Mother-blaming

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet litt her inne før, så det er mulig noen kjenner min historie.
Jeg har levd et ekteskap preget av fysisk og psykisk vold i 20 år, og har 4 barn. Jeg brøt ut av ekteskapet for 4 år siden. Min tidligere ektemann har vært innlagt på psykiatrisk, har multiple diagnoser, og er stadig 100% ufør av psykiske grunner. For noen år siden gikk han til sak vedrørende samvær med barna, noe som underveis endret seg til ønsket om full omsorg. Selv om ingen av barna ønsket å bo hos far, og selv om et av barna nektet å ha samvær med far, ble dommen i Tingretten at far skulle få hovedomsorgen for barna, og at jeg skulle ha minimalt med samvær.

Kjernen i saken ligger i min ene datters psykiske utfordringer, og fars narrativ om at det var jeg som gjorde han syk, og at det er jeg som har gjort noe som gjør at hun sliter psykisk i dag. Når jenta var til utredning på psykiatrisk sykehus hadde de mange timers intervju med far, og hans fortellinger om meg er blitt sentrale i deres utredningsrapport. Den sakkyndige har også fulgt opp narrativet, og dratt slutninger i sin rapport til Tingretten om at det er jeg som er hovedårsaken til at min datter sliter psykisk.

Jeg har slitt med å forstå hva som egentlig skjedde i den forrige runde av rettsprosessen. Hvordan jeg, som har jobbet for å beskytte barna så godt jeg kunne mot far når han var som sykest, og som har jobbet meg gjennom en voldelig og skadelig relasjon, kunne ende opp med å bli satt som hovedårsaken til at min datter sliter i dag. Jeg har undret meg over at jeg i avhøret fra sakkyndige i Tingretten ble spurt om barnas vedrørende en episode i 2011, når jeg ennå var gift og vi saktens var to foreldre med samme ansvar overfor barna. Far fikk ikke spørsmål om det samme. Jeg har også undret meg over farens rolle i oppveksten til barna overhode ikke ble berørt. At han i dag var ufør ble nevnt, men det ble ikke fremhevet at han var ufør av psykiske årsaker. At han har vært psykisk syk ble nevnt, men ikke nevnt i forhold til barnas oppvekstvilkår. At det er en rekke likhetstrekk mellom fars symptomer og min datters, ble ikke belyst.

Det jeg har erfart det siste året i helseapparatet, med skoler og i rettsapparatet, har fått meg til å tenke at noe er riv ruskende galt. Jeg har gjennom eget nettverk snakket med mennesker som har barn med autisme, barn med spisevegring og barn med Adhd, som kan fortelle at de alle har opplevd både å føle skyld overfor barnas utfordringer, og ikke minst anklage fra lærere, barnehage og behandlingssteder om at det er noe med mor-barn relasjonen som kan forklare barnas utfordringer (før de er blitt diagnsostisert). En kvinne jeg kjenner hadde vært til en advokat, som hadde fortalt at familier med barn som har autisme, nesten alltid får utfordringer med barnevernet, og hadde selv spesialisert seg på slike saker. En venninne som jobber i helsevesenet, kunne fortelle om en bruker med asberger og autisme (som hadde fått diagnose i voksen alder) hadde blitt tatt fra sin mor som ung pga at det ble mistenkt at det var omsorgssvikt som årsaken til hans utfordringer. Jeg får en gnagende følelse som jeg ikke klarer å legge fra meg, om en samfunnsholdning: ”Hva er feil med deg som mor, siden du har et barn som har en utviklingsforstyrrelse?”

Så jeg begynner å søke etter forskning på nett, og finner etter noen timer ut at det jeg leter etter har et begrep, og er blitt forsket på i flere tiår. Det er slettes ikke noe nytt som bare jeg har oppdaget. Det heter ”Motherblaming”, eller morsklandring, som vi har oversatt det til norsk.

Dette er visstnok et kjent begrep i psykologien, og handler om et kulturelt doxa, på et vis, en fordom eller holdning om mors ansvar for barnas problemer.

Blir kanskje bedre hvis jeg siterer litt:

Her er en artikkel i Washington Post i 1987
Blaming mothers for their children's psychological problems has a long and, unfortunately, respected history, particularly among mental health professionals. (…..) Professionals have blamed mothers for a wide range of problems. In the 125 articles in our study, mothers were held responsible for 72 different kinds of psychological disorder in their children, ranging from agoraphobia to arson, hyperactivity to schizophrenia, premature mourning to homicidal transsexualism. 

