JHva menes når "utadvendte" og "høylytte" kommenterer slik?

[Anonym bruker]

Jeg er relativt stille av meg men absolutt ikke helt innadvendt. Jeg tar bare sjelden ordet når det er mange mennesker, eller når det er mennesker i nærheten som lever av å prate om seg selv. Da sitter jeg og hører på, merker fort at de kun hører på seg selv prate og egentlig ikke er interessert i å ha en samtale.

I slike sammenhenger så har jeg prøvd å slå meg til ro med at de er sånn de er, og jeg er sånn jeg er. Mennesker er forskjellige og det er greit. Jeg kommenterer ikke deres væremåte, men det er ofte andre (ofte de som er veldig utadvendte) kommenterer meg. I det siste så har jeg fått kommentarer på at om de snakker om ting som er litt på kanten (ikke veldig) at "nå er vel Anne sjokkert når hun hører oss, hahahaha". 

I en alder av 40 år så er det sjelden at jeg blir sjokkert over ting eller hva folk sier og gjør. Jeg hører det de sier, noen ganger synes jeg de er tåpelige og andre ganger så hører jeg hvordan de kjemper for å være morsomme og få oppmerksomhet rundt seg selv. Det er helt greit for meg,men at de tror jeg blir sjokkert som et lite barn, det plager meg. Jeg får lyst til å svare, men føler at det blir ennå dummere og reagere på det.

Jeg får også kommentarer på at jeg er så stille, om alt er bra med meg osv.

Tror dere utadvendte at alle må være som dere? At fordi man er mer stille og ikke åpner kjeften hele tiden, at man er tafatt og hjelpesløs.

Ofte legger jeg merke til at folk som styrer og prater og ler veldig høyt, de tror at de som er mer stille er redde og forsiktige og ikke "tåler" å se og høre ting som "sjokkerer" litt. 

Er det jeg som misoppfatter denne holdningen når jeg får slike kommentarer eller ligger det noe i det?

Anonymkode: 35517...bb0

[Anonym bruker]

Åå så slitsomt med sånne folk. Har også opplevd det. Jeg prater hvis jeg har noe fornuftig å si. Iblant blir det stemning for latter og moro på arbeidsplassen, og det er hyggelig det, men noen kollegaer må ha stand-up i hver eneste kaffepause og hele lunsjen. Gjerne med intime detaljer om sex, kroppsvæsker, fylleligg og så videre. Jeg vet mer om enkelte sitt sexliv enn hva de har jobbet med tidligere.. huff. 

Anonymkode: 3e7c1...5d9

[Anonym bruker]

Det er også fryktelig slitsomt med sånne som deg, som ikke gir noe av seg selv eller bidrar i samtalen. Det gir en trykket, pinlig stemning. Hva er poenget med å være tilstedet når man ikke bidrar? Tenk hvis alle bare satt stille og glodde på hverandre!

Anonymkode: 17a02...362

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er også fryktelig slitsomt med sånne som deg, som ikke gir noe av seg selv eller bidrar i samtalen. Det gir en trykket, pinlig stemning. Hva er poenget med å være tilstedet når man ikke bidrar? Tenk hvis alle bare satt stille og glodde på hverandre!

Anonymkode: 17a02...362

Hvis disse "midpunktene" hadde vært stille et sekund eller to hadde det muligens vært plass for at de rolige kunne ha sagt noe?

Jeg tier også stilt når noen kjemper så intenst for å ha fokuset på seg hele tiden.

Disse menneskene et oftes ikke interessert i hva andre har å bidra med så da  gidder jeg heller ikke kjempe for å få deres oppmerksomhet. 

Anonymkode: 04d7d...5d9

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvis disse "midpunktene" hadde vært stille et sekund eller to hadde det muligens vært plass for at de rolige kunne ha sagt noe?

Jeg tier også stilt når noen kjemper så intenst for å ha fokuset på seg hele tiden.

Disse menneskene et oftes ikke interessert i hva andre har å bidra med så da  gidder jeg heller ikke kjempe for å få deres oppmerksomhet. 

Anonymkode: 04d7d...5d9

Hi

Nei det er det jeg mener. Jeg sitter ikke stille og ikke sier noe, men man slipper ofte ikke lett til når noen skal fortelle sine opplevelser om ditt og datt. Jeg har ikke behov for det, men hvis noen har interesse av meg og er interessert i å snakke MED meg og ikke bare lire av seg, så er jeg med. 

