6-åringen sier hun har et trist liv :(

[Anonym bruker]

Huff, vårt mellomste barn er 6 år og går i 1. klasse. Det siste året har vært tøft for henne;  jeg ble gravid og hadde en veldig tøff graviditet med svangerskapsforgiftning/ ekstrem kvalme etc. Vi fikk en nydelig baby, men jeg har vært mye sliten etter lite søvn og sånt. Eldste har elsket å bli storesøster på nytt, men det har vært et tøft år for mellomsøster. Hun var min lille «baby», og det ble en brå overgang til jeg ble gravid/ syk.

I dag brøt hun sammen i armene mine. Hun sier at livet hennes er trist, hun savner å være liten, hun vil være mye mer sammen med meg uten baby, hun synes jeg er sur på morgenen (det stemmer!), hun synes vi er strenge med henne og ikke mot babyen (såklart). Det gjør så vondt å høre at livet hennes er trist! Hun sier også at hun synes at hun ser stygg ut. 

 

Noen tanker?:( 

 

Hilsen trebarnsmor som forsøker å gi alle tre det de trenger, men som tydeligvis ikke helt klarer det med mellomste

Anonymkode: f61a6...275

[Anonym bruker]

Anerkjenn og aksepter følelsene hennes! Det aller viktigste nå er at hun føler seg sett og forstått. Fortell henne at dere skjønner at hun savner å være minst osv. 

Anonymkode: e7465...256

[Anonym bruker]

Jeg får vont i hjertet av å lese 😢 det du rett og slett må gjøre er: sett av mer tid til mellomste, la pappan eller andre nærme ta babyen mer. Ta deg sammen på morgenen og vær blid forde om du kanskje er pottesur inni deg! Ta initiativ hver dag til å være sammen med mellomste, omså bare for å tegne litt. Spør hver dag om skoledagen hvordan den har vært,hvem hun har lekt med og vis genuin interesse med spørsmålene! Så skal du se at du får et lykkelig lite barn

Anonymkode: 50b96...b79

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg får vont i hjertet av å lese 😢 det du rett og slett må gjøre er: sett av mer tid til mellomste, la pappan eller andre nærme ta babyen mer. Ta deg sammen på morgenen og vær blid forde om du kanskje er pottesur inni deg! Ta initiativ hver dag til å være sammen med mellomste, omså bare for å tegne litt. Spør hver dag om skoledagen hvordan den har vært,hvem hun har lekt med og vis genuin interesse med spørsmålene! Så skal du se at du får et lykkelig lite barn

Anonymkode: 50b96...b79

Og ta med mellomste feks i fjæra, på kino eller kjøpesenter kun dere to innimellom!

Anonymkode: 50b96...b79

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Anerkjenn og aksepter følelsene hennes! Det aller viktigste nå er at hun føler seg sett og forstått. Fortell henne at dere skjønner at hun savner å være minst osv. 

Anonymkode: e7465...256

Ja, det forsøker jeg så godt det går! Jeg forteller også om da jeg ble storesøster og om hvor vanskelig det var.

Anonymkode: f61a6...275

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg får vont i hjertet av å lese 😢 det du rett og slett må gjøre er: sett av mer tid til mellomste, la pappan eller andre nærme ta babyen mer. Ta deg sammen på morgenen og vær blid forde om du kanskje er pottesur inni deg! Ta initiativ hver dag til å være sammen med mellomste, omså bare for å tegne litt. Spør hver dag om skoledagen hvordan den har vært,hvem hun har lekt med og vis genuin interesse med spørsmålene! Så skal du se at du får et lykkelig lite barn

Anonymkode: 50b96...b79

Takk! Håper det ikke er et traume som har satt seg for livet. Jeg skal virkelig ta meg sammen og bruke tid med henne. Men det må vel være et godt tegn at hun tør å sette ord på følelsene?

Anonymkode: f61a6...275

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk! Håper det ikke er et traume som har satt seg for livet. Jeg skal virkelig ta meg sammen og bruke tid med henne. Men det må vel være et godt tegn at hun tør å sette ord på følelsene?

