Bekymret for barn

[Anonym bruker]

Har 3 barn som er veldig ulike. Eldste er veldig selvstendig og sosialt intelligent. Har mange venner og flere bestevenner. Blir valgt og foretrukket i mange settinger, daglig, både på skole og på fritid. 

Yngste er såpass liten at jeg ikke vet hvordan blir helt ennå.

Mellomste gir meg store bekymringer. Er verdens søteste og klarer seg forsåvidt godt faglig. Veldig smart, men samtidig ganske ukonsentrert og distré. Har adhd. Men det er ikke det faglige som bekymrer meg. Hun går i klasse med 11 andre jenter og flere gutter. Mange av dem bor rett i nærheten, men INGEN kommer og spør etter henne. Hun ringer på til dem titt og ofte, men enten kan de ikke leke eller så er de allerede opptatt med de andre jentene. Jeg spør på meldinger og prøver virkelig å ordne til at de kan leke sammen, både hos oss og hos dem, men må hele tiden balansere når det blir for masete fra min side. Får aldri henvendelser tilbake om mitt barn kan leke med deres.

Har jeg sykt høye forventninger til andre mennesker? Er det rart å tenke at det ville vært kjekt og naturlig at de én gang i året spurte etter mitt barn? Er alle bare så selvsentrerte og opptatt av seg og sitt at de ikke skjønner at mitt barn vil være med deres? Eller betyr sosialt samkvem for barna ingenting? 

Jeg skjønner meg ikke på andre folk. Trodde jeg var sosialt oppegående, men kanskje jeg ikke er det likevel. Burde jeg skrive det på Facebook gruppen for at folk skal forstå? Har vært i kontakt med lærer, men tror ikke hun helt forstår oss. Har ikke barn selv heller. Uansett kan ikke hun styre det som skjer på fritid. Av og til har jeg bare lyst å skjelle ut andre foreldre og spørre hva problemet er, men det er selvsagt ikke noen god løsning det heller.

Noen som har opplevevd det samme og har noen gode råd til en trist og bekymret mor?

Anonymkode: 6fd93...d99

[Anonym bruker]

 Snakk med de andre foreldrene. Det kan være så enkelt som at de ikke vet at din datter ikke har noen å leke med. Hvis du tåler å evt høre sannheten, ville jeg spurt om hun oppfører seg når hun er borte og leken fungerer når hun er på besøk eller om det har noe å si. Da er det lettere å finne løsninger på evt sånne problemer også. 

Anonymkode: 3b38d...072

[Anonym bruker]

Kanskje de ikke liker henne? Men bare stiller opp og "ofrer" seg hver gang du maser? I så fall kan du ikke vente at de tar initiativ selv. 

For øvrig har jeg barn i samme alder, og har for leeeeeenge siden sluttet å organisere hvem de leker med. De løper og ringer på hos hverandre uten min medvirkning.

Anonymkode: 97fc6...6f1

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje de ikke liker henne? Men bare stiller opp og "ofrer" seg hver gang du maser? I så fall kan du ikke vente at de tar initiativ selv. 

For øvrig har jeg barn i samme alder, og har for leeeeeenge siden sluttet å organisere hvem de leker med. De løper og ringer på hos hverandre uten min medvirkning.

Anonymkode: 97fc6...6f1

Fint for deg at dine barn ordner seg selv. Hva mener du jeg skal gjøre da, når mitt barn ringer på og kontakter de andre, men aldri blir spurt tilbake? Skal jeg, som du sier, bare synes det er ok at de ikke tar initiativ tilbake fordi de ikke liker henne? For en mor jeg da ville vært...

Hi

Anonymkode: 6fd93...d99

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 Snakk med de andre foreldrene. Det kan være så enkelt som at de ikke vet at din datter ikke har noen å leke med. Hvis du tåler å evt høre sannheten, ville jeg spurt om hun oppfører seg når hun er borte og leken fungerer når hun er på besøk eller om det har noe å si. Da er det lettere å finne løsninger på evt sånne problemer også. 

