måtte prestere eller behov for at andre skulle endre seg ovenfor henne når de fikk vite hun var så go som hun var. Vi har faktisk hatt mange familiemedlemmer som har vært gode i sport og gjort det bra i inn og utland, men i vår familie er ikke dette noe vi snakker om. Kanskje denne holdningen er noe som gjør at de blir gode også, ingen blir heiset opp og gir de følelsen av å være verdensmester uten å være det. De blir heiet på osv, men de må jobbe for å blir gode. 

Anonymkode: cad5c...8ec

Halve familien er på et eller annet landslag, uten at resten vet om det.. Hva snakker dere egentlig om, sånn vanligvis...?

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ganske stor forskjell på å si; min 7mnd gamle baby sier mamma og min 2 mnd gamle baby er nok ekstremt smart, hun kan nemlig si mamma!

Anonymkode: bfc83...620

Ordet «mamma» er som det er fordi det er de første lydene et barn kan lage. Både to og syv måneder gamle barn babler «ma-ma», men det betyr ikke at de sier ordet. Å uttale lyder er ikke snakking i den forstand at man tillegge lydene en mening.

Anonymkode: 56463...f1e

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ordet «mamma» er som det er fordi det er de første lydene et barn kan lage. Både to og syv måneder gamle barn babler «ma-ma», men det betyr ikke at de sier ordet. Å uttale lyder er ikke snakking i den forstand at man tillegge lydene en mening.

Anonymkode: 56463...f1e

Nei. Barn er forskjellige og utvikler seg ikke i like tempoer. Mitt barn sa «mamamamma papappa» når hen var 2 mnd gammel og det var bare ubevisst baby babbel.

Ved 7-8 mnd alder var det blitt «mamma» og «pappa», vi så tydelig at det var bevisst. Altså hen skilte mellom hvem som var mamma og pappa. Både legen og helsesøster bekreftet dette også. Etter 8 måneder begynte ordene å ramle ut av hen sånn som pupp (på morsmålet sitt), tittei, nei, flaska og lys. Dette var ting han sa i sammenheng med det han ville eller det han så. Mitt barn var raskere i utviklingen av språk enn det fysiske. Begynte feks ikke å gå før hen var over 1,5år. Noen av de andre barna på samme alder gikk lenge før den tid, men språket var ikke like «på plass» som hos min. Så man kan faktisk ikke påstå å ha en fasit på det når barn er såå forskjellige i utviklingen. 

Anonymkode: 05136...513

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Nei. Barn er forskjellige og utvikler seg ikke i like tempoer. Mitt barn sa «mamamamma papappa» når hen var 2 mnd gammel og det var bare ubevisst baby babbel.

Ved 7-8 mnd alder var det blitt «mamma» og «pappa», vi så tydelig at det var bevisst. Altså hen skilte mellom hvem som var mamma og pappa. Både legen og helsesøster bekreftet dette også. Etter 8 måneder begynte ordene å ramle ut av hen sånn som pupp (på morsmålet sitt), tittei, nei, flaska og lys. Dette var ting han sa i sammenheng med det han ville eller det han så. Mitt barn var raskere i utviklingen av språk enn det fysiske. Begynte feks ikke å gå før hen var over 1,5år. Noen av de andre barna på samme alder gikk lenge før den tid, men språket var ikke like «på plass» som hos min. Så man kan faktisk ikke påstå å ha en fasit på det når barn er såå forskjellige i utviklingen. 

Anonymkode: 05136...513

Så må jeg få lagt til at jeg er ikke en av de mødrene som overvurderer barnet mitt og skal skryte hen opp i skyene. Tvert imot. Har lest mye om utviklig, fulgt med på barnet mitt og disse appene med en slags «kartlegging» av de forskjellige alderstadiene. Jeg vil bare påpeke at barn utvikler seg forskjellig. Jeg som mor syns det var morsomt at mitt barn var så språklig av seg i tidlig alder, men det at hen ikke gikk når barna til mine venninner på samme alder og yngre begynte å gå såpass lenge før min gjorde at jeg stresset meg halvt ihjel og tenkte at noe var galt. Bedre ble det ikke av at andre hele tiden skulle spørre om barnet mitt hadde begynt å gå og at «andre barn på samme alder gjør jo det?» . 

