Hvor dårlig menneske er jeg?

[Anonym bruker]

Jeg er diagnostisert med alvorlig depresjon, angst og PTSD, en riktig så herlig cocktail. Noen dager eller perioder er veldig mørke, og det føles uoverkommelig å forlate sengen. I dag har jeg en slik ettermiddag/kveld: det tok mye energi fra meg å gjennomføre behandling og et kurs tidligere i dag, så jeg har ligget i sengen siden jeg kom hjem. Har ikke spist noe i dag og tror heller ikke jeg kommer meg opp av sengen for å gjøre noe med den saken, selv om jeg har forsøkt å motivere meg selv til det i noen timer. 

Kjæresten min har vært  og er min uvurderlige støtte. I dag kunne han trengt at jeg støtter ham tilbake, da faren er akutt innlagt på sykehuset. Det er alvorlig. Han spurte meg om jeg hadde mulighet til å være med på sykehuset, men jeg måtte si nei. Han er veldig forståelsesfull og sier til meg at jeg ikke skal tenke på det, men jeg forstår selvsagt at jeg burde være der for ham. 

Ja, jeg er jo syk, men samtidig burde jeg selvfølgelig ha klart det? Hvor egoistisk er jeg som ikke klarer å sparke meg selv hardt nok i rumpa til å faktisk bry meg og stille opp for et menneske i krise, og som faktisk ber om min støtte? Jeg forstår jo at jeg ikke er herre over min egen tilstand, da hadde jeg aldri ligget her, og ikke minst hadde jeg aldri valgt å ligge her fremfor å være en tilstedeværende mamma, men er det egentlig slik at jeg burde klare å ta meg sammen? Jeg er litt usikker på om jeg bare er svak og egoistisk som ikke klarer det, når min aller største støttespiller for én gangs skyld trenger litt støtte tilbake. 

Anonymkode: 94f8e...096

[Anonym bruker]

For meg som ser dette utenfra tenker jeg du burde ofte MYE når dine nærmeste ber om det. Det koster dem sikkert veldig mye og be om noe fra deg og de gjør det sikkert sjeldent (aldri?). Du blir i fokus hele tiden og det blir veldig slitsomt og tungt å aldri kunne få noe tilbake. Det er mitt objektive syn. Jeg kan alt for lite om dine diagnoser til å egentlig uttale meg, men du spurte, så jeg svarte. God bedring!

Anonymkode: d5bf1...4a5

[Anonym bruker]

Jeg har vert langt nede selv siden okt og vet hvordan du har det. Det viktigste er at du prøver å gjør noe du liker å gjør og søke hjelp. 

Anonymkode: f981f...167

[Anonym bruker]

Jeg kan lite om dine diagnoser og vet ikke hvordan du har, så jeg vet ikke hvordan det er å være i dine sko. Men jeg er kronisk syk selv, med en annen sykdom, og kjenner at man skal passe seg for at man ikke bare tar. Det er veldig fort å gjøre når man har det tøft. Så jeg synes det er trist at du ikke klarer å stille opp for samboer i denne situasjonen, for jeg vil tro at han ikke ber deg om så mye når situasjonen er så vanskelig for deg som den er nå.

Anonymkode: f0b18...5d4

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er et dårlig menneske. Men hadde jeg vært venn med mannen din ville jeg oppmuntret han til å passe bedre på seg selv. Mulig du spiser han opp.

Og dine barn...oj, de må ha det tøft nå

Anonymkode: 8fa0c...288

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes ikke du er et dårlig menneske. Men hadde jeg vært venn med mannen din ville jeg oppmuntret han til å passe bedre på seg selv. Mulig du spiser han opp.

Og dine barn...oj, de må ha det tøft nå

Anonymkode: 8fa0c...288

Ja, det er vel liten tvil om at det er en stor belastning å være i et forhold med en som er alvorlig syk, og kanskje særlig når det er snakk om psykisk sykdom. Jeg synes synd på ham selv.

Og ja, stakkars barna mine også. Heldigvis er de godt ivaretatt av en tilstedeværende far, mens jeg forsøker å bli bedre.

Anonymkode: 94f8e...096

[Anonym bruker]

Det gjør deg vel ikke til noe dårlig menneske, men sykdommn, hvis det bare er den, gjør deg til en veldig dårlig kjæreste.

Anonymkode: 35a18...1e5

[Anonym bruker]

Nei du er ikke ett dårlig menneske. Jeg har selv vært der du er nå og det er ikke bare å "tenke seg" ut av sengen. Du er syk og blir ikke mindre syk av å tvinge deg selv til noe du ikke makter å gjøre.