Each article was classified in relation to 63 types of mother blame, such as numbers of words used to describe mothers and fathers, direct attributions of children’s problems only to mothers, and unquestioning acceptance of mother blame from previous writers.

In no category did the authors blame anyone else nearly as much as mothers, and this was true of female and male authors alike. In many of the articles, the authors went to extreme lengths to blame mothers, despite facts presented within these articles that often strongly suggested another, obvious source of the children’s problems. In contrast, fathers—even those who are sexually abusive—are rarely blamed for children’s problem

Bente Hasle, førsteamanuensis i sosialfag ved Høgskolen i Volda har skrevet en veldig spennende doktorgradavhandling som jeg leser meg gjennom nå, om foreldreskap når barn har en psykisk vanske.

I oppsummeringen skriver hun:

Når foreldre erfarer psykiske vansker hos sitt unge barn, tar de i bruk de kulturelt dominante forestillingene for å forstå. I disse common-sense-forståelsene om årsaker til psykiske lidelser, ses barnet som et objekt og offer for foreldrenes mangelfulle oppdragelse. Forestillingene er så dypt internalisert at de fleste opplever skyldfølelse og tapt foreldreverdighet. På leting etter hjelp og tilrettelegging for barna møter de ulike profesjonelle forestillinger om hva barn med emosjonelle vansker trenger.

Ved hjelp av Honneths anerkjennelsesteori og Løgstrups kjærlighetsbegrep drøftes det hvordan anerkjennelsesformene kjærlighet, rettigheter og solidaritet bør realiseres for at foreldre til barn med psykiske vansker kan erfare at de møtes som ressurser. For at dette skal være mulig, må de kulturelt dominante forestillingene om foreldreskap for barn med psykiske vansker utfordres.

I innledning skriver hun

Forståelsene av psykiske vansker er i endring; fra å ha sin hovedårsak i vanskelig barndom, omsorgssvikt, traumer og foreldres mangelfulle oppdragelse til i økende grad å forklares som en genetisk disposisjon som kan utløses i samspill med uheldige miljøpåvirkninger i familie og oppvekstmiljøet ellers; den såkalte stress-sårbarhetsmodellen (Barne- og likestillingsdepartementet, 2009a:59) Men den historiske forståelsen har etablert seg som ‘doxa’, «den underforståtte delen av kulturen» (Aamodt, 2005:206) og påvirker oss når vi forholder seg til barn og unge som sliter med sin psykiske helse, enten det er eget barn, en elev eller en pasient

På side 272 har hun et kapittel som heter ”Mother-blaming som dominant konstruksjon”

Gjennom fokus på foreldrekjærlighet og foreldreverdighet utfordrer jeg den sosiale dominansen som ligger i konstruksjonen av familien som risikofaktor når barn har psykiske vansker og prøver å foreta «et brud både med dagligdagens og den akademiske verdens vanetænkning» (Bourdieu, 2009:226).

Det er primært den dominante sosiale konstruksjonen, ‘det psykologisk sviktede barnet’, som er under forhandling i møtene med foreldrenes egne forståelser, ulike faglige forståelser i hjelpetjenestene og skolen og i det uformelle nettverket. Konstruksjonen bidrar til at foreldrene erfarer større eller mindre grad av skyldfølelse. Dette er i tråd med den forskningen jeg viser til i kapittel seks: ‘parent-blaming’, i stor grad erfart som ‘mother-blaming’, er et fenomen foreldre til barn med ulike lidelser møter og må forholde seg til.

Jo mer jeg leser, jo mer skremt blir jeg. Og jo bedre forstår jeg det som har skjedd det siste året i min egen sak. 

Og jeg mener at dette er en tematikk som må løftes opp og snakkes om mer. Dette er noe absolutt alle mødre bør kjenne til. Særlig de som har barn med utfordringer. Hadde det ikke vært for mine barns personvern, hadde jeg gjerne brukt tid på å holde foredrag basert på mine erfaringer i fremtiden. Kanskje er det noen journalister som kunne tenke seg å sette dette med motherblaming på dagsorden? Det er helt sikkert mange som kan fortelle sin historie anonymt. For jeg er overhode ikke alene her, det er mange mange historier, som ikke blir fortalt av hensyn til personvern, og kanskje som følge av skam. Vi klandrer også oss selv når barna våre får problemer, og aksepterer kanskje den kulturelle holdningen om at mor er å klandre hvis barnet har utfordringer.

