Har valgt feil mann :(

[Anonym bruker]

Etter å ha prøvd å jobbe med meg selv og innstillingen min i mange år, må jeg bare innrømme det: jeg har nok valgt feil mann.

Det er vanvittig trist, og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre med det. Det er mange små ting, men de store som gjør det så fortvilende er at han ikke er en god far, han har en passiv og sur tilstedeværelse i familien selv om han fysisk er til stede, og han tenner meg ikke litt en gang. Har jobbet mye med meg selv rundt det siste, men må bare innse at tanken på å ha sex med han byr meg imot. Det er veldig trist, for jeg liker egentlig sex veldig godt, synes det tilfører parforholdet en viktig dimensjon, og har hatt veldig bra sex med alle andre jeg har vært sammen med.

Jeg merket egentlig helt i begynnelsen av forholdet at dette ikke stemte helt, han var veldig passiv, sur og psykisk fraværende i sosiale sammenhenger. Men så ble jeg gravid, og valgte å satse... Og på noen måter er han bra for meg, han er vanvittig trygg og stabil - en klippe. Han er rolig og vil det beste, men han er lat og passiv. Jeg er definitivt kaptein i AS heimen og må sette han i arbeid, lite eget initiativ. Men, men, mange menn som er verre på akkurat det området. Det verste er egentlig at han er rett og slett en ganske dårlig far. Han er glad i ungene og vil egentlig det beste, men mangler noen sosiale antenner tror jeg. Han går aldri i dialog med ungene, snakker ikke MED dem bare TIL dem, forbereder dem aldri men bare kommer med plutselige beskjeder og bare drar dem med seg, kjefter mye og går ned på deres nivå, klemmer og koser sjelden på eget initiativ, finner alltid frem mobilen istedenfor å delta med dem etc etc. Jeg har snakket MYE med han om dette og prøvd å veilede han. Han virker innstilt på å prøve (halvhjerta iallfall), men det er akkurat som om han ikke skjønner samspillet og det jeg prøver å forklare han. Derfor har jeg dessverre lite håp om forandring...

Det å ikke ha lyst på sex med han kunne jeg levd med, men det er klart, det gir jo livet en ekstra dimensjon og får deg til å føle deg litt mer levende. Men det verste er at hans latskap, manglende initiativ, dårlige humør og dårlige samspill med ungene er i ferd med å gjøre meg syk (utslitt) og deprimert. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Ja, tenker selvfølgelig vi bør komme oss til familieterapi, men har som sagt begrenset tro på hans evne til forandring.

Jeg har ikke lyst til å forlate ham heller, han er som sagt min klippe og jeg er veldig glad i han (som en bror). Men samlivet et i ferd med å gjøre meg utslitt, syk og deppa. What to do..?

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

Det eneste du kan gjøre, er å gå. Men det vil du ikke.

Så du får vel bare sitte i elendigheten. 

Anonymkode: 39596...911

[Anonym bruker]

https://www.nrk.no/livsstil/starter-norges-forste-organisasjon-for-polyamorose-1.13135431

 

Anonymkode: 1937b...d5f

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

https://www.nrk.no/livsstil/starter-norges-forste-organisasjon-for-polyamorose-1.13135431

 

Anonymkode: 1937b...d5f

Sikkert en løsning for noen, men mannen er ekstremt sjalu og dessuten ville ikke det å tilsette noen flere i familien løse problemet med hans dårlige humør, passivitet og dårlige samspill med ungene (det siste er det største problemet).

HI

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg i at det største problemet er at han er en så dårlig far. Og det vil han jo fortsette å være selv om du går fra ham. Av den grunn ville jeg ikke sagt noe om at du egentlig ønsker å gå fra ham, men prøve å få ham med på et foreldreveiledningskurs som dere begge kan delta på. Tror du lettere kan få ham med på et kurs om det er noe dere gjør sammen, at det ikke er kun pga. kritikk av hans manglende evner som far. Hvis du får ham med på et slikt kurs er det større sjanse for at han vil være en litt bedre far den dagen du går fra ham.

Parallelt med dette tenker jeg at parterapi kan være lurt. For at dere skal kunne kommunisere bedre med hverandre. Selv om du ikke er der at du ønsker å leve med ham så må dere uansett kommunisere i mange år fremover pga. barna, og da kan det dere lærer i parterapi hjelpe dere selv om dere skulle gå fra hverandre.

Men det at han er "ekstremt sjalu" ville alene vært grunn nok til å gjøre det slutt med ham. Det kan man ikke akseptere å leve med.

