Litt ugrei situasjon med vennepar og deres datter.

[Anonym bruker]

Vi har et vennepar vi treffer innimellom. Har hatt mange fine turer sammen og brukt å treffes litt i feriene. Vi har begge døtre på ca samme alder, de har ei jente på 14 og vi ei på 15. Jentene er veldig forskjellige, som natt og dag egentlig. Ingen forkleinelse for noen her, men de har lite til felles. Dette er noe jeg og min venninne også har pratet om, siden vi var på tur med dem for et par år siden, og det da ble litt tumulter jentene imellom. Deres datter en veldig barnslig, og kan fremdeles grine over den minste lille ting. Hun er vant til å få viljen sin, og jeg hører foreldrene prater til henne som om hun fremdeles er 5 år. Min datter synes det er så kjipt at hun alltid må gi seg, siden den andre skal ha viljen sin. Får hun ikke det, går hun som regel fremdeles til moren og sier ifra.....Det blir alltid slik jenta deres vil, for moren synes nok det er det enkleste. Og så synes hun synd på henne. Hun sliter litt med venner. 

Nyttårsaften var vi bedt på feiring hos dem. Vi takket ja, men sa at jenta vår skulle noe annet sammen med venner denne gangen. Det synes venninnen min var litt dumt, men hun forstod det sa hun. Det ordnet seg greit, og datteren deres fikk en venninne på besøk. 

I påska reiste vi også på besøk en dag, og først skulle jenta vår være med, noe vi bekreftet. Men så dukket det opp noe annet for henne, så da ville hun heller det. Jeg prøvde på alle mulige måter å få henne med, men hun blånektet. Det var ingen bønn å få henne med. Jeg måtte melde min venninne og hun ble litt sur. Da vi kom på besøk,gikk det ikke lange tiden før vi fikk høre det. De syntes det var kjipt gjort, at ikke datteren vår var med, at vi burde ha tvunget henne med siden hun hadde sagt hun skulle. Nå var deres datter så lei seg, og lurte på om det var noe galt med henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg beklaget og beklaget, og sa at de måtte jo bare ha funnet på noe annet sammen med andre venner  hvis det passet bedre. Men det gikk jo på at datteren deres var skuffet. 

Først fikk jeg veldig dårlig samvittighet, og tenkte at vi bare burde ha tvunget med oss 15-åringen på besøk. Men så ble jeg litt irritert. Hvorfor er det alltid så viktig at DERES datter skal bli fornøyd. Hvorfor legger de ikke to og to sammen, når det vet at jentene er sååå forskjellige, og samtidig så store at de har sitt eget sosiale liv nå?

Hva tenker dere? Var det dumt av oss, eller hvordan hadde dere gjort det?

Anonymkode: 9fffa...1ec

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har et vennepar vi treffer innimellom. Har hatt mange fine turer sammen og brukt å treffes litt i feriene. Vi har begge døtre på ca samme alder, de har ei jente på 14 og vi ei på 15. Jentene er veldig forskjellige, som natt og dag egentlig. Ingen forkleinelse for noen her, men de har lite til felles. Dette er noe jeg og min venninne også har pratet om, siden vi var på tur med dem for et par år siden, og det da ble litt tumulter jentene imellom. Deres datter en veldig barnslig, og kan fremdeles grine over den minste lille ting. Hun er vant til å få viljen sin, og jeg hører foreldrene prater til henne som om hun fremdeles er 5 år. Min datter synes det er så kjipt at hun alltid må gi seg, siden den andre skal ha viljen sin. Får hun ikke det, går hun som regel fremdeles til moren og sier ifra.....Det blir alltid slik jenta deres vil, for moren synes nok det er det enkleste. Og så synes hun synd på henne. Hun sliter litt med venner. 

Nyttårsaften var vi bedt på feiring hos dem. Vi takket ja, men sa at jenta vår skulle noe annet sammen med venner denne gangen. Det synes venninnen min var litt dumt, men hun forstod det sa hun. Det ordnet seg greit, og datteren deres fikk en venninne på besøk. 

I påska reiste vi også på besøk en dag, og først skulle jenta vår være med, noe vi bekreftet. Men så dukket det opp noe annet for henne, så da ville hun heller det. Jeg prøvde på alle mulige måter å få henne med, men hun blånektet. Det var ingen bønn å få henne med. Jeg måtte melde min venninne og hun ble litt sur. Da vi kom på besøk,gikk det ikke lange tiden før vi fikk høre det. De syntes det var kjipt gjort, at ikke datteren vår var med, at vi burde ha tvunget henne med siden hun hadde sagt hun skulle. Nå var deres datter så lei seg, og lurte på om det var noe galt med henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg beklaget og beklaget, og sa at de måtte jo bare ha funnet på noe annet sammen med andre venner  hvis det passet bedre. Men det gikk jo på at datteren deres var skuffet. 

Først fikk jeg veldig dårlig samvittighet, og tenkte at vi bare burde ha tvunget med oss 15-åringen på besøk. Men så ble jeg litt irritert. Hvorfor er det alltid så viktig at DERES datter skal bli fornøyd. Hvorfor legger de ikke to og to sammen, når det vet at jentene er sååå forskjellige, og samtidig så store at de har sitt eget sosiale liv nå?

Hva tenker dere? Var det dumt av oss, eller hvordan hadde dere gjort det?

Anonymkode: 9fffa...1ec

Synes det er forståelig at de er litt skuffet og tenker at du ikke burde være fornærmet over dette. 

Mange nære venner er like på noen områder og ulike på andre.

Anonymkode: 8b0cd...8b0

[Anonym bruker]

Har man først sagt man kommer, kommer man. Man avlyser ikke fordi det kommer noe annet og mer fristende. 

Anonymkode: fc821...e67