Anonymkode: 3b38d...072

Takk for svar. Jeg tror også at kommunikasjon er en god ting. Vet bare ikke hvordan jeg skal gripe fatt i det. Er så sårt, og er så redd for å ødelege enda mer før henne. Jeg tåler tilbakemeldinger fra andre. Spør fra tid til annen hvordan det har gått, om hun har oppført seg, osv. Alle svarer alltid at ungene har kost seg og lekt fint. Og da forstår jeg enda mindre hvorfor hun aldri blir oppsøkt. 

Jeg blir ærlig talt helt nedkjørt av denne problemstillingen. Er så jævlig å se nabobarn leke alle veier rundt om, men ingen spør etter mitt barn.

Hi

Anonymkode: 6fd93...d99

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fint for deg at dine barn ordner seg selv. Hva mener du jeg skal gjøre da, når mitt barn ringer på og kontakter de andre, men aldri blir spurt tilbake? Skal jeg, som du sier, bare synes det er ok at de ikke tar initiativ tilbake fordi de ikke liker henne? For en mor jeg da ville vært...

Hi

Anonymkode: 6fd93...d99

Du får fokusere på å være den mammaen som lærer barnet ditt grunnleggende social skills, da. Sånn at de andre holder ut å være sammen med henne helt frivillig. At du i det hele tatt uttrykker deg som du gjør i hovedinnlegget, gir meg bare Valdres-vibber... Alt er de andres skyld, de er slemme som ikke kommer og ringer på, og du vil skjelle ut foreldrene? Rettshaversk much...?

Anonymkode: 97fc6...6f1

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du får fokusere på å være den mammaen som lærer barnet ditt grunnleggende social skills, da. Sånn at de andre holder ut å være sammen med henne helt frivillig. At du i det hele tatt uttrykker deg som du gjør i hovedinnlegget, gir meg bare Valdres-vibber... Alt er de andres skyld, de er slemme som ikke kommer og ringer på, og du vil skjelle ut foreldrene? Rettshaversk much...?

Anonymkode: 97fc6...6f1

For et ekkelt menneske du må være! Du kommer jo ikke med noen velmenende råd til Hi, kunne stygge antagelser. 

Anonymkode: 6fd93...d99

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For et ekkelt menneske du må være! Du kommer jo ikke med noen velmenende råd til Hi, kunne stygge antagelser. 

Anonymkode: 6fd93...d99

Hva skal de rådene liksom inneholde? At hun bør flytte? Gjøre alvor av å skjelle ut naboene? Eller skifte ut barnet med ett som har mer sjans på kompisene?

Hun har ikke engang beskrevet hva BARNET føler om dette. Vi aner ikke om 11-åringen er ensom, eller om det kun er mora som syns det er frekt at ingen ber hennes barn hjem. Alle innleggene er om henne selv! 

 

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har jeg sykt høye forventninger til andre mennesker? Er det rart å tenke at det ville vært kjekt og naturlig at de én gang i året spurte etter mitt barn? Er alle bare så selvsentrerte og opptatt av seg og sitt at de ikke skjønner at mitt barn vil være med deres? Eller betyr sosialt samkvem for barna ingenting? 

Jeg skjønner meg ikke på andre folk. Trodde jeg var sosialt oppegående, men kanskje jeg ikke er det likevel. Burde jeg skrive det på Facebook gruppen for at folk skal forstå? Har vært i kontakt med lærer, men tror ikke hun helt forstår oss. Har ikke barn selv heller. Uansett kan ikke hun styre det som skjer på fritid. Av og til har jeg bare lyst å skjelle ut andre foreldre og spørre hva problemet er, men det er selvsagt ikke noen god løsning det heller.

 

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir ærlig talt helt nedkjørt av denne problemstillingen. Er så jævlig å se nabobarn leke alle veier rundt om, men ingen spør etter mitt barn

"JEG blir nedkjørt, JEG vil skjelle ut de andre, de ANDRE er selvsentrerte, læreren har ikke barn selv og er derfor ukvalifisert til å skjønne". Snakker om meg-mot-verden-holdning! 

