Dere somopplevde brudd med barnefar da barna var i skolealder...

[Anonym bruker]

Hvordan taklet barna det?

Fikk det noen konsekvenser for dem?

Måtte de bytte skole? Flytte?

Opplevde dere det som at det ble traumatisk for dem?

Spør av egen interesse fordi jeg av og til lurer på om det beste ville være å bryte opp.. 

Anonymkode: da886...804

[Anonym bruker]

Her gikk det ikke ordnet for seg, så kanskje ikke rette til å si noe om det. 

Far hadde ikke så mye med barna å gjøre. Det var jeg som leverte og hentet, fikk barn til treninger og laget middag. Han lå på sofaen og kjeftet. 

Årsaken til bruddet var at vi hadde hver vår konto, men skulle sette av et visst beløp til en felleskontoen hver mnd til faste utgifter og mat. Resten kunne vi bruke som vi ville. Han satt ikke over penger en mnd og etter mye masing og klaging, så dro han på jobb en kveld og kom ikke tilbake. Hørte ikke fra han på et halvt år etter det. 

Barna spurte ikke etter faren før det hadde gått et par mnd. Da satt jeg meg bed med de og fortalte at pappa ikke kom tilbake og at jeg ikke visste når de fikk se han. De var fornøyd med forklaringen heldigvis, jeg hadde ikke så mange svar egentlig. 

Det fikk jo en del konsekvenser i og med at han ikke ga noe penger til noen denne perioden. Jeg måtte betale alt som tidligere gikk fra to lønninger på en lønning og jeg hadde så lite oenger at jeg gråt om kveldene. Laget avtale med min mor om at barna skulle få penger av henne hver gang de var invitert i bursdag så de i alle fall fikk vært sosiale. Men de måtte slutte på alle aktiviteter, vi måtte si opp TV, Internett og telefoner. De hadde alt for mye de måtte forstå. Etterhvert dukket far opp og da han begynte å betale bidrag, så kunne vi leve delvis normalt igjen. 

De har ikke byttet skole og vi har kunnet bli boende i huset. Heldigvis. Hadde vi måttet flytte og bytte skole, så hadde det gjort alt verre.

Det har ikke vært traumatisk for de. Er to sterke og glade barn som hadde mest med meg å gjøre uansett, så de mistet ikke klippen sin. Men det var vanskelig for både de og meg i en periode. Heldigvis har vi et så godt forhold at de visste de kunne komme og snakke med meg om alt de ønsket. Vi snakket masse. Vi gråt sammen og hadde det vanskelig sammen

Anonymkode: 6512a...f0d

[Anonym bruker]

Kudos til deg over som klarte deg gjennom dette. Men vet du, kanskje barna og du har blitt enda mer sammensveiset gjennom denne litt tunge perioden.

Anonymkode: c3e79...5ea

[Anonym bruker]

Jeg opplevde at mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 6år og min søster var 15år. Jeg måtte bytte barneskole to ganger pga flytting.

Selv om jeg bare var 5 så husker jeg at det var grusomt. Og hver gang jeg dro fra pappa (helg) så gråt jeg, men kunne ikke gråte for mye fordi da ble mamma sur/lei seg. Jeg savnet pappa hardt i mange år. Og den følelsen av å bli forlatt henger i enda, og har nok preget valgene mine oppigjennom ja. (Redd for å bli avvist).

Så om man skal gå så skylder man barna å tenke seg meget godt om. 

Er partneren slem så er det jo en ting, men er det fordi man kjeder seg eller følelsene ikke er der lenger da bør man feks prøve parterapi. Når barna ser deg i øynene om 15år og spør så bør en kunne svare at mamma og pappa prøvde absolutt alt vi kunne før vi brøt.

Anonymkode: 209ef...ade

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg opplevde at mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 6år og min søster var 15år. Jeg måtte bytte barneskole to ganger pga flytting.

Selv om jeg bare var 5 så husker jeg at det var grusomt. Og hver gang jeg dro fra pappa (helg) så gråt jeg, men kunne ikke gråte for mye fordi da ble mamma sur/lei seg. Jeg savnet pappa hardt i mange år. Og den følelsen av å bli forlatt henger i enda, og har nok preget valgene mine oppigjennom ja. (Redd for å bli avvist).