Men for all del, jeg ser behovet for at alle er forskjellige, jeg føler bare at det sjelden blir respektert at man er mer stille av seg og at man da får kommentarer på det.

Jeg kommenterer aldri at noen burde holde litt mer kjeft slik at alle slipper til, eller at man kan holde visse detaljer for seg selv. Jeg kommenterer sjelden andres væremåte og jeg respekterer at noen har mer behov for å snakke og fortelle. Jeg lytter og ler med om det er noe å le av. Men hvorfor må disse samme menneskene kommentere MIN oppførsel, og i tide og utide bemerke at jeg er sånn og sånn. Det er det jeg ikke skjønner. Derfor lurte jeg på om "slike mennesker" føler det så ubehagelig rart at noen er mer stille enn dem, eller ikke legger ut om alt av erfaringer og opplevelser. Jeg trenger ikke dele det med folk jeg ikke kjenner så godt, til det har jeg gode venninner.

Jeg har fått bemerket av en kollega at hun synes de vet lite om meg (men hun har aldri spurt) - hun sa til og med at hun f.eks ikke visste hvorfor jeg separerte meg fra eksmannen min og syntes det var rart.

Anonymkode: 35517...bb0

[Anonym bruker]

Jeg er nok regnet som en utadvendt person. Jeg har lett for å bli kjent med andre mennesker, og praten går stort sett lett. Finner alltid på noe å si. Er enig i at det er slitsomt med mennesker som alltid må ha fokus på seg selv, og som må være i sentrum. Men jeg synes også det er litt slitsomt med de som ikke har noe å si. De som nærmest kun svarer på det man spør om, og som ikke evner å holde en samtale i gang. 

Så er det også dem som kan prate fint sammen en og en, men når man danner en gruppe, så tier de stille. Jeg har alltid  prøvd å få med disse i samtalene, men det er litt slitsomt også. Det ender som regel opp med at man "glemmer" de litt bort, og prater mest med de man har kjemi med. Ikke fordi man elsker å høre sin egen stemme, men ene og alene fordi det er herlig å prate med noen som gir noe tilbake også hvis du skjønner. 

Anonymkode: f946f...517

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen her.

Jeg pleier å svare med et motspørsmål. Var det meningen å sjokkere? Ønsket du at jeg skulle bli sjokkert? Eller rett og slett, hvorfor tror du det?

Tror mange tror de er mer outrerte enn de er. Det kan de fint få en tilbakemelding på

Anonymkode: c01af...b5d

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er nok regnet som en utadvendt person. Jeg har lett for å bli kjent med andre mennesker, og praten går stort sett lett. Finner alltid på noe å si. Er enig i at det er slitsomt med mennesker som alltid må ha fokus på seg selv, og som må være i sentrum. Men jeg synes også det er litt slitsomt med de som ikke har noe å si. De som nærmest kun svarer på det man spør om, og som ikke evner å holde en samtale i gang. 

Så er det også dem som kan prate fint sammen en og en, men når man danner en gruppe, så tier de stille. Jeg har alltid  prøvd å få med disse i samtalene, men det er litt slitsomt også. Det ender som regel opp med at man "glemmer" de litt bort, og prater mest med de man har kjemi med. Ikke fordi man elsker å høre sin egen stemme, men ene og alene fordi det er herlig å prate med noen som gir noe tilbake også hvis du skjønner. 

Anonymkode: f946f...517

Enig i dette, men slik HI beskriver seg selv oppfatter jeg ikke henne sånn.

Jeg har også problemer med folk som bare svarer med enstavelsesord, og ser sure ut når man er litt uhøytidelig og fleipete. Men HI oppfatter jeg mer av typen som liker seg bedre i sammenheng med litt færre personer som kan ha en gjensidig samtale, og ikke der noen få kappes om å servere den ene one lineren etter den andre. I slike sammenhenger er det jo ikke plass til mennesker som er litt mindre utadvendte, og slike situasjoner er veldig ekskluderende.

HI, fortsett å være den du er, jeg liker veldig godt din type mennesker og det er det mange andre som også gjør ☺️

Anonymkode: b2cc6...e9c

[Anonym bruker]

Jeg tror neppe alle utadvendte mennesker kun har behov for å høre din egen stemme eller ikke er interessert i en samtale slik du fremstiller det. 