Anonymkode: f61a6...275

Absolutt et veldig godt tegn at hun sier ifra om det! Tror nok det skal gå helt fint å rette opp i, hun er jo bare 6 år. Men husk at det skjer utrolig mye i utviklingen fra dem begynner på skolen så er bare å ta tak i det med engang lykke til!

Anonymkode: 50b96...b79

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Absolutt et veldig godt tegn at hun sier ifra om det! Tror nok det skal gå helt fint å rette opp i, hun er jo bare 6 år. Men husk at det skjer utrolig mye i utviklingen fra dem begynner på skolen så er bare å ta tak i det med engang lykke til!

Anonymkode: 50b96...b79

Takk! Hun var den blideste ungen fram til for halvannet år siden, hadde knapt vært sint, bare ei sol. Men nå ser hun oftere litt «morsk» ut og får endel nei fordi hun utfordrer oss i mye større grad enn før. Noe er sikkert fordi det kommer et større alvor med alderen, men en stor del er nok alle omveltninger siste halvannet året.

 

Takk for at du gir meg håp om at det kan bli bedre for henne!

Anonymkode: f61a6...275

[Anonym bruker]

6 år er en tøff år for barna. De går over fra den trygge barnehagen til den store skolen,fra å være eldst til å være minst. De vokser usymmetrisk i armer og bein,balansesenter forandres fra den ene dagen til den neste. De må lære å forholde seg til skolens regler og nye ting som lekser. Livet er tøft for en 6åring. I tillegg har dattera de fått ei baby i hus og hun sikkert ser at hver morgen må hun ut i den store verden mens babyen er i det trygge hjemme,sammen med deg.  Jeg har også fått tredjemann da min eldste var 6 år og det var ikke lett. Han utagerte. Jeg har prøvd alt men tiden har gjort ting lettere. Babyen ble større,mine hender ble mer fri. Han vokste ut av den tøffe fasen. Nå er han den trygge 8 åringe. Ta tiden til hjelp! Bruk tiden med dattera.

Anonymkode: f36b0...24f

[Nyttårs barn]

Jeg fikk baby når største begynte siste året i barnehagen og de  første årene var det mye bråk og sjalusi. Og jeg var også gretten om morgenen noe jeg idag har dårlig samvittighet for. 

Skolestart er en stor overgang. Og din jente har kanskje mistet lillesøsterprivilegiene også om største barn er ditt går mye opp i babyen. 

Endret 27. mars 2018 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Jeg var også mellomst og fikk søsken da jeg var 6 år. Søsteren min var den perfekte storesøster og jeg var den slemme og vanskelige, lenge. Jeg tror foreldrene mine gjorde så godt de kunne men det meste jeg husker var negativt. Jeg måtte f.eks. dele rom med lillebroren min som gråt konstant. Jeg ville legge meg i foreldrene mine sin seng men fikk ikke lov og husker en gang jeg fikk en særdeles kraftig utskjelling fordi jeg gråt samtidig med babyen fordi jeg ikke fikk sove. Jeg hadde veldig vonde følelser rettet mot lillebroren min i hvert fall. Det varte minst til jeg begynte på ungdomsskolen, jeg var ganske slem mot ham noen ganger da han var liten. Jeg er lei for det nå men samtidig så tenker jeg det kanskje var litt foreldrene mine sin feil og. Det er jo tross alt de som var de voksne og hadde ansvaret for å ivareta alle barna, ikke bare den minste. Lillebror hadde også en del utfordringer så det gjorde jo at enda mer oppmerksomhet og hensyn gikk tolv han, på bekostning av de andre barna.

Du er jo forsåvidt heldig som har er barn som klarer å si til deg hva hun sliter med, og hva hun trenger. Det er absolutt et godt tegn. Prøv å ta ekstra hensyn til henne fremover, gjerne alene. Og prøv så godt du kan å «ta deg sammen» på morgenen. Vis med hele deg at hun er viktig for deg, at du er glad for å se henne når dere står opp, gi henne masse ros når hun er med babyen og ellers.

Anonymkode: e2765...439