Og om du ikke får ham med deg i foreldreveiledningskurs og parterapi - gå fra ham, og ha lav terskel for å kontakte familievernkontoret og ev. barnevernet om du ser at barna ikke har det godt på samvær hos ham. Går du fra ham, allier deg med familie og gode venner på forhånd, for ekstremt sjalu menn kan bli farlige når man går fra dem - ergo må håpe han ikke er en av dem, men likevel tenke sikkerhet slik at du ikke kommer i en farlig situasjon.

Anonymkode: e67ba...590

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg. Jeg har virkelig forsøkt å jobbe med meg selv, men har kommet til et punkt der sex er ekkelt, alt ved han irriterer meg, og jeg blir tom for energi og sur av å være rundt han. Kjærligheten min har rett og slett dødd, først og fremst fordi han er egoistisk, respekterer ikke mine meninger og er sur og oppfarende.

Mannen min er heller ingen god far. Eller, han kan være det, flink til å aktivisere barna og bidrar med en del. Men han er sur og oppfarende. Kan plutselig klikke for småting og tar fra ungene goder uten noen form for advarsel i forkant. Minstemann har et anstrengt forhold til faren, og han kommer til meg i alle situasjoner der han trenger hjelp og veiledning. Spesielt pga dette holder jeg ut. For jeg tror det vil rakne for minsten om vi skulle gått fra hverandre og han må være 50% hos faren uten meg.. 

Så jeg har ingen råd. Skal jeg gi 10- 15 år til av livet mitt til noe som er dødt (for å skåne barna), eller skal jeg ofre barna for egen lykke? 

Anonymkode: 68e9e...47f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig med deg i at det største problemet er at han er en så dårlig far. Og det vil han jo fortsette å være selv om du går fra ham. Av den grunn ville jeg ikke sagt noe om at du egentlig ønsker å gå fra ham, men prøve å få ham med på et foreldreveiledningskurs som dere begge kan delta på. Tror du lettere kan få ham med på et kurs om det er noe dere gjør sammen, at det ikke er kun pga. kritikk av hans manglende evner som far. Hvis du får ham med på et slikt kurs er det større sjanse for at han vil være en litt bedre far den dagen du går fra ham.

Parallelt med dette tenker jeg at parterapi kan være lurt. For at dere skal kunne kommunisere bedre med hverandre. Selv om du ikke er der at du ønsker å leve med ham så må dere uansett kommunisere i mange år fremover pga. barna, og da kan det dere lærer i parterapi hjelpe dere selv om dere skulle gå fra hverandre.

Men det at han er "ekstremt sjalu" ville alene vært grunn nok til å gjøre det slutt med ham. Det kan man ikke akseptere å leve med.

Og om du ikke får ham med deg i foreldreveiledningskurs og parterapi - gå fra ham, og ha lav terskel for å kontakte familievernkontoret og ev. barnevernet om du ser at barna ikke har det godt på samvær hos ham. Går du fra ham, allier deg med familie og gode venner på forhånd, for ekstremt sjalu menn kan bli farlige når man går fra dem - ergo må håpe han ikke er en av dem, men likevel tenke sikkerhet slik at du ikke kommer i en farlig situasjon.

Anonymkode: e67ba...590

Takk for svaret ditt, du setter ord på mange av de tankene jeg har selv. Jeg har også tenkt foreldreveiledningskurs og parterapi, det er bare det at jeg som sagt har begrenset tro på at det vil hjelpe. Han er jo på en måte innstilt på å jobbe med seg selv både som partner og far, men virker som sagt å mangle noen koder/antenner eller hva jeg skal si, i ditt samspill med andre. Når jeg ser hans foreldre og søsken og deres samspill med hverandre, så ser jeg godt hvordan han har kunnet utvikle et dysfunksjonelt følelsesliv.

Jeg har definitivt også tenkt tanken på å ta kontakt med barnevernet, si noe om at hvis jeg skulle være utsatt for en ulykke eller noe, så vil han trenge tett oppfølging med ungene. Kan man ta kontakt vedrørende noe sånt tro..?

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å forlate han, men jeg vet iallfall at hverken ungene eller jeg noen gang vil få det positive familielivet vi kunne trengt, ved å fortsette med han.