Anonymkode: 97fc6...6f1

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne jeg altså, men vil tippe dere som har svart over her ikke har barn som sliter sosialt. For det skal dere bare vite: Det er grusomt! 

HI: Skjønner deg dessverre altfor godt, sliter med det samme med ett av mine barn, som bl.a har ADHD. Her har lærere informert om diagnosene og utfordringene på foreldremøter, vi er også ellers åpne om utfordringene. Likevel, det synes som at andre foreldre (og deres barn) ikke orker å bry seg så lenge de og deres barn har mange venner og det ikke angår dem direkte. Sier ikke at det gjelder alle, men dessverre fryktelig mange. Har ikke så mange tips/råd til deg, men et lass med sympati! 

Anonymkode: 5f4c6...685

[Anonym bruker]

 Jeg har ikke kontroll på om alle de andre  i klassene til barna mine har noen å leke med, så jeg hadde satt pris på å få høre at det er noen som mangler venner.

Anonymkode: 3b38d...072

[Anonym bruker]

Enig med siste taler. Jeg ville respondert bra på en "Mia opplever aldri at noen ringer på og spørr etter henne, kunne du snakka med dine barn om inkludering". (Selvfølgelig formulert på en annen måte, men det er kjernen).

Anonymkode: a7fa6...63b

[Anonym bruker]

Kanskje du kan invitere til jente-mammakveld, med ost og vin. Så kan du få bedre kontakt med de andre mødrene, og dere kan snakke litt om jentene. Fortell da at din jent aldri blir invitert av de andre og at det er litt sårt.

Sannsynligvis vet de ikke at din jente ikke har noen å leke med.

Anonymkode: 0d6cf...b70

[Anonym bruker]

Tenk litt på barnet ditt og barnets væremåte. Så finner du ett barn som er litt motsatt og så kontakter du barnets foreldre og invitererpå middag. Forutsetning er at barna klaffer noen lunde. Om du har noen dager fri så tar du dem sammen flere stede,feks kino,tur ol. 

Dette har jeg gjort. Jeg har ikke barn med diagnose men ett barn som hadde det vanskelig sosialt og som utagerte,i klassen med mange problemer. Han kunne ikke finne en venn så ble han gående fra en person til en annen,nærmest tryglet å være med men de ønsket ikke. Så fant vi ut at en gutts familie hadde mye felles med oss. Hans far studerte med mannen min,mora hadde lignende jobb med meg. Bestemora var lege og hun tok gutten flere ganger til skolen. Hun var nevropsykolog. Etter atvi pratet flere ganger,fant vi ut at gutten hadde OCD eller noe sånt,at han slet også med å finne venner på skolen,at han var mer innesluttet og redd og trengte en gutt som er mer idrettsaktiv, mer åpen. Vi fant ut at de leker godt sammen. Siden jeg var i permisjon da, og hadde mer fri, tok jeg dem på tur. Vi skal på kino også. Gutten roer ned min gutt og får ham på jorda på en måte og min sønn åpner gutten mer slik at han er mindre redd,mer åpen for nye ting osv.

Anonymkode: 044d4...39a

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er sårt HI, og du gjør rett i å bry deg om jenta di og hennes sosiale liv.

Tror du må finne litt ut av hvordan andre opplever ditt barn, er det en grunn til at hun ikke mer populær som lekekamerat? Så tenker jeg at åpenhet kan være greit, samtidig som du ikke anklager andre. Bare si at hun opplever det sårt at de andre ikke tar mer initiativ og er det kanskje noe de kan tenke litt på.