 

Lenker for dere som ønsker å lese mer:
 
https://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/foreldre-far-ofte-skyldfolelse-nar-barn-blir-psykisk-syke/
 https://abatteredmother.wordpress.com/2011/04/14/mother-blaming/
 

https://www.washingtonpost.com/archive/lifestyle/wellness/1987/01/20/havent-we-blamed-mother-long-enough-common-explanations-for-childrens-emotional-problems-are-a-trap/c37d4faa-965d-4e86-860b-5fd2dbe562f6/?utm_term=.332919477236

 

 

Anonymkode: 6b204...9f0

[Anonym bruker]

Jeg husker hvem du er, og har svart deg i de tidligere trådene også (mulig du kjenner igjen meg også på skrivingen, ha-ha).

Det du skriver om her tror jeg dypest sett er et uttrykk for den undertrykkingen av kvinner som har foregått i århundrer. Det er veldig viktig at slike temaer kommer opp og blir synlige, også i folks bevissthet, for bare slik kan vi komme dem til livs.

Det du tar opp her er jo veldig viktig. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt kontakt med seriøse journalister, f.eks. i Nrk eller Aftenposten. Jeg er sikker på at noen av dem vil være interessert i å ta opp dette som tema. Dette kan jo være en bra tematikk til å lage en artikkelserie om også, og jeg tror både Nrk og Aftenposten kan være interessert. Du kan fortelle din historie selv om du ikke står frem med den, ev. ikke står frem med den (selv anonymt) før etter neste rettsrunde.

Men for din egen del, og ikke minst for dine barns del, er det viktig hva du gjør videre. Den kunnskapen du nå har må du bruke konstruktivt til ditt og dine barns beste, og være påpasselig med at du ikke går i martyrfella (selv om det er gjort deg og barna urett). Bruk all kunnskapen du har tilegnet deg konstruktivt! Er du f.eks. sikker på at du har en god nok advokat? Jeg har hatt litt inntrykk av at du muligens har hatt en litt tafatt advokat? Mulig jeg tar feil, altså, men vurder om den advokaten du har er god nok for neste rettsrunde!

Jeg tenker at en god advokat vil ta opp en slik tematikk som du tar opp her. F.eks. kan advokaten sørge for gode fagvitner, eksempler på det kan være Bente Hasle som du viser til over her, og også Grethe Nordhelle hvis artikler jeg har gitt deg linker til tidligere (hun er både psykolog og advokat og har vært veldig opptatt av det at sakkyndige må bli flinkere til å avsløre manipulerende eller psykopatiske foreldre i slike saker som din). Som jeg skrev til deg tidligere er det veldig viktig at du gjør alle fagpersoner du har med fremover oppmerksom på din eksmanns ekstremt manipulerende sider - og ha gjerne alltid med en kopi av den artikkelen til Grethe Nordhelle som du kan gi dem, fortell at du kjenner deg igjen i det hun skriver og at du ser at din eksmann har greid å manipulere de fleste han har snakket med.

En god advokat vil som sagt bruke slik kunnskap til ditt (eller det vil jo egentlig si dine barns) beste. En god advokat vil også kunne vise til den komplette skjevfremstillingen i forrige rettsrunde, at du ble gjort til syndebukk mens også fagfolk unnlot å ta til etterretning din eksmanns lange historie med psykisk sykdom og også det at han var voldelig mens han bodde sammen med dere, at han var så ustabil at hjemmetjenesten måtte rullere på hvem som hadde ansvar for ham fordi han var så ødeleggende og manipulerende. Vise til det du skriver over her også, at din morsrolle er tolket og revet i stykker, mens hans destruktive og manipulerende og psykisk syke rolle ikke blir nevnt. Og ikke minst også det med at "gode" manipulatorer som han ofte ikke blir avslørt av sakkyndige, jfr. Grethe Nordhelles forskning/artikkel - noe som er veldig viktig å få frem for å underkjenne avgjørelsen i første rettsrunde.

