Jeg gråter hver dag.

[Anonym bruker]

Jeg burde være takknemmelig, men jeg føler jeg ikke har det livet jeg vil ha...ikke den mannen jeg vil ha, ikke jobben jeg vil ha...alt går imot meg.Føler meg innesperret.Har en helse som skranter, men må holde ut pga barna.Alt er bare for barna.Det kan ikke være normalt å gråte hver dag, er det?Jeg kunne ønske jeg valgte ting med hjertet og ikke med fornuften bestandig.Jeg har alltid vært flink pike.Alltid gjort slik andre mente jeg burde.Livredd for å gjøre noe feil.Er det flere som har følt som meg?Noen som har hoppet i noe nytt?Føler meg fanget.

Anonymkode: 82f8c...b34

[Anonym bruker]

Hvis du gråter hver dag er du deprimert. Da er det viktig at du går til legen og forteller om dette. Hvis du skal få et bedre liv må du tak i dette. Lykke til og styrkeklem!

Anonymkode: a3e02...768

[Anonym bruker]

Enig med første. Skal du få det bedre - og det kan du absolutt få! - så må du ta ansvar for din egen helse, både den fysiske og psykiske, og det innebærer at du må fortelle legen din akkurat hvordan du har det. Da kan du få hjelp til å finne ut av ting, og da vil du kunne skape en positiv endring i livet ditt.

Barna dine fortjener at du tar tak i helsen og livet ditt nå! Så bare bestem deg, ikke tenk, tirsdag ringer du og bestiller en time til legen. Føler du det er vanskelig å snakke om, kan du skrive noen få ord til legen som du kan gi ham eller henne når du kommer dit, da vil legen hjelpe deg videre. Det du har skrevet i hovedinnlegget ditt kan du gi legen om du føler det er vanskelig å si det først selv.

Husk at du viser styrke når du tar ansvar og skaffer deg den hjelpen du trenger akkurat nå.

 

Anonymkode: b1af3...fa7

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn! Gikk fra mannen (det var forsåvidt ikke grunnen, han var ustabil, fysisk og økonomisk utro..). 

Etter det løsnet det for meg, når jeg skjønte at jeg ikke levde livet mitt for andre, og når jeg skjønte at de kjipe kommentarene som kom ved skilsmissen ikke rammet meg spesielt forstod jeg at dette er MITT liv, mitt og barnas, og jeg kan faktisk gjøre det jeg vil med det, så lenge jeg ikke skader meg selv eller noen andre.

Begynte å studere, kuttet kraftig ned på «venne»-flokken, og har aldri vært så lykkelig som jeg er nå.

Var en del i terapi rett før bruddet med barnas far, og hun sa noe som traff veldig: «Vær forsiktig så du ikke visker deg selv helt ut ved å prøve å gjøre andre til lags». Og da skjønte jeg at jeg ikke visste hvem jeg var lenger, bare masse fragmenter av andres forventninger til meg.

Har «ny»kjæreste, vært sammen i fem år. Vi bor ikke sammen, og har ingen planer om det. Det var et kriterie for at vi skulle være sammen for min del. Jeg var ikke ute etter noe nytt familieliv på den måten.

Og jeg føler meg så mye bedre nå som jeg tør å ha krav til andre, at jeg tør å kreve noe for meg selv også.

Anbefaler deg virkelig timer hos terapeut. Man kan få egne timer på familievernkontoret. Da er det gratis (om økonomien ikke er på topp).

Anonymkode: ba0ec...a82

[Anonym bruker]

Gjør endringer, HI. Du er ikke fanget.

Anonymkode: d7c2b...46c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar💕Skjønner at jeg burde ta kontakt med lege, jeg har bare så vanskelig for å spørre om hjelp.Er vant til å klare alt selv.Er også redd for det _ukjente_, eks.gå fra mannen...redd for hvordan det blir med barna også.Men jeg skal prøve å få meg en time til legen så tar vi det derfra...😔

Anonymkode: 82f8c...b34