«Etterlengtede barn» vs. «overraskelsesbarn»

[Anonym bruker]

Jeg sitter og leser den tråden med Hi som er skuffet over at slekta ikke kommer i 1.-årsdag og ser at folk legger vekt på at de forstår at Hi er skuffet, siden det tross alt var et etterlengtet barn de hadde prøvd på lenge.

Men ærlig talt damer, nå må dere gi dere med å tenke at «etterlengtede barn» gjør at foreldrene investerer mer følelser i barna på sikt enn det «overraskelsesbarn» gjør. Det er et gufs fra fortiden og tanken om uekte og ekte barn. 

Begge mine unger kom på slump, og vi blir selvfølgelig like glade og lei oss og alt annet på barnas vegne, som de som har prøvd i en evighet gjør. Nå må denne myten snart legges død. Vi lever tross alt i 2018. 

Anonymkode: c0c66...e60

[Anonym bruker]

OK...

Anonymkode: 8ab93...ce2

[Anonym bruker]

Tja, når man prøver lenge og ønsket er stort, så kan man noen ganger bli litt smårar. Kanskje har man drømt om og planlagt den første bursdagen f.eks. i flere år allerede, og da blir jo fallhøyden større. Det har jo ikke noe med at man er mer glad i barna enn andre eller noe sånt.

Mener å ha lest at de som må ha assistert befruktning statistisk sett er mer utsatt for fødselsdepresjon. Det kan jo ha noe med at man har ventet og lengtet lenge og gjort seg mange tanker om hvor fantastisk alt kommer til å bli "hvis bare"... og igjen, fallhøyden blir stor. (Sånn var det i alle fall for meg.)

Anonymkode: b2aed...775

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sitter og leser den tråden med Hi som er skuffet over at slekta ikke kommer i 1.-årsdag og ser at folk legger vekt på at de forstår at Hi er skuffet, siden det tross alt var et etterlengtet barn de hadde prøvd på lenge.

Men ærlig talt damer, nå må dere gi dere med å tenke at «etterlengtede barn» gjør at foreldrene investerer mer følelser i barna på sikt enn det «overraskelsesbarn» gjør. Det er et gufs fra fortiden og tanken om uekte og ekte barn. 

Begge mine unger kom på slump, og vi blir selvfølgelig like glade og lei oss og alt annet på barnas vegne, som de som har prøvd i en evighet gjør. Nå må denne myten snart legges død. Vi lever tross alt i 2018. 

Anonymkode: c0c66...e60

Du vet at såkalte «ekte/uekte» barn handler om noe helt annet, ja? 

Anonymkode: 0cf5f...06c

[Pobie]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sitter og leser den tråden med Hi som er skuffet over at slekta ikke kommer i 1.-årsdag og ser at folk legger vekt på at de forstår at Hi er skuffet, siden det tross alt var et etterlengtet barn de hadde prøvd på lenge.

Men ærlig talt damer, nå må dere gi dere med å tenke at «etterlengtede barn» gjør at foreldrene investerer mer følelser i barna på sikt enn det «overraskelsesbarn» gjør. Det er et gufs fra fortiden og tanken om uekte og ekte barn. 

Begge mine unger kom på slump, og vi blir selvfølgelig like glade og lei oss og alt annet på barnas vegne, som de som har prøvd i en evighet gjør. Nå må denne myten snart legges død. Vi lever tross alt i 2018. 

Anonymkode: c0c66...e60

Hvis du har to overraskelsesbarn kan du jo ikke skjønne hvordan det er med et IVF-barn som det tok mange år å lage. Jeg har ett av hvert. En gutt på snart 2 år som ble til med IVF og vi hadde vært prøvere i over 3 år før jeg ble gravid. Så ble jeg gravid med nr to uplanlagt og overraskende.

Sier ikke at de er mer elsket, men jeg tror bestemt at de som har brukt år på å bli gravide har større sannsynlighet for at de legger mer tid og krefter i det å ha barn vs folk som har overraskelsesbarn.

Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men sånn som en generell trend tror jeg det er slik.

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Pobie skrev:

Hvis du har to overraskelsesbarn kan du jo ikke skjønne hvordan det er med et IVF-barn som det tok mange år å lage. Jeg har ett av hvert. En gutt på snart 2 år som ble til med IVF og vi hadde vært prøvere i over 3 år før jeg ble gravid. Så ble jeg gravid med nr to uplanlagt og overraskende.

Sier ikke at de er mer elsket, men jeg tror bestemt at de som har brukt år på å bli gravide har større sannsynlighet for at de legger mer tid og krefter i det å ha barn vs folk som har overraskelsesbarn.

Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men sånn som en generell trend tror jeg det er slik.

Så du legger mer krefter i oppdragelsen og omsorgen når det gjelder det etterlengtede barnet...? 

Det der er vås, og det vet du.

Felles for begge sorter barn er nemlig dette: graviditeten varer 9 måneder. Og de som ikke rakk å lengte før de ble gravide, rekker å glede seg, legge planer og investere følelser i dette barnet lenge før det er født, de også.

Anonymkode: 8c3b4...61b

[Anonym bruker]

Etterlengtet barn er i slik i foreldrenes øyne,det er viktig å poengtere. Jeg forstår at folk som fikk barn etter mange vanskeligheter, ser på sine barn som noe super viktig og blir rar rundt det barnet sitt. Det er helt ok,så lenge de forstår at det gjelder dem,ikke alle andre rundt dem. Alle barn er like i mine øyne. De spiser,prater,løper,går,tisser osv. 

Uten at jeg har lest tråden HI referer til, kan jeg si at ettårsdagen er en viktig dag FOR FORELDRENE. Barna verken husker eller bryr seg så veldig mye om oppstyret. Det er min erfaring etter 3 barn og deres ettårsdag. Min brors kone laget stor oppstyr rundt ettårsdagen til første datter. Restaurant og hele slekta. Det var voldsomt mye. Men kona er sånn. Det var for å vise seg selv frem. Dattera husker, selvsagt, ingenting. 

Det er vanskelig å si noe til folk som hever sine barn så veldig høyt fordi de er selv litt opp i skyene.

Anonymkode: 488cc...f46

[Anonym bruker]

Jeg har ett av hvert barn og kan med hånden på hjertet si at jeg elsker begge like mye og aldri har vært en bedre mor for barnet som var etterlengtet.

Anonymkode: 2ee91...c94

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ett av hvert barn og kan med hånden på hjertet si at jeg elsker begge like mye og aldri har vært en bedre mor for barnet som var etterlengtet.

Anonymkode: 2ee91...c94

Du har misforstått poenget fullstendig. Ingen sier at man elsker det ene barnet mer enn det andre. 

Anonymkode: 0cf5f...06c

[Anonym bruker]

Jeg har en av hver... Første kom etter 4 sa, og et laaaangt og skummelt sv skap, etterfulgt av en traumatisk fødsel. Nummer to kom etter første forsøk, og ingen komplikasjoner, og en fødsel som gjorde meg så godt at jeg ville gjøre det igjen etter 10minutter 😅👍 

Jeg kan med hånden på hjertet si at de første to årene med nummer en var jeg jo «klin hakke gæren»🙈 Jeg ser det nå... Så ekstremt navlebeskuende og selvsentrert, skulle være så «perfekt» mtp at dette barnet skulle få «alt»(ikke materialisme, men emotionelt). Alt fra at han ikke engang fikk smør på skiven, fordi det inneholdt salt, til at han skulle møtes i alle sine behov. Et års dagen var klart en merkedag for oss! -Det skal sies at selve dagen feiret vi bare oss tre, ettersom det var en ukedag, og besteforeldre etc ble invitert helgen etter (så SÅ gal var jeg ikke  ) Men jeg kan helt klart se at man blir alt for fokusert på dette når det er noe man har jobbet så hardt for emotionelt og fysisk...

Nummer to var en åpenbaring og frelse. Deilig å kunne nyte en babytid uten å fylles med dårlig samvittighet og frykt for at man bare har en sjanse til å gjøre alt riktig. Om det er pga hvordan han kom til oss, eller at det er nummer to, eller en kombinasjon vites jo ikke. -Men jeg kan lett se hvor «gal» jeg var med nummer en. Og man ser det ikke selv før etterpå, desverre  

Anonymkode: 7a12a...921

[Anonym bruker]

Har en av hver. Investerer like mye følelser i den planlagte, som jeg gjør i ooops barnet 😍

Anonymkode: cf0e3...cf8

[Anonym bruker]

1 time siden, Pobie skrev:

Hvis du har to overraskelsesbarn kan du jo ikke skjønne hvordan det er med et IVF-barn som det tok mange år å lage. Jeg har ett av hvert. En gutt på snart 2 år som ble til med IVF og vi hadde vært prøvere i over 3 år før jeg ble gravid. Så ble jeg gravid med nr to uplanlagt og overraskende.

Sier ikke at de er mer elsket, men jeg tror bestemt at de som har brukt år på å bli gravide har større sannsynlighet for at de legger mer tid og krefter i det å ha barn vs folk som har overraskelsesbarn.

Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men sånn som en generell trend tror jeg det er slik.