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det på samme måte som deg. Jeg har virkelig forsøkt å jobbe med meg selv, men har kommet til et punkt der sex er ekkelt, alt ved han irriterer meg, og jeg blir tom for energi og sur av å være rundt han. Kjærligheten min har rett og slett dødd, først og fremst fordi han er egoistisk, respekterer ikke mine meninger og er sur og oppfarende.

Mannen min er heller ingen god far. Eller, han kan være det, flink til å aktivisere barna og bidrar med en del. Men han er sur og oppfarende. Kan plutselig klikke for småting og tar fra ungene goder uten noen form for advarsel i forkant. Minstemann har et anstrengt forhold til faren, og han kommer til meg i alle situasjoner der han trenger hjelp og veiledning. Spesielt pga dette holder jeg ut. For jeg tror det vil rakne for minsten om vi skulle gått fra hverandre og han må være 50% hos faren uten meg.. 

Så jeg har ingen råd. Skal jeg gi 10- 15 år til av livet mitt til noe som er dødt (for å skåne barna), eller skal jeg ofre barna for egen lykke? 

Anonymkode: 68e9e...47f

Jeg tenker også på hvordan ungene evt vil få det hos faren uten meg, men jeg tror ikke han vil kjempe for 50/50. Jeg tror han innser at ungene definitivt har det best med meg, og jeg tror vi evt vil samarbeide bra. 

Jeg er likevel ikke klar til å forlate det trygge kjente og løse opp familien. Jeg er kanskje feig, men det spiller nok også inn at jeg ikke har noen annen familie å spille på, så han og hans familie er liksom det jeg har. 

HI

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Etter å ha prøvd å jobbe med meg selv og innstillingen min i mange år, må jeg bare innrømme det: jeg har nok valgt feil mann.

Det er vanvittig trist, og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre med det. Det er mange små ting, men de store som gjør det så fortvilende er at han ikke er en god far, han har en passiv og sur tilstedeværelse i familien selv om han fysisk er til stede, og han tenner meg ikke litt en gang. Har jobbet mye med meg selv rundt det siste, men må bare innse at tanken på å ha sex med han byr meg imot. Det er veldig trist, for jeg liker egentlig sex veldig godt, synes det tilfører parforholdet en viktig dimensjon, og har hatt veldig bra sex med alle andre jeg har vært sammen med.

Jeg merket egentlig helt i begynnelsen av forholdet at dette ikke stemte helt, han var veldig passiv, sur og psykisk fraværende i sosiale sammenhenger. Men så ble jeg gravid, og valgte å satse... Og på noen måter er han bra for meg, han er vanvittig trygg og stabil - en klippe. Han er rolig og vil det beste, men han er lat og passiv. Jeg er definitivt kaptein i AS heimen og må sette han i arbeid, lite eget initiativ. Men, men, mange menn som er verre på akkurat det området. Det verste er egentlig at han er rett og slett en ganske dårlig far. Han er glad i ungene og vil egentlig det beste, men mangler noen sosiale antenner tror jeg. Han går aldri i dialog med ungene, snakker ikke MED dem bare TIL dem, forbereder dem aldri men bare kommer med plutselige beskjeder og bare drar dem med seg, kjefter mye og går ned på deres nivå, klemmer og koser sjelden på eget initiativ, finner alltid frem mobilen istedenfor å delta med dem etc etc. Jeg har snakket MYE med han om dette og prøvd å veilede han. Han virker innstilt på å prøve (halvhjerta iallfall), men det er akkurat som om han ikke skjønner samspillet og det jeg prøver å forklare han. Derfor har jeg dessverre lite håp om forandring...

Det å ikke ha lyst på sex med han kunne jeg levd med, men det er klart, det gir jo livet en ekstra dimensjon og får deg til å føle deg litt mer levende. Men det verste er at hans latskap, manglende initiativ, dårlige humør og dårlige samspill med ungene er i ferd med å gjøre meg syk (utslitt) og deprimert. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Ja, tenker selvfølgelig vi bør komme oss til familieterapi, men har som sagt begrenset tro på hans evne til forandring.

Jeg har ikke lyst til å forlate ham heller, han er som sagt min klippe og jeg er veldig glad i han (som en bror). Men samlivet et i ferd med å gjøre meg utslitt, syk og deppa. What to do..?

Anonymkode: 058c7...be4

Høres ut som meg og eksen min! Var grusomt å bo med ham, men vanskelig å gå fra han fordi han tross alt var en god venn og en klippe i livet mitt. Tanken på å ha sex med ham fikk meg til å gråte, og til slutt dreide hele livet mitt om hva jeg kunne si for å slippe sex uten at han ble sur, sint og furtete. Det var helt grusomt!!!

