Psykolog

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg går til psykolog, har bare hadd en time så har ikke fått bygd opp tryggheten til å tørre å si alt jeg føler for.

Men jeg føler / lurer ( vet ikke helt hva jeg skal skrive der egentlig) på om en nært familie medlem har forgrepet seg eller noe i den banen der på meg. Dette er noe jeg abselutt ikke vet med sikkerhet, det eneste jeg vet er at jeg har noen syn/ bilder som dukker opp i minnet.

Blur det dumt å si noe om dette? Blir jo nesten som å anklage en person for noe som mest sannsynelig ikke har skjedd. Er jo en ganske alvorlig anklage føler jeg.

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

Nei, det er tvert om veldig viktig at du sier nettopp dette til psykologen. Psykologen kan hjelpe deg å finne ut av om det har skjedd hvis det er noe som er viktig for å få det bedre. Noen kan ha best av å ikke rippe opp ting, andre trenger å bearbeide ting. Psykologen kan hjelpe deg med dette.

Når vet du ikke om du er blitt misbrukt, men du skal vite at det ikke er uvanlig for personer som har opplevd det å fortrenge det. Noen fortrenger det helt, andre kan få opp slike glimt av noe de ikke greier plassere ordentlig, andre har bare en følelse, eller kroppslige minner som også kan være vanskelige å plassere. Jeg har en person i familien som gikk i flere år til psykolog før slike vage minner dukket opp, etterhvert var psykologen ganske sikker på at hun var blitt misbrukt som barn. Hun spurte en person som måtte ha visst det hvis det hadde skjedd, og fikk det faktisk bekreftet. Jeg kjenner en annen dame som også har opplevd det samme, hadde absolutt ingen minne rom overgrep som barn, men i en veldig presset periode som voksen fikk hun også slike vage minner. Hun har også fått bekreftet at det hun plutselig hadde begynt å huske faktisk hadde skjedd. Hvis du har opplevd noe slikt er det som sagt ikke uvanlig å bare ha slike vage minner/følelser. Det å fortrenge slike ev. traumatiske opplevelser er en form for overlevelsesstrategi, så om det er det som har skjedd hos deg så er det ganske normalt, og absolutt ikke noe du skal være redd for å snakke med psykologen om.

Husk at psykologen har taushetsplikt. Du må snakke om slike ting, for det kan være viktig for at du skal få det bra igjen at slike ting blir tatt tak i, enten det er ting som har skjedd deg eller ikke.

Så fortell psykologen dette! Lykke til videre

Anonymkode: 6d728...5d3

[Anonym bruker]

Tusen takk for et så utfyllende svar😊

Da skal jeg prøve å si det til psykologen, synes bare  det er så flaut å ubehagelig. 

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for et så utfyllende svar😊

Da skal jeg prøve å si det til psykologen, synes bare  det er så flaut å ubehagelig. 

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

Tror det er veldig vanlig å føle det som du gjør, men husk at du er modig som forteller det til psykologen, og det tror jeg psykologen også vil synes, at det er imponerende at du er så modig. Det viser også at du er bevisst og at du virkelig ønsker å ta tak i alt som kan være problemer for deg slik at du kan få det bedre igjen.

Hopp i det og bare si det. Når du har sagt det så vil psykologen hjelpe deg med å snakke videre om det, så da er du ikke alene om det lenger.

Anonymkode: 6d728...5d3

[Anonym bruker]

ja får bare hoppe i det, var ikke klar over hvor tøft det skulle være å gå til psykolog. 

Tusen takk for svaret😊

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

Vi heier på deg!! Stol på psykologen og la det stå til ❤️

Anonymkode: ec749...e93

[Anonym bruker]

Formuler deg til psykologen som du har gjort her. Usikkerhet er også en følelse. Det er riktig sted å snakke om det. 

Masse lykke til. Jeg har selv god erfaring med psykolog. 

Anonymkode: 8da21...c3c

[Anonym bruker]

Hvis du har syn/ bilder, så vil jeg tro det er minner. Hvorfor skulle du ellers sett slikt for deg? 