Hvordan kan du mene at dere som prøver lenge å få barn legger mer tid og energi i barna deres, enn vi som fikk dem på slump? Vi måtte jo omstille oss 100 % i en fei. Vi måtte ha hus (som vi måtte pusse opp), bil, alt mulig på en gang. Det lå ikke rent lite energi i det altså.

Og til du som spør om jeg vet at spørsmålet om ekte/uekte barn er ulikt, så skjønner jeg at det rent konkret sikter til noe annet. Det jeg mener er at spørsmålet om planlagte/uplanlagte barn er en videreføring av tanken om at noen barn er mer legitime enn andre. Før trodde man at man brydde seg mer om ekte barn enn uekte barn. I dag tror man at man er mer glad i planlagte barn enn uplanlagte. Begge deler er selvfølgelig feil.

Anonymkode: c0c66...e60

[Anonym bruker]

Hvor klin hakka gæern folk blir tror jeg handler om en blanding av personlighet og hormoner, ikke om barnet var etterlengtet eller en slump.

Hilsen mor til en som ble til etter maaaasnhe forsøk med IVF

Anonymkode: 35483...eba

[Pobie]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så du legger mer krefter i oppdragelsen og omsorgen når det gjelder det etterlengtede barnet...? 

Det der er vås, og det vet du.

Felles for begge sorter barn er nemlig dette: graviditeten varer 9 måneder. Og de som ikke rakk å lengte før de ble gravide, rekker å glede seg, legge planer og investere følelser i dette barnet lenge før det er født, de også.

Anonymkode: 8c3b4...61b

Som jeg allerede påpekte mener jeg dette er en generell trend, ikke noe som gjelder absolutt ALLE i verken den ene eller andre gruppen.

Det er jo ren logikk. De som må prøve lenge, evt må gjennom IVF, har mye mer forventninger rundt det å få barn enn noen som ble gravid ved uhell, og har *som regel* livet mer på stell enn folk som kanskje er veldig unge og ikke har verken hus eller fast jobb eller fast forhold når de ble gravide ved uhell.

Som sagt, ikke ALLE, men sånn generelt.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvor klin hakka gæern folk blir tror jeg handler om en blanding av personlighet og hormoner, ikke om barnet var etterlengtet eller en slump.

Hilsen mor til en som ble til etter maaaasnhe forsøk med IVF

Anonymkode: 35483...eba

Enig.

Mange førstegangsmødre blir slik. Uansett om graviditeten var uplanlagt eller et langt prosjekt. Har kjent flere av typen. Samtidig som en venninne som slet i 6 år med å bli gravid ikke ble gæern. Personlighet har mye å si!

Anonymkode: e1a35...bc2

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har misforstått poenget fullstendig. Ingen sier at man elsker det ene barnet mer enn det andre. 

Anonymkode: 0cf5f...06c

Hvorfor forventer man da at familien rundt skal være mer interessert i "det etterlengtede" enn i de mer hverdagslige barna?

Anonymkode: 8c3b4...61b

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Pobie skrev:

Som jeg allerede påpekte mener jeg dette er en generell trend, ikke noe som gjelder absolutt ALLE i verken den ene eller andre gruppen.

Det er jo ren logikk. De som må prøve lenge, evt må gjennom IVF, har mye mer forventninger rundt det å få barn enn noen som ble gravid ved uhell, og har *som regel* livet mer på stell enn folk som kanskje er veldig unge og ikke har verken hus eller fast jobb eller fast forhold når de ble gravide ved uhell.

Som sagt, ikke ALLE, men sånn generelt.

Men logikken din slår ikke til, for den beskriver bare DITT følelsesliv eller de du kan identifisere deg med. Selv har jeg to planlagte og en "overraskelse", og derfor kan jeg si at du tar feil. Han kom som nr. 3, men mine forventninger og min lengsel var akkurat like store som de 2 første gangene. Det var bl a utrolig sårt at jeg ikke hadde tid til å gå og ruge, dyrke svangerskapet og være kosegravid med den tredje, som jeg kunne med de to eldre. For livet med flere barn i huset tillot ikke det. 

 

Anonymkode: 8c3b4...61b

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sier ikke at de er mer elsket, men jeg tror bestemt at de som har brukt år på å bli gravide har større sannsynlighet for at de legger mer tid og krefter i det å ha barn vs folk som har overraskelsesbarn.

Hvordan mener du at vi skal tolke dette? Jeg har ei på 10 år som vi brukte en natt på å lage, mener du at siden det tok så kort tid å lage henne, så bruker jeg mindre tid og krefter på henne enn noen som brukte 5 år?

