Begynner jeg å bli deprimert?

[Anonym bruker]

Har en lengre periode følt meg tiltaksløs, trøtt og sliten.  I tillegg har jeg begynt å kjenne på at jeg er nedstemt og trist.  

Jeg kjenner ingen glede ved at det våres, skulle fortsatt ønske det var januar,  hvor det var mørkt og kaldt så det var legitimt å mure seg inne. 

Hvis jeg faller ut av hverdagsrutinen (stå opp, gå på jobb, osv), blir jeg veldig nedstemt.  Derfor liker jeg ikke helger,  ei heller nå som det er påske og masse fri.  

Noe som jo er litt trist i seg selv,  siden jeg har en liten 2- åring som jeg elsker over alt på jord,  og burde kjenne masse glede over å få være sammen med litt ekstra nå i påsken.  

Samboeren min og jeg har mistet litt gnisten,  og jeg føler meg ensom og usikker i vårt forhold.  Han ser ikke lenger meg,  han er for sliten han også.  Det vi prater sammen om er barnet vårt og annet praktisk.  Hvis jeg prøver å føre en samtale med han,  forsvinner han raskt ned i telefonen sin. Han sitter med nesa ned i den,  fra han kommer fra jobb,  til han sovner.  Trist,  men sant.  Det nytter ikke lenger å påpeke det.  Han er selvfølgelig ikke enig.  

Jeg bør sikkert dra til legen,  men jeg er redd det bare blir avfeid. Har ikke råd til å gå til psykolog nå,  uten henvisning.  Redd for at legen skal sykemelde meg,  for da mister jeg rutinen min.  Jeg føler meg helt lost.  I tillegg har jeg lav selvfølelse,  synes jeg er stygg,  hver gang jeg ser meg i speilet ser jeg ei som er stygg og dum.  Helt idiotisk å tenke slik,  jeg er 35 år og er hverken stygg eller dum,  men følelsene mine forteller noe annet. 

Jeg er mye bekymret, redd for at barnet mitt skal dø, bli syk eller skade seg.  Redd for jordas fremtid,  samfunnets fremtid, og redd for jordskjelv, osv. Jeg pleide ikke å være så irrasjonell før. 

Vet ikke hvem jeg skal snakke med... 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: c7899...301

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Hadde det sånn etter siste fødsel..

Kanskje du kan starte med en time på helsestasjonen, eller fastlegen, som igjen kan henvise deg til f.eks en kommunepsykolog (de er gratis) . Familievernkontoret tar også inn , uten henvisning, da dette er et lavterskeltilbud. Familevernkontoret er også gratis, og det går også Ann at fastlege tar kontakt med de slik at du fortere får time.

Du kan jo si til legen at du ikke vil sykemeldes, det beste er nok å være i aktivitet , sånn at man ikke får så altfor mye tid til å tenke negative tanker. 

Ellers så synest jeg at det funket å komme seg ut i naturen, eller bare ut for å gå en tur en gang eller to for dagen. Er ikke alltid det skal så veldig mye til før man føler seg litt bedre  

Anonymkode: 306a8...8b4

[Anonym bruker]

Bestill deg en time til lege, Hi. Du må jo snu dette, for alternativet er at du kan bli verre, og da blir det vanskeligere både å oppsøke hjelp og å komme seg opp igjen. Ikke gjør det vanskeligere for deg selv enn du må.

Legen gir deg henvisning.

Ellers bør legen ta blodprøver på deg. Nå er f.eks. den tiden på året hvor vi er aller lavest på D-vitamin, og dette kan føre til depresjon. Allerede tre månder etter sommeren er D-vitaminnivåene våre halvert om vi ikke får i oss nok via mat og tilskudd. Det samme kan gjelde din samboer. Ellers bør legen sjekke deg for andre ting også, for å utelukke at det ikke er andre mangler eller f.eks. lavt stoffskifte som gir deg de symptomene du har.

Og så tror jeg det er viktig at du og samboer går til familievernkontoret, for om dere fortsetter å ikke snakke bedre med hverandre så driver dere fra hverandre. Så for deres barns skyld - ring fvk over påske og bestill en time til parterapi.

Anonymkode: b5cd8...7f7

[Anonym bruker]

HI her... 

Tusen takk for gode råd.  Bare det at dere hadde tatt dere tid til å lese og svare hjalp meg.  Det setter jeg pris på.  

Jeg skal ta tak i dette,  jeg vil at min datter skal vokse opp med en glad mor! Hun fortjener det! 