Jobb konstruktivt og målrettet fremover! Lykke til igjen

Anonymkode: 99adf...ce2

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har skrevet litt her inne før, så det er mulig noen kjenner min historie.
Jeg har levd et ekteskap preget av fysisk og psykisk vold i 20 år, og har 4 barn. Jeg brøt ut av ekteskapet for 4 år siden. Min tidligere ektemann har vært innlagt på psykiatrisk, har multiple diagnoser, og er stadig 100% ufør av psykiske grunner. For noen år siden gikk han til sak vedrørende samvær med barna, noe som underveis endret seg til ønsket om full omsorg. Selv om ingen av barna ønsket å bo hos far, og selv om et av barna nektet å ha samvær med far, ble dommen i Tingretten at far skulle få hovedomsorgen for barna, og at jeg skulle ha minimalt med samvær.

Kjernen i saken ligger i min ene datters psykiske utfordringer, og fars narrativ om at det var jeg som gjorde han syk, og at det er jeg som har gjort noe som gjør at hun sliter psykisk i dag. Når jenta var til utredning på psykiatrisk sykehus hadde de mange timers intervju med far, og hans fortellinger om meg er blitt sentrale i deres utredningsrapport. Den sakkyndige har også fulgt opp narrativet, og dratt slutninger i sin rapport til Tingretten om at det er jeg som er hovedårsaken til at min datter sliter psykisk.

Jeg har slitt med å forstå hva som egentlig skjedde i den forrige runde av rettsprosessen. Hvordan jeg, som har jobbet for å beskytte barna så godt jeg kunne mot far når han var som sykest, og som har jobbet meg gjennom en voldelig og skadelig relasjon, kunne ende opp med å bli satt som hovedårsaken til at min datter sliter i dag. Jeg har undret meg over at jeg i avhøret fra sakkyndige i Tingretten ble spurt om barnas vedrørende en episode i 2011, når jeg ennå var gift og vi saktens var to foreldre med samme ansvar overfor barna. Far fikk ikke spørsmål om det samme. Jeg har også undret meg over farens rolle i oppveksten til barna overhode ikke ble berørt. At han i dag var ufør ble nevnt, men det ble ikke fremhevet at han var ufør av psykiske årsaker. At han har vært psykisk syk ble nevnt, men ikke nevnt i forhold til barnas oppvekstvilkår. At det er en rekke likhetstrekk mellom fars symptomer og min datters, ble ikke belyst.

Det jeg har erfart det siste året i helseapparatet, med skoler og i rettsapparatet, har fått meg til å tenke at noe er riv ruskende galt. Jeg har gjennom eget nettverk snakket med mennesker som har barn med autisme, barn med spisevegring og barn med Adhd, som kan fortelle at de alle har opplevd både å føle skyld overfor barnas utfordringer, og ikke minst anklage fra lærere, barnehage og behandlingssteder om at det er noe med mor-barn relasjonen som kan forklare barnas utfordringer (før de er blitt diagnsostisert). En kvinne jeg kjenner hadde vært til en advokat, som hadde fortalt at familier med barn som har autisme, nesten alltid får utfordringer med barnevernet, og hadde selv spesialisert seg på slike saker. En venninne som jobber i helsevesenet, kunne fortelle om en bruker med asberger og autisme (som hadde fått diagnose i voksen alder) hadde blitt tatt fra sin mor som ung pga at det ble mistenkt at det var omsorgssvikt som årsaken til hans utfordringer. Jeg får en gnagende følelse som jeg ikke klarer å legge fra meg, om en samfunnsholdning: ”Hva er feil med deg som mor, siden du har et barn som har en utviklingsforstyrrelse?”

Så jeg begynner å søke etter forskning på nett, og finner etter noen timer ut at det jeg leter etter har et begrep, og er blitt forsket på i flere tiår. Det er slettes ikke noe nytt som bare jeg har oppdaget. Det heter ”Motherblaming”, eller morsklandring, som vi har oversatt det til norsk.

Dette er visstnok et kjent begrep i psykologien, og handler om et kulturelt doxa, på et vis, en fordom eller holdning om mors ansvar for barnas problemer.

Blir kanskje bedre hvis jeg siterer litt:

Her er en artikkel i Washington Post i 1987
Blaming mothers for their children's psychological problems has a long and, unfortunately, respected history, particularly among mental health professionals. (…..) Professionals have blamed mothers for a wide range of problems. In the 125 articles in our study, mothers were held responsible for 72 different kinds of psychological disorder in their children, ranging from agoraphobia to arson, hyperactivity to schizophrenia, premature mourning to homicidal transsexualism. 

Each article was classified in relation to 63 types of mother blame, such as numbers of words used to describe mothers and fathers, direct attributions of children’s problems only to mothers, and unquestioning acceptance of mother blame from previous writers.

