Hva kan jeg forvente av samboer

[Anonym bruker]

Hei.

Sitter og føler på at forholdet vårt skranter mer og mer. Er rådvill og usikker. 

Har vært sammen i fem år. Mine og dine barn opplegg. 

Det som plager meg er at jeg alltid må spørre om han kan kjøre/hente barnet mitt, hjelpe til, legge om kveldene osv. Den uka barna hans ikke er her virker det som at han ikke har barn. Barnet mitt bor hos oss 100% så jeg må følge opp der hele tiden. Dette er greit for så vidt, jeg liker å følge barna på ting, gjøre ting sammen osv. men noen ganger skulle jeg bare ønske han gjorde det samme uten at jeg må be om det. Han mener selv at det er en selvfølge at han skal ta seg av mitt barn siden hun ikke har pappaen sin, men hvorfor har jeg da samme følelse nå som for fem år siden at jeg må spørre hele tiden, og at ting ikke faller naturlig? Jeg er glad i å ha det forutsigbart. Og at han sier at han kan kjøre 5 min.før vi må dra blir så vanskelig å forholde seg til.

Hvis jeg venter og ser så skjer det ingen ting. Kveldsmaten blir ikke påbegynt, leggetiden går helt skeis, må minne på at det kanskje er på tide å dra til aktiviteten osv. Jeg blir sprø!!! 

Selv har jeg tatt på meg ansvar for å følge opp på alle grupper ifht. aktiviteter, skole osv.med alle tre siden meste av informasjonen kommer på sosiale medier og han nekter å være der. Pluss at jeg har tilbudt meg å kjøre/hente hans barn, hjelper til med lekser, har middag klar osv.Nå føler jeg meg totalt utkjørt.

Jeg er innstilt på å endre meg selv og lurer på hva JEG kan gjøre (for jeg er av typen som endrer meg selv i håp om at Ting kan bli bedre) Og hvordan jeg kan snakke med han om det. Når jeg tar det opp blir han sint og så sier han bare: han føler seg udugelig, aldri bra nok og at han ikke skjønner hvorfor jeg er sammen med han som er så håpløs og ikke gjør noen ting. Jeg prøver å si noe positivt til han når han hjelper til, men jeg hører jo aldri noe når jeg gjør det samme. Heldigvis har vi fått time til parterapi. Måtte bare få ut litt frustrasjon her så lenge. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

Jeg har inntrykk av at de fleste familier har en organisator, en som har oversikt over hva og hvor og deligerer ut oppgaver. Du er den personen i din familie, jeg er det i min.

Mannen min følger opp alt han blir bedt om å følge opp

Jeg har kjøpt en stor whiteboardtavle som henger på kjøkkenet, den er laget som en ukeskalender. Hver søndag fylles den ut, stort sett av meg, med noe innspill fra mann og barn.

Da står det helt klart hva som skjer fra dag til dag, treninger, foreldremøter, tannlegetimer, alt sammen. Om morgenen når vi spiser frokost ser vi på tavlen, i dag skal Stine på trening fra 16-18, Atle på trening klokka 18-20,30 og Trine i bursdag fra 17-19. Så bestemmer vi når vi skal spise middag og hvem som skal kjøre hvem.

Anonymkode: 88034...3eb

[Anonym bruker]

Han har det som plommen i egget. Han får avlastning med sine barn og har barnefri når ungene hans er hos moren. Jeg ville satt krav, noen menn må visst ha det inn med teskje. Hvis han fremdeles meldte seg ut så ville satt krav om enten hjelp fra fvk eller brudd. Hadde aldri giddet et forhold hvor jeg var alene om å dra lasset.

Anonymkode: 79f8f...286

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har inntrykk av at de fleste familier har en organisator, en som har oversikt over hva og hvor og deligerer ut oppgaver. Du er den personen i din familie, jeg er det i min.

Mannen min følger opp alt han blir bedt om å følge opp

Jeg har kjøpt en stor whiteboardtavle som henger på kjøkkenet, den er laget som en ukeskalender. Hver søndag fylles den ut, stort sett av meg, med noe innspill fra mann og barn.