Han var ofte sint på meg og barna, bidro ikke med en dritt, satt alltid med mobilen sin, lekte aldri med ungene, gjorde ikke husarbeid. Har prøvd i årevis å forandre ham! 

Nå er det et år siden det ble slutt. Jeg er min egen klippe nå, og det fungerer utmerket. Vi er utrolig nok veldig gode venner,  samarbeider godt med barna.

Det er helt fantastisk å kunne våkne på en lørdagsmorgen og ikke tenke på hvordan jeg kan få meg ut av senga uten å vekke ham for da begynner sexmaset. Det å kunne legge seg akkurat når jeg vil uten at han forventer at jeg legger meg samtidig med ham og har sex med ham. Jeg slipper å være redd for å være alene med ham fordi da begynte han å ta på meg, noe som fikk meg til å nesten spy! Jeg ØNSKET meg selv syk fordi da hadde jeg en grunn til å ikke ha sex med ham... Til slutt fikk jeg en slags konstant smerte i magen som ingen leger fann ut av, etter utallige undersøkelser. Da det ble slutt forsvant denne smerten helt, så det var nok  psykisk. Det var jeg som ønsket så sterkt å bli syk at jeg faktisk nesten ble det.

Anonymkode: b9607...7eb

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sikkert en løsning for noen, men mannen er ekstremt sjalu og dessuten ville ikke det å tilsette noen flere i familien løse problemet med hans dårlige humør, passivitet og dårlige samspill med ungene (det siste er det største problemet).

HI

Anonymkode: 058c7...be4

Foreldrekurs? 

Anonymkode: a9048...8cc

[Anonym bruker]

Jeg har og valgt feil mann. Det er så usigelig trist. Min mann er dårlig på kommunikasjon og å lese kroppsspråk og situasjon. Dette fører til dårlig samspill med ungene og dårlig samspill oss i mellom. Det er selvfølgelig MYE mer enn bare akkurat dette, men dette er den allers største utfordringen. Jeg har satt meg selv til siden over flere år fordi jeg har ment at samvær hadde blitt for vanskelig for barna. Men nå ser jeg at samspillet og min overkompentsering ikke hjelper barna i det hele tatt.  Vi har gått på foreldrekurs, men det var ikke til hjelp for han desverre.

Jeg blir syk, dårlig i magen, av hele situasjonen. Derfor har jeg bestemt meg for at det blir samlivsbrudd likevel. Forhåpentligvis skjønner han at en 50/50 ordning ikke passer våre barn, men jeg er jammen ikke sikker. Ungene er så store nå at de blir vanskelig å tvinge. Men det jeg er mest redd for da er at han ikke klarer å forholde seg til det som en voksen.

Dette blir tøft for ungene da jeg ikke blir å ha råd til noe innenfor nåværende skolekrets. Men vi kan faktisk ikke fortsette slik det er nå.

Dette er ikke lett hverken praktisk eller psykisk.

Anonymkode: 0600f...495

[Anonym bruker]

Så trist å lese om menn med dårlig relasjonskompetanse. Dessverre er de jevnt over svakere til alt dette enn kvinner er. Alle vet det, men man må bare ikke si det høyt...

Anonymkode: a9048...8cc

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Høres ut som meg og eksen min! Var grusomt å bo med ham, men vanskelig å gå fra han fordi han tross alt var en god venn og en klippe i livet mitt. Tanken på å ha sex med ham fikk meg til å gråte, og til slutt dreide hele livet mitt om hva jeg kunne si for å slippe sex uten at han ble sur, sint og furtete. Det var helt grusomt!!!

Han var ofte sint på meg og barna, bidro ikke med en dritt, satt alltid med mobilen sin, lekte aldri med ungene, gjorde ikke husarbeid. Har prøvd i årevis å forandre ham! 

Nå er det et år siden det ble slutt. Jeg er min egen klippe nå, og det fungerer utmerket. Vi er utrolig nok veldig gode venner,  samarbeider godt med barna.