Selv kan jeg også fint være stille og lyttende i store forsamlinger. Jeg trives godt med å være i bakgrunnen og observere. Samtidig kjenner jeg også hvor kleint deg blir i forsamlinger hvor få bidrar og hvor man føler at man må kjempe for å holde liv i samtalene. Det ER slitsomt med de som ikke bidrar og som kun svarer i korte setninger når man prøver å inkludere de. 

Anonymkode: 992e3...a26

[Anonym bruker]

Det er vel snakk om grader her.

Veldig introverte personer kan være slitsomme ja 

På lik linje som veldig ekstroverte personer ser ut til å ønske publikum, ikke samtalepartnere. Slitsomt i lengden det også.

Vi hadde en ordentlig monolog-ekstrovert på jobb. I lunsjer hørte du kun han og hans historier. Når han sluttet ble folk mye mer sosiale. Og det er mange ekstroverte her, men i en normal grad.

Tror hi snakker om ekstremvarianten, ikke utadvendte med gode sosiale antenner 

Anonymkode: c01af...b5d

[Anonym bruker]

HI, hvis du misliker at dine venner og bekjente er som de er, finn deg noen andre. Ikke sitt og drit dem ut her. 

Hva kommentaren skal bety er ikke så lett å gjette seg til, men du har vel latt det skinne igjennom at du egentlig rynker på nesen både av de samtalene og de menneskene. Det må føles utrolig kleint for folk som faktisk byr litt på seg sjøl at det sitter en sånn observatør som ikke gir noe inn i fellesskapet, bare overvåker det. Og de har nok tolket ditt kroppsspråk som snerpete. 

Anonymkode: f94a0...fe0

[Anonym bruker]

Det er rett og slett dårlig folkeskikk, mangel på empati og nesten litt uthenging å gi deg sånne kommentarer, hi. De som sier sånt, kan ikke vite grunnen til at du er stille. De har heller ingen rett til å kommentere væremåten din. 

Jeg er introvert og har litt sosial angst, og er dermed MEGET ukomfortabel i større grupper. Jeg har skrevet om det før her inne, der jeg tok opp denne mentaliteten om at det er så fantastisk gøy å sitte 20 stk rundt et bord hver matpause, og høre på de som liker sin egen stemme. Jeg greier det ikke, blir veldig innesluttet, og har nå funnet ut at jeg har det bedre når jeg spiser alene eller med én annen kollega. Det er ikke gøy å føle at utadvendte folk hele tiden forventer at man skal 'by på seg selv, holde samtalen i gang, være litt morsom', ellers har man liksom fortjent å være ekskludert. Det er diskriminerende. Utadvendte folk er ikke mer verdt enn vi som er stille i forsamlinger. Ønsker du å sitte rundt bordet og lytte, bør du få det, uten kommentarer som kun har til hensikt å såre (hva ellers?). Alternativet er å fjerne seg fra disse menneskene...

Anonymkode: e5e01...e0b

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er rett og slett dårlig folkeskikk, mangel på empati og nesten litt uthenging å gi deg sånne kommentarer, hi. De som sier sånt, kan ikke vite grunnen til at du er stille. De har heller ingen rett til å kommentere væremåten din. 

Jeg er introvert og har litt sosial angst, og er dermed MEGET ukomfortabel i større grupper. Jeg har skrevet om det før her inne, der jeg tok opp denne mentaliteten om at det er så fantastisk gøy å sitte 20 stk rundt et bord hver matpause, og høre på de som liker sin egen stemme. Jeg greier det ikke, blir veldig innesluttet, og har nå funnet ut at jeg har det bedre når jeg spiser alene eller med én annen kollega. Det er ikke gøy å føle at utadvendte folk hele tiden forventer at man skal 'by på seg selv, holde samtalen i gang, være litt morsom', ellers har man liksom fortjent å være ekskludert. Det er diskriminerende. Utadvendte folk er ikke mer verdt enn vi som er stille i forsamlinger. Ønsker du å sitte rundt bordet og lytte, bør du få det, uten kommentarer som kun har til hensikt å såre (hva ellers?). Alternativet er å fjerne seg fra disse menneskene...

Anonymkode: e5e01...e0b

Oj. Hvis du kun klarer å lese inn negative hensikter fra folk rundt deg, også når det de prøver på er humor, da bør du skaffe deg hjelp mot angsten. 