Da står det helt klart hva som skjer fra dag til dag, treninger, foreldremøter, tannlegetimer, alt sammen. Om morgenen når vi spiser frokost ser vi på tavlen, i dag skal Stine på trening fra 16-18, Atle på trening klokka 18-20,30 og Trine i bursdag fra 17-19. Så bestemmer vi når vi skal spise middag og hvem som skal kjøre hvem.

Anonymkode: 88034...3eb

Han klarer det jo med sine egne barn? Det handler kun om latskap.

Anonymkode: 79f8f...286

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Han klarer det jo med sine egne barn? Det handler kun om latskap.

Anonymkode: 79f8f...286

Ikke nødvendigvis, menn er forskjellig, har forskjellig belastning og takler forskjellig mengde med belastning.

Min mann f.eks er den minst late personen jeg kjenner, han er skikkelig duracellkanin og har alltid et eller annet prosjekt, sitter sjelden rolig for å slappe av. Men han har ikke større kapasitet enn han har, inni hodet mener jeg. Han er selvstendig næringsdrivende, har to ansatte, men jobber likvel mye. Han har jo det overordnede ansvare og mange baller i lufta hele tiden på jobb. Jobb kverner mye i hodet hans når han ikke er på jobb også. Han har ikke noe mer ledig kapasitet til huske når det er turntrening osv.

Jeg derimot har ikke en så belastende jobb mentalt, når jeg går hjem fra jobb trenger jeg ikke tenke mer på jobb før jeg er der igjen neste dag. Så jeg har en større mental kapasitet på hjemmebane.

Mannen bryr seg, men det er jeg som har alt "i hodet".

Mannen kan spørre om morgenen, hva skjer i dag, skal jeg bidra med noe, hvem skal kjøres e.l. Jeg har oversikten og forteller hva og hvem.

Mannen evner ikke å ha det overblikket her hjemme, men jeg evner det, så jeg tar det. Det er kanskje urettferdig i manges øyne, men det fungerer for oss.

Nå sier hi at hun er utslitt av å alltid måtte være den som har oversikt og tar ansvar, da må det selvfølgelig gjøres noe med. Da må hun få noe "ut av hodet" for å minske stresset. Samkjørte kalendere er et tips for å lette på trykket, når alt er skrevet ned i kalenderen trenger man ikke stresse med det i hodet lenger, da er det tatt ansvar for og kalenderen må bare sjekkes hver dag. Du slipper stresset med å være redd for å glemme noe. 

Hi sier hun har tatt ansvar for å ta imot beskjeder og info fra fritidsaktiviteter siden mannen ikke er på sosiale medier, hva med å da bare føre det inn i mannens kalender (eller en stor kalender på kjøkkenet) og la mannen ta ansvaret derfra: "Per, nå har jeg ført treningstidene til lille Hansemann for uken som kommer i kalenderen, da tar du ansvar for å kjøre og hente han der ikke sant?"

Anonymkode: 88034...3eb

[Anonym bruker]

Jeg har foreslått at vi kan bytte litt slik at jeg kjører hans og han kjører mitt, men det ender som regel med slik det har vært. Kanskje jeg må ta noen grep her?Noen ganger er han med på aktivitetr frivillig, men han kan aldri tilby seg å kjøre selv så jeg kan bli hjemme. Nei han skal bare være med han.

Samtidig oppe i alt sier han at han ikke kan få noe ordentlig forhold til barnet mitt noen gang fordi hun og jeg har et for tett bånd. Noe jeg mener han kan endre på hvis han bidrar litt mer, men han mener det er for sent nå. Jeg er sterkt uenig der. Føler det er som å snakke til veggen. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har foreslått at vi kan bytte litt slik at jeg kjører hans og han kjører mitt, men det ender som regel med slik det har vært. Kanskje jeg må ta noen grep her?Noen ganger er han med på aktivitetr frivillig, men han kan aldri tilby seg å kjøre selv så jeg kan bli hjemme. Nei han skal bare være med han.

