Noen som har skilt seg med tenåringsbarn?

[Anonym bruker]

Hvordan taklet tenåringen det? 

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Har hørt av en psykolog (venn) at man skal unngå å skille seg med barn i alderen 6-14, for det er visstnok den alderen som er mest sårbar for forandring. Uten at jeg vet mer enn det. Jeg tror likevel at dersom hjemmet er preget av isfront eller mye krangling er det bedre for både barn og ungdom å vokse opp med to hjem!

Det er bare du som kan vurdere felleshjemmet er til skade for deg og barna. Jeg tror kanskje jeg ville holdt ut i 1-3 år ekstra for å få barna ut av redet om det kun er "vi har vokst fra hverandre, og er bare venner, ikke kjærester osv"

Men det må du kjenne på selv, Lykke til!

Anonymkode: 85f6a...bd4

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har hørt av en psykolog (venn) at man skal unngå å skille seg med barn i alderen 6-14, for det er visstnok den alderen som er mest sårbar for forandring. Uten at jeg vet mer enn det. Jeg tror likevel at dersom hjemmet er preget av isfront eller mye krangling er det bedre for både barn og ungdom å vokse opp med to hjem!

Det er bare du som kan vurdere felleshjemmet er til skade for deg og barna. Jeg tror kanskje jeg ville holdt ut i 1-3 år ekstra for å få barna ut av redet om det kun er "vi har vokst fra hverandre, og er bare venner, ikke kjærester osv"

Men det må du kjenne på selv, Lykke til!

Anonymkode: 85f6a...bd4

Takk❤️

 

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Jobber som psykolog i førstelinjetjenesten/kommunen og tenker man, så langt det er mulig, bør unngå skilsmisse i de sårbare ungdomsårene. Men må man så tenker jeg lavt konfliktnivå og godt samarbeid foran barna er det viktigste. 

Anonymkode: 31acf...7f1

[Anonym bruker]

vi hadde lyst når de var 13 og 15,men vi gjorde det ikke på hensyn til guttene, de tok det svært ille,men skilte oss for et halvår siden, elsde er nå 23 og yngste 21, barna alltid først uansett

Anonymkode: 98557...db0

[Anonym bruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 14 og det gikk ikke bra. Jeg ble tungt medisinert og fikk diagnose angst og depresjon, klarte ikke skolen. Mistet tilhørighet, foreldrene mine gikk begge inn i depresjon og alle forholdene i familien vår svært dårlig. Jeg ble fortalt at det var til det beste, så jeg trodde i mange år at det var meg det var noe i veien med. Selvtillit var på bånn. Jeg havnet kognitivt bakpå fordi jeg ikke ble fulgt godt nok opp emosjonelt eller akademisk. Og mine foreldre er ressurssterke mennesker. Fellen de gikk i besto av å rettferdiggjøre egne valg hele tiden og innbilte seg at de var gode foreldre. 

Mine råd er:

Lag rutiner. Med lekser, middag, helgekurs osv. 

La de beholde rommene eller at de nye rommene deres blir velmøblerte og gode plasser å oppholde seg på. 

Sørg for at de får fortsette på aktiviteter, følg opp dette med henting/kjøring. 

Ikke bli for selvopptatt med det nye livet ditt. Skilsmissen må være selvrealisering nok i seg selv. 

Følg opp skolen, bruk tid sammen med dem i forbindelse med lekser. 

Følg nøye med om de får behov for bup eller lignende. Gi de hjelp selv ved små tegn på at de tar det tungt. Ta dem på alvor. 

Ikke la økonomi gå utover dem. Sørg for at de har ordentlige klær. 

Ta ansvar for at om de spiser. Sørg for frokost, lunsj og middag. Mine foreldre fulgte ikke med matinntaket mitt og som tenåring i livskrise var jeg ikke moden til å følge dette opp selv. 

Prøv å finn på noe med dem jevnlig. 

Bli kjent med vennene deres (litt i det minste) prøv å hjelp dem med å beholde gamle nettverk om dere må flytte. 

Ikke lur deg selv med at dette går så bra. Selv om det er det beste for dere betyr ikke at det er det beste for dem. Det beste for dem er ett stabilt hjem. Det er etopi, og derfor må dere kompansere emosjonelt og med tilstedeværelse. 

Trygge rammer er det t viktigste, kan du tilby dette i årene som kommer så kan dette gå veldig bra. Ikke ta rådene mine som en advarsel, det er ment som råd. Noen ganger må man skilles, og det kommer til å gå bra. Jeg bare vet at dette er min liste over hva som kunne gjort ungdomsårene mine bedre. 