In no category did the authors blame anyone else nearly as much as mothers, and this was true of female and male authors alike. In many of the articles, the authors went to extreme lengths to blame mothers, despite facts presented within these articles that often strongly suggested another, obvious source of the children’s problems. In contrast, fathers—even those who are sexually abusive—are rarely blamed for children’s problem

Bente Hasle, førsteamanuensis i sosialfag ved Høgskolen i Volda har skrevet en veldig spennende doktorgradavhandling som jeg leser meg gjennom nå, om foreldreskap når barn har en psykisk vanske.

I oppsummeringen skriver hun:

Når foreldre erfarer psykiske vansker hos sitt unge barn, tar de i bruk de kulturelt dominante forestillingene for å forstå. I disse common-sense-forståelsene om årsaker til psykiske lidelser, ses barnet som et objekt og offer for foreldrenes mangelfulle oppdragelse. Forestillingene er så dypt internalisert at de fleste opplever skyldfølelse og tapt foreldreverdighet. På leting etter hjelp og tilrettelegging for barna møter de ulike profesjonelle forestillinger om hva barn med emosjonelle vansker trenger.

Ved hjelp av Honneths anerkjennelsesteori og Løgstrups kjærlighetsbegrep drøftes det hvordan anerkjennelsesformene kjærlighet, rettigheter og solidaritet bør realiseres for at foreldre til barn med psykiske vansker kan erfare at de møtes som ressurser. For at dette skal være mulig, må de kulturelt dominante forestillingene om foreldreskap for barn med psykiske vansker utfordres.

I innledning skriver hun

Forståelsene av psykiske vansker er i endring; fra å ha sin hovedårsak i vanskelig barndom, omsorgssvikt, traumer og foreldres mangelfulle oppdragelse til i økende grad å forklares som en genetisk disposisjon som kan utløses i samspill med uheldige miljøpåvirkninger i familie og oppvekstmiljøet ellers; den såkalte stress-sårbarhetsmodellen (Barne- og likestillingsdepartementet, 2009a:59) Men den historiske forståelsen har etablert seg som ‘doxa’, «den underforståtte delen av kulturen» (Aamodt, 2005:206) og påvirker oss når vi forholder seg til barn og unge som sliter med sin psykiske helse, enten det er eget barn, en elev eller en pasient

På side 272 har hun et kapittel som heter ”Mother-blaming som dominant konstruksjon”

Gjennom fokus på foreldrekjærlighet og foreldreverdighet utfordrer jeg den sosiale dominansen som ligger i konstruksjonen av familien som risikofaktor når barn har psykiske vansker og prøver å foreta «et brud både med dagligdagens og den akademiske verdens vanetænkning» (Bourdieu, 2009:226).

Det er primært den dominante sosiale konstruksjonen, ‘det psykologisk sviktede barnet’, som er under forhandling i møtene med foreldrenes egne forståelser, ulike faglige forståelser i hjelpetjenestene og skolen og i det uformelle nettverket. Konstruksjonen bidrar til at foreldrene erfarer større eller mindre grad av skyldfølelse. Dette er i tråd med den forskningen jeg viser til i kapittel seks: ‘parent-blaming’, i stor grad erfart som ‘mother-blaming’, er et fenomen foreldre til barn med ulike lidelser møter og må forholde seg til.

Jo mer jeg leser, jo mer skremt blir jeg. Og jo bedre forstår jeg det som har skjedd det siste året i min egen sak. 

Og jeg mener at dette er en tematikk som må løftes opp og snakkes om mer. Dette er noe absolutt alle mødre bør kjenne til. Særlig de som har barn med utfordringer. Hadde det ikke vært for mine barns personvern, hadde jeg gjerne brukt tid på å holde foredrag basert på mine erfaringer i fremtiden. Kanskje er det noen journalister som kunne tenke seg å sette dette med motherblaming på dagsorden? Det er helt sikkert mange som kan fortelle sin historie anonymt. For jeg er overhode ikke alene her, det er mange mange historier, som ikke blir fortalt av hensyn til personvern, og kanskje som følge av skam. Vi klandrer også oss selv når barna våre får problemer, og aksepterer kanskje den kulturelle holdningen om at mor er å klandre hvis barnet har utfordringer.