Samtidig oppe i alt sier han at han ikke kan få noe ordentlig forhold til barnet mitt noen gang fordi hun og jeg har et for tett bånd. Noe jeg mener han kan endre på hvis han bidrar litt mer, men han mener det er for sent nå. Jeg er sterkt uenig der. Føler det er som å snakke til veggen. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

hvor gammel er barnet ditt da?

Anonymkode: 41bab...bf2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke nødvendigvis, menn er forskjellig, har forskjellig belastning og takler forskjellig mengde med belastning.

Min mann f.eks er den minst late personen jeg kjenner, han er skikkelig duracellkanin og har alltid et eller annet prosjekt, sitter sjelden rolig for å slappe av. Men han har ikke større kapasitet enn han har, inni hodet mener jeg. Han er selvstendig næringsdrivende, har to ansatte, men jobber likvel mye. Han har jo det overordnede ansvare og mange baller i lufta hele tiden på jobb. Jobb kverner mye i hodet hans når han ikke er på jobb også. Han har ikke noe mer ledig kapasitet til huske når det er turntrening osv.

Jeg derimot har ikke en så belastende jobb mentalt, når jeg går hjem fra jobb trenger jeg ikke tenke mer på jobb før jeg er der igjen neste dag. Så jeg har en større mental kapasitet på hjemmebane.

Mannen bryr seg, men det er jeg som har alt "i hodet".

Mannen kan spørre om morgenen, hva skjer i dag, skal jeg bidra med noe, hvem skal kjøres e.l. Jeg har oversikten og forteller hva og hvem.

Mannen evner ikke å ha det overblikket her hjemme, men jeg evner det, så jeg tar det. Det er kanskje urettferdig i manges øyne, men det fungerer for oss.

Nå sier hi at hun er utslitt av å alltid måtte være den som har oversikt og tar ansvar, da må det selvfølgelig gjøres noe med. Da må hun få noe "ut av hodet" for å minske stresset. Samkjørte kalendere er et tips for å lette på trykket, når alt er skrevet ned i kalenderen trenger man ikke stresse med det i hodet lenger, da er det tatt ansvar for og kalenderen må bare sjekkes hver dag. Du slipper stresset med å være redd for å glemme noe. 

Hi sier hun har tatt ansvar for å ta imot beskjeder og info fra fritidsaktiviteter siden mannen ikke er på sosiale medier, hva med å da bare føre det inn i mannens kalender (eller en stor kalender på kjøkkenet) og la mannen ta ansvaret derfra: "Per, nå har jeg ført treningstidene til lille Hansemann for uken som kommer i kalenderen, da tar du ansvar for å kjøre og hente han der ikke sant?"

Anonymkode: 88034...3eb

Er helt enig i at en kalender kan vi også ha. Men så er han egentlig veldig klar over hva som skjer i løpet av ei uke og stort sett tidspunkt. Problemet er at han aldri kan tilby seg noe. Spørre om han kan bidra med noe. Jeg må hele tiden spørre ang.mitt barn. Med hans barn er det jo greit for da kjører han på alt som skal skje uten å mukke. Den uka vi kun har mitt barn så kommer han hjem fra jobb og har kun seg selv virker det som. Han setter seg i sofaen med tlf eller TV, mens jeg rydder etter middag, maser i veien barn som skal ordne seg klar, for så å stresse ut døra. 

Det jeg må holde styr på er hvis det skjer endringer, møter for alle tre i alle mulige settinger osv. Og det synes jeg har gått helt fint, men når jeg ikke får noe tegn tilbake på at han kan ta litt ansvar så blir jeg bare lei og sliten.

 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

hvor gammel er barnet ditt da?

Anonymkode: 41bab...bf2

6 år 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er helt enig i at en kalender kan vi også ha. Men så er han egentlig veldig klar over hva som skjer i løpet av ei uke og stort sett tidspunkt. Problemet er at han aldri kan tilby seg noe. Spørre om han kan bidra med noe. Jeg må hele tiden spørre ang.mitt barn. Med hans barn er det jo greit for da kjører han på alt som skal skje uten å mukke. Den uka vi kun har mitt barn så kommer han hjem fra jobb og har kun seg selv virker det som. Han setter seg i sofaen med tlf eller TV, mens jeg rydder etter middag, maser i veien barn som skal ordne seg klar, for så å stresse ut døra. 