Jeg fikk snakket litt med samboer i kveld også,  og jeg synes det hjalp å fortelle han litt.  Han skjønner ikke hva jeg mener med " ensom", ssa han mener det bare er å komme seg ut og treffe folk. Det er jo ensomhet på ett annet plan jeg snakket om.  Ensom i mine egne  tanker og følelser men, men.  Skjønner at det kan være vanskelig å forstå når man ikke kjenner igjen den følelsen.  

Anonymkode: c7899...301

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI her... 

Tusen takk for gode råd.  Bare det at dere hadde tatt dere tid til å lese og svare hjalp meg.  Det setter jeg pris på.  

Jeg skal ta tak i dette,  jeg vil at min datter skal vokse opp med en glad mor! Hun fortjener det! 

Jeg fikk snakket litt med samboer i kveld også,  og jeg synes det hjalp å fortelle han litt.  Han skjønner ikke hva jeg mener med " ensom", ssa han mener det bare er å komme seg ut og treffe folk. Det er jo ensomhet på ett annet plan jeg snakket om.  Ensom i mine egne  tanker og følelser men, men.  Skjønner at det kan være vanskelig å forstå når man ikke kjenner igjen den følelsen.  

Anonymkode: c7899...301

Det at din samboer ikke forstår hvordan du har det nå er jo enda en god grunn til å søke hjelp for din egen del. Du trenger noen som kan hjelpe deg med dine følelser og få det godt igjen. Og det er også en god grunn til å forsøke parterapi sammen. Ikke for at han nødvendigvis skal forstå dine innerste følelser, men rett og slett fordi dere er slitne småbarnsforeldre med ekstra utfordringer og en kommunikasjon som kan bli bedre. Det virker som om dere har gått litt i "småbarnsfella", hvor dere har glemt å være kjærester og mer blitt arbeidskolleger i firmaet Familien AS. Jeg tror kanskje du får ham lettere med i parterapi hvis du "selger" det til ham som at det er forebygging for resten av forholdet deres og for barnets skyld.

Plott inn på planen din for første arbeidsdag etter påske - ring fastlegen, ring familievernkontoret. Da er du i gang

Og selv om det kan være litt vanskelig å motivere seg - ut på tur med barnet ditt. Om samboer ikke vil være med, gå ut likevel og sett pris på den stunden du har alene med barnet. Prøv å se verden gjennom hennes øyne, da er verden plutselig et langt mer spennende og fascinerende sted, og kanskje greier du å finne tilbake litt mer glede, eller om ikke annet greier å koble av de vanskeligere tankene for en stund. Bestem deg for at du skal gjøre ditt for å få noen gode stunder i påsken

Anonymkode: b5cd8...7f7

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har en lengre periode følt meg tiltaksløs, trøtt og sliten.  I tillegg har jeg begynt å kjenne på at jeg er nedstemt og trist.  

Jeg kjenner ingen glede ved at det våres, skulle fortsatt ønske det var januar,  hvor det var mørkt og kaldt så det var legitimt å mure seg inne. 

Hvis jeg faller ut av hverdagsrutinen (stå opp, gå på jobb, osv), blir jeg veldig nedstemt.  Derfor liker jeg ikke helger,  ei heller nå som det er påske og masse fri.  

Noe som jo er litt trist i seg selv,  siden jeg har en liten 2- åring som jeg elsker over alt på jord,  og burde kjenne masse glede over å få være sammen med litt ekstra nå i påsken.  

Samboeren min og jeg har mistet litt gnisten,  og jeg føler meg ensom og usikker i vårt forhold.  Han ser ikke lenger meg,  han er for sliten han også.  Det vi prater sammen om er barnet vårt og annet praktisk.  Hvis jeg prøver å føre en samtale med han,  forsvinner han raskt ned i telefonen sin. Han sitter med nesa ned i den,  fra han kommer fra jobb,  til han sovner.  Trist,  men sant.  Det nytter ikke lenger å påpeke det.  Han er selvfølgelig ikke enig.  

Jeg bør sikkert dra til legen,  men jeg er redd det bare blir avfeid. Har ikke råd til å gå til psykolog nå,  uten henvisning.  Redd for at legen skal sykemelde meg,  for da mister jeg rutinen min.  Jeg føler meg helt lost.  I tillegg har jeg lav selvfølelse,  synes jeg er stygg,  hver gang jeg ser meg i speilet ser jeg ei som er stygg og dum.  Helt idiotisk å tenke slik,  jeg er 35 år og er hverken stygg eller dum,  men følelsene mine forteller noe annet. 

Jeg er mye bekymret, redd for at barnet mitt skal dø, bli syk eller skade seg.  Redd for jordas fremtid,  samfunnets fremtid, og redd for jordskjelv, osv. Jeg pleide ikke å være så irrasjonell før. 