Anonymkode: f94a0...fe0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel snakk om grader her.

Veldig introverte personer kan være slitsomme ja 

På lik linje som veldig ekstroverte personer ser ut til å ønske publikum, ikke samtalepartnere. Slitsomt i lengden det også.

Vi hadde en ordentlig monolog-ekstrovert på jobb. I lunsjer hørte du kun han og hans historier. Når han sluttet ble folk mye mer sosiale. Og det er mange ekstroverte her, men i en normal grad.

Tror hi snakker om ekstremvarianten, ikke utadvendte med gode sosiale antenner 

Anonymkode: c01af...b5d

Det har du helt rett i. Kjekt med folk som byr på seg selv. Men ufattelig slitsomt med de som alltid skal være midtpunkt og som ikke hører etter når andre snakker.

Anonymkode: 04d7d...5d9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Oj. Hvis du kun klarer å lese inn negative hensikter fra folk rundt deg, også når det de prøver på er humor, da bør du skaffe deg hjelp mot angsten. 

Anonymkode: f94a0...fe0

Når de kommenterer til hi at 'det blir du vel sjokkert av!' så er det vel ment å såre...?

Ja, jeg får hjelp mot angsten men det hjelper ikke å hs slike personer rundt seg uansett. 

Anonymkode: e5e01...e0b

[Anonym bruker]

Den typen kommentarer som du skriver at du får tolker jeg som en invitasjon til å komme til ordet. De ønsker å høre hva du har å si og vill sjekke at alt er bra med deg selv om du ikke sier noe.

Du derimot virker veldig overlegen. Det virker som om du føler deg mye bedre enn dem. De forsøker å holde en lett og hyggelig Tone. Du sitter der og ser ut som om du er negativ til det meste og helt uten humor.

Anonymkode: 393f5...9dd

[Anonym bruker]

Du høres ut som en interessant person HI, ikke ulik meg - haha. Jeg blir også stille i selskap der det ikke gis plass. Jeg har ingen problem med å snakke i sosiale lag, men gidder ikke å bruke albuene for å brøyte meg inn i samtalene. 

Hilsen introvert, ikke sjenert, og faktisk veldig morsom dame. 

Anonymkode: 1fea0...2f4

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Når de kommenterer til hi at 'det blir du vel sjokkert av!' så er det vel ment å såre...?

Ja, jeg får hjelp mot angsten men det hjelper ikke å hs slike personer rundt seg uansett. 

Anonymkode: e5e01...e0b

Nei, det er nok generelt VELDIG få ting som blir sagt høyt i muntert lag som med vilje er ment for å såre. Å være utadvendt betyr heller ikke å hate mennesker og ønske dem vondt. Normalt betyr det å like mennesker, og å oppleve at man får energi av samvær, latter og samtale. Man er ikke i krig med verden selv om man lager mye lyd. 

Så nei, i dette tilfellet er det nok din forutinntatte frykt for verden som snakker.

Anonymkode: f94a0...fe0

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Nei det er det jeg mener. Jeg sitter ikke stille og ikke sier noe, men man slipper ofte ikke lett til når noen skal fortelle sine opplevelser om ditt og datt. Jeg har ikke behov for det, men hvis noen har interesse av meg og er interessert i å snakke MED meg og ikke bare lire av seg, så er jeg med. 

Men for all del, jeg ser behovet for at alle er forskjellige, jeg føler bare at det sjelden blir respektert at man er mer stille av seg og at man da får kommentarer på det.

Jeg kommenterer aldri at noen burde holde litt mer kjeft slik at alle slipper til, eller at man kan holde visse detaljer for seg selv. Jeg kommenterer sjelden andres væremåte og jeg respekterer at noen har mer behov for å snakke og fortelle. Jeg lytter og ler med om det er noe å le av. Men hvorfor må disse samme menneskene kommentere MIN oppførsel, og i tide og utide bemerke at jeg er sånn og sånn. Det er det jeg ikke skjønner. Derfor lurte jeg på om "slike mennesker" føler det så ubehagelig rart at noen er mer stille enn dem, eller ikke legger ut om alt av erfaringer og opplevelser. Jeg trenger ikke dele det med folk jeg ikke kjenner så godt, til det har jeg gode venninner.

Jeg har fått bemerket av en kollega at hun synes de vet lite om meg (men hun har aldri spurt) - hun sa til og med at hun f.eks ikke visste hvorfor jeg separerte meg fra eksmannen min og syntes det var rart.