Så om man skal gå så skylder man barna å tenke seg meget godt om. 

Er partneren slem så er det jo en ting, men er det fordi man kjeder seg eller følelsene ikke er der lenger da bør man feks prøve parterapi. Når barna ser deg i øynene om 15år og spør så bør en kunne svare at mamma og pappa prøvde absolutt alt vi kunne før vi brøt.

Anonymkode: 209ef...ade

Helt enig med deg, helt utrolig at så mange bare må gå fra hverandre med unger i midten. En av mine "venner" på face er blitt skilt, og har nå fire barn med to damer fra 14 år og nedover til barnehagealder. Skal like og se den dama som tar på seg en slik bagasje.

Anonymkode: c3e79...5ea

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan taklet barna det?

Fikk det noen konsekvenser for dem?

Måtte de bytte skole? Flytte?

Opplevde dere det som at det ble traumatisk for dem?

Spør av egen interesse fordi jeg av og til lurer på om det beste ville være å bryte opp.. 

Anonymkode: da886...804

Må dine flytte eller bytte skole, hvis dette skulle skje da? For hvis de må det, er jo mine erfaringer irrelevante. Jeg bor i samme hus og barna bor hos meg og går på samme skole, så på den måten har de ikke noen traumer. Stabilitet hele veien.

Men konfliktnivået var ganske høyt i den perioden da vi ble skilt, og det tror jeg kan ha vært dårlig for dem. Min eksmann var kronisk rasende i et halvår, føltes det som. 

Anonymkode: 25e09...bcd

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg opplevde at mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 6år og min søster var 15år. Jeg måtte bytte barneskole to ganger pga flytting.

Selv om jeg bare var 5 så husker jeg at det var grusomt. Og hver gang jeg dro fra pappa (helg) så gråt jeg, men kunne ikke gråte for mye fordi da ble mamma sur/lei seg.

Jeg savnet pappa hardt i mange år. Og den følelsen av å bli forlatt henger i enda, og har nok preget valgene mine oppigjennom ja. (Redd for å bli avvist).

Anonymkode: 209ef...ade

Men altså - unnskyld at jeg sier det, men dine traumer skyldes jo ikke primært at din mor og far er skilt; de skyldes jo at din mor og far ikke ivaretok deg på best mulig måte da det skjedde. Å "nekte" et barn å savne den andre forelderen er jo helt krise med tanke på emosjonell ivaretakelse. Hun burde ha anerkjent dine følelser, hjulpet deg å snakke om dem og hjulpet deg å håndtere dem. 

Syns også å flytte to ganger i løpet av skoleårene er mye. Foreldre bør ha GOD grunn til å gjøre noe sånt. Og da tenker jeg bedre grunn enn bare "leiligheten var litt dyr/liten/uheldig plassert". Hvis den personen barnet bor hos blir arbeidsledig og må flytte for å få jobb, så skal jeg akseptere at det er en god grunn! 

Anonymkode: 25e09...bcd

[Anonym bruker]

Mine foreldre ble skilt da jeg var 8. Det gikk helt fint, litt trist i starten men det gikk ganske fort over. Vi måtte ikke bytte skole og foreldrene bodde i rimelig nærhet og samarbeidet godt. Fikk etter hvert noen bonussøsken som var og fremdeles er veldig stas. Det har jo også betydd en del at vi alltid har vært velkommen til å bo i begge hjem (vi ble liksom ikke byttet ut med den nye familien). 

Det som var litt stress var jo å pakke ned og «flytte» en gang i uken ish. Det er jo ikke helt optimalt, det er klart. Det er litt slitsomt i lengden. 

Selv om det har gått veldig fint er jeg opptatt av å unngå å sette mine barn i samme situasjon, men det er jo også helt umulig å spå fremtiden. Men for meg vil det være mer aktuelt å jobbe med meg selv og forholdet vårt enn å splitte familien. 

