Hvordan gjøre barnet trygg på andre? Langt

[Anonym bruker]

Hei! 

Jeg har ei jente som straks fyller tre år. Hun har alltid vært mammadalt, og er veldig glad i kos og nærhet. Hun trenger dette for å trives og for å føle seg trygg. Det har vært veldig ok, og hun har hele tiden fått det hun har trengt og søkt. Vi har et eldre barn som er totalt omvendt, sosial og omgjengelig, trygg.

Hun er ikke skeptisk i forhold til det å leke i nærheten av fremmede, og hun lar seg bli passet av kjente og nære uten at det er vanskelig. Hun synes derimot det er ubehagelig når mennesker hun ikke kjenner så godt eller ikke kjenner i det hele tatt, snakker til henne. Hun lukker seg fullstendig, hun blir helt alvorlig og vil ikke se på vedkommende/snur seg bort. Helt normalt, tenker jeg, ettersom hun ikke liker den type kontakt. Vi har ikke sagt noe på det, og egentlig latt henne "styre" det selv, eventuelt vært med og snakket med henne sammen med den bekjente/fremmede, og så tatt henne imot om hun søker trygghet etterpå. Ikke noe dull og "stakkars", vi tar heller en samtale om situasjonen, hvor jeg snakker om hva som nettopp skjedde (at den fremmede kom bort, ville snakke litt og så spør jeg henne om hva hun synes om det osv). 

Jeg har tenkt at det er normalt. Det er sånn hun er. Men da onkelen og tanta hennes skulle passe henne og eldstemann (de møtes ikke ofte, kun i familiebursdager, men de var noen timer hos oss før vi dro ut og de var godt forberedte. Eldstemann syntes det var ok, og det virket som om minste også syntes det var relativt ok - litt "det er ikke helt greit, men la gå"). Vi sa ordentlig farvel da vi gikk, og vinket i vinduet. 
Da vi kom hjem, ble vi fortalt at hun hadde snudd seg bort og blitt "utstoppet" da de snakket til henne. Hun viste ikke et eneste ansiktsuttrykk, hun var helt alvorlig og sa ikke et eneste ord. Jeg fikk helt vondt av henne, så vi hadde en god samtale på morgenen om situasjonen, hvor jeg spurte hvordan hun følte det gikk osv. Hun er veldig god til å prate, og har stor språkforståelse. Hun ville derimot ikke snakke om det, og søkte nærhet. 
Skal sies at eldste sa at de var "strenge". De holdt sterkt på rutiner (mer enn det vi gjør, da vi gir litt løse rammer her og der, men jeg antar barnepasserne ville ha dem raskt i seng? Eldste fikk ikke lov å leke på rommet sitt før hun la seg, og syntes det var trist).

Men da er spørsmålet mitt: hva kan vi som foreldre gjøre for å hjelpe henne på veien til å bli tryggere sammen med andre? Jeg forstår og aksepterer at det er slik hun er, at hun trenger god tid til å bli kjent og trygg, og også at hun trenger nærhet for å trives (men det er vanskelig når hun trekker seg unna og ikke ønsker å bli kjent og trygg nok til dette). Vi oppmuntrer til kontakt, men det er ikke riktig metode for henne (det fungerer i hvert fall ikke). Vi er sosiale, har stort nettverk med barn i samme alder, og alt går på skinner så lenge hun ikke trenger å forholde seg til de fremmede/bekjente, før de er godt kjent. Det går noe enklere med barn, men også der er hun reservert i direkte kontakt før de er godt kjent. Når de krangler om lekene, for eksempel. Det kan virke som om hun blir dødsens fornærmet, men jeg føler det ligger mer bak. Hun er ikke slik hjemme eller i barnehagen, men kan reagere slik om hun blir irettesatt (kanskje blir hun fornærmet, men det føles mer som om hun blir utrygg på situasjonen). Hun har blitt sånn hjemme også en gang iblant, de gangene jeg har måttet ta henne ut av situasjoner på en litt brå måte (f.eks når hun rører så voldsomt i gryten at det spruter alle veier). 

Beklager langt innlegg, og takk for svar.

Anonymkode: 78fc1...4a5

[Anonym bruker]

opp

Anonymkode: 78fc1...4a5