Bagatellisering

[Anonym bruker]

En i nær familie har fått en alvorlig diagnose. Jeg har satt meg inn i det så godt jeg kan, og leser dessverre at det kan bli vanskelig å bli frisk. I tillegg dukker det opp diverse tilleggsdiagnoser etter hvert som behandlingen skrider frem. 

Jeg prøver av og til å snakke litt med de andre i familien, ytre mine bekymringer. Jeg kan jo ikke gjøre det med den det gjelder, så da har jeg tenkt at det er fint vi er flere i samme båt. Men det er akkurat som om de ikke er så interesserte i det, eller at de synes jeg er hysterisk eller noe. Det eneste de sier er "vi får krysse fingerne, vi får satse på at det ordner seg" eller "jeg tror ikke det har så mye å si at de har oppdaget den og den diagnosen i tillegg". Dette til tross for at jeg har lest at det er sammenheng mellom dem, og den ene gjør den andre verre. 

Jeg forstår det ikke. Bryr de seg ikke, eller ønsker de ikke å se virkeligheten i øynene? 

Anonymkode: b14bf...179

[Anonym bruker]

Spiller det noen rolle? Er det til hjelp for den syke at dere snakker om og bekymrer dere for diagnosene? 

Regner med vedkommende får medisinsk oppfølging og ellers vil at dere rundt skal behandle han/henne som vanlig og ikke bruke masse negativ energi på dette? 

Jeg er selv kronisk syk, flere diagnoser. Familie og venner vet hva som feiler meg, og jeg setter pris på litt støtte, hjelp og forståelse når jeg trenger det, men jeg ønsker ikke at de skal bekymre seg, snakke om meg osv. Jeg er fremdeles bare meg, jeg ønsker å bli sett på og behandlet som meg og ikke at fokuset til andre skal være sykdommene mine. 

Anonymkode: 2d6bb...8cd

[Anonym bruker]

Vel, det er jo ikke fullt så enkelt. Klart jeg blir bekymret, jeg bryr meg jo. Det betyr ikke at jeg trenger å behandle vedkommende noe annerledes enn før, men det er godt å kunne lufte bekymringer med andre som kjenner vedkommende like godt. 

Det som forundrer meg er bare at andre ikke ser ut til å tenke sånn. De fortsetter akkurat som før, og bare regner med at alt vil gå bra. 

Hi 

Anonymkode: b14bf...179

[Anonym bruker]

Folk forholder seg til sykdom på veldig forskjellige måter. Noen er som deg og setter seg inn i ting og gjør research. Andre kan forholde seg til ting på andre måter. 

Jeg bryr meg og ville snakket med personen dersom han/hun hadde behov for å prate. Spurt hvordan det går osv. Men slik jeg ser det så hjelper det ingen å grave seg ned i problemer og snakke med resten av familien hvor trist og vanskelig ting er. Uansett så går jo livet videre. 

Anonymkode: f7db4...fd5