 

Lenker for dere som ønsker å lese mer:
 
https://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/foreldre-far-ofte-skyldfolelse-nar-barn-blir-psykisk-syke/
 https://abatteredmother.wordpress.com/2011/04/14/mother-blaming/
 

https://www.washingtonpost.com/archive/lifestyle/wellness/1987/01/20/havent-we-blamed-mother-long-enough-common-explanations-for-childrens-emotional-problems-are-a-trap/c37d4faa-965d-4e86-860b-5fd2dbe562f6/?utm_term=.332919477236

 

 

Anonymkode: 6b204...9f0

Særdeles sant og viktig det du tar opp her! Selv om dette var enda verre tidligere, hvor autisme ble forklart på 50- tallet med at mor var kald og dermed hadde skapt tilstanden (merk: fars rolle og relasjon hadde visst null betydning... ), så er dette fremdeles populært som forklaringsmodell i dag. Mener det var Hasle som også har skrevet om dette fenomenet i begrunnelser i rettssaker, og nettopp observert de samme feilslutninger der. 

Anonymkode: 64711...7de

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Særdeles sant og viktig det du tar opp her! Selv om dette var enda verre tidligere, hvor autisme ble forklart på 50- tallet med at mor var kald og dermed hadde skapt tilstanden (merk: fars rolle og relasjon hadde visst null betydning... ), så er dette fremdeles populært som forklaringsmodell i dag. Mener det var Hasle som også har skrevet om dette fenomenet i begrunnelser i rettssaker, og nettopp observert de samme feilslutninger der. 

Anonymkode: 64711...7de

Ja, og jeg tenker på hvordan det var på feks 60-tallet: Hvis et barn hadde problemer på noe vis den gangen, og mor viste seg å være arbeidende isteden for hjemmeværende, noe som var idealet, så kunne man forklare barnas problemer med nettopp dette: "Aha, mor jobber, derfor..." På 80-tallet kanskje, så ville man kunne forklare ved at mor var alenemor, derfor.... Og så viste det seg kanskje at barnet egentlig hadde Adhd. Har snakket en del med kvinner eldre enn meg, som bekrefter dette. Dette var den gjengse holdningen i samfunnet, ikke bare hos fagfolk. 

Anonymkode: 6b204...9f0

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg husker hvem du er, og har svart deg i de tidligere trådene også (mulig du kjenner igjen meg også på skrivingen, ha-ha).

Det du skriver om her tror jeg dypest sett er et uttrykk for den undertrykkingen av kvinner som har foregått i århundrer. Det er veldig viktig at slike temaer kommer opp og blir synlige, også i folks bevissthet, for bare slik kan vi komme dem til livs.

Det du tar opp her er jo veldig viktig. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt kontakt med seriøse journalister, f.eks. i Nrk eller Aftenposten. Jeg er sikker på at noen av dem vil være interessert i å ta opp dette som tema. Dette kan jo være en bra tematikk til å lage en artikkelserie om også, og jeg tror både Nrk og Aftenposten kan være interessert. Du kan fortelle din historie selv om du ikke står frem med den, ev. ikke står frem med den (selv anonymt) før etter neste rettsrunde.

Men for din egen del, og ikke minst for dine barns del, er det viktig hva du gjør videre. Den kunnskapen du nå har må du bruke konstruktivt til ditt og dine barns beste, og være påpasselig med at du ikke går i martyrfella (selv om det er gjort deg og barna urett). Bruk all kunnskapen du har tilegnet deg konstruktivt! Er du f.eks. sikker på at du har en god nok advokat? Jeg har hatt litt inntrykk av at du muligens har hatt en litt tafatt advokat? Mulig jeg tar feil, altså, men vurder om den advokaten du har er god nok for neste rettsrunde!

Jeg tenker at en god advokat vil ta opp en slik tematikk som du tar opp her. F.eks. kan advokaten sørge for gode fagvitner, eksempler på det kan være Bente Hasle som du viser til over her, og også Grethe Nordhelle hvis artikler jeg har gitt deg linker til tidligere (hun er både psykolog og advokat og har vært veldig opptatt av det at sakkyndige må bli flinkere til å avsløre manipulerende eller psykopatiske foreldre i slike saker som din). Som jeg skrev til deg tidligere er det veldig viktig at du gjør alle fagpersoner du har med fremover oppmerksom på din eksmanns ekstremt manipulerende sider - og ha gjerne alltid med en kopi av den artikkelen til Grethe Nordhelle som du kan gi dem, fortell at du kjenner deg igjen i det hun skriver og at du ser at din eksmann har greid å manipulere de fleste han har snakket med.