Det er helt fantastisk å kunne våkne på en lørdagsmorgen og ikke tenke på hvordan jeg kan få meg ut av senga uten å vekke ham for da begynner sexmaset. Det å kunne legge seg akkurat når jeg vil uten at han forventer at jeg legger meg samtidig med ham og har sex med ham. Jeg slipper å være redd for å være alene med ham fordi da begynte han å ta på meg, noe som fikk meg til å nesten spy! Jeg ØNSKET meg selv syk fordi da hadde jeg en grunn til å ikke ha sex med ham... Til slutt fikk jeg en slags konstant smerte i magen som ingen leger fann ut av, etter utallige undersøkelser. Da det ble slutt forsvant denne smerten helt, så det var nok  psykisk. Det var jeg som ønsket så sterkt å bli syk at jeg faktisk nesten ble det.

Anonymkode: b9607...7eb

Ja, her har det også gått så langt at jeg har fått helseplager pga samlivet, det er en av de tingene som bekymrer meg. Jeg har tidvis vært sykmeldt pga stress, høyt blodtrykk og hjerterytmeforstyrrelser. I tillegg er immunforsvaret mitt dårlig og jeg er småsyk hele tiden. Tror faktisk jeg hadde vært mindre stressa uten han til stede, selv om han faktisk hjelper en del til - må mase og delegere.

Jeg har barn fra før og har vært alene med dem i mange år, sammen med full jobb og har også tatt diverse videreutdanning i denne perioden. Da har jeg ikke vært en brøkdel av så stressa som jeg er nå...

Var det et bra valg å gå synes du, har du det bedre nå? Også på andre måter enn at du slipper sexmas?

HI

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

Vær så snill og tenk over at du ikke har mer enn et liv. Har det vært sånn lenge, eller bare en periode, det er forskjellen. Barna vil også ha det bedre med en mor som har det bra. Selv om du snakker ordentlig til dem og følger dem opp på en god måte, vil de merke forskjellen. Du kan heller ikke sitte hjemme og passe på dem hele tiden kår dere bor sammen, så om de er sammen med ham annenhver helg, går det nok bra siden du ikke beskriver omsorgssvikt. Jeg oppfordrer ikke til å gå vanligvis, men dette var trist å lese. Det går ofte opp og ned i forhold, men ikke sånn som dette.

Anonymkode: 6f8a9...963

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vær så snill og tenk over at du ikke har mer enn et liv. Har det vært sånn lenge, eller bare en periode, det er forskjellen. Barna vil også ha det bedre med en mor som har det bra. Selv om du snakker ordentlig til dem og følger dem opp på en god måte, vil de merke forskjellen. Du kan heller ikke sitte hjemme og passe på dem hele tiden kår dere bor sammen, så om de er sammen med ham annenhver helg, går det nok bra siden du ikke beskriver omsorgssvikt. Jeg oppfordrer ikke til å gå vanligvis, men dette var trist å lese. Det går ofte opp og ned i forhold, men ikke sånn som dette.

Anonymkode: 6f8a9...963

Takk for svar. Jo, det har egentlig alltid vært sånn. Det har blitt litt bedre når det gjelder å være med å styre med hus og hjem, men det er ikke tvil om at jeg fortsatt er den som må drive det hele.

Det går litt opp og ned i perioder ja, men når jeg tenker meg om så har ikke det egentlig noe med at ting går bedre mellom oss. Det kan være i perioder jeg går positiv input fra andre steder, og drar med meg den positive energien inn i relasjonen med han. Eller at jeg feks har vært og trent og kommer hjem full av positive endorfiner. 

Uff ja, det er sant det at man har bare ett liv, og hev liker ikke så godt den personen jeg er nå. Før var jeg positiv, eventyrlysten og full av liv, nå er jeg trygt plassert i en A4 boks og redd for forandringer. Har vært alene før, og må si jeg liker det dårlig også. Er vel det jeg er, står mellom to veldig lite fristende valg.

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

Du må jo bare gå! Vokste opp i nøyaktig denne type familie. Moren min ble til slutt psykisk syk av å være gift med faren min. Der var aldri god stemning, alt var skuespill for oss barna. Unger er ekstremt vare for å sense stemninger og vite når noe er galt. Jeg følte alltid at det var noe som ikke stemte og at mamma var ulykkelig. Husker jeg var på besøk hos venninner og så at foreldrene der var hyggelige og kjærlige mot hverandre. De kunne le sammen og stryke hverandre over armen mens de lagde middag feks. Husker jeg tenkte at det var ekkelt, på grensen til seksuelt. Noe sånt så jeg aldri hjemme. For meg var livet noe man bare holdt ut. At jeg var grunnen til at hun holdt ut var grusomt.  