Anonymkode: 66a5d...b47

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Pobie skrev:

Som jeg allerede påpekte mener jeg dette er en generell trend, ikke noe som gjelder absolutt ALLE i verken den ene eller andre gruppen.

Det er jo ren logikk. De som må prøve lenge, evt må gjennom IVF, har mye mer forventninger rundt det å få barn enn noen som ble gravid ved uhell, og har *som regel* livet mer på stell enn folk som kanskje er veldig unge og ikke har verken hus eller fast jobb eller fast forhold når de ble gravide ved uhell.

Som sagt, ikke ALLE, men sånn generelt.

Ren logikk! Man kan også påstå at disse når de først får barn så er de overnervøse, alt skal være perfekt og overbeskyttende. Kan jo slenge på at de da mentalt har slitt hverandre ut, så ekteskapet er dårlig. Se hvordan det går når jeg lager idiotiske påstander sett fra mitt standpunkt...

Anonymkode: 66a5d...b47

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor forventer man da at familien rundt skal være mer interessert i "det etterlengtede" enn i de mer hverdagslige barna?

Anonymkode: 8c3b4...61b

Fordi når man som førstegangsforeldre, jeg gjentar; FØRSTEGANGSforeldre, endelig får et barn etter å ha prøvd og mislykkes og gått gjennnom mange IVF-forsøk, spontanaborter, operasjoner og Gud vet hva, så blir man litt mer oppi det når man endelig lykkes etter alt fra 2 til 10 år. Det er en spesiell situasjon man har lyst til å dele med hele verden og man er i en spesiell boble. Det betyr ikke at andre barn man får er mindre verdt eller at man er mindre glad i dem. Det betyr bare at man er euforisk etter endelig å ha lykkes etter mye slit og psykisk påkjenning. 

Og sånn til opplysning; ingen barn er «hverdagslige» som du så fint sier det. 

Anonymkode: 0cf5f...06c

[Anonym bruker]

Det er jo ingen logikk i at de som gleder seg lenge gleder seg mer? Det kan jo like godt være sånn at de som gleder seg forferdelig lenge slutter og glede seg? 

Når jeg f.eks. skal bestille meg ferie, og jeg gjør det et år i forveien, så har jeg nesten glemt den ferien igjen innen vi skal dra. Den enorme begeistringen har en tendens til å gi seg etter hvert. 

Forøvrig er det ikke sånn at vi som får overaskelsesbarn er helt ukjent med tanken om barn før vi blir gravide. Vi har jo gjerne tenk på hvordan det skal bli å få unger siden vi selv var små. 

Anonymkode: c0c66...e60

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er fullstendig personavhengig. De jeg kjenner som styrer med ettårsdag osv er de samme damene som noen år tidligere styra og ordna og brukte ei årslønn på bryllup... 

Anonymkode: acbed...925

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fordi når man som førstegangsforeldre, jeg gjentar; FØRSTEGANGSforeldre, endelig får et barn etter å ha prøvd og mislykkes og gått gjennnom mange IVF-forsøk, spontanaborter, operasjoner og Gud vet hva, så blir man litt mer oppi det når man endelig lykkes etter alt fra 2 til 10 år. Det er en spesiell situasjon man har lyst til å dele med hele verden og man er i en spesiell boble. Det betyr ikke at andre barn man får er mindre verdt eller at man er mindre glad i dem. Det betyr bare at man er euforisk etter endelig å ha lykkes etter mye slit og psykisk påkjenning. 

Og sånn til opplysning; ingen barn er «hverdagslige» som du så fint sier det. 

Anonymkode: 0cf5f...06c

JEG har aldri ment at noen barn er hverdagslige mens andre er unike. Tvert imot var det et forsøk på å være sarkastisk, ettersom er du (og et par til i denne tråden) forfekter en tanke om at man blir mer lykkelig av én sorts barn enn av en annen.

Men det stemmer ikke. Selv var jeg f eks enormt stolt av nummer én, men jeg var atskillig  lykkeligere etter å ha født nummer to. Da var det inn i boblen, i alle høyeste grad. 

Anonymkode: 8c3b4...61b

[Anonym bruker]

Ei jeg kjenner mistet barnet sitt ( dødfødsel) og ei annen som var gravid på likt,men hadde brukt lang tid til å bli gravid, sa at «heldigvis skjedde det ikke henne, for hun andre kunne jo bare lage en ny unge kjapt».

DA er en egosentrisk og uempatisk

Anonymkode: d99a6...0cf

[Anonym bruker]

Har du ikke barn ? i så fall du virker svært Bitter

Anonymkode: 92cb7...b40