Parterapi med eks?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg skal invitere barnas far til parterapi eller hva jeg skal kalle det. Foren år siden bruddet og det dårlige klimaet mellom oss går ikke bort. Det lider barna under. Keg sier ikke et vondt ord om ham. Men tror de merker det på meg. Han er uenig i fordeling av barn og lekker det til barna. Det lider de Big time under. Jo eldre de blir jo verre blir jo dette. Han har slått meg, bare en gang, da vi var sammen. Jeg er enda redd ham. Får høy puls (ikke av å være forelska!) av å se ham osv. Dette går ut over vårt samarbeid. Han vet ikke at jeg er redd ham. Drømmer om å flytte langt vekk bare for å slippe hele fyren. Men kanskje jeg burde velge motsatt, å tro på at ting kan bli bedre (han er en lite ydmyk, like lyttende hjerneskada dust i mitt blikk, derfor jeg ikke har tro på ham hverken som far eller samarbeidspartner). Og at jeg tenker sånn gjør jo alt annet enn godt. Har all grunn til å mene det jeg mener. Men altså. Flykte eller nærme seg. Det er mine to alternativ. For å stå i denne tærende dritten er ikke bra for noen. Og så lurer jeg på om jeg er naiv som tror at en ydmyk og egosentrert person med lun lye for egen etablert sannhet kan komme emg i møte med barna i fokus. Han har vist til nå at det kan kan ikke. Flykte og avskrive hele mennesket og verne meg selv er derfor kanskje beste løsning. 

Anonymkode: 46b1a...2ac

[Anonym bruker]

Ser ut til at du har nok med deg selv i første omgang, utfra det som står. Man kan ikke endre andre enn seg selv, så jeg ville startet der. 

Hvis du og far har problemer vedrørende samvær eller formidling av barna, ring fvk? 

Anonymkode: 60c88...46b

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser ut til at du har nok med deg selv i første omgang, utfra det som står. Man kan ikke endre andre enn seg selv, så jeg ville startet der. 

Hvis du og far har problemer vedrørende samvær eller formidling av barna, ring fvk? 

Anonymkode: 60c88...46b

Men noen ganger skal man ikke endre seg selv for å tilpasse seg en som ikke innehar normal adferd. Jeg er litt som hi og har en eksmann som har slått meg, har mishandlet meg verbalt og som etter skilsmissen ikke gjør annet enn å terrorisere meg og presse barna i en slik grad at de ikke orker å dra til han fordi de opplever belastningen for stor. Jeg trodde at bare jeg ble mer samarbeidsvillig, bare jeg tilrettela enda mer i forhold til samvær, bare jeg gjorde meg enda mindre enn jeg var så ville han bli fornøyd og klare å sette barna sine behov først. Men etter x antall samtaler hos psykolog, med advokat og på FVK så forsto jeg endelig at noen mennesker kommer aldri til å gjøre noe som er til fordel for andre uansett hvor mye jeg tilrettelegger og er ydmyk, og det eneste jeg ville oppnå med min forandring var å gå enda mer på akkord med meg selv. I forhold til far ville ingenting forandre seg ettersom far sin personlighet er av en slik art at han kun tenker på seg selv, og han vil aldri klare å sette barnas behov som fokus da hans fokus er seg selv. Men noe jeg også lærte var at mennesker med slike personligheter kan knebles til en viss grad hvis motparten (meg) ikke inngår i noen diskusjoner og har kun fokus på barna, så på den måten har jeg jo for så vidt forandret meg selv når jeg tenker etter.

Anonymkode: 72632...ce2

[Anonym bruker]

Har ikke skrevet noe om å tilpasse seg han. Men hun må lære å ivareta seg selv og familien på egenhånd. Det kan hun få hjelp til av psykolog. Hun kan også bearbeide traumer og lære teknikker for å sette seg selv først. Det hjelper ikke å dra en eks inn i egen terapi. Som du sier: ikke sikkert han kan kan endre seg. Og hvert fall ikke om han ikke ønsker det selv.

på fvk derimot kan de få hjelp til forholdene som gavner barna.

Anonymkode: 60c88...46b