En god advokat vil som sagt bruke slik kunnskap til ditt (eller det vil jo egentlig si dine barns) beste. En god advokat vil også kunne vise til den komplette skjevfremstillingen i forrige rettsrunde, at du ble gjort til syndebukk mens også fagfolk unnlot å ta til etterretning din eksmanns lange historie med psykisk sykdom og også det at han var voldelig mens han bodde sammen med dere, at han var så ustabil at hjemmetjenesten måtte rullere på hvem som hadde ansvar for ham fordi han var så ødeleggende og manipulerende. Vise til det du skriver over her også, at din morsrolle er tolket og revet i stykker, mens hans destruktive og manipulerende og psykisk syke rolle ikke blir nevnt. Og ikke minst også det med at "gode" manipulatorer som han ofte ikke blir avslørt av sakkyndige, jfr. Grethe Nordhelles forskning/artikkel - noe som er veldig viktig å få frem for å underkjenne avgjørelsen i første rettsrunde.

Jobb konstruktivt og målrettet fremover! Lykke til igjen

Anonymkode: 99adf...ce2

Takk igjen for gode råd

Ja, jeg byttet advokat rett etter dommen i Tingretten, en som er en litt mer bulldoser i stil enn den forrige skoleflinke. Er blitt tipset om henne av andre.

I morgen er det møte mellom advokatene og dommere om det rent praktiske rundt rettssaken, så når dette er ferdig, skal vi ta fatt på hvordan vi skal legge opp saken. (Møtet vil innebære en bekreftelse på at ankenemnda tar saken videre)

Jeg har laget et dokument nå der jeg blant annet tar med det som står over her, i tillegg til en rekke annen relevant informasjon som ikke ble tatt opp tidligere. Jeg fremhever først to hovedperspektiver i saken: 1: Bakgrunnen for den rettslige prosessen, som ikke ble berørt i Tingretten, at jeg satte ned grenser for samvær da det ble tydelig at barna ble utsatt for manipulasjon (noe som vi ser konsekvensen av i dag) og 2: Slutningen om at min datters psykiske utfordringer skyldes meg. Her viser jeg til fenomenet mother-blaming, samtidig som jeg trekker frem likhetstrekkene mellom far og datter. Viser også til forskning som sier at: "barn av foreldre med psykiske problemer har en større risiko enn andre barn for å utvikle følelsesmessige problemer, adfers- og utviklingforstyrrelser samt pyskiske og somatiske sykdommer" Planen blir derfor å vise til en alternativ forklaring til hennes utfordringer. Videre i dokumentet tar jeg opp info som ikke er blitt tatt opp tidligere, feks fars voldshistorikk (tidligere dommer), bruk av narkotika og alkohol, opplysninger om fars oppvekst og hvordan dette gjenspeiler han som far i dag, og en del viktige historier som forteller noe om hans manglende evne for å føle empati. 

Ellers nytt i saken er at jeg finkjemmet Fb i en gruppe vi begge var medlem, og der han fortalte mye om seg selv. Her er det mye gull, som jeg har hatt skjermbilder av, og som jeg har samlet sammen i en egen PDF. Han skriver feks mye om sin mor som manipulerende, noe han nå sier at jeg har vært. Jeg kan ta setning for setning i beskrivelsen av meg nå, og sette de side om side med hans uttalelser om sin mor. Jeg ser klart at han ser sin mor i meg, noe som jeg mener reflekterer hans psykiske helse. Videre forteller han at han har vært syk siden barndommen, har vært suicidal siden tenårene, mens han i Tingretten viste til meg som forklaring på sine problemer. Han forteller også svært mye om symptombildet, og gir her et helt annet bilde enn i Tingretten, der han bagatelliserte sykdomshistorien sin. Han beskriver seg selv som "ødelagt", at det er mye som aldri kan bli reparert, at han aldri vil bli helt frisk, men kanskje kan fungere nogenlunde normalt om "noen år". Han forteller også hvordan han har behandlet meg i mange år, og bekrefter dermed min historie, og snur opp ned på historien der han fremstiller seg som offer og meg som overgriper. Jeg tenker at dette dokumentet vil bli fremlagt retten som eget prosesskriv ganske snart når vi har fått kommet i gang, og jeg tenker at det vil bli viktig i rettssaken.