Selv har jeg motsatt erfaring med mitt eldste barn, han er så populær at det nesten er litt mye, Derfor skjønner jeg også de foreldrene som har mer enn nok med seg og sitt. Jeg har unger på døra hver eneste dag, en periode kom det klassekamerater før skolen startet på morgenen. Flere av de som har sluttet i klassen har tatt kontakt og ønsket å leke med mitt barn, koselig bevares. Men jeg synes også at det kan være hyggelig å være kun oss her hjemme noen ganger og da går jo ikke jeg å tenker på om det kanskje er noen i klassen som vi burde invitert hit.

Anonymkode: 87304...3b6

[Anonym bruker]

Så lenge de andre barna ikke avviser henne ser jeg ikke problemet. Vi som ikke er "top of the pops" klarer helt fint å ta initiativet selv, og hvis vi ikke hadde klart det hadde det helt klart mest hjelpsomme vært å lære oss det. Barn må hjelpes til å fungere sosialt i virkeligheten sånn den er, det å "fikse omgivelsene" er et prosjekt dømt til å mislykkes. 

Anonymkode: 4f8e2...60e

[Anonym bruker]

Noen er travle men ville gjerne hjulpet hvis de hadde visst, mens noen er selvsentrerte og lite empatiske. Dette reflekterer jo også svarene du har fått her.

Jeg har barn som i perioder har slitt med noe av det samme, og jeg vet iallefall hva som er grunnen her. De er altfor forsiktige og blir stående utenfor hvis de ikke blir bedt inn. Noen barn er født med en selvsikkerhet som gjør at det er naturlig for dem å ta kontakt, og de tar det som en selvfølge at de blir inkludert. Denne selvsikkerheten utstråler de, og den tiltrekker andre barn og sosialisering skjer naturlig og uten å reflektere over det.

Andre barn derimot, føler og utstråler en indre usikkerhet på sin egen plass i sosiale sammenhenger. Dette plukker også andre barn opp, og det blir en selvoppfyllende profeti og en ond sirkel. Det kan være et nedslått blikk, at de ikke møter andres blikk, en sammensunket kroppsholdning etc. 

Det er veldig vanskelig å hjelpe dem å få den selvtilliten de trenger for å bli selvgående på det sosiale området, spesielt hvis de opplever gjentatt avvisning og danner seg et bilde av seg selv som en som er utenfor.

Det jeg har gjort med mine barn, er iallfall å sørge for at de finner noen fritidsaktiviteter der de kan trives og finne et godt miljø. I tillegg til å trene på sosial kompetanse og backe opp med masse kjærlighet og sette ord på det de er flinke til.

Anonymkode: 6a88b...8aa

[Anonym bruker]

Prøv å finne et annet barn som sliter eller er lite populært. Inviter det barnet og snakk med foreldrene. Det er lettere å bli venner med dem som ikke har kø allerede.

Anonymkode: f0709...0a9

[Anonym bruker]

Uff, så utrolig vondt å lese! Hvor gammel er hun? 

Jeg tror jeg ville spurt læreren hva slags inntrykk hun har av dette, og hvordan jenta di oppfører seg rundt de andre barna på skolen og i friminuttene. Noen barn trenger mer trening i sosiale ferdigheter, og det kan jo hende datteren din kanskje er en av dem? Da er det helt forståelig at de andre barna ikke tar initiativ av seg selv, spesielt dersom de er små, men i så fall må de voksne mer å banen. Lærer må ta tak i det på skolen dersom det er problemer der. Du kan snakke med foreldre, den hun var sist på besøk hos kanskje, og være dønn ærlig og si at du ser at jenta di har problemer med å komme inn i gjengen, og om de andre foreldrene har noe inntrykk av hvorfor det er sånn. Mye mulig at de kan få mye ut av en samtale med klassevennene til jenta di. 

Og skulle du ikke nå noen vei med dette, er det noen fritidsaktiviteter hun går på? Kan hun i så fall begynne på noe? Ofte er det lettere å bli venn med noen man har mer til felles med, og på fritidsaktiviteter reiser man jo gjerne på kamper, turneringer og turer. Dette er opplevelser som vil kunne bidra til å binde dem sammen!

Anonymkode: 18299...ebb