Angrer på doktorgrad.....

[Anonym bruker]

Altså- jeg har fått en stipendiatstilling som jeg har ønsket meg i flere år. Etter hard konkurranse/ intervjurunder etc. er stillingen min.

Oppstart er nå i mai, men greia er at jeg ikke gleder meg i det hele tatt. Jeg har jobbet som underbetalt universitetslektor i noen år og virkelig blitt helt overarbeidet og føler meg nesten helt utbrent og sliten av hele arbeidsplassen/ akademia/ all faglig kritikk og albuer etc. Jeg fikk barn nummer to i høst, og jeg trodde at jeg skulle være skikkelig klar til å gå i gang etter permisjonen, men det motsatte har skjedd: Når alt kommer litt på avstand, ser jeg hvordan jeg totalt har slitt meg ut. 

 

Noen tanker/ råd/ innspill?

Anonymkode: d9288...898

[Nyttårs barn]

Hm, hva er alternativet da? Om dette er ditt fag så vil vel en doktorgrad kun være positiv og gi deg bedre muligheter til en professorstilling på sikt.

Eller er det noen sjanser for at du kan få deg noe i det private, eller starte opp noe eget, jeg vet ikke?

Jeg tenker og at ting kan se annerledes ut når du først kommer i gang. Om du har vært i permisjon så er det mange andre som også "gruer" seg til å starte opp i jobb. Det er jo en overgang det også.

Endret 12. mars 2018 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Takk! 

 

Det finnes flere alternativer. Jeg kan jobbe som lærer i vgs, lærer på folkehøgskole etc. Men, det er klart, det kan være det at jeg er i permisjon og ikke ser ting helt klart akkurat nå.

Anonymkode: d9288...898

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk! 

 

Det finnes flere alternativer. Jeg kan jobbe som lærer i vgs, lærer på folkehøgskole etc. Men, det er klart, det kan være det at jeg er i permisjon og ikke ser ting helt klart akkurat nå.

Anonymkode: d9288...898

Jeg synes du skal starte opp og se hvordan det går. Siden du allerede er i systemet, kjenner du sikkert til miljøet og ressursene. Eller er det et annet institutt enn det du jobber ved nå? Jeg er i slutten av stipendiatperioden min nå. Hos oss er det flere småkonger og masse drama og spisse albuer blant de vitenskapelig ansatte, men vi stipendiater har et fantastisk samhold. Vi er flere småbarnsmødre som stiller opp for hverandre og heier hverandre frem. Det er alltid tøft å tenke på livet etter permisjonen, synes jeg. Tanken på å ikke være sammen med barnet så mye, og på å møte kravene "fra den virkelige verden" kan virke overveldende, men det går bra! Prøv å få ting litt på avstand, og ikke fokuser på bekymringene. Det er mange fordeler med å jobbe som stipendiat når man har små barn  Lønna er latterlig lav og arbeidskravene i perioder skyhøye, men du har stor fleksibilitet og frihet, og privilegiet av å kunne grave seg totalt ned i noe som interesserer deg. Stå på! Du kan alltids trekke deg hvis det blir for tøft.

Anonymkode: 3668c...aa1

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du skal starte opp og se hvordan det går. Siden du allerede er i systemet, kjenner du sikkert til miljøet og ressursene. Eller er det et annet institutt enn det du jobber ved nå? Jeg er i slutten av stipendiatperioden min nå. Hos oss er det flere småkonger og masse drama og spisse albuer blant de vitenskapelig ansatte, men vi stipendiater har et fantastisk samhold. Vi er flere småbarnsmødre som stiller opp for hverandre og heier hverandre frem. Det er alltid tøft å tenke på livet etter permisjonen, synes jeg. Tanken på å ikke være sammen med barnet så mye, og på å møte kravene "fra den virkelige verden" kan virke overveldende, men det går bra! Prøv å få ting litt på avstand, og ikke fokuser på bekymringene. Det er mange fordeler med å jobbe som stipendiat når man har små barn  Lønna er latterlig lav og arbeidskravene i perioder skyhøye, men du har stor fleksibilitet og frihet, og privilegiet av å kunne grave seg totalt ned i noe som interesserer deg. Stå på! Du kan alltids trekke deg hvis det blir for tøft.

Anonymkode: 3668c...aa1

Takk for nydelig svar! 💕

Anonymkode: d9288...898

[Nyttårs barn]

Jeg tror også at om faget virkelig er det du brenner for så vil du ha utbytte av doktorgraden din.

Videregående er ikke egentlig noe sted for fagnerder altså, der vil du oppleve at du i stor grad må forholde til tenåringsdrama i stedet for akademiadrama

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk! 

 

Det finnes flere alternativer. Jeg kan jobbe som lærer i vgs, lærer på folkehøgskole etc. Men, det er klart, det kan være det at jeg er i permisjon og ikke ser ting helt klart akkurat nå.