Jeg har videre skrevet ned noen sider om årene i ekteskapet, som følge av råd jeg fikk av dere tidligere. Jeg brukt noen måneder på dette, fordi det er mye som er fortrengt, og fordi det først ble kaotisk det jeg forsøkte å skrive. Nå har jeg en fin fremstilling av de årene, noe som gjør det enklere for meg å uttale meg muntlig om det jeg gikk gjennom, og som jeg også evnt kan gi en ny sakkyndig. Jeg lar også advokaten lese dette slik at hun har nødvendig bakgrunnkunnskap.

Jeg er med andre ord fit for fight. Veldig taknemlig for muligheten til drøfte saken min her underveis, og for de innspillene og den støtten jeg får. 

Anonymkode: 6b204...9f0

[Anonym bruker]

Har ett barn med adhd og har gang på gang blitt meldt til bv pga barnets utfordringer. En periode var de så oppsatt på å finne noen (meg) å legge skylden på for barnets problemer, at å hjelpe barnet med problemene ble helt nedprioritert av skolen. 

Anonymkode: 48bd1...d43

[Anonym bruker]

Herre. Jeg heier så utrolig på deg etter å ha lest det du skriver. 

Mulig jeg mistet noe info her. Er barna hos far nå?

Anonymkode: 29ca8...3f1

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har ett barn med adhd og har gang på gang blitt meldt til bv pga barnets utfordringer. En periode var de så oppsatt på å finne noen (meg) å legge skylden på for barnets problemer, at å hjelpe barnet med problemene ble helt nedprioritert av skolen. 

Anonymkode: 48bd1...d43

Ja, der ser man. Her er forresten en interessant oppgave som ser litt på hvorfor Bv ofte tar feil i slike saker, her er det autisme det sees på, ikke adhd, men likevel interessant.

Anonymkode: 6b204...9f0

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herre. Jeg heier så utrolig på deg etter å ha lest det du skriver. 

Mulig jeg mistet noe info her. Er barna hos far nå?

Anonymkode: 29ca8...3f1

Hei, takk skal du ha!
Eldstemann på 16 har selv valgt å flytte til far, men de andre tre barna bor hos meg. Jeg så for meg at far skulle komme med påstand om midlertidig omsorgsovertagelse etter guttungen brått flyttet opp i påsken, og far fortalte at han "ikke turde å sende han ned igjen av hensyn til guttens sikkerhet" etc, men dette er faktisk ikke skjedd. At gutten har flyttet opp er et resultat av en nå toårig periode med press fra far om at barna skal velge side i saken, i tillegg til å fore barna med negativ info om meg, slik at de tar avstand fra meg. Dette har min eldste datter valgt å åpne seg opp om nå. 

Anonymkode: 6b204...9f0

[Anonym bruker]

Tenker at alt du skriver her kan bli brukt i mot deg om noen på fars side finner all denne infoen du legger ut her.. så vær forsiktig! Jeg heier også på deg! Virkelig! Men vil ikke at det du skriver her skal bli brukt i mot deg da det er veldig gjenkjennelig info..

Anonymkode: 662a5...81a

[Anonym bruker]

hvorfor skylder du på far ? tror det er mer bak enn det du sier, veldig sjelden far får fullt omsorg, hvis mor er en god mor

Anonymkode: 8f7b9...4bd

[Anonym bruker]

Heier på deg HI!

Flott at du er klar til å kjempe videre. Dette forteller barna dine at du aldri gir deg i kampen om at de skal ha et trygt og stabilt liv. Og det forteller den fjotten du var gift med at han ikke lenger kan kødde med deg. 

Håper alt ordner seg!

Anonymkode: 90653...e06

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

hvorfor skylder du på far ? tror det er mer bak enn det du sier, veldig sjelden far får fullt omsorg, hvis mor er en god mor

Anonymkode: 8f7b9...4bd

Jeg skylder ikke på far. Jeg snakker om at psykiske utfordringer gjerne går i arv, i henhold til forskning om dette. Det er ikke det samme som å gi far skylden for at hun sliter psykisk, det er forklaring som går på arvelig sårbarhet.

Til din info så ønsket selv ikke sakkyndig at alle barna skulle bo hos far, det er dommer som har tatt slutningen selv om dette. Dette er basert på jentas psykiske utfordringer og narrativet om at det er et eller annet jeg gjør som har forårsaket at jeg har gjort henne slik (uten at jeg har fått full klarhet i hva jeg egentlig gjør eller ikke gjør). 

Anonymkode: 6b204...9f0