Jeg velger å gå

[Anonym bruker]

Ja jeg gjør det. Jeg går i fra min mann og er så stolt av meg selv at jeg nesten sprekker. 

Jeg har bestilt flybillett og flyttet langt pokker i vold unna. Jeg tar med meg barna og reiser. Han har sagt det er greit at jeg drar, og jeg skal få papirer på at jeg kan ta med vårt barn. Får jeg det ikke før avreise så reiser jeg likevel.

Etter mange år med psykisk terror, stygge nedsettende ord hver dag, og trusler om at han bare kan pakke sakene sine lett å reise, så er det jeg som reiser

Jeg trenger ikke han eller noen annen mann for å gjøre meg hel. Jeg må bli glad i meg selv og sette barna før følelsene mine for han. For jeg elsker han, vel det er det hjertet sier. Jeg tror det vil endre seg kort tid etter jeg virkelig kommer meg vekk fra dette helvete.

Jeg har med meg 2 kofferter, for reisen er lang. Jeg  har med meg 3 barn og et i magen. Kommer til familie som er fortvilet på mine vegne men som likevel støtter oppunder. Og så må jeg søke hjelp via Nav en periode, og søker allerede jobber - ja selv i min tilstand. 

Men jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv. Jeg har informert familien på begge sider om mitt valg. Hans familie skriker og bærer tur seg så mye dritt om meg. Jeg er løgner, hore, fitte, blir gravid bare han ser på meg etc. Faktum er at jeg ble gravid på p piller. Men det spiller ingen rolle for når jeg innså at jeg var gravid så var jeg over tolv uker på vei. Hørte samtalen mellom min mann og hans søster i går. Hun ba han ta meg med på en klinikk og tvinge meg til senabort. Jeg var kun en ussel hore som ikke hadde vett i hue. Norsk ludder.

Så nå tenker jeg jo slik at dit jeg flytter, hvor min familie bor, der bor jo også hans familie.

De har et godt forhold til det barnet vi allerede har sammen (2 fra tidligere ekteskap hvor pappa fikk depresjon, så etter 4 år måtte jeg ta barna og gå. Jobber med kontakten her, og det bedrer seg nå etter ti år..)

Hva gjør jeg med kontakten mellom dette barnet og hans familie? For min mann har aldri hatt sitt eget barn med hjem for å treffe familien. Ikke på barnets 3 leve år. Det er det jeg som har gjort. Men når de hater meg og sier slike ting om meg så har jeg vansker for å tro at et møte med dem vil være hyggelig nå. Jeg er jo huggestabben der til enhver treff om valgene min mann har gjort i sitt liv. Så hva gjør jeg?
Synes jo synd på barnet og farmora oppi dette, for hun er bare snill. Men hun blir sikkert nektet å treffe oss nå som saken ligger ann slik. 

Ideer? Eller er det bare å si at de kan besøke barnet og det kommende barnet hjemme hos meg med min familie når de måtte ønske? For det er mer nøytralgrunn vil jeg tro.

 

Kaos..

Anonymkode: b6672...438

[Anonym bruker]

Skjønner at du tenker på dette, men jeg tror det er lurt at du først drar og finner ro i den nye situasjonen.

Anonymkode: 18fb5...d97

[Anonym bruker]

Jeg må først av alt si: du er et forbilde! Så bra at du klarer å bryte ut av dette forholdet, og gjøre det med hevet hode til tross for at svigerfamilien din takler det slik! 

Vanskelig å vite hva som er riktigst, men klarer du å få formidlet at de er velkomne til å treffe barnet når enn det måtte være, så er jo det det beste vil jeg tro. Gi dem tid, farmor/de andre er gjerne ikke klare i starten, men gjerne når ting har roet seg? Send farmor en bursdagshilsen når hun har bursdag, julekort når det er jul, la henbe forstå at tilbudet om kontakt gjelder selv om det tar litt tid før de tar i mot. 

Anonymkode: 48d11...7d8

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg må først av alt si: du er et forbilde! Så bra at du klarer å bryte ut av dette forholdet, og gjøre det med hevet hode til tross for at svigerfamilien din takler det slik! 

Vanskelig å vite hva som er riktigst, men klarer du å få formidlet at de er velkomne til å treffe barnet når enn det måtte være, så er jo det det beste vil jeg tro. Gi dem tid, farmor/de andre er gjerne ikke klare i starten, men gjerne når ting har roet seg? Send farmor en bursdagshilsen når hun har bursdag, julekort når det er jul, la henbe forstå at tilbudet om kontakt gjelder selv om det tar litt tid før de tar i mot. 

Anonymkode: 48d11...7d8

Takk. Jeg gjør virkelig det eneste rette her, og det er å gå. Jeg skulle bare gjort det for lenge siden.. Men bedre sent enn aldri.

Og ja selv om mitt forhold til familien har vært turbulent så har jeg hele tiden sendt blomster, kort, og meldinger til bursdager og andre høytider. Skal fortsette med det selv om det ikke går begge veier. Må bare ha hodet hevet.

 

Hi

Anonymkode: b6672...438