Jeg tenker så mye på døden

[Anonym bruker]

Mistet min bestemor ifjor sommer og det gikk hardt innpå meg. Har gått fint kjempe lenge, men de siste ukene har jeg savnet henne mer og mer. Jeg leser stadig dødsannonsene i lokalavisen og det skremmer meg at jeg legger merke til flere og flere som er på alder med, og yngre, som mine foreldre. Jeg begynner å bli redd de plutselig blir borte for meg også Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0e9e5...d5b

[Anonym bruker]

Kanskje du trenger noen å snakke med om dette? Det kan være en psykolog, men det kan også være en prest eller en livsklok person du har tillit til.

Jeg tenker også at det er veldig viktig for deg å unngå det som synes å trigge disse vanskelige følelsene dine, nemlig det å lese dødsannonsene. Eller i hvert fall ikke gjør mer enn å skumme over navnene for å se om det er noen du kjenner, men ikke lese detaljene i dødsannonser over personer du ikke står nær.

Ellers går det på å fokusere på her og nå. Du har de du bryr deg om her og nå. Ikke sørg over dem mens de fremdeles er i live og friske! Gled deg over dem mens de er i live!

Aksepter at livet er en syklus man går gjennom og at alle vil oppleve å både miste og få personer i livet sitt. Det er en del av det å være menneske.

Det første året etter man har mistet en man var glad i er det verste. Nå begynner vi å få lengre dager, små tegn på vår, du ser at vi går mot sommeren. Da er det naturlig at du tenker mer på den tiden rundt da hun gikk bort.

Hva tror du din bestemor ville sagt til deg om du kunne fortelle henne at du savner henne? Jeg er ganske sikker på at hun ville fortalt deg at du må gråte ut sorgen, og så må du huske alle de gode minnene, alt det gode dere delte. Jeg tror hun ville minnet deg på at hvis du ikke savnet henne så ville det trolig ha betydd at dere ikke hadde vært så viktige for hverandre, at dere ikke var så glade i hverandre. Savnet i etterkant er på en måte en pris man betaler for mange gode år. Aksepter savnet, og hver gang du kjenner på det, anerkjenn at du savner henne, minn deg selv på at grunnen til at du savner henne er fordi dere var så heldige å være så glade i hverandre, og så velger du å huske et godt minne. Kanskje du kan "snakke" med henne innimellom, fortelle henne om gleder du har i livet, kanskje si at du ønsket at hun var der når du har det vanskelig, men ha også tiltro at du har en del av hennes styrke og livsvisdom i deg, og at du stoler på at du vil greie deg bra videre, fordi det gode forholdet til henne er noe ingen kan ta fra dere.

Anonymkode: 29dde...f93

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det;nylig døde en venn av meg bare 26 år gammal av hjertestans. Er så skummelt at sånt bare skjer så plutselit uten noe forvarsel..

Anonymkode: 45364...fdd

[Anonym bruker]

Det er kun en ting som er sikkert i livet og det er at det er en inngang til livet og en utgang. Fødsel og død er like naturlig, men i vår kultur har vi fjernet oss fra den siste og vil ikke forholde oss til det. Vel, ikke alle, men mange. Jeg har selv sett døden i hvitøyet ved et par anledninger og har fulgt både jevnaldrende venner og familie til graven. Nå er pappa svært syk og vi vet ikke hvor lenge han får leve.

Vi har ingen garanti, vi kan bli overkjørt i morgen eller leve til vi blir 100. Uansett hvor mye vi grubler, så gir det oss ikke mer kontroll. Man må bare ta vare på dagene og ikke bare la de gli forbi som en grå strøm. Livet er dyrebart.

Anonymkode: 0f6d1...841

[Anonym bruker]

Kanskje er du midt i noe som kalles "komplisert sorgbearbeidelse"? Da kan det hende du trenger hjelp.

Anonymkode: 08476...19d