Anonymkode: 35517...bb0

Men du sier jo at folk rundt deg lurer på om det går bra med deg? Det er jo et tegn på at du sitter stille, ikke prater så mye, og kanskje tar med deg en stemning som er litt dårlig? Man kan være «med» og deltagende selv om man ikke sier så mye...

Du sier at du ser behovet for at folk er forskjellig, men jeg får ikke inntrykk av du helt mener det, når du så veldig uttrykker at du ikke forstår hvorfor de ikke kan være mer som deg. Hvorfor er det de som skal holde munn å gi deg plass? Hvorfor kan ikke du ta plassen? Og er det mer høyverdig å ikke kommentere andres væremåte enn å gjøre det? Å kommentere er jo nettopp en måte å sette ord på det man ser og føler, og på den måten åpne for en dialog om hva det er som egentlig skjer..  Jeg tenker ikke det er galt i det hele tatt. Hvorfor holde det inni seg og bære på irritasjon? For ikke å snakke om de tusenvis av misforståelser som oppstår, når man ikke snakker om det som ligger mellom oss.

I tilfellet her med kollegaene dine virker det jo ikke som om de er uinteressert i deg, de kommenterer ting og prøver å få deg med i samtalen, lurer på om det går bra, og spør hvorfor du ikke åpner deg? Det kan hende de synes det ville vært ubehagelig å «grave» i ditt private, og at det er derfor de ikke spør om eksmannen din og hvorfor dere separerer dere og alt det der. Det er jo gjerne spørsmål man kommer inn på etter å ha samtalt litt om andre ting først. Man gåe ikke rett på de tunge temaene. Og hvis du aldri gir noe av deg selv... Ja, da kan de jo ikke bare buse ut med en haug av personlige spørsmål...?

Anonymkode: 87669...e3a

[Anonym bruker]

Hi

Bare for å rydde litt opp her, jeg respekterer fullt ut at folk snakker om seg selv og lager litt liv. Jeg er med, ler med dem, jeg bare klarer ikke å by på meg selv når mange "kjemper"  om plassen. Da er jeg mer stille, kommer jeg på to tre epler fireman's hånd så er det lettere.

Jeg føler ikke at man prøver å få meget i samtalen ved å bemerke at jeg blir sjokkert. Jeg smilte tilbake og ristet lett på hodet og så at hehe, nei ikke veldig sjokkert.

Saken er at jeg så absolutt ikke sitter i en krok og ser ned i gulvet.  Det jeg mente var at "slike mennesker" (uten å ville sette alle i en bås her) har en lei tendens til å kommentere meg og min personlighet. Akkurat som om det ikke er greit å ikke by på seg selv slik de gjør. Litt sånn som at at de ønsker at alle skal være lik dem, og er du ikke det så er du rar. 

Derfor lurte jeg på, fra en utadvendt sitt ståsted, hva de mener når de kommenterer slik. For det er sjelden noen kommenterer den andre veien.

Anonymkode: 35517...bb0

[Anonym bruker]

Jeg er utadvendt og høylydt... Jeg ler og fjaser og forteller historier og tar mye plass. 

Likevel ville jeg aldri ha funnet på å klage over at andre er stille. Jeg passer på å invitere de andre inn i samtalen med direkte spørsmål, men det er bare ment som inviterende.

Det er mulig det oppfattes som invaderende likevel. Jeg tar i hvertfall med meg svarene i dette innlegget, og kommer nok til å tenke gjennom hvordan jeg fremstår for de som ikke er like synlige som meg... 

Anonymkode: 56922...1fb

[Anonym bruker]

Det er jo mye i dette innlegget som viser at du ikke respekterer de som snakker mye. «Kun hører på seg selv prate, og ikke i å ha en samtale». «Noen ganger synes jeg de er tåpelige og andre ganger hører jeg hvordan de kjemper for å være morsomme og få oppmerksomhet rundt seg selv» «... og ikke åpner kjeften hele tiden» «Folk som styrer og prater og ler veldig høyt». 

På samme måte som de som er mer utadvendt nok ikke skjønner helt hvorfor noen sitter stille, så skjønner åpenbart ikke du hvorfor noen snakker mer enn deg. Jeg er temmelig sikker på at din fortolkning - de liker mer å høre på sin egen samtale enn å inngå i en samtale - er feil. Du tillegger dem egenskaper jeg ikke tror de vil kjenne seg igjen i. 

