Forventinger til pårørende - blir den psykiske belastningen for stor?

[Anonym bruker]

Sitter å tenker litt. Hvor mye forventes av pårørende? Når/hvor kan man sette grenser? Et tenkt senario: Du har ett søsken. Dette søskenet har opplevd noe fælt i barndommen/ungdommen. En periode da ble du brukt som psykolog der søskenet trengte deg for å snakke igjennom ting. Søskenet er helt uskyldig i det som har skjedd og det kunne egentlig like gjerne ha skjedd deg. Det var tungt og slitsomt å være denne ene som alltid ble kontaktet og som måtte være psykolog i vanskelige saker (dog uten utdanning i dette). Så går det noen år og så opplever søskenet ditt noe veldig traumatisk igjen som vedvarer. Igjen er dette noe søskenet er uskyldig i og igjen blir du brukt som psykolog/sparing-partner da du er nærmeste pårørende. Uheldigvis er det ikke noe du kan gjøre for å endre/forandre dette. Alt du kan gjøre er å være der for ditt søsken. Men hvor går grensen? Ofte blir man oppringt med dårlige nyheter man ikke kan gjøre noe med/ikke kan gjøre noe for å forbedre. Er det lov å si at man ikke trenger å vite alt eller er det for egoistisk? Det er veldig slitsomt å få høre forferdelige ting man ikke kan gjøre noe med. Det hjelper den andre å få snakke om dette, samtidig blir du som søsken helt nedslitt av negative/forferdelige nyheter. Man er jo likevel den heldige som ikke har opplevd dette selv, men hva når man blir for nedbrutt/utslitt av dette. Hva gjør man da? Er det lov å sette grenser når man er den heldige?

Anonymkode: 06476...e59

[Anonym bruker]

Siden søskenet har et så stort behov for å snakke om alt det vanskelige (som er forståelig) så bør søskenet søke profesjonell hjelp. La oss kalle søskenet "hun". Om hun søker profesjonell hjelp, da tar hun ansvar for egen helse, og hun vil også ha et sted hun kan få ut litt av overtrykket inni seg. Da vil hennes behov for å snakke om alt i detalj også minske, og dermed vil hun kunne snakke litt med pårørende om det som skjer henne, men hun trenger ikke snakke bare med dem om det. Det vil være bra for henne også, for når man får et slikt forhold til hverandre, hvor den ene blir "pasient" og den andre "terapeut" så blir det en veldig ubalanse når det hele tiden er enveis på den måten. Begge kan dermed bli sittende fast i gamle mønster, hun kommer ikke vekk fra "pasientrollen" når hun er sammen med søsteren eller broren, og søskenet kommer heller ikke unna "terapeutrollen". Ved å få hjelp av fagpersoner så vil begge få mulighet til å skape seg mer positive roller overfor hverandre.

Om hun ikke søker hjelp, da mener jeg man bør oppmuntre henne til det. Om hun likevel ikke vil det, da tenker jeg at det må være lov å si tydelig fra at hun må begrense snakket om alt det traumatiske, at hvis hun har så stort behov for å snakke om det så må hun ta det med fagfolk, for du ønsker ikke å være terapeut, men kun søster/bror for henne. Og da er det også lov å være bevisst på å endre samtaletema hvis det blir for mye traumesnakk, og å si at dere heller kan snakke om noe som er mer positivt. Det må selvfølgelig formidles på en ok måte. Det går også an å avtale på forhånd f.eks. "du, lørdag når vi skal på kafe sammen, kan vi bestemme oss for å snakke om alt annet enn alt som er vanskelig, bestemme oss for å le sammen slik vi kan gjøre når vi glemmer ting rundt oss" (eller noe slikt), da er hun også litt forberedt, og det kan også være litt godt, for da må hun komme litt ut av pasientrollen sin akkurat de timene.

Om det er slik at det første som skjedde har påvirket begge så sterkt, at det bare var tilfeldig hvem av dere som ble rammet, da kan det være lurt å også ha noen timer hos fagperson sammen, for å få snakket med fagfolk om hvordan dette påvirket dere begge som barn, hvordan det har påvirket dere i oppveksten og nå som voksne, hvilke roller dere har tatt overfor hverandre, hvilke roller dere har i dag, hvordan dere kan bli mer likeverdige igjen.

Og ja, du skrev at det var teoretisk, men jeg skrev du/dere til slutt, enklere slik

 

Anonymkode: 6ea51...397

[Anonym bruker]

Min bror er sånn. En endeløs rekke med "tragedier". Har måttet kutte ham ut, mer eller mindre. Han ville ha spist meg opp hvis han kunne. Sånn føles det. 

Anonymkode: 8323e...f83