Anonymkode: 720e2...811

[Anonym bruker]

Takk for gode råd og svar! 

Jeg kommer til å bli boende i boligen vi har. 

Barnet vårt vil ikke bli rykket om med røtter, og vi er fast bestemt på at dette skal gå så smidig som mulig nettopp pga sønnen vår. 

Vi kommer begge til å følge opp på aktiviteter osv. 

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Vi skilte oss da barna var mellom 12-14 år. Vi er naboer og ungene bor der de vil. Vi spiser flere felles middager og har reist på ferie sammen. Den yngste hadde det tøffest, men han er også mest sårbar som type. Vi har hatt få konflikter knyttet til ordningen og begge ønsker det beste for barna, vi svelger ofte kameler men det er det verdt. 

Lykke til. For oss var nøkkelen at vi bevarte vennskapet og at ungene kan velge når og hvor de vil være. 

Anonymkode: 4850b...507

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi skilte oss da barna var mellom 12-14 år. Vi er naboer og ungene bor der de vil. Vi spiser flere felles middager og har reist på ferie sammen. Den yngste hadde det tøffest, men han er også mest sårbar som type. Vi har hatt få konflikter knyttet til ordningen og begge ønsker det beste for barna, vi svelger ofte kameler men det er det verdt. 

Lykke til. For oss var nøkkelen at vi bevarte vennskapet og at ungene kan velge når og hvor de vil være. 

Anonymkode: 4850b...507

Høres ut som drømmesituasjon. Jeg er villig til å gjøre alt for at dette skal gå helt som smurt, håper mannen også er det. 

Barnet vårt er veldig rolig og veldig robust. 

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Så det flere av dere mener er at vi skal fortsette å bo sammen pga barnet? Vi skal bo sammen til han er voksen, dvs minimun 6-7 år til. 

Er det riktig? Skal vi faktisk unne oss selv noe lykke? Barnet kommer først, men vi betyr også noe. En skillsmisse trenger ikke å være veldig dramatisk. Kommer ann på hvordan den håndteres av de voksne.

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Svigerinna mi skilte seg da tvillingene var 12 år. Det var tøft  for barna og de gråt men hun laget rutiner,skolen ble den samme,flyttet til nytt hus. Det ble sånn at mannen hennes mistet kontakt med barna men jeg synes nesten det var for det bedre fordi barna hadde mer stabil forhold,hjem forble hjem,det var ingen konflikt,bare barna og mora. 

Anonymkode: e91c7...30a

[Nyttårs barn]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så det flere av dere mener er at vi skal fortsette å bo sammen pga barnet? Vi skal bo sammen til han er voksen, dvs minimun 6-7 år til. 

Er det riktig? Skal vi faktisk unne oss selv noe lykke? Barnet kommer først, men vi betyr også noe. En skillsmisse trenger ikke å være veldig dramatisk. Kommer ann på hvordan den håndteres av de voksne.

Anonymkode: 7dc92...151

Ja det er det alle sier, men husk at det og kommer an på barnet og barnets evne til å tåle forandring og utfordringer.

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Ja det er det alle sier, men husk at det og kommer an på barnet og barnets evne til å tåle forandring og utfordringer.

Barnet er en robust og rolig gutt med stor forståelse. Skjønner det vil bli veldig tøft for han, men skal gjøre alt for å skåne han maksimalt. 

Anonymkode: 7dc92...151

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet mange år med unge rusmisbrukere. Blir overrasket over hvor mange som forteller at de begynte å ruse seg da foreldrene skilte seg. Dette skjer selvsagt langt fra alle, men det ER dramatisk for ungdom at foreldrene skilles. Jeg tenker at det å holde sammen for barna er noe flere burde prøve. At lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bare noe voksne sier for å rettferdiggjøre egne valg.

Anonymkode: 1949b...e1e

[Anonym bruker]

Jeg tror mange holder sammen for barnas skyld lenge. Både barn og unge merker det når foreldrene ikke har det bra, det kjennes på stemningen. De fleste som skiller seg har fryktelig mange vonde tanker rundt det. De jeg kjenner som har gått har prøvd lenge! Jeg tror det er en myte at foreldre skiller seg uanstrengt. Det er tydelig at hi ønsker å ivareta sønnen på best mulig måte.

Det kan godt hende at du over som har jobbet med ungdom opplever at de som har skilte foreldre ruser seg mer, men om dette skulle stemme, noe jeg ikke tror, kan du vel vise til forskning? 

Anonymkode: 4850b...507