Anonymkode: 3fda9...43f

[Anonym bruker]

Hvis det er så dårlig stelt burde du vurdere innleggelse. 

Anonymkode: feec3...550

[Anonym bruker]

Du bør gå i deg selv litt og finne ut hvorfor du ikke ble med ham denne gangen. Kanskje du hadde blitt litt stolt av deg selv også. Du trenger å føle mestring i din tilstand.

Anonymkode: 7ecb7...12f

[Anonym bruker]

Er du sikker på at du ikke er herre over din sykdom? Ikke fullstendig herre kanskje, men delvis? Av egen erfaring vet jeg at det er lett å gi seg hen til egen lidelse, fordi man blir sliten av å ha det sånn. Man klarer ofte mer enn man tror, og noen ganger er det riktig å presse seg. Men dårlig menneske er du ikke.

Anonymkode: 60f1c...f61

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si du er et dårlig menneske, men du ville kanskje hatt godt av å stille opp for kjæresten din. Alle trenger å føle seg som en ressurs av og til. Det ville nok vært bra for forholdet også. Kan du gjøre opp for det i dag? Vis ham omsorg, om så bare gjennom en telefonsamtale som kun dreier seg om han og hans far. Styr unna alt prat om deg selv og sykdommen, og vis at du er der som psykisk støtte, om du ikke kan være fysisk tilstede for ham. 

Anonymkode: fd006...7bf

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil ikke si du er et dårlig menneske, men du ville kanskje hatt godt av å stille opp for kjæresten din. Alle trenger å føle seg som en ressurs av og til. Det ville nok vært bra for forholdet også. Kan du gjøre opp for det i dag? Vis ham omsorg, om så bare gjennom en telefonsamtale som kun dreier seg om han og hans far. Styr unna alt prat om deg selv og sykdommen, og vis at du er der som psykisk støtte, om du ikke kan være fysisk tilstede for ham. 

Anonymkode: fd006...7bf

Ja, jeg tror jeg hadde hatt godt av det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å tvinge meg selv til å være fysisk til stede. 

Det skal sies at jeg ikke snakker mye om meg selv og sykdommen til ham, utfordringen min er nok mer at jeg ikke snakker, men det er klart at han uansett påvirkes ganske mye av at jeg er syk. Jeg har snakket med ham flere ganger, både på meldinger og på telefon, og jeg snakker da selvfølgelig ikke om meg selv. 

Det er såpass alvorlig at jeg forstår at jeg må være en støttespiller i dag. Det utløser kanskje et angstanfall dersom jeg presser meg, men jeg må bare forsøke å tenke at det ikke er det verste som kan skje. 

Takk for ærlige svar. 

Anonymkode: 94f8e...096

[Anonym bruker]

Rett og slett drit egoistisk. Det er viktig å stille opp for dem man er glad i. Tror du ikke folk blir lei av at du bare tar??

selfølgelig kan du ta deg sammen. Slutt å gjem deg bak unnskyldninger. Stakkars mannen din som er helt alene. Hadde nok oppmuntra han til å se seg rundt og velge noen som vil han vel. Noen ganger må vi faktisk ofte oss for dem vi er glad i.

Anonymkode: 3fd79...5c8

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Rett og slett drit egoistisk. Det er viktig å stille opp for dem man er glad i. Tror du ikke folk blir lei av at du bare tar??

selfølgelig kan du ta deg sammen. Slutt å gjem deg bak unnskyldninger. Stakkars mannen din som er helt alene. Hadde nok oppmuntra han til å se seg rundt og velge noen som vil han vel. Noen ganger må vi faktisk ofte oss for dem vi er glad i.

Anonymkode: 3fd79...5c8

Så dum er det ikke lov å være. Så da må du nesten være slem? 

Anonymkode: e40a7...50d

[Anonym bruker]

Du får jo bare prøve og se hvor langt du kommer? Ta en ekstra tablett? Ta taxi til sykehuset? Går det ikke, så kan du iallefall være tilgjengelig på tlf. Vis at du bryr deg på den måten du kan.

Anonymkode: e130c...07d

[Anonym bruker]

Du klarte å dra på kurs.... da klarer du å stile opp for dine nærmeste også. Det forteller meg at det faktisk er et visst valg... tviler ikke på at du har det tøft og vanskelig og at det krever mye av deg å få til ting altså, men om det ikke var et snev av valg ville du ikke klart å dra på kurs heller. 