Jeg forstår for øvrig hvor vanskelig det er. Jeg har bare en følelse av at et familiemedlem har gjort noe mot meg, og ja, det føles også som at jeg anklager en potensielt uskyldig. Jeg har sagt det til psykologen min, som mente at det kan virke litt usannsynlig at jeg har disse tankene hvis ikke noe har skjedd. Jeg går jo ikke rundt med slike tanker om "alle og enhver". Jeg vet for øvrig om noe av det som har skjedd meg (med en annen person), men det er veldig spesielt hvordan jeg har fortrengt ting. Egentlig fortrengt hele barndommen og mekanismen er i meg enda. Jeg glemmer ca alt jeg opplever.

Anonymkode: c6958...1b6

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere å være ærlige med psykologen? Jeg sliter sån med å si hvordan jeg har det, jeg pynter på det. Er redd for hva hun skal tro om meg.

 Hi

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan klarer dere å være ærlige med psykologen? Jeg sliter sån med å si hvordan jeg har det, jeg pynter på det. Er redd for hva hun skal tro om meg.

 Hi

Anonymkode: c964f...b7a

Du har bare hatt èn time. Så det er ikke rart. Jeg har gått til samme psykolog nå i 1,5 år og liker fortsatt best å holde meg til overfladiske og trygge tema. Regner jeg med alle psykologer de siste årene så har jeg gått til psykolog i snart fire år nå. Enkelte dager klarer jeg å si slike vanskelige ting,andre dager må jeg virkelig draes i den retningen. Jeg har også gått i grupper og brukt lang tid på å forstå at slik jeg har det, tankene mine etc er naturlige ut fra mine opplevelser. Så jeg har måttet bli trygget en hel del. 

Anonymkode: c6958...1b6

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan klarer dere å være ærlige med psykologen? Jeg sliter sån med å si hvordan jeg har det, jeg pynter på det. Er redd for hva hun skal tro om meg.

 Hi

Anonymkode: c964f...b7a

Som hun over sier, det tar gjerne tid å føle tilliten til å åpne seg. Det vet psykologen også. Mest trolig så vet psykologen også at du pynter på ting, ellers hadde du jo ikke vært der.

Du skriver jo bra, kanskje du kan skrive et notat til psykologen som du kan gi denne neste gang, hvor du skriver ned disse tankene dine - både det at du mistenker at du er blitt misbrukt, men også at du føler det er vanskelig å snakke om og å åpne seg til psykologen, redd for hva denne skal tro om deg osv. Skriver du dette til psykologen blir det lettere å ta tak i ting, for da har du jo allerede åpnet deg, og da hjelper hun deg videre.

Denne usikkerheten du føler er helt vanlig å føle når du har begynt å behandling, Hi. Det er opp til deg hvor raskt du vil ta tak i det som er hovedproblemene dine.

Du er redd for hva psykologen skal tro om deg. Jeg er overbevist om at hun vil tenke at du er veldig modig som tør fortelle om det du vet er såpass store problemer for deg så tidlig i behandlingen. Og jeg tror hun blir ydmyk fordi du viser henne en slik tillit og også at hun blir imponert over at du nå tar tak i problemene selv om hun vet hvor utfordrende det kan være.

Anonymkode: 6d728...5d3

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har bare hatt èn time. Så det er ikke rart. Jeg har gått til samme psykolog nå i 1,5 år og liker fortsatt best å holde meg til overfladiske og trygge tema. Regner jeg med alle psykologer de siste årene så har jeg gått til psykolog i snart fire år nå. Enkelte dager klarer jeg å si slike vanskelige ting,andre dager må jeg virkelig draes i den retningen. Jeg har også gått i grupper og brukt lang tid på å forstå at slik jeg har det, tankene mine etc er naturlige ut fra mine opplevelser. Så jeg har måttet bli trygget en hel del. 