Det jeg må holde styr på er hvis det skjer endringer, møter for alle tre i alle mulige settinger osv. Og det synes jeg har gått helt fint, men når jeg ikke får noe tegn tilbake på at han kan ta litt ansvar så blir jeg bare lei og sliten.

 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

Samt at jeg holder styr på kamper, cuper, avslutninger. Ja, you name it. Så jeg føler jeg kunne fått litt tilbake av han. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

6 år 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

hehe da er det hvertfall tull fra ende til annen at det er for sent til at barnet knytter seg sterkt til han! Har selv en 6 åring som er tett knyttet til meg,det betyr jo ikke at han ikke får tette bånd til andre også.Han får tette bånd til de som gjør en innsats å viser interesse for det han gjør,de som tar han med på aktiviteter osv.

Anonymkode: 41bab...bf2

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

hehe da er det hvertfall tull fra ende til annen at det er for sent til at barnet knytter seg sterkt til han! Har selv en 6 åring som er tett knyttet til meg,det betyr jo ikke at han ikke får tette bånd til andre også.Han får tette bånd til de som gjør en innsats å viser interesse for det han gjør,de som tar han med på aktiviteter osv.

Anonymkode: 41bab...bf2

Det er det jeg også mener. Det har med interesse å gjøre. Han er generelt dårlig til å gjøre ting sammen med barna sine. Det gjelder de to andre også. Og jeg har tatt det opp mange ganger med han. Da skjer det kanskje en gang eller to også er det tilbake i gammelt mønster. Eneste han kan gjøre er å spille Playstation. Ikke SAMMEN med dem, men de sitter ved siden av og ser på. Jizez altså!! 

Vi har hatt de samme kranglene i 5 år nå. Akkurat de samme tingene. Og hvis han hadde gjort noe med det me en gang ville han trolig hatt et supert forhold til barnet mitt. Og jeg kunne dratt bort uten å ha klump i magen for hvordan hun har det hjemme sammen med han. (altså om hun blir sett av han, gjør de noe sammen o.l) Høres fælt ut men sånn blir tankegangen faktisk. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

Det høres litt ut som dere har en veldig travel hverdag, hi? 

Jeg er i samme situasjon som deg (mer eller mindre), og for vår del ble det mye bedre da vi satte oss ned og snakket grundig sammen. Hvordan kunne vi løse dette? Vi ble enige om å starte med å kutte ut de aktivitetene barna ikke var spesielt interessert i. Da ble det frigjort to ukedager, samt at det ble et langt mindre press på mange helger. Vi slapp unna dugnader, kakebaking og kjøring hit og dit. I tillegg ble det mindre mas fra andre foreldre ang samkjøring og organisering. Det hjalp enormt! I tillegg ble barna roligere og mer harmoniske. Det er ikke noe krav til at barn MÅ gå på aktiviteter etter bhg og skole. 

Det har hjulpet oss. Kanskje det kunne hjulpet dere og.

Anonymkode: 7fae3...862

[Anonym bruker]

Herregud. Skru ned servicenivået for alle. 

Anonymkode: 1a15c...d83

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke nødvendigvis, menn er forskjellig, har forskjellig belastning og takler forskjellig mengde med belastning.

Min mann f.eks er den minst late personen jeg kjenner, han er skikkelig duracellkanin og har alltid et eller annet prosjekt, sitter sjelden rolig for å slappe av. Men han har ikke større kapasitet enn han har, inni hodet mener jeg. Han er selvstendig næringsdrivende, har to ansatte, men jobber likvel mye. Han har jo det overordnede ansvare og mange baller i lufta hele tiden på jobb. Jobb kverner mye i hodet hans når han ikke er på jobb også. Han har ikke noe mer ledig kapasitet til huske når det er turntrening osv.

Jeg derimot har ikke en så belastende jobb mentalt, når jeg går hjem fra jobb trenger jeg ikke tenke mer på jobb før jeg er der igjen neste dag. Så jeg har en større mental kapasitet på hjemmebane.