Jeg tror jeg er mer utadvendt enn deg, men jeg er ikke en som snakker mest i store grupper, rett og slett fordi jeg ikke vil være en som tar «for stor plass». Hvis det er ti rundt et bord, vil jeg helst ikke være den som tar 50% av oppmerksomheten og lar de andre ni dele resten. Samtidig er det åpenbart at det er noen av de ti som faktisk ikke ønsker (eller klarer) å ta sine 10%. Min oppfatning er at mange av de stille sitter og tenker negative ting om de som snakker mye. De er dumme, hensynsløse, egoistiske, kjører over andre osv. I realiteten er det kanskje bare mer impulsive, de tenker fortere, de har kortere vei fra tanke til handling. Og ikke minst - de tenker lite negativt om andre selv og sensurer seg ikke i frykt for at noen andre skal synes det de sier er dumt. 

Å spørre «Ble du sjokkert nå?» er litt ufint, jeg er enig i det. Ikke fordi jeg tror intensjonen er ufin, men fordi man utfordrer en person som kanskje har mange negative tanker rundt det å ta «for mye plass» og som blir ukomfortabel. Hvis jeg lurer på hvordan den stille har det, så gjør jeg nok noen forsøk på å trekke vedkommende inn i samtalen, men jeg orker faktisk ikke å ta det ansvaret over tid. I lunchen på jobben får folk heller droppe fellesskapet hvis de ikke klarer eller vil ta aktivt del i det. Jeg blir litt stressa av sånne som bare sitter og observerer, kanskje fordi jeg litt for ofte har oppdaget at den observerende trekker mange negative konklusjoner om de andre. 

Anonymkode: 31690...859

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo mye i dette innlegget som viser at du ikke respekterer de som snakker mye. «Kun hører på seg selv prate, og ikke i å ha en samtale». «Noen ganger synes jeg de er tåpelige og andre ganger hører jeg hvordan de kjemper for å være morsomme og få oppmerksomhet rundt seg selv» «... og ikke åpner kjeften hele tiden» «Folk som styrer og prater og ler veldig høyt». 

På samme måte som de som er mer utadvendt nok ikke skjønner helt hvorfor noen sitter stille, så skjønner åpenbart ikke du hvorfor noen snakker mer enn deg. Jeg er temmelig sikker på at din fortolkning - de liker mer å høre på sin egen samtale enn å inngå i en samtale - er feil. Du tillegger dem egenskaper jeg ikke tror de vil kjenne seg igjen i. 

Jeg tror jeg er mer utadvendt enn deg, men jeg er ikke en som snakker mest i store grupper, rett og slett fordi jeg ikke vil være en som tar «for stor plass». Hvis det er ti rundt et bord, vil jeg helst ikke være den som tar 50% av oppmerksomheten og lar de andre ni dele resten. Samtidig er det åpenbart at det er noen av de ti som faktisk ikke ønsker (eller klarer) å ta sine 10%. Min oppfatning er at mange av de stille sitter og tenker negative ting om de som snakker mye. De er dumme, hensynsløse, egoistiske, kjører over andre osv. I realiteten er det kanskje bare mer impulsive, de tenker fortere, de har kortere vei fra tanke til handling. Og ikke minst - de tenker lite negativt om andre selv og sensurer seg ikke i frykt for at noen andre skal synes det de sier er dumt. 

Å spørre «Ble du sjokkert nå?» er litt ufint, jeg er enig i det. Ikke fordi jeg tror intensjonen er ufin, men fordi man utfordrer en person som kanskje har mange negative tanker rundt det å ta «for mye plass» og som blir ukomfortabel. Hvis jeg lurer på hvordan den stille har det, så gjør jeg nok noen forsøk på å trekke vedkommende inn i samtalen, men jeg orker faktisk ikke å ta det ansvaret over tid. I lunchen på jobben får folk heller droppe fellesskapet hvis de ikke klarer eller vil ta aktivt del i det. Jeg blir litt stressa av sånne som bare sitter og observerer, kanskje fordi jeg litt for ofte har oppdaget at den observerende trekker mange negative konklusjoner om de andre. 

Anonymkode: 31690...859

Signerer denne 100%. 

