Humørsvingninger og perioder med mye sinne. Hjelp

[Anonym bruker]

Lever med en veldig ustabil mann. Det blir bare verre. Han overtenker ting, er ganske paranoid, bryr seg om hva andre tenker om han, hever seg selv, setter meg ned, nedlatende, sint, veldig irritabel. Alt irriterer han innimellom. Frekk. Kommer ikke inn på han. Død følelsesmessig. Tilsynelatende empati for barn og viser glede der. Jeg er dum, talentløs og gjør så mye feil at det er min feil han er negativ ifølge han. Han spør om hvordan  han kan være glad når han lever med ei som irriterer han sånn. Jeg er på vei ut.... Men lurer på om noen gjenkjenner en diagnose her? Tenker på samvær med barna... Jeg ønsker ikke de skal være sammen med en ustabil mann. Men han er som regel veldig annerledes med dem.... 

 

Anonymkode: cc4ef...9f9

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si noe om diagnose, det blir jo bare spekulasjoner. Men viktig at du tar tak i det som er et problem mtp. barna, og du kan absolutt ta opp de tingene du er bekymret for på familievernkontoret og på mekling. Og jeg ville bedt ham om å søke hjelp for sine psykiske problemer. Vet ikke hvor langt du har kommet med flytteplanene, men jeg tror jeg ville forsøkt å få ham med på familievernkontoret noen ganger først, før mekling. For der å ta opp ting som er bekymringsfullt, og der også ta opp det med at han bør søke behandling for sine psykiske problemer. Hans reaksjoner på det vil jo også bli journalført, så det kan ev. være til nytte senere om det blir større konflikter.

Bra du er på vei ut av forholdet, for det forholdet er veldig ødeleggende.

Lykke til videre

 

Anonymkode: 29b00...0fe

[Anonym bruker]

Flytt ut. Hvis han er snill og empatisk med barna, så vil jeg råde deg til ikke å la tanken på samvær stoppe deg. Kom deg ut.

Anonymkode: 8be76...f84

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Flytt ut. Hvis han er snill og empatisk med barna, så vil jeg råde deg til ikke å la tanken på samvær stoppe deg. Kom deg ut.

Anonymkode: 8be76...f84

Ja.. Jeg kjenner det er godt å endelig klare å se klart at jeg må ut. Samtidig er der vondt mtp barna. Men jeg vet jeg ikke kan fortsette i et forhold som ødelegger meg og som gjør meg til er svakere og dårligere menneske og også en mindre tilstedeværende mor. Jeg har brukt så mye tid på å analysere hva jeg kan gjøre annerledes for at han skal slutte å irritere seg over meg, godta meg, elske meg... Jeg kommer aldri til å klare å please han. Jeg er spent på å se om noen noen gang kan klare det. Han mene at om han finner ei som er systematisk, ryddig, strukturert og positiv. Så vil de leve harmonisk. Han legger all skyld på meg for at han er en slem drittsekk mot meg. Jeg kommer nok til å slite med dette lenge. Tenke hva om... Hadde jeg bare vært sånn og sånn... Men jeg er bare meg, ikke perfekt..... Men gjør så godt jeg kan og prøver så godt jeg kan å gjøre han glad. Det går ikke. Barna fortjener en mamma som får respekt av en som elsker henne og som er glad.... Jeg gråter av tanken på å ikke se dem hver dag. Men jeg må gjøre dette. Beklager langt innlegg nå. Bare mange tanker for tiden og de kom visst ut her.... Takk for svar. 

💓

Anonymkode: cc4ef...9f9