Mannen bryr seg, men det er jeg som har alt "i hodet".

Mannen kan spørre om morgenen, hva skjer i dag, skal jeg bidra med noe, hvem skal kjøres e.l. Jeg har oversikten og forteller hva og hvem.

Mannen evner ikke å ha det overblikket her hjemme, men jeg evner det, så jeg tar det. Det er kanskje urettferdig i manges øyne, men det fungerer for oss.

Nå sier hi at hun er utslitt av å alltid måtte være den som har oversikt og tar ansvar, da må det selvfølgelig gjøres noe med. Da må hun få noe "ut av hodet" for å minske stresset. Samkjørte kalendere er et tips for å lette på trykket, når alt er skrevet ned i kalenderen trenger man ikke stresse med det i hodet lenger, da er det tatt ansvar for og kalenderen må bare sjekkes hver dag. Du slipper stresset med å være redd for å glemme noe. 

Hi sier hun har tatt ansvar for å ta imot beskjeder og info fra fritidsaktiviteter siden mannen ikke er på sosiale medier, hva med å da bare føre det inn i mannens kalender (eller en stor kalender på kjøkkenet) og la mannen ta ansvaret derfra: "Per, nå har jeg ført treningstidene til lille Hansemann for uken som kommer i kalenderen, da tar du ansvar for å kjøre og hente han der ikke sant?"

Anonymkode: 88034...3eb

Blir bare helt matt over hvordan mange kvinner syr puter under armene på mannen og behandler han som en tenåring med hukommelsessvikt. Hadde en kvinne meldt seg ut på denne måten, så ville det aldri blitt unnskyldt. 

Anonymkode: 79f8f...286

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres litt ut som dere har en veldig travel hverdag, hi? 

Jeg er i samme situasjon som deg (mer eller mindre), og for vår del ble det mye bedre da vi satte oss ned og snakket grundig sammen. Hvordan kunne vi løse dette? Vi ble enige om å starte med å kutte ut de aktivitetene barna ikke var spesielt interessert i. Da ble det frigjort to ukedager, samt at det ble et langt mindre press på mange helger. Vi slapp unna dugnader, kakebaking og kjøring hit og dit. I tillegg ble det mindre mas fra andre foreldre ang samkjøring og organisering. Det hjalp enormt! I tillegg ble barna roligere og mer harmoniske. Det er ikke noe krav til at barn MÅ gå på aktiviteter etter bhg og skole. 

Det har hjulpet oss. Kanskje det kunne hjulpet dere og.

Anonymkode: 7fae3...862

De to eldste har bare en aktivitet. Og den minste har en aktivitet pluss noen skirenn i løpet av sesongen. Så de er heller ikke med på mye. Ikke trener noen av oss voksne, eller er med på noe andre aktiviteter. Så vi har det egentlig ikke stressende sånn sett. 

Problemet er å få samboer til å se at han kan steppe inn mer enn han gjør, selv om det er mitt barn. Skal sies at han kjører henne til sin aktivitet den dagen jeg jobber sent, men da MÅ han jo bare. Da møter jeg de der og tar over. Da kunne han egentlig vært der med henne, men nok en gang så tilbyr han seg altså ikke det. Jeg må liksom være der. Men når det ikke hjelper hva jeg sier ril han så blir det vanskelig. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