Anonymkode: 479e0...df9

[Twintipp]

Ja, vi.

Barnet sier selv at det er mye bedre slik det er nå. Far og jeg bor rett i nærheten av hverandre, er veldig gode venner og samarbeider godt. Samme skole, samme venner og samme nærmiljø. 

Så og si hver kveld prater vi på tlf, både om ting når det gjelder barnet, men også alt annet. Jobbrelaterte saker, nyhetssaker, personlige ting osv. Han er fortsatt en av mine aller nærmeste, selv om vi ikke fungerer som par. Vi ses alle sammen flere ganger i uken... 

Uten den minste tvil best for alle parter, og det er ingen myte at barna har det godt når foreldrene har det godt. Ingen tar lett på en skilsmisse, men det kan også fungere veldig bra! Nå reiser sønnen opp med pappaen på fjellet i påsken, skal da være med min familie, så kommer vi etter.. 

Tror barna tar det veldig fint dersom foreldrene klarer å opptre som siviliserte voksne.

[Anonym bruker]

Her forsvant far også. Flyttet til et annet land. Barna har sett ham et par ganger i året, men hatt en del kontakt på skype.

Tror kanskje de hadde hatt det bedre av å ha mindre kontakt med far. Evt mer. Det lille som er blir som en teaser og blir veldig opprivende hver gang. De har det fint med faren, men det ender alltid i sorg og utagering til tusen hver gang de har vært sammen med ham. Og stadige spørsmål om hvorfor pappa ikke kan bo i Norge og hvorfor pappa ikke vil være sammen med dem.. 

Har forsøkt å overtale far til å flytte nærmere og ha barna mer, men det er ikke av interesse for han, for da må han ofre sin behagelige livsstil..

Ber til høyere makter om at barna mine kommer seg helskinnet gjennom dette uten varige mén..

Jeg hadde ikke sett på skilsmisse som noen god løsning. Prøv alt annet før det!

Anonymkode: 5055f...432

[Anonym bruker]

10 timer siden, Twintipp skrev:

Ja, vi.

Barnet sier selv at det er mye bedre slik det er nå. Far og jeg bor rett i nærheten av hverandre, er veldig gode venner og samarbeider godt. Samme skole, samme venner og samme nærmiljø. 

Så og si hver kveld prater vi på tlf, både om ting når det gjelder barnet, men også alt annet. Jobbrelaterte saker, nyhetssaker, personlige ting osv. Han er fortsatt en av mine aller nærmeste, selv om vi ikke fungerer som par. Vi ses alle sammen flere ganger i uken... 

Uten den minste tvil best for alle parter, og det er ingen myte at barna har det godt når foreldrene har det godt. Ingen tar lett på en skilsmisse, men det kan også fungere veldig bra! Nå reiser sønnen opp med pappaen på fjellet i påsken, skal da være med min familie, så kommer vi etter.. 

Tror barna tar det veldig fint dersom foreldrene klarer å opptre som siviliserte voksne.

Dette høres veldig godt ut for alle parter! 

Anonymkode: f1081...4d6

[Anonym bruker]

faren flyttet på andre siden av landet, og tenåringene ble med han, ser de i ferien, mens de minste på 5,5 ( første klasse da ) og og 9 ble hos meg, ser faren sin i en langhelg i mnd og ferier

Anonymkode: 92e2b...b0e

[Hurrahei]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

faren flyttet på andre siden av landet, og tenåringene ble med han, ser de i ferien, mens de minste på 5,5 ( første klasse da ) og og 9 ble hos meg, ser faren sin i en langhelg i mnd og ferier

Anonymkode: 92e2b...b0e

Ser aldri de store barna de små? Hvordan fungerer det?

[Anonym bruker]

Kommer an på hvor bitter skilsmissen er og hvor oppegående mannen du skiller deg i fra her.

Jeg måtte dra. Men dro fra en som ble et helvete. Så støyen han lagde har nesten gjort livet vårt verre enn noen gang. Barna hadde det nok bedre før skilsmissen selv om jeg dro pga dårlig behandling av barna.

Anonymkode: 883b6...226