I tillegg skriver HI at «jeg prater når de er interessert i en samtale MED meg». Med andre ord så legger du hele ansvaret over på de andre. Det er de som må legge opp hvordan dialogen/samtalene skal være. De må ta ansvar for å starte en samtale MED deg. Hva med å ta noe ansvar selv? 

Jeg får absolutt ikke inntrykk av at du respekterer at alle er forskjellige med innleggene dine her. Du ser åpenbart ned på de som tar stor plass. Kommentarene er ikke vondt ment men antakelig en forsikring på at det går greit med deg der du sitter og observerer. 

Anonymkode: 1d4eb...685

[Anonym bruker]

HI

Hehe, ja det blir litt misforstått dette her, sånn er det når man skriver.

Jeg mener jeg respekterer at andre har behov og ønske om å snakke mer. Med unntak av de som virkelig monopoliserer og snakker uten å la andre slippe til, så synes jeg det er interessant med folk som snakker og byr mer på seg selv, enn jeg klarer å gjøre. Noen ganger innimellom, så er noen av disse utadvendte menneskene veldig påståelige i det de sier, noen ganger (og jeg presiserer NOEN) så hender det at jeg synes de sier ting som er veldig navlebeskuende og uten refleksjoner. De om det, faller meg ikke inn å DA si hva jeg mener. Klart jeg tenker slike ting innimellom, det gjør vel alle. 

Et eksempel: min ene kollega er gravid og venter sitt første barn. Vi satt og snakket litt om barneoppdragelse og hun var bestemt på at hun ikke skulle kreve at barnet måtte lære å dele leker med andre. Jeg nevnte at selv om man kanskje ikke gjør det hele tiden, så er en viktig del av oppdragelse å lære nettopp det å dele med andre, gi og få osv. Hun smalt til bastant og sa at ne-hei, det var bare så ikke henne, hun delte aldri lekene sine når hun var liten og blablabla.

En slik diskusjon er for meg lite givende. Greit, hun har sitt synspunkt på dette og greit hun viker ikke et gram. Men med litt erfaring så vet man at man ofte (angående barneoppdragelse) har et ønske og en vilje om å gjøre sånn og sånn, og så blir ting litt annerledes når man står midt oppi det. Jeg følte at jeg prøvde å delta i samtalen, uten å virke belærende på noe som helst måte, men ørene var lukket for andre meninger enn hennes. Ikke at hun måtte være enig med meg, men jeg synes det er slitsomt med folk som er så bastante og som ikke åpner døra på gløtt en gang for andre synspunkter enn sitt eget.

Uansett: poenget mitt er at jeg aldri SA til henne at "nå er du vel litt sånn og sånn", "nå mangler du vel litt selvinnsikt" eller annet. Jeg respekterer at hun er sånn, og velger å ikke gå inn i en diskusjon med en som ikke ofrer fem sekunder til å tenke over det du gir av innspill til diskusjonen.

Det er ikke snakk om at man er enig og liker alle man møter, men å kommentere oppførselen deres, om den er av det utadvendte slaget eller innadvendt, det synes JEG er mangel på respekt for at vi alle er forskjellige. 

Og for å presisere; jeg sitter ikke i en krok og beskuer de som er til stedet, drar mine slutninger om alles negative trekk og så lusker ut bakveien - det blir for teit å kategorisere meg der. Jeg føler jeg er en åpen person som er genuint interessert i andre mennesker, og som føler jeg har mye å komme med av refleksjoner - jeg bare takler ikke å fortelle historien om mitt liv i større grupper, for at folk skal høre på meg og le med meg. Jeg kommer med kommentarer innemellom og får ofte folk til å le, men da må jeg føle meg trygg på de som er der. Men for all del - jeg dømmer sjelden andre, jeg bare noterer meg at den og den personen har et større behov enn meg mtp oppmerksomhet. Det er helt greit.

Så det jeg lurte på i begynnelsen var bare om dere som har merket seg at dere noen ganger bemerker de "stille" med at de er nettopp det, stille, hvorfor dere gjør det. Det kan ikke være for å få med noen i samtalen at man sier "så stille du er i dag" eller lignende (da bør dere få med dere at det ikke funker) - den kjøper jeg ikke. 

Hva trigger dere til den kommentaren om de litt mer innadvendte og rolige??

Anonymkode: 35517...bb0

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Hehe, ja det blir litt misforstått dette her, sånn er det når man skriver.