Anonymkode: c6958...1b6

Kan du fortelle litt om hva som skjer i en behandling hos psykolog? Hva skjer hvis man får en alvorlig diagnose? Det er det siste spørsmålet som gjør at jeg ikke tør å si noe, er redd det er noe alvorlig galt med meg. 

Skulle ønske jeg hadde vokst opp under normale forhold sån at jeg kunne vært et normalt menneske i dag, alt er så ufattelig tungt nå, skjønner ikke hvorfor alt som har skjedd meg skal komme opp til overflaten nå, så mange år etter.

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som hun over sier, det tar gjerne tid å føle tilliten til å åpne seg. Det vet psykologen også. Mest trolig så vet psykologen også at du pynter på ting, ellers hadde du jo ikke vært der.

Du skriver jo bra, kanskje du kan skrive et notat til psykologen som du kan gi denne neste gang, hvor du skriver ned disse tankene dine - både det at du mistenker at du er blitt misbrukt, men også at du føler det er vanskelig å snakke om og å åpne seg til psykologen, redd for hva denne skal tro om deg osv. Skriver du dette til psykologen blir det lettere å ta tak i ting, for da har du jo allerede åpnet deg, og da hjelper hun deg videre.

Denne usikkerheten du føler er helt vanlig å føle når du har begynt å behandling, Hi. Det er opp til deg hvor raskt du vil ta tak i det som er hovedproblemene dine.

Du er redd for hva psykologen skal tro om deg. Jeg er overbevist om at hun vil tenke at du er veldig modig som tør fortelle om det du vet er såpass store problemer for deg så tidlig i behandlingen. Og jeg tror hun blir ydmyk fordi du viser henne en slik tillit og også at hun blir imponert over at du nå tar tak i problemene selv om hun vet hvor utfordrende det kan være.

Anonymkode: 6d728...5d3

Problemet mitt er at jeg sliter veldig i relasjoner med andre, å stole på noen er veldig vanskelig. Så det å sitte der å snakke om meg selv føles helt absurd, egentlig føler jeg ikke at jeg snakker om meg selv heller, alt virker så fjernt. 

Vet ikke om jeg tørr å skrive ned noe, i tilfelle jeg angrer der og da, en del av meg ønsker hjelp, en del roper høyt at dette bør jeg ikke gjøre. 

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan du fortelle litt om hva som skjer i en behandling hos psykolog? Hva skjer hvis man får en alvorlig diagnose? Det er det siste spørsmålet som gjør at jeg ikke tør å si noe, er redd det er noe alvorlig galt med meg. 

Skulle ønske jeg hadde vokst opp under normale forhold sån at jeg kunne vært et normalt menneske i dag, alt er så ufattelig tungt nå, skjønner ikke hvorfor alt som har skjedd meg skal komme opp til overflaten nå, så mange år etter.

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

Hva er en alvorlig diagnose? Jeg har ptsd. Det skjer ikke noe spesielt selv om en diagnose blir satt. Jeg er ikke annerledes, ingen andre får vite om den. Det har i bunn og grunn ingen betydning. Annet enn kanskje i møte med nav og det hjelper diagnosen meg. Diagnosen hjelper meg for øvrig også i møtet med psykologen, som da vet hva slags hjelp hun skal tilby meg. 

Jeg har også klart å leve et ganske så normalt liv i mange år. Så plutselig deiset alt ned i hodet på meg. Det er tungt, det er trist, det er vanskelig. Mest av alt er det ufattelig trist og leit. Hos psykologen så forteller jeg hvis det er noe spesielt jeg har tenkt på siden sist. Ofte er det ikke det, og jeg gruer meg til å gå dit, for jeg vil ikke at det skal bli kleint og rart. Det blir det ikke. Hun vet akkurat hva hun skal si og gjøre. Iblant er det "undervisning" der jeg lærer om forsvarsmekanismer, tenkehjernen og følelseshjernen, toleransevindu etc. Vi er også innom enkelte øvelser som kan hjelpe meg å være til stede ordentlig i nåtid. Så for meg handler det i alle fall ikke bare om å sitte og snakke om meg selv. Men jeg har som sagt hatt ulike psykologer, og hun jeg går til nå er veldig dyktig. 