Anonymkode: 05136...513

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så må jeg få lagt til at jeg er ikke en av de mødrene som overvurderer barnet mitt og skal skryte hen opp i skyene. Tvert imot. Har lest mye om utviklig, fulgt med på barnet mitt og disse appene med en slags «kartlegging» av de forskjellige alderstadiene. Jeg vil bare påpeke at barn utvikler seg forskjellig. Jeg som mor syns det var morsomt at mitt barn var så språklig av seg i tidlig alder, men det at hen ikke gikk når barna til mine venninner på samme alder og yngre begynte å gå såpass lenge før min gjorde at jeg stresset meg halvt ihjel og tenkte at noe var galt. Bedre ble det ikke av at andre hele tiden skulle spørre om barnet mitt hadde begynt å gå og at «andre barn på samme alder gjør jo det?» . 

Anonymkode: 05136...513

Hen, hen, hen, hen, hen, hen og hen!! 

Anonymkode: eb740...ba4

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så må jeg få lagt til at jeg er ikke en av de mødrene som overvurderer barnet mitt og skal skryte hen opp i skyene. Tvert imot. Har lest mye om utviklig, fulgt med på barnet mitt og disse appene med en slags «kartlegging» av de forskjellige alderstadiene. Jeg vil bare påpeke at barn utvikler seg forskjellig. Jeg som mor syns det var morsomt at mitt barn var så språklig av seg i tidlig alder, men det at hen ikke gikk når barna til mine venninner på samme alder og yngre begynte å gå såpass lenge før min gjorde at jeg stresset meg halvt ihjel og tenkte at noe var galt. Bedre ble det ikke av at andre hele tiden skulle spørre om barnet mitt hadde begynt å gå og at «andre barn på samme alder gjør jo det?» . 

Anonymkode: 05136...513

Hen er så utrolig kleint🙊

Anonymkode: a4470...f27

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hen, hen, hen, hen, hen, hen og hen!! 

Anonymkode: eb740...ba4

Og han. 

 

Latterlig å bruke hen. 

Anonymkode: a7e1f...d7f

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hen, hen, hen, hen, hen, hen og hen!! 

Anonymkode: eb740...ba4

Hen er så utrolig svenskt. 

Anonymkode: 8768d...4e1

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hen er så utrolig svenskt. 

Anonymkode: 8768d...4e1

"Svenskt" er vel også svensk. På norsk setter vi ikke adverb-t etter nasjonalitetsadjektiv... 

Anonymkode: eb1ea...81b

[Anonym bruker]

Svigerinnas tvillinger er født i september,så da de skulle ha 5årsdag forlangte hun at de skal skrives inn på skolen fordi de var så smart. Etter vurdering fikk hun til svar at de var langt fra klar for skolen.

Anonymkode: 2b444...1f8

[Anonym bruker]

Er det over amt. Foreldre er stolte av barna sine, og mener de er de flinkeste ig fineste barna i verden. 

 

Jeg også mener jo det om mine barn. Har enda ikke sett vakrere barn enn mine.😍😍😍

 

men sjønner at naboen og andre mener det samme om sine. 

 

Selv om jeg syns barna mine er noen fantastiske individ, så sjønner jeg heldigvis at i flokken er barnet mitt bare en i flokken. 

 

Føler endel foreldre mener deres barn er det flinkeste barnet i flokken, da ler jeg litt inni meg.. De sitter og skryter hemningsløst av barnet sitt, tilegner barnet egenskaper som jeg ikke kjenner igjen. De ser ikke det «negative» hvis en kan kalle det negativt da.  Eks. Har et barn i nabolaget som suttrer og blir sur for alt, den minste motstand og barnet kommer furtende, mor duller og duller og prøver å gjøre alt for at barnet skal være fornøyd, dette fører til at det blir værre og værre.. men de ser det ikke.. 🙈 

Anonymkode: 33fdd...56f

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jepp... 

Kjenner ei hvis sønn gjør helt normale ting forventet til hans alder, og han er vist heeeeelt spesiell. Og usedvanlig empatisk for sin alder i tillegg. -Men det vi andre så/ser, som hun er helt blind på, er at sønnen gjør dette (koser med babyer, gir klemmer til andre, sier fine ting feks) kun fordi hun overøser han med kjærlighetserklæringer og roper høyt til alle om hvor flink og fantastisk han er. Så det kommer mer av det, en hans genuine empati. Ofte venter han helt til moren ser, og gjør det aldri når hun ikke er der fordi vi andre ikke lovpriser normal oppførsel. Han gjorde det i starten, men når han oppdaget at han ikke fikk fanfarer og korps for hver minste ting så sluttet han.