Om det er slik at du har såpass begrenset energi at du bare klarer litt, så kan du ikke prioritere kurs osv. Da må du bruke tiden din på mann og barn. 

Anonymkode: 5d6a6...f02

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du klarte å dra på kurs.... da klarer du å stile opp for dine nærmeste også. Det forteller meg at det faktisk er et visst valg... tviler ikke på at du har det tøft og vanskelig og at det krever mye av deg å få til ting altså, men om det ikke var et snev av valg ville du ikke klart å dra på kurs heller. 

Om det er slik at du har såpass begrenset energi at du bare klarer litt, så kan du ikke prioritere kurs osv. Da må du bruke tiden din på mann og barn. 

Anonymkode: 5d6a6...f02

For enkelte som sliter så er man faktisk helt skutt etter feks kurs og makter ingenting mer den dagen. Det kurset er kanskje veldig viktig ifht nav feks slik at HI må prioritere det for å ha inntekt.

Jeg synes det er leit at hi følte hun måtte spørre her inne, for ofte er det mye dritt man får slengt da og jeg tror det er det siste hun trenger i hennes situasjon.

Anonymkode: 3fda9...43f

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Rett og slett drit egoistisk. Det er viktig å stille opp for dem man er glad i. Tror du ikke folk blir lei av at du bare tar??

selfølgelig kan du ta deg sammen. Slutt å gjem deg bak unnskyldninger. Stakkars mannen din som er helt alene. Hadde nok oppmuntra han til å se seg rundt og velge noen som vil han vel. Noen ganger må vi faktisk ofte oss for dem vi er glad i.

Anonymkode: 3fd79...5c8

Jeg slutter aldri å undres over hvor lite opplyste enkelte er jeg. Å sette seg inn i andres situasjon er visst vanskelig for deg. Å ta seg sammen er lettere sagt enn gjort!

Anonymkode: af01e...116

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg slutter aldri å undres over hvor lite opplyste enkelte er jeg. Å sette seg inn i andres situasjon er visst vanskelig for deg. Å ta seg sammen er lettere sagt enn gjort!

Anonymkode: af01e...116

Hva vet du om det? Det handler faktisk mye om det å ta seg sammen. Vond virkelighet men samtidig helt sant. Sykdom gjør ting vanskeligere. Allikevel har man et valg og må faktisk gjøre noe. Kan ikke bare sykelig gjøre seg selv. Det er et ansvar man har for seg selv og andre som er avhengig av deg. 

Anonymkode: 3fd79...5c8

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva vet du om det? Det handler faktisk mye om det å ta seg sammen. Vond virkelighet men samtidig helt sant. Sykdom gjør ting vanskeligere. Allikevel har man et valg og må faktisk gjøre noe. Kan ikke bare sykelig gjøre seg selv. Det er et ansvar man har for seg selv og andre som er avhengig av deg. 

Anonymkode: 3fd79...5c8

Ja, selvsagt! Alvorlig sykdom finnes Ikke, og har du f.eks. uhelbredelig kreft, er det jo bare å ta seg sammen..

Anonymkode: e130c...07d

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg har vært der, med disse diagnosene, og kommet meg skikkelig på beina igjen! Er helt fri for alle symptomer på noe som helst mentalt, og fungerer som alle andre (med helt naturlige opp- og nedturer selvsagt). Det kan virke helt umulig nå, men det kan også gå veldig bra! 

Hvorvidt du burde hatt krefter i dag til å gjøre noe annet enn det du gjorde er det vanskelig for oss andre å si noe om. Men, om du mener du gjorde det rette valget, så slutt å plag deg sjøl med dårlig samvittighet - det trykker deg bare lenger ned. 

Anonymkode: cb9ef...898

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, selvsagt! Alvorlig sykdom finnes Ikke, og har du f.eks. uhelbredelig kreft, er det jo bare å ta seg sammen..

Anonymkode: e130c...07d

Det er faktisk ikke sammenlignbart. Hvis man kan gå på andre ting med den største selvfølge så kan man også presse seg. Vanskelig å være syk ja... Samtidig utrolig viktig å passe på at man stiller opp for andre og ikke bare krever. Det er et VALG 

Anonymkode: 3fd79...5c8

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er faktisk ikke sammenlignbart. Hvis man kan gå på andre ting med den største selvfølge så kan man også presse seg. Vanskelig å være syk ja... Samtidig utrolig viktig å passe på at man stiller opp for andre og ikke bare krever. Det er et VALG 

Anonymkode: 3fd79...5c8

For noe bullshit! 

Anonymkode: 3fda9...43f