Når du nå har det vanskelig så ser jeg ingen grunn til at du skal droppe behandling. Jeg vet at det er vanskelig og også at det kan føles meningsløst, men det er jo ikke det. Hvis jeg har hatt et opphold fra psykologen på flere uker eller en mnd eller noe slikt, så er det veldig vanskelig å starte opp igjen. Jeg fungerer jo i hverdagen, når jeg klarer å bare dytte det vanskelige langt nok unna. Da finnes det liksom ikke og jeg synes jeg har det bra nok. Så vet jeg at når jeg da drar til psykologen igjen, så blir det periodevis mye tøffere igjen. Men likevel kommer jeg hakket mer styrket ut på andre siden. Så alt det tøffe og harde lønner seg jo. Tross alt. 

Er du i arbeid? 

Anonymkode: c6958...1b6

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet mitt er at jeg sliter veldig i relasjoner med andre, å stole på noen er veldig vanskelig. Så det å sitte der å snakke om meg selv føles helt absurd, egentlig føler jeg ikke at jeg snakker om meg selv heller, alt virker så fjernt. 

Vet ikke om jeg tørr å skrive ned noe, i tilfelle jeg angrer der og da, en del av meg ønsker hjelp, en del roper høyt at dette bør jeg ikke gjøre. 

Anonymkode: c964f...b7a

Det at du sliter så med å stole på andre er jo noe som du også kan skrive, og forklare at det gjør det ekstra vanskelig for deg å snakke om deg selv og hvordan du har det. Om ikke annet kan du si eller skrive akkurat det - at du synes det å skulle åpne deg er veldig vanskelig siden du sliter veldig med å stole på noen, og at det da føles fjernt å snakke om deg selv, som om du snakker om en annen.

Igjen, de følelsene du har nå er veldig vanlige, spesielt i oppstarten av en behandling. Det er heller ikke rart at ting har dukket opp nå og ikke har vært der før for deg, for det å fortrenge ting er overlevelsesmekanismer. Når ting nå begynner å dukke opp så er det kroppen og psyken din som forteller deg at nå er du klar for å ta tak i det. Det kan virke skremmende og uoverkommelig, men det vil bli bedre etterhvert. Når slike ting først har begynt å dukke opp så vil du ikke glemme det igjen, og da risikerer du å få det enda verre om du ikke gjør noe med det.

Uansett hva du har opplevd, vær modig og bestem deg for at du selv nå skal ta styringen, du skal ikke lenger la fortiden få skremme deg fra å gjøre det som du vet er riktig - å få hjelp til å bearbeide ting slik at du kan få det bedre og bra.

Anonymkode: 6d728...5d3

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er en alvorlig diagnose? Jeg har ptsd. Det skjer ikke noe spesielt selv om en diagnose blir satt. Jeg er ikke annerledes, ingen andre får vite om den. Det har i bunn og grunn ingen betydning. Annet enn kanskje i møte med nav og det hjelper diagnosen meg. Diagnosen hjelper meg for øvrig også i møtet med psykologen, som da vet hva slags hjelp hun skal tilby meg. 

Jeg har også klart å leve et ganske så normalt liv i mange år. Så plutselig deiset alt ned i hodet på meg. Det er tungt, det er trist, det er vanskelig. Mest av alt er det ufattelig trist og leit. Hos psykologen så forteller jeg hvis det er noe spesielt jeg har tenkt på siden sist. Ofte er det ikke det, og jeg gruer meg til å gå dit, for jeg vil ikke at det skal bli kleint og rart. Det blir det ikke. Hun vet akkurat hva hun skal si og gjøre. Iblant er det "undervisning" der jeg lærer om forsvarsmekanismer, tenkehjernen og følelseshjernen, toleransevindu etc. Vi er også innom enkelte øvelser som kan hjelpe meg å være til stede ordentlig i nåtid. Så for meg handler det i alle fall ikke bare om å sitte og snakke om meg selv. Men jeg har som sagt hatt ulike psykologer, og hun jeg går til nå er veldig dyktig. 