Anonymkode: d9288...898

Å skifte beite er også tøft. Jeg gikk fra lærer i ungdomsskolen til lærer i VGS, og det var blytung det første året. Husk at det er "tusen" nye oppgaver å sette seg inn i, du skal bli kjent med nye kollegaer og ikke minst opp mot 100 elever på en gang. Jeg elsker jobben min, ikke misforstå, men det er ikke slik at det er bare enkelt å hoppe inn som lærer i VGS heller. Da tror jeg absolutt du vil få det bedre der du er. Jeg regner med du får mindre undervisning og mer tid til forskning også, og det vil nok hjelpe på.

Anonymkode: 28ee5...863

[Anniedoug]

Det er alltid tungt å komme igang etter permisjon. Det meste virker uoversiktlig og tungt. Men det er en grunn til at du søkte på dette og du har åpenbart et engasjement for faget ditt, i tillegg til å være flink! Prøv det ihvertfall - så er det lov å ombestemme seg dersom det blir helt feil!

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du skal starte opp og se hvordan det går. Siden du allerede er i systemet, kjenner du sikkert til miljøet og ressursene. Eller er det et annet institutt enn det du jobber ved nå? Jeg er i slutten av stipendiatperioden min nå. Hos oss er det flere småkonger og masse drama og spisse albuer blant de vitenskapelig ansatte, men vi stipendiater har et fantastisk samhold. Vi er flere småbarnsmødre som stiller opp for hverandre og heier hverandre frem. Det er alltid tøft å tenke på livet etter permisjonen, synes jeg. Tanken på å ikke være sammen med barnet så mye, og på å møte kravene "fra den virkelige verden" kan virke overveldende, men det går bra! Prøv å få ting litt på avstand, og ikke fokuser på bekymringene. Det er mange fordeler med å jobbe som stipendiat når man har små barn  Lønna er latterlig lav og arbeidskravene i perioder skyhøye, men du har stor fleksibilitet og frihet, og privilegiet av å kunne grave seg totalt ned i noe som interesserer deg. Stå på! Du kan alltids trekke deg hvis det blir for tøft.

Anonymkode: 3668c...aa1

Lønna er ikke latterlig lav, du blir faktisk betalt for å ta en utdannelse. Vær glad for at å ta en doktorgrad er betalt i det hele tatt da det er svært få andre land som har en slik ordning.

Anonymkode: 60565...a84

[Nyttårs barn]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Lønna er ikke latterlig lav, du blir faktisk betalt for å ta en utdannelse. Vær glad for at å ta en doktorgrad er betalt i det hele tatt da det er svært få andre land som har en slik ordning.

Anonymkode: 60565...a84

Ja det er riktig det. Vet at på NHH så er det mange utenlandske søkere til stipendiatstillingene nettopp på grunn av dette, (og fordi skolen er bra) mens de norske kandidatene som er ferdig med master heller går ut i det private fordi de får stort sett gode jobbtilbud

Endret 12. mars 2018 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Altså- jeg har fått en stipendiatstilling som jeg har ønsket meg i flere år. Etter hard konkurranse/ intervjurunder etc. er stillingen min.

Oppstart er nå i mai, men greia er at jeg ikke gleder meg i det hele tatt. Jeg har jobbet som underbetalt universitetslektor i noen år og virkelig blitt helt overarbeidet og føler meg nesten helt utbrent og sliten av hele arbeidsplassen/ akademia/ all faglig kritikk og albuer etc. Jeg fikk barn nummer to i høst, og jeg trodde at jeg skulle være skikkelig klar til å gå i gang etter permisjonen, men det motsatte har skjedd: Når alt kommer litt på avstand, ser jeg hvordan jeg totalt har slitt meg ut. 

 

Noen tanker/ råd/ innspill?

Anonymkode: d9288...898

Søk permisjon fra stipend-stillingen, og få helsa tilbake først.

Anonymkode: 4c481...87e

[Anonym bruker]

Jeg kan lett forstå hva du tenker. Jeg er ingen akademiker, men opplevde noe lignende da jeg gikk i permisjon med nr to. Etter første barnet var jeg klar for nye utfordringer, og var i ferd med å klatre. Så ble jeg gravid med nr to, og veien tilbake virket plutselig mye tyngre. Før jeg takk å komme tilbake, ble jeg gravid på nytt, og det var spikeren i kista for min karriere. Slik det er nå, med tre små, klarer jeg ikke å utføre jobben min slik den skal utføres.

Jeg har sluttet. Akkurat nå er jeg mellom jobber, men jeg er heldig og arvet mye penger i høst slik at det lot seg gjøre. Jeg skal selvsagt jobbe igjen, men det blir i en mindre krevende jobb enn før. Akkurat nå må jeg prioritere små barn. Livet går i faser, så jobbe kan jeg gjøre senere.

Anonymkode: 9fcaa...cb3