Alle disse "venninnehistoriene"...

[Anonym bruker]

Her florerer av tråder om venninner i konflikt. Eller venninnegjenger som splittes opp, eller gamle venninner som har begynt å oppføre seg annerledes. Og folk skriver mye omkring hvordan man skal prøve å holde gjengen sammen, huske å ikke utestenge noen,  eller gjenoppta kontakt med dem man har sett lite av i det siste osv.

Jeg kjenner meg så igjen i noen av de trådene - men fra en litt rar side. Jeg er den typen menneske som skifter ut venner og legger dem bak meg, slik jeg legger livsfaser bak meg. Ikke at det er en rutine, for når jeg avslutter et vennskap, har jeg alltid grunner til det. Men jeg ville ha blitt svett og paranoid av disse kravene om å alltid prøve å "rydde opp" eller idealet om å alltid holde gjengen samla og aldri droppe noen. 

For det beste med å være voksen er jo at man ikke er stuck med en klasse eller et årskull som man tvinges til å omgås med. I klassen min på ungdomsskolen var det kun én person jeg følte noe fellesskap med, og kanskje to-tre andre i parallellklassene. Det var høyst begrensende. Men vi måtte jo omgås. På videregående var det 3-4 i klassen og kanskje 8-10 på hele trinnet. Og da jeg ble student, da jeg møtte folk med samme interesser som meg, var det plutselig mange, mange! Og det var herlig. Men jeg vil aldri tilbake til det stadiet der man "må" være sammen med folk man ikke egentlig liker.

Og det gir seg underlige utslag. F eks legger jeg ikke til folk på Facebook som jeg ikke kunne ha lyst til å ta en kaffe med. Men de blir jo så sure! En av dem, som jeg faktisk var venn med en gang, sendte meg til og med ekstra PM for å overtale meg da jeg ikke godkjente hennes forespørsel. Men  jeg husker jo den gangen da jeg hadde en samboer og et lite barn, og hun var kollega med min samboer. Da gjorde hun alt hun kunne for å legge an på ham. Uten å lykkes, da, men helt ærlig: hvorfor skulle jeg late som om jeg liker henne? 

En annen prøvde seg også på FB. Hun var kjæreste med broren min og vi var gode venninner. Men jeg husker da godt hvordan hun droppet ham mens han var en periode i utlandet, og fant seg en ny. Og så skulle hun ha meg til å hjelpe henne å lyve og tildekke det.  Hvorfor tror hun at jeg gidder å ha kontakt? 

Og sånn er det med alle venner jeg har "dumpet": det har alltid en grunn. Men jeg kan virkelig ikke se at jeg skal måtte forklare meg eller ta en samtale om det. De ligger jo som de reder. Lojalitet må jo gå begge veier. 

Anonymkode: 1dd9d...803

[Wonder Woman]

Helt enig, hvis jeg erfarer at en person har egenskaper jeg ikke liker eller kan forsone meg med, går jeg videre. Det er best for begge parter. Mitt sosiale liv skal være hyggelig og gi meg energi, ikke være stress og frata meg energi, hater drama!

[Anonym bruker]

Disse konfliktene jeg har lest om handler mer om bekjente. De er en stor gjeng der det er en kjerne og så er det noen nisser på lasset som den ene eller andre har tatt med inn.

Det jeg har problemer med er hvor enorme disse konfliktene/problemene virker, og hvor dårlig de håndteres. Tenker dette må være ganske så unge jenter ut fra måten de skriver. Det ER mer drama tidlig i tjueårene. 

Jeg er litt som deg, venner som bruker meg, lyver og er ustabile har jeg ikke bruk for. Men jeg oppdager ofte i bli kjent fasen at de ikke er noe for meg og holder de på en armlengdes avstand fra start. 

Jeg har fem gode venninner. Alle ble jeg kjent med før jeg fylte tolv år. Det har faktisk vært litt drama der i yngre år, men litt må man påberegne i ungdommen. Venner jeg har fått i voksen alder har blitt faser naturlig ut etter noen år. 

Anonymkode: ce1ec...b41

[Anonym bruker]

9 timer siden, Allergic 2 Bullshit skrev:

Helt enig, hvis jeg erfarer at en person har egenskaper jeg ikke liker eller kan forsone meg med, går jeg videre. Det er best for begge parter. Mitt sosiale liv skal være hyggelig og gi meg energi, ikke være stress og frata meg energi, hater drama!

Ja, nettopp.

Syns bare det er så rart (i en del av de nevnte trådene, da) at mange ser ut til å mene at man må "slå opp" med venner. Altså fortelle dem i detalj hvorfor man ikke vil være sammen med dem.

Jeg tenker, hvor tett er det lov å være, egentlig? Man har f eks to helt ulike verdisett - det må da på en eller annen måte bli synlig også for den andre parten? Er folk virkelig så blinde for seg selv? 

Anonymkode: 1dd9d...803

[Anonym bruker]

Det er forskjell på venner og bekjente.

Bekjente kommer og går, men venner er noe annet. Det er mennesker som er så nære hverandre at de fortjener å få vite det hvis noen vil avslutte vennsapet.

 

Anonymkode: 61878...b49

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er forskjell på venner og bekjente.

Bekjente kommer og går, men venner er noe annet. Det er mennesker som er så nære hverandre at de fortjener å få vite det hvis noen vil avslutte vennsapet.

 

Anonymkode: 61878...b49

Hvorfor det? I min logikk er det sånn at jeg fortjener at folk oppfører seg ok. Gjør de ikke det, så har jeg ingen forpliktelser overfor dem mer.

Anonymkode: 1dd9d...803

[Wonder Woman]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor det? I min logikk er det sånn at jeg fortjener at folk oppfører seg ok. Gjør de ikke det, så har jeg ingen forpliktelser overfor dem mer.

Anonymkode: 1dd9d...803

Enig! Familie dermed er det annerledes med, der er det en større forpliktelse, men selv der har jeg en grense på hva jeg tåler.

[Iiiiik]

Det som stadig slår meg på DiB er at mange har veldig høye forventninger til vennene sine, og veldig lav tålegrense. Det virker som om nære venner skal innfri alle krav. De skal være morsomme, tilgjengelige, empatiske, like det samme, komme på minuttet, ikke ha andre nære venner man selv ikke liker, de skal ha greie barn, grei partner, stemme på rett parti, like de samme bøkene som en selv, de skal svare ja til alle invitasjoner osv osv. 

Jeg synes det er helt greit å fase ut venner som man ikke vil være like mye sammen med lenger. Å slå opp med en venn er for dramatisk i mine øyne. Hvis det virkelig er sånn at vennskapet koster mer enn det gir, ja da er det greit å være mindre sammen. Eller ikke være sammen i det hele tatt. Så sant den andre ikke har særskilte grunner til å tappe meg for energi, da kan jeg være sammen med henne innimellom allikevel.