Når du nå har det vanskelig så ser jeg ingen grunn til at du skal droppe behandling. Jeg vet at det er vanskelig og også at det kan føles meningsløst, men det er jo ikke det. Hvis jeg har hatt et opphold fra psykologen på flere uker eller en mnd eller noe slikt, så er det veldig vanskelig å starte opp igjen. Jeg fungerer jo i hverdagen, når jeg klarer å bare dytte det vanskelige langt nok unna. Da finnes det liksom ikke og jeg synes jeg har det bra nok. Så vet jeg at når jeg da drar til psykologen igjen, så blir det periodevis mye tøffere igjen. Men likevel kommer jeg hakket mer styrket ut på andre siden. Så alt det tøffe og harde lønner seg jo. Tross alt. 

Er du i arbeid? 

Anonymkode: c6958...1b6

Kanskje det ikke er så farlig som jeg skal ha det til, å få en diagnose. Ble bare kjempe skremt av psykrateren som jeg var hos først, han som skulle undersøke om jeg trengte hjelp.

Å han gjorde meg oppmerksom på ting jeg gjorde som jeg ikke var klar over at jeg gjorde, å så leste jeg det han skrev til min lege angående hva jeg hadde symptomer på. Så da har jeg googlet meg ihjel, å muligens skremt meg enda mer. 

Jeg er ikke i arbeid, er sykemeldt, var på jobben jeg fikk det første sikkelige panikkanfallet. 

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det at du sliter så med å stole på andre er jo noe som du også kan skrive, og forklare at det gjør det ekstra vanskelig for deg å snakke om deg selv og hvordan du har det. Om ikke annet kan du si eller skrive akkurat det - at du synes det å skulle åpne deg er veldig vanskelig siden du sliter veldig med å stole på noen, og at det da føles fjernt å snakke om deg selv, som om du snakker om en annen.

Igjen, de følelsene du har nå er veldig vanlige, spesielt i oppstarten av en behandling. Det er heller ikke rart at ting har dukket opp nå og ikke har vært der før for deg, for det å fortrenge ting er overlevelsesmekanismer. Når ting nå begynner å dukke opp så er det kroppen og psyken din som forteller deg at nå er du klar for å ta tak i det. Det kan virke skremmende og uoverkommelig, men det vil bli bedre etterhvert. Når slike ting først har begynt å dukke opp så vil du ikke glemme det igjen, og da risikerer du å få det enda verre om du ikke gjør noe med det.

Uansett hva du har opplevd, vær modig og bestem deg for at du selv nå skal ta styringen, du skal ikke lenger la fortiden få skremme deg fra å gjøre det som du vet er riktig - å få hjelp til å bearbeide ting slik at du kan få det bedre og bra.

Anonymkode: 6d728...5d3

Huff ja jeg må bare prøve å skrive det ned å ta det med til psykologen, så får jeg bestemme meg der og da om jeg gir det. 

Jeg har bestemt meg for å ta i mot all hjelpen jeg trenger, for sån som det er nå, så er livet for vondt å vanskelig å takle det alene i hverfall.

tusen takk for så fine Iange svar dere gir meg. 

Hi

Anonymkode: c964f...b7a

[Anonym bruker]

Mange med depresjon og angst er preget av "katastrofetanker" - en tendens til å tenke det verste. Sorry altså, men en psykolog har jo utdannet seg til å hjelpe folk som er litt sprø. Å skulle tenke at psykologen av alle skulle se ned på deg hvis han/hun får vite at du har vanskelige barndomsminner, det viser at du ikke har full kontroll over tankene dine. I ytterste konsekvens er det jo egentlig motsatt - hvis du ikke har noen vansker i det hele tatt, er det ingen vits i at du går til psykolog. Hvis du fortsatt om et halvår unnlater å rapportere om det som er vanskelig, da blir det jo ingen terapi. Det for deg å etter hvert åpne opp, er din sjanse til å hjelpe deg selv. Psykologer får ikke røntgensyn i utdanningen, og klarer ikke fullt ut å gjennomskue at noen sitter sammen med dem og underrapporterer vanskene. 