Anonymkode: 3163d...5c3

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må jo bare gå! Vokste opp i nøyaktig denne type familie. Moren min ble til slutt psykisk syk av å være gift med faren min. Der var aldri god stemning, alt var skuespill for oss barna. Unger er ekstremt vare for å sense stemninger og vite når noe er galt. Jeg følte alltid at det var noe som ikke stemte og at mamma var ulykkelig. Husker jeg var på besøk hos venninner og så at foreldrene der var hyggelige og kjærlige mot hverandre. De kunne le sammen og stryke hverandre over armen mens de lagde middag feks. Husker jeg tenkte at det var ekkelt, på grensen til seksuelt. Noe sånt så jeg aldri hjemme. For meg var livet noe man bare holdt ut. At jeg var grunnen til at hun holdt ut var grusomt.  

Anonymkode: 3163d...5c3

Det siste der er viktig! 

Anonymkode: a9048...8cc

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det siste der er viktig! 

Anonymkode: a9048...8cc

Det er sant, er helt enig i at det er ikke er bra for noen hvis man holder ut KUN pga ungene. Men nå er det jo litt pga meg selv også, frykt for å bli alene og ensom. Har ikke likt spesielt godt å være alene før heller.

Det er heller ikke sånn at atmosfæren hjemme alltid er veldig negativ, vi har til tider mye humor og en grei tone. Men han gir ikke mye av seg selv til noen, han er ofte en som bare er til stede uten å samhandle med noen. Det som er av god stemning vil jeg påstå det er jeg som skaper, i samspill med ungene. Men han kan "henge seg på" noen ganger. Andre ganger går han rundt som en sur sitron, og det er ikke sjelden det skjer...

HI

Anonymkode: 058c7...be4

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Høres ut som meg og eksen min! Var grusomt å bo med ham, men vanskelig å gå fra han fordi han tross alt var en god venn og en klippe i livet mitt. Tanken på å ha sex med ham fikk meg til å gråte, og til slutt dreide hele livet mitt om hva jeg kunne si for å slippe sex uten at han ble sur, sint og furtete. Det var helt grusomt!!!

Han var ofte sint på meg og barna, bidro ikke med en dritt, satt alltid med mobilen sin, lekte aldri med ungene, gjorde ikke husarbeid. Har prøvd i årevis å forandre ham! 

Nå er det et år siden det ble slutt. Jeg er min egen klippe nå, og det fungerer utmerket. Vi er utrolig nok veldig gode venner,  samarbeider godt med barna.

Det er helt fantastisk å kunne våkne på en lørdagsmorgen og ikke tenke på hvordan jeg kan få meg ut av senga uten å vekke ham for da begynner sexmaset. Det å kunne legge seg akkurat når jeg vil uten at han forventer at jeg legger meg samtidig med ham og har sex med ham. Jeg slipper å være redd for å være alene med ham fordi da begynte han å ta på meg, noe som fikk meg til å nesten spy! Jeg ØNSKET meg selv syk fordi da hadde jeg en grunn til å ikke ha sex med ham... Til slutt fikk jeg en slags konstant smerte i magen som ingen leger fann ut av, etter utallige undersøkelser. Da det ble slutt forsvant denne smerten helt, så det var nok  psykisk. Det var jeg som ønsket så sterkt å bli syk at jeg faktisk nesten ble det.

Anonymkode: b9607...7eb

Gud, det her var som å lese om meg selv. Helt skremmende. Jeg pleide å gråte på badet etter sex, fordi jeg syntes det var så forferdelig, men ikke å ha sex i det hele tatt gikk jo heller ikke, for da ble han umulig å leve med; sur, frustrert og sinna (både på meg og ungene). Det er så GODT å være skilt og slippe det! Jeg er også min egen klippe nå, som du skrev så fint. Min seng er min seng, og etter nesten halvannet år nyter jeg fremdeles å legge meg alene hver kveld, hemningsløst! 

Vi samarbeider også veldig bra, utrolig nok. Er gode venner og ungene har det bra, selv om de selvfølgelig har sørget over skilsmissen. Jeg har ikke fnugg av dårlig samvittighet over å ha blitt skilt, jeg prøvde i over tretten år, men til slutt var det ikke mer å gjøre. HI, en skilsmisse kan være fryktelig tung, men på sikt kan det være det beste for alle, ungene inkludert. Det gjør også noe med dem å leve sammen med en sånn mann som du beskriver på daglig basis. Hvis alt gjøres på en ryddig og god måte, kan du også ha et godt forhold til ekssvigerfamilien etterpå - det har jeg. 

Anonymkode: 3c2ea...462