Vet ikke hvem jeg skal snakke med... 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: c7899...301

Ja, alle symptomene er på plass. Men ikke dra til legen, du. Bli heller hjemme til du møter veggen i stedet. Da tar det bare 3-4 ganger så lang tid å komme ovenpå igjen.

Anonymkode: c6c81...7a1

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, alle symptomene er på plass. Men ikke dra til legen, du. Bli heller hjemme til du møter veggen i stedet. Da tar det bare 3-4 ganger så lang tid å komme ovenpå igjen.

Anonymkode: c6c81...7a1

Kanskje lurt å lese hele tråden før du slenger med leppa og er spydig mot en person som har det vanskelig?

Du avslører jo langt mer om deg selv enn det Hi gjør. God bedring!

Anonymkode: b5cd8...7f7

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje lurt å lese hele tråden før du slenger med leppa og er spydig mot en person som har det vanskelig?

Du avslører jo langt mer om deg selv enn det Hi gjør. God bedring!

Anonymkode: b5cd8...7f7

Takk for det, jeg møtte veggen høsten 2016 og er ennå ikke i full jobb. Men jeg gleder meg også til den bedringen. Den hadde nok kommet raskere hvis noen hadde gitt meg et nokså strengt og konkret råd i stedet for å jatte med.

Anonymkode: c6c81...7a1

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for det, jeg møtte veggen høsten 2016 og er ennå ikke i full jobb. Men jeg gleder meg også til den bedringen. Den hadde nok kommet raskere hvis noen hadde gitt meg et nokså strengt og konkret råd i stedet for å jatte med.

Anonymkode: c6c81...7a1

Det er sjelden man når frem til deprimerte med å være spydig, noe du i så fall også burde vite. Hi er jo ikke dum, tvert om! Du kunne godt avlevert ditt "konkrete råd" på en mer medmenneskelig måte. Hadde du dessuten lest så ville du sett at Hi allerede hadde sagt at hun skulle ta tak i dette og søke hjelp. Da er det unødvendig å skyte av "gode råd" på en så krass måte.

Anonymkode: b5cd8...7f7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er sjelden man når frem til deprimerte med å være spydig, noe du i så fall også burde vite. Hi er jo ikke dum, tvert om! Du kunne godt avlevert ditt "konkrete råd" på en mer medmenneskelig måte. Hadde du dessuten lest så ville du sett at Hi allerede hadde sagt at hun skulle ta tak i dette og søke hjelp. Da er det unødvendig å skyte av "gode råd" på en så krass måte.

Anonymkode: b5cd8...7f7

Det er ikke noe særlig poeng i at du skal belære meg i hvordan man "når fram til deprimerte". Sånn rent utenom det at de deprimerte er like forskjellige som alle andre, så kjenner jeg vel på meg at jeg vet bittelitt mer om emnet enn du, så stikk og piss.

Anonymkode: c6c81...7a1

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, alle symptomene er på plass. Men ikke dra til legen, du. Bli heller hjemme til du møter veggen i stedet. Da tar det bare 3-4 ganger så lang tid å komme ovenpå igjen.

Anonymkode: c6c81...7a1

Takk til deg.

 

Anonymkode: c7899...301

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det at din samboer ikke forstår hvordan du har det nå er jo enda en god grunn til å søke hjelp for din egen del. Du trenger noen som kan hjelpe deg med dine følelser og få det godt igjen. Og det er også en god grunn til å forsøke parterapi sammen. Ikke for at han nødvendigvis skal forstå dine innerste følelser, men rett og slett fordi dere er slitne småbarnsforeldre med ekstra utfordringer og en kommunikasjon som kan bli bedre. Det virker som om dere har gått litt i "småbarnsfella", hvor dere har glemt å være kjærester og mer blitt arbeidskolleger i firmaet Familien AS. Jeg tror kanskje du får ham lettere med i parterapi hvis du "selger" det til ham som at det er forebygging for resten av forholdet deres og for barnets skyld.

Plott inn på planen din for første arbeidsdag etter påske - ring fastlegen, ring familievernkontoret. Da er du i gang

Og selv om det kan være litt vanskelig å motivere seg - ut på tur med barnet ditt. Om samboer ikke vil være med, gå ut likevel og sett pris på den stunden du har alene med barnet. Prøv å se verden gjennom hennes øyne, da er verden plutselig et langt mer spennende og fascinerende sted, og kanskje greier du å finne tilbake litt mer glede, eller om ikke annet greier å koble av de vanskeligere tankene for en stund. Bestem deg for at du skal gjøre ditt for å få noen gode stunder i påsken

Anonymkode: b5cd8...7f7

Tusen takk for godt svar.  Trengte noen konkrete råd.  

Takk for støtte gjennom tråden forøvrig.  God påske 🐥

Anonymkode: c7899...301