Angsten er kanskje lettere å begynne med? Snakk med psykologen om hvordan det føltes å ha et panikkanfall, og om hvor redd du er for å få nye, og hvordan det begrenser din bevegelstesradius. Det regner jeg i hvert fall med at de gjør, det blir angsten som styrer. Se hvordan dere kan jobbe med noe så konkret, og så erfarer du forhåpentligvis at det å snakke om det, brekke det ned til enkeltelementer av rask pust, klamme hender, tunnelsyn, susende lyd i ørene, redsel for å besvime osv, gir deg en følelse av kontroll. Det er denne kontrollen du er ute etter. Ikke la hodet ditt lure deg med alle "i verste fall"-tankene, de er litt som spøkelser, de blir borte ved høylys dag. 

Du trenger ikke å snakke om alt på en gang. Det er du som bestemmer tempoet, og ingen gode terapeuter tvinger pasienter til å bli fullstendig utslått av vonde minner første gang de snakker om dem. Men uansett, må du presse deg litt. Det er jo bare sånn du kan få det bedre etter hvert.

Lykke til, dette klarer du! 

Anonymkode: 83233...974

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mange med depresjon og angst er preget av "katastrofetanker" - en tendens til å tenke det verste. Sorry altså, men en psykolog har jo utdannet seg til å hjelpe folk som er litt sprø. Å skulle tenke at psykologen av alle skulle se ned på deg hvis han/hun får vite at du har vanskelige barndomsminner, det viser at du ikke har full kontroll over tankene dine. I ytterste konsekvens er det jo egentlig motsatt - hvis du ikke har noen vansker i det hele tatt, er det ingen vits i at du går til psykolog. Hvis du fortsatt om et halvår unnlater å rapportere om det som er vanskelig, da blir det jo ingen terapi. Det for deg å etter hvert åpne opp, er din sjanse til å hjelpe deg selv. Psykologer får ikke røntgensyn i utdanningen, og klarer ikke fullt ut å gjennomskue at noen sitter sammen med dem og underrapporterer vanskene. 

Angsten er kanskje lettere å begynne med? Snakk med psykologen om hvordan det føltes å ha et panikkanfall, og om hvor redd du er for å få nye, og hvordan det begrenser din bevegelstesradius. Det regner jeg i hvert fall med at de gjør, det blir angsten som styrer. Se hvordan dere kan jobbe med noe så konkret, og så erfarer du forhåpentligvis at det å snakke om det, brekke det ned til enkeltelementer av rask pust, klamme hender, tunnelsyn, susende lyd i ørene, redsel for å besvime osv, gir deg en følelse av kontroll. Det er denne kontrollen du er ute etter. Ikke la hodet ditt lure deg med alle "i verste fall"-tankene, de er litt som spøkelser, de blir borte ved høylys dag. 

Du trenger ikke å snakke om alt på en gang. Det er du som bestemmer tempoet, og ingen gode terapeuter tvinger pasienter til å bli fullstendig utslått av vonde minner første gang de snakker om dem. Men uansett, må du presse deg litt. Det er jo bare sånn du kan få det bedre etter hvert.

Lykke til, dette klarer du! 

Anonymkode: 83233...974

Jeg vet jeg krisemaksimerer men er så vanskelig, jeg er vant til å gå inn i et skuespill/rolle i det jeg går ut døra, det har jeg gjort siden jeg var et barn, alt har handlet om at min verden skal være som alle andres, alt det vonde legges igjen på trappa. 

Jeg vet jeg må ha hjelp, så jeg skal åpne meg på en eller annen måte.

tusen takk for svaret😊

Hi

Anonymkode: c964f...b7a