Hvor skadet kan et barn bli av en episode?

[Anonym bruker]

Min datter er nå åtte år.  Da hun var litt over ett år kom jeg hjem fra kveldsvakt og hun sto å hylgrein i senga si. Hun var helt hysterisk. Brukte lang tid på å roe henne, og hun klamret seg til meg i lang tid etterpå. 

Faren hadde kollapset dritings på sofaen og hørte ingenting. 

Hvor lenge ungen har skreket aner jeg ikke, men hun var helt svett. 

Det ble en helvetes oppvask med mannen, og det har aldri skjedd igjen. Men selv etter snart sju år klarer jeg ikke å tilgi han for dette. Det er det største sviket jeg har opplevd, og det gnager meg hver dag.

Men så til det jeg lurer på, hun har aldri nevnt dette, så jeg er sikker på hun ikke husker episoden, men kan det ha satt spor i underbevisstheten? Hun er en trygg unge hjemme, men jeg merker hun har en slags seprasjonsangst. Hun trenger alltid en "fluktmulighet". Skal hun være med noen hjem fra skolen for eksempel, så må hun vite at jeg er tilgjengelig på telefon så hun kan komme seg hjem "om det skulle være noe" sier hun. Det har kun skjedd en gang at jeg har blitt ringt om det, men hun må allikevel alltid forsikre seg om at muligheter er der. 

Hun må også allltid vite hvor jeg er i huset (altså om jeg forlater hovedetasjen). Jeg må gi beskjed om jeg går i kjelleren, henter posten eller går ut med søpla. Roper hun en gang uten å få svar hører jeg hvordan panikken tar henne. 

Så, tror dere dette er en sammenheng? Og bør vi oppsøke hjelp?

 

Anonymkode: 8528a...fa5

[Anonym bruker]

Jeg ville i hvert fall ha diskutert det med fagpersoner når den separasjonsangsten tydeligvis er et problem for henne. Diskuter det med fagfolk først, uten å involvere jenta eller faren.

Anonymkode: 1fb28...d3c

[Anonym bruker]

Syns du legger veldig mye i det. Ja, hun gråt. Nei, det trenger ikke ha vært veldig lenge. Nei, det trenger slett ikke være derfor hun vil ha deg tilgjengelig på tråden. Noen barn er bare sånn, uansett om de har opplevd noe dumt eller ikke. Du projiserer din egen bitterhet på hennes atferd og finner "bevis" mot gubben din. Slutt med det. La henne merke at DU ikke er det minste utrygg. 

Anonymkode: 1a36a...b49

[Anonym bruker]

Jeg synes definitivt det høres ut som om det er en sammenheng. Datteren din hadde en alvorlig opplevelse med å ikke bli møtt på sine behov for å ha trygge omsorgspersoner tilgjengelig i tidlig barndom, og nå viser hun seperasjonsangst. Høres veldig logisk ut.

Jeg ville tatt kontakt med helsesøster i første omgang, ser hun at datteren din trenger mer omfattende hjelp enn det hun kan tilby, vil hun henvise dere videre.

Har selv en gutt som har fått god hjelp av helsesøster, fastlege, BUP pga angstproblematikk. Er ikke i tvil om at dette har hjulpet han å få bukt med en angst som kunne "satt seg" og blitt et mer varig problem i voksenlivet. Jo tidligere de får hjelp, jo fortere slipper de å leve med og "gro fast" i angsten.

Anonymkode: 05fda...b60

[Anonym bruker]

Min datter er helt lik din, og samme alder. Hun har angst. Blir fulgt opp av fagpersoner.

Hun har ingen slike traumatiske hendelser bak seg. Dette er et personlighetstrekk. Viktig å få hjelp. 

Anonymkode: de03c...026

[Anonym bruker]

Det trenger ikke henge sammen. Men jeg hadde ikke levd videre med mannen - dritings med ettåring? Ingen bot og bedring hadde kompensert for det, og du sier jo selv at du ikke har tilgitt (det hadde ikke jeg heller).

Anonymkode: ec1ae...b4d

[Anonym bruker]

Dersom du ikke stoler på mannen etter 7 år bør du gå fra han.

 

mange barn i den alderen liker å ha kontroll, de begynner å skjønne verden og trenger ofte vite hvor foreldrene er. 

 

Mulig datteren din merker at du ikke stoler på far, at det kun er du som har full kontroll og at du er utrygg med å sende henne til venner osv. Tenk over hvilke holdninger og signaler du sender i ulike situasjoner.

 

jeg tror ikke at EN hendelse med far for 7 år siden setter spor så lenge dette er en oppegående far.

 

min ene tvilling på 14 måneder måtte stå å hylskrike alene på et rom ganske lenge, jeg var alene hjemme og broren ble akutt syk, pustet ikke og ambulanse måtte komme. Det var ikke tid å ta seg av han som stod trygt i sprinkelsenga. Han fikk selvsagt mye trøst i etterkant men har aldri hatt problemer verken med meg eller andre ting.