Jeg mener jeg respekterer at andre har behov og ønske om å snakke mer. Med unntak av de som virkelig monopoliserer og snakker uten å la andre slippe til, så synes jeg det er interessant med folk som snakker og byr mer på seg selv, enn jeg klarer å gjøre. Noen ganger innimellom, så er noen av disse utadvendte menneskene veldig påståelige i det de sier, noen ganger (og jeg presiserer NOEN) så hender det at jeg synes de sier ting som er veldig navlebeskuende og uten refleksjoner. De om det, faller meg ikke inn å DA si hva jeg mener. Klart jeg tenker slike ting innimellom, det gjør vel alle. 

Et eksempel: min ene kollega er gravid og venter sitt første barn. Vi satt og snakket litt om barneoppdragelse og hun var bestemt på at hun ikke skulle kreve at barnet måtte lære å dele leker med andre. Jeg nevnte at selv om man kanskje ikke gjør det hele tiden, så er en viktig del av oppdragelse å lære nettopp det å dele med andre, gi og få osv. Hun smalt til bastant og sa at ne-hei, det var bare så ikke henne, hun delte aldri lekene sine når hun var liten og blablabla.

En slik diskusjon er for meg lite givende. Greit, hun har sitt synspunkt på dette og greit hun viker ikke et gram. Men med litt erfaring så vet man at man ofte (angående barneoppdragelse) har et ønske og en vilje om å gjøre sånn og sånn, og så blir ting litt annerledes når man står midt oppi det. Jeg følte at jeg prøvde å delta i samtalen, uten å virke belærende på noe som helst måte, men ørene var lukket for andre meninger enn hennes. Ikke at hun måtte være enig med meg, men jeg synes det er slitsomt med folk som er så bastante og som ikke åpner døra på gløtt en gang for andre synspunkter enn sitt eget.

Uansett: poenget mitt er at jeg aldri SA til henne at "nå er du vel litt sånn og sånn", "nå mangler du vel litt selvinnsikt" eller annet. Jeg respekterer at hun er sånn, og velger å ikke gå inn i en diskusjon med en som ikke ofrer fem sekunder til å tenke over det du gir av innspill til diskusjonen.

Det er ikke snakk om at man er enig og liker alle man møter, men å kommentere oppførselen deres, om den er av det utadvendte slaget eller innadvendt, det synes JEG er mangel på respekt for at vi alle er forskjellige. 

Og for å presisere; jeg sitter ikke i en krok og beskuer de som er til stedet, drar mine slutninger om alles negative trekk og så lusker ut bakveien - det blir for teit å kategorisere meg der. Jeg føler jeg er en åpen person som er genuint interessert i andre mennesker, og som føler jeg har mye å komme med av refleksjoner - jeg bare takler ikke å fortelle historien om mitt liv i større grupper, for at folk skal høre på meg og le med meg. Jeg kommer med kommentarer innemellom og får ofte folk til å le, men da må jeg føle meg trygg på de som er der. Men for all del - jeg dømmer sjelden andre, jeg bare noterer meg at den og den personen har et større behov enn meg mtp oppmerksomhet. Det er helt greit.

Så det jeg lurte på i begynnelsen var bare om dere som har merket seg at dere noen ganger bemerker de "stille" med at de er nettopp det, stille, hvorfor dere gjør det. Det kan ikke være for å få med noen i samtalen at man sier "så stille du er i dag" eller lignende (da bør dere få med dere at det ikke funker) - den kjøper jeg ikke. 

Hva trigger dere til den kommentaren om de litt mer innadvendte og rolige??

Anonymkode: 35517...bb0

Hvis jeg kommenterer at noen er stille er det faktisk en invitasjon til å si noe. Det er ingen ankage, men en melding om at jeg ser deg, legger merke til deg og gjerne vil høre fra deg også. Det er ikke det minste frekt.

Ellers så synes jeg du er ganske feig og sannynlig vis ikke et menneske jeg ville gjort noe stort forsøk på å diskutere med når du ikke vil si noe hvis andre har et annet syn på ting enn deg. Hvis du ikke gidder utlevere deg såpass at du kan argumentere for hva du mener er riktig barneoppdragelse hvis noen er tydelige på at de er uenige med deg er det jo ingen vits i. Det høres jo ikke ut som om du er det minste interessert i andres meninger.

Anonymkode: 393f5...9dd