Når skal man gå?

[Anonym bruker]

Etter 11 tøffe år sammen med mye motgang som prøverør, avhengighetsproblemer og sykdom har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke vil mer. 

Vi er grunnleggende forskjellige som mennesker, har få felles venner, forskjellig humor og lite eller ingenting å snakke om foruten hus og unger. 

Sexlivet er også dårlig og sjelden. Vi har ikke klaffet der heller og har sex et par ganger i året. 

Bortsett fra dette er han en grei fyr og en god far. 

På toppen av det hele er jeg betatt av en annen. 

Mannen vil ikke skilles men jeg kan ikke se for meg at det skal bli bedre. Etter alle tøffe år hvor jeg har kjempet og kjempet for å få litt kjærlighet og lidenskap er jeg tom. Vil bare prøve noe nytt eller om så være alene. 

Noen med erfaring og råd?

Anonymkode: e05d3...937

[Anonym bruker]

God klem til deg!

Jeg er nesten i samme båt. Vi har vært sammen i 6 år, har ett barn og det har vært utrolig mye utfordringer. Han kan ikke forstå at jeg vil gå, men jeg føler at jeg ikke får puste. Noe i meg vet at det blir bedre alene og jeg vil lære mine barn å ta gode valg for seg selv. Nå vil jeg ikke manipuleres mer. Det er utrolig vondt, men jeg går. 

Anonymkode: c88c6...14f

[Anonym bruker]

Takk for svar og en klem til deg også. Dette er fryktelig vanskelig. Alt som må ordnes. Søke om lån og så få alt for lite til at det er mulig å kjøpe noe fornuftig. Blir helt svett. 

Men det må da gå seg til. Andre klarer det jo..

hi

Anonymkode: e05d3...937

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar og en klem til deg også. Dette er fryktelig vanskelig. Alt som må ordnes. Søke om lån og så få alt for lite til at det er mulig å kjøpe noe fornuftig. Blir helt svett. 

Men det må da gå seg til. Andre klarer det jo..

hi

Anonymkode: e05d3...937

Du vil merke at du får mer energi når der blir luft rundt deg.

Anonymkode: 2d315...d23

[Anonym bruker]

Jeg flytta fra eksen i februar og har ikke angret ett sekund. Savner han ikke i det hele tatt og har kun grått fordi jeg er bitter fordi han har behandlet meg dårlig i 3 år. Jeg hadde flyttet tidligere om vi ikke hadde et barn sammen, jeg håpet jo at han ville endre seg. 

Jeg skjønner ikke at du har holdt ut 11 tøffe år 💜 Flytt, du vil få det bedre alene og senere med en bedre mann.

Anonymkode: b105b...09e

[Anonym bruker]

Godt med historier som ender godt. Jeg er også sikker på at dette er riktig og at ting blir bra til slutt. Må bare komme meg igjennom det. 

Anonymkode: e05d3...937

[Anonym bruker]

Tøffe dere er. Jeg er feig, redd for å angre meg og ødlegge "familiepakken" til 3åringen vår.. Når vet man at NÅ er det riktig å gå.

Anonymkode: a2958...d84

[Anonym bruker]

Hi her. Når vet man at det er riktig. For meg begynte det med at jeg satte ord på hvordan forholdet opplevdes fra min side. Alle så jo at vi var vellykkede. Jeg bare føler meg ensom og avvist. Uelsket. 

At det jeg, som jeg en gang var, holdt på å dø. 

Da var det fortsatt utenkelig å gå, men etter første gang jeg sa høyt at jeg kunne gå - så slo tanken rot og vokste med ekstrem styrke. Til slutt fordrev den uroen og angsten. Mesteparten av tiden for jeg får fortsatt plutselige bølger av angst og uro og enn om. 

Men siden jeg 80-90 prosent av tiden er 100 prosent sikker så blir det brudd hos oss. Nå tenker jeg mest: hvorfor gjorde du ikke dette for flere år siden?

Anonymkode: e05d3...937

[Anonym bruker]

Jeg har sikkert de siste fire årene ønsket p avslutte forholdet, men avventet og feighet ut. I vinterferien hadde vi nok en episode og jeg kjente bare t begeret var fullt. Han flyttet ut og det har vært noen kaotiske uker med opprydding av hus ig økonomi, men Gud bedre så glad jeg er det er slutt! 

Nå har jeg mer energi og pågangsmot enn på lenge, ognjeg fatter ikke hvordan jeg kunne bli så lenge. Jeg har fått utrolig mye støtte rundt meg og pppfatter at det er flere enn meg som syns dette var et godt valg. 

Jeg får heldigvis sitte med huset, det var det siste som holdt meg igjen. 

Anonymkode: 7d825...bb6

[Anonym bruker]

Jeg tror mange holder sammen for lenge.

En av mine brødre og kona har det utrolig kjipt sammen. Broren min oppfører seg som en forvokst småunger, og svigerinnen min er blitt en ypperlig dørmatte.

Ingen tegn til at de vil gå fra hverandre, selv om det nok er tydelig for alle de nærmeste at de gjør hverandre miserable.

Tror faktisk det er bedre å være skilsmissebarn enn å leve i et giftig hjem. Jeg blir sliten og anspent av å tilbringe noen dager sammen med dem..

Anonymkode: a92f6...e34

[Anonym bruker]

Bare pass på at du ikke går rett fra 11 år sammen til å "prøve noe annet", da mister du deg selv helt. 

Du må bo litt alene, finne tilbake til hvem du er før du igjen skal tilpasse deg en ny partner. 

Anonymkode: e6833...a56