Anonymkode: 83d41...dc2

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke barnet har tatt skade av denne ene episoden, men hun kjenner på dine traumer av dette. Det er derfor hun sliter. Du trenger hjelp til å komme deg over eller på en eller annen måte tilgi dette. Du trenger tillit til din mann igjen, og da vil din datter finne tryggheten hjemme.

Anonymkode: 0c0a8...d4e

[Anonym bruker]

Hvordan er faren til vanlig da? Om han er truende til å kollapse drita hjemme med ansvar for et lite barn, hvor mye drikker han til vanlig? Er han alkoholiker? For det kan skade barnet. Ikke nødvendigvis den ene hendelsen...

Og mye handler om personlighet. Mange er tøffe og tåler endel, mens andre er skjøre og tåler mindre. 

Anonymkode: 380cf...115

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan er faren til vanlig da? Om han er truende til å kollapse drita hjemme med ansvar for et lite barn, hvor mye drikker han til vanlig? Er han alkoholiker? For det kan skade barnet. Ikke nødvendigvis den ene hendelsen...

Og mye handler om personlighet. Mange er tøffe og tåler endel, mens andre er skjøre og tåler mindre. 

Anonymkode: 380cf...115

Nei han er ikke alkoholiker. Han drikker svært sjeldent, men når han først drikker så blir han dritings. Han tåler veldig lite alkohol. Han er ute med kamerater kanskje Max to ganger i året, og det har vel hendt han har tatt ei øl hjemme på en sommerskveld, men de gangene kan jeg nok telle på ei hånd. 

Han er faktisk en god far, til tross for denne feilen. Han stiller opp på det meste og jenta er veldig glad i faren sin. 

Den kvelden for sju år siden hadde han nettopp mistet moren og var langt nede. Tok seg noen øl som ble til litt flere øl. Trodde nok ikke selv han ble så full som han ble. Han har slitt med dårlig samvittighet i etterkant. Det er derfor jeg ikke nevner denne mulige  sammenhengen til han, for det hadde knust han. 

Jeg vet egentlig at dette ikke komme til å skje igjen, men samtid så klarer jeg ikke glemme denne episoden. Det satte en skikkelig støkk i meg. Mulig de over her hadde rett i at det er meg som trenger hjelp til bearbeiding. 

Takk for svar alle sammen.

Anonymkode: 8528a...fa5

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei han er ikke alkoholiker. Han drikker svært sjeldent, men når han først drikker så blir han dritings. Han tåler veldig lite alkohol. Han er ute med kamerater kanskje Max to ganger i året, og det har vel hendt han har tatt ei øl hjemme på en sommerskveld, men de gangene kan jeg nok telle på ei hånd. 

Han er faktisk en god far, til tross for denne feilen. Han stiller opp på det meste og jenta er veldig glad i faren sin. 

Den kvelden for sju år siden hadde han nettopp mistet moren og var langt nede. Tok seg noen øl som ble til litt flere øl. Trodde nok ikke selv han ble så full som han ble. Han har slitt med dårlig samvittighet i etterkant. Det er derfor jeg ikke nevner denne mulige  sammenhengen til han, for det hadde knust han. 

Jeg vet egentlig at dette ikke komme til å skje igjen, men samtid så klarer jeg ikke glemme denne episoden. Det satte en skikkelig støkk i meg. Mulig de over her hadde rett i at det er meg som trenger hjelp til bearbeiding. 

Takk for svar alle sammen.

Anonymkode: 8528a...fa5

 

Okey, da er det nok ikke derfor. Skjønner godt at du tenker på det enda, men hvordan har han vært i etterkant? Bekalget han nok til deg? Fikk du inntrykk av at han forsto alvoret? Har han prøvd å gjøre det godt igjen? Egen erfaring tilsier hvertfall at så lenge man ikke føler at man blir hørt/møtt/sett så er det vanskeligere å la ting ligge...

Anonymkode: 380cf...115

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke barn er så skjøre at en enkeltepisode har så stor påvirkning. Babyen min levde i et smertehelvete de første 6 mnd av livet sitt. Masse operasjoner, ukjente folk (sykehuset)osv.  Han klarer seg helt fint nå😉

En dag satt jeg på terrassen med en bok og trodde gubben var inne. Likevel hadde jeg babycalller på terrassen. Da jeg kom inn etter et par timer hørte jeg jenta på et år hyle. Fant henne i senga, svett og utmattet og med tårer. Om hun hadde grått 5 min eller en time vites ikke. Mannen satt å så en film med headset og hørte ingen ting. Babycallleren stod på feil kanal... Hun var litt ekstra klengete i to dager, så var hun trygg igjen.

Det tredje barnet mitt har aldri opplevd slike ubehageligheter. Men hun er veldig skjør og engstelig og må håndteres der etter. Hun har vært sånn "siden fødsel". 

Anonymkode: c1507...0ea