Anonymkode: c5fb2...d3b

Eh, er ikke dette normal barneoppdragelse? Positiv forsterkning og alt det der, man skryter og anerkjenner når barnet gjør noe bra, dermed gjør barnet mer av dette og til slutt blir det bygget inn i personligheten. Og så ignorerer man uønsket oppførsel, så godt det går. Det er jo bare bra at moren gjør som hun gjør, det fungerer jo tydeligvis (men det er en prosess), mens dere andre ignorerer positiv atferd fordi "du er ikke noe spesielt". Er det en god læring å gi barnet?

De fleste barn er uansett ikke spesielle i ordets ekte forstand, men det er jo viktig at foreldre føler og gir uttrykk til barnet at han/hun er spesiell for dem.

Personlig så skryter jeg ikke ofte av barnet til andre, jeg sier ihvertfall ikke at han er mye bedre enn andre barn osv, det er en uting. Men jeg skryter ofte av han - til han, selv for ting som burde være opplagt (som å være snill med andre, dele, gi klemmer, sitte på stolen sin, spørre pent og si takk osv) også i andres påhør. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil at de skal bli imponert over han, men fordi jeg prøver å lære han at dette er noe som er bra og noe han bør fortsette med. Jeg synes også det er fint at personalet i barnehagen skryter av han når jeg henter, i stedet for å ignorere det som er bra og/eller bare fokusere på det han har hatt problemer med. Det som ikke har vært bra, hviskes ofte eller tas på tomannshånd, men det gode blir snakket høyt og tydelig om slik at han får det med seg.

Det å for all del aldri skryte av barna sine fordi man ikke vil at andre skal tro man er innbilsk, føler jeg blir bare teit. Man kan fint gjøre det på en måte som gir anerkjennelse til barnets prestasjoner/egenskaper uten at det blir "du er verdensmester / bedre enn alle andre". Det er klart noen går litt over the top med hemningsløs skryt, men da får man bare være litt overbærende, det går nok over etter hvert.

Anonymkode: 4a4a5...f2d

[ulenissen]

Svoger og svigerinne mente at barnet måtte begynne et år før på skolen, fordi han var usedvanlig smart. Barnet er født sent på høsten og var helt innenfor normalen. På dette tidspunktet var barnet 2-3år...

ungen begynte ikke på skolen et år før...

[Anonym bruker]

På 6.5.2018 den 21.44, Anonym bruker skrev:

Hen, hen, hen, hen, hen, hen og hen!! 

Anonymkode: eb740...ba4

 

På 6.5.2018 den 21.53, Anonym bruker skrev:

Hen er så utrolig kleint🙊

Anonymkode: a4470...f27

 

På 6.5.2018 den 22.32, Anonym bruker skrev:

Og han. 

 

Latterlig å bruke hen. 

Anonymkode: a7e1f...d7f

 

På 7.5.2018 den 12.00, Anonym bruker skrev:

Hen er så utrolig svenskt. 

Anonymkode: 8768d...4e1

Samma hvilket ord jeg velger å bruke vel? Poenget er viktigst. Skal nevnes ‘’hen’’ er kun noe jeg bruker her inne for å være mest mulig anonym, ikke noe som brukes på facebook eller babyverden for eksempel. 

Det er dog veldig typisk kvinnfolk (spesielt hormonelle kvinner på tjukka) å alltid finne noe meningsløst og usaklig å henge seg oppi🤭 «Ja kjære, jeg var på kafe med Petter og ei som heter Julie, men nå er jeg på sykehuset fordi jeg fikk i meg peanøtter som du vet jeg er alvorlig allergisk mot! Kom hit» 

- Hvem i pokker er Julie? og hva gjorde hun på kafè med dere?» 😂

Anonymkode: 05136...513

[Anonym bruker]

Jeg trodde barnet mitt var eksepsjonelt tidlig ute språklig da hun var rundt 1,5 år. Skrøt ikke av det, men jeg trodde virkelig det. Nå er hun snart 3 år og det er fortsatt bare jeg og barnehagen som skjønner hva hun sier 🙈🙈🙈

Anonymkode: 623ce...b76