Vi har det også slik som dere. Omtrent hele historien faktisk. Vi har vært sammen i litt over fem år. I starten da vi skulle bli kjent med hverandres barn og i starten da vi bodde sammen gjorde jeg mye for å bli kjent med hans barn. Jeg tok de også med på ting når jeg selv hadde barnefri og til og med helger de var hos moren iblant. Jeg tenkte på hva de kunne like, hva som kan være gøy for dem etc. Prioriterte dem altså. Men kjæresten gjorde aldri noen som helst innsats for mine, for å bli kjent med dem. Etter hvert hadde jeg ikke energi til å ta godt vare på så mange barn når ingen tok seg noe ekstra av mine, så jeg har gitt opp. Nå er vi nesten som to familier under ett tak. Jeg tar alt ansvar for mine barn, han tar alt ansvar for sine barn. Når hans barn ikke er her, har han helt fri. Når mine barn ikke er her (sjeldent!) så har jeg helt fri. Vi kan være med på det den andre planlegger for sine barn, men den som er steforelder tar ikke initiativ til å kjøre stebarn til aktiviteter, hjelpe til med lekser eller finne på ting med stebarna. Kanskje er det mest riktig, at vi begge får litt pustepause iblant, selv om det helt klart gagner samboeren mest, som kun har barna annenhver uke. Og ja, han er også veldig lite obs på det å virkelig se barna. Og det er ikke at jeg synes han forskjellsbehandler barna, han tar ikke noe mer avstand fra mine barn. Han bare viser lite interesse for dem alle, både egne og stebarn. Det som er leit er jo at det går ut over stebarna, som da har pappa som ikke helt klarer å se dem, og stemor som ikke helt orker å gjøre noen stor innsats lenger. 

Anonymkode: ed96e...c86

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har det også slik som dere. Omtrent hele historien faktisk. Vi har vært sammen i litt over fem år. I starten da vi skulle bli kjent med hverandres barn og i starten da vi bodde sammen gjorde jeg mye for å bli kjent med hans barn. Jeg tok de også med på ting når jeg selv hadde barnefri og til og med helger de var hos moren iblant. Jeg tenkte på hva de kunne like, hva som kan være gøy for dem etc. Prioriterte dem altså. Men kjæresten gjorde aldri noen som helst innsats for mine, for å bli kjent med dem. Etter hvert hadde jeg ikke energi til å ta godt vare på så mange barn når ingen tok seg noe ekstra av mine, så jeg har gitt opp. Nå er vi nesten som to familier under ett tak. Jeg tar alt ansvar for mine barn, han tar alt ansvar for sine barn. Når hans barn ikke er her, har han helt fri. Når mine barn ikke er her (sjeldent!) så har jeg helt fri. Vi kan være med på det den andre planlegger for sine barn, men den som er steforelder tar ikke initiativ til å kjøre stebarn til aktiviteter, hjelpe til med lekser eller finne på ting med stebarna. Kanskje er det mest riktig, at vi begge får litt pustepause iblant, selv om det helt klart gagner samboeren mest, som kun har barna annenhver uke. Og ja, han er også veldig lite obs på det å virkelig se barna. Og det er ikke at jeg synes han forskjellsbehandler barna, han tar ikke noe mer avstand fra mine barn. Han bare viser lite interesse for dem alle, både egne og stebarn. Det som er leit er jo at det går ut over stebarna, som da har pappa som ikke helt klarer å se dem, og stemor som ikke helt orker å gjøre noen stor innsats lenger. 

Anonymkode: ed96e...c86

Så utrolig trist og så leit det må være for barna og ikke føle at de er en del av familien.

Anonymkode: ca494...198

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vi har det også slik som dere. Omtrent hele historien faktisk. Vi har vært sammen i litt over fem år. I starten da vi skulle bli kjent med hverandres barn og i starten da vi bodde sammen gjorde jeg mye for å bli kjent med hans barn. Jeg tok de også med på ting når jeg selv hadde barnefri og til og med helger de var hos moren iblant. Jeg tenkte på hva de kunne like, hva som kan være gøy for dem etc. Prioriterte dem altså. Men kjæresten gjorde aldri noen som helst innsats for mine, for å bli kjent med dem. Etter hvert hadde jeg ikke energi til å ta godt vare på så mange barn når ingen tok seg noe ekstra av mine, så jeg har gitt opp. Nå er vi nesten som to familier under ett tak. Jeg tar alt ansvar for mine barn, han tar alt ansvar for sine barn. Når hans barn ikke er her, har han helt fri. Når mine barn ikke er her (sjeldent!) så har jeg helt fri. Vi kan være med på det den andre planlegger for sine barn, men den som er steforelder tar ikke initiativ til å kjøre stebarn til aktiviteter, hjelpe til med lekser eller finne på ting med stebarna. Kanskje er det mest riktig, at vi begge får litt pustepause iblant, selv om det helt klart gagner samboeren mest, som kun har barna annenhver uke. Og ja, han er også veldig lite obs på det å virkelig se barna. Og det er ikke at jeg synes han forskjellsbehandler barna, han tar ikke noe mer avstand fra mine barn. Han bare viser lite interesse for dem alle, både egne og stebarn. Det som er leit er jo at det går ut over stebarna, som da har pappa som ikke helt klarer å se dem, og stemor som ikke helt orker å gjøre noen stor innsats lenger. 

Anonymkode: ed96e...c86

Uff så utrolig leit. Ja vi har virkelig mye av samme historie. Her har det også blitt slik at jeg føler vi er på hver vår side. Hans barn og han, og mitt barn og meg. Vi klarer ikke samkjøre familien på 5. Jeg vet hva jeg har gjort for å prøve å få dette til, men det hjelper ikke når man må dra hele lasset alene. Det er som du sier at da har man tilslutt ikke igjen energi til seg selv eller egne barn. 

Og det er super viktig for barna å føle at de blir sett. At de viktigste personene i livet deres, og de personene som er rundt dem mest, er interessert i hva de gjør og hvordan de har det. Og gjør noe som gagner barna og ikke bare seg selv. De forteller han jo aldri noe for han sitter med nesa i tlf eller ligger på sofaen å sover, eller driver ute for seg selv. Aldri engasjert i noen ting. Og vil helst slippe billigst unna alt som har med dugnader og div.sånn også. Slitsomt. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

De to eldste har bare en aktivitet. Og den minste har en aktivitet pluss noen skirenn i løpet av sesongen. Så de er heller ikke med på mye. Ikke trener noen av oss voksne, eller er med på noe andre aktiviteter. Så vi har det egentlig ikke stressende sånn sett. 

Problemet er å få samboer til å se at han kan steppe inn mer enn han gjør, selv om det er mitt barn. Skal sies at han kjører henne til sin aktivitet den dagen jeg jobber sent, men da MÅ han jo bare. Da møter jeg de der og tar over. Da kunne han egentlig vært der med henne, men nok en gang så tilbyr han seg altså ikke det. Jeg må liksom være der. Men når det ikke hjelper hva jeg sier ril han så blir det vanskelig. 

Anonymkode: 7c2cd...9eb

Men hvorfor kommer du når han er der medbarnet ditt? Bare la være å komme du og så venter han vel til barnet er ferdig og tar han med hjem? Må han si at du ikke trenger komme? Er det ikke logisk? Virker som om du må ha ting inn med teskje fra samboeren din, hva med å la han ta ansvar når han faktisk gjør det!

Anonymkode: 3b973...07f

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Blir bare helt matt over hvordan mange kvinner syr puter under armene på mannen og behandler han som en tenåring med hukommelsessvikt. Hadde en kvinne meldt seg ut på denne måten, så ville det aldri blitt unnskyldt. 

Anonymkode: 79f8f...286

Enig! Hvor evneveik er det lov å være, og likevel forlange å ha unger på 50%?

Anonymkode: 1a15c...d83

[Anonym bruker]

Du sier at det er superviktig at barn føler seg sett, Hi. Og likevel har du valgt å dele livet ditt med en mann som ikke ser ditt barn i fem år. Han er den eneste farsfiguren barnet har hatt, han har vært inne i ditt barns liv i nesten hele barnets liv - og han sier nå klart og tydelig til deg at det er for sent for ham å få et forhold til henne. Med det sier han også at han aldri har giddet forsøke å få et nærere forhold til ditt barn og at han heller ikke gidder forsøke.

Du lager middag, du stiller opp for han. Han kommer til ferdig mat, han slenger seg på sofaen og overlater ryddingen etter måltidet til deg, selv om du i tillegg har det travelt for å få barn på aktiviteter.

Jeg har ingen tro på at han kommer til å endre seg nok til at det er nok for at du og din datter skal ha det bra. Han forteller deg jo at han ikke er interessert, at han ikke gidder - og han viser det veldig klart i handlingene sine.

Anonymkode: 643e5...7b0