... Hjelp meg :(

[Anonym bruker]

Jeg har noe jeg må få ut, vær så snill ikke halshugg meg...  For snart ett år siden mistet jeg tett før termin. Etter måneder med sorg, ensomhet, mareritt og gudene vet begynte jeg å trene ute igjen. Sakte men sikkert kom litt lys inn i livet mitt igjen. Men ensomheten var stor... Jeg kjøpte en valp til å få litt mer inn i hverdagen min. Komme meg ut av huset, få en turkompis da jeg går mye på fjellet og litt liv i huset. 

 

... En i sorg burde nok ikke ta på seg dette ansvaret  Jeg har vokst opp med hunder, jeg vet hva det kreves så det var ikke det som tok meg. Det var turene jeg gikk med valpen, som jeg egentlig skulle trillet. Det var bildene jeg tok av henne, som skulle vært som nybakt mamma. Det var alt valpen lærte, og alle milepælene jeg aldri fikk se. Gir det mening? Jeg tenkte ALDRI ALDRI at dette kunne skje :((( Ikke en eneste gang tenkte jeg dette. Men det slo meg hardt. Og sorgen er ti ganger sterkere nå over alt jeg mistet...

 

Så nå sitter jeg her da, med en valp som påminner meg tapet  Jeg har så dårlig samvittighet, sånn en enormskyldfølelse, for at jeg ikke tenkte på at dete kunne skje. Jeg var så sikker på at hunden skulle få en livsgnist inn i livet mitt igjen, men... Hunden får det hun skal, mosjon og kos, oppmerksomhet og er lydig som dagen er lang. Men det tærer meg så psykisk ned. Jeg er glad i hunden, jeg vil jo ikke gi henne fra meg! Men jeg klarer ikke det her i lengden. Jeg husker ikke engang sist jeg dusjet. Jeg går bare rundt og rundt på turer for å få tiden til å gå. Føles nesten ut som en fødselsdepresjon, i form av hund. Føler meg som verdens styggeste person!!!

 

Hva bør jeg gjøre her? Gi det mer tid? Gi han tilbake...?  Huff er jo blitt så glad i vesenet også, men psyken min er helt fullstendig knekt. Unnskyld til dere hundeeiere, jeg vet... Jeg vet

Anonymkode: cf582...157

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har fått en etterreaksjon. Så lenge du tar deg av hunden og den har det bra, så synes jeg ikke du skal gi den bort. Det kan bli et nytt nederlag. Men du skal ta kontakt med legen din og få hjelp, for det tror jeg du trenger sårt.

Anonymkode: dfae5...fd8

[Anonym bruker]

Veldig trist å lese at du har mistet barnet ditt <3

Er det ingen mulighet for at du kan bli gravid igjen?

Jeg tror du bør oppsøke hjelp og få noen å prate med, det tror jeg du trenger. Håper du klarer å snu de vonde tankene og se på hunden din som noe positivt, for jeg tror det kan bli enda verre om du gir den bort. Masse lykke til!

Anonymkode: 031ea...a74

[Anonym bruker]

Klem <3

Får du oppfølging av psykolog etter at du mistet? Jeg kjenner to som har vært i din situasjon, og de har slitt veldig, begge takket nei til hjelp etter at de mistet. Hvis du ikke har fått hjelp etterpå, eller ikke har tatt imot hjelp fra psykolog, så synes jeg du skal be om hjelp så fort som mulig. Er det ventetid så spør om å få snakke med kommunens psykiatriske sykepleier inntil du får psykologtime. Og hvis du allerede får hjelp, ta opp dette med psykologen din før du tar noen avgjørelser.

Jeg forstår hvordan du tenker og føler rundt valpen. Og hva som er riktigst for deg å gjøre, det vet jeg ikke. Men jeg er litt redd for at hvis du kvitter deg med hunden så blir du helt isolert og ikke vil komme deg ut i det hele tatt. Det å måtte ta vare på valpen er også med på å holde deg oppe. Og jeg er også redd for at du ikke vil føle deg bedre om du kvitter deg med ham, for du sier jo at du er blitt veldig glad i ham også.

Jeg tror at du trenger hjelp for sorgen og depresjonen din, og at du da bedre kan ta en avgjørelse som er riktig for deg. I mellomtiden, ikke vær redd for å be dine nærmeste om hjelp i tiden fremover!

Ta vare på deg selv <3

Anonymkode: 4e3d4...41f

[Anonym bruker]

Dette var trist lesing. Jeg tenker du i første omgang ikke skal gi fra deg hunden, men søke hjelp selv.  Så kanskje du etterhvert ser på den på en annen måte. Første steg er fastlegen din, så henviser han/hun videre. Står du alene i dette? Ønsker deg lykke til videre, ingen fortjener å gå rundt i sorg på denne måten  💞

Anonymkode: 7d953...a32

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres ut som om du har fått en etterreaksjon. Så lenge du tar deg av hunden og den har det bra, så synes jeg ikke du skal gi den bort. Det kan bli et nytt nederlag. Men du skal ta kontakt med legen din og få hjelp, for det tror jeg du trenger sårt.

Anonymkode: dfae5...fd8

Det er nok det, men at jeg ikke tenkte at det kunne skje... En hund og en baby kan jo ikke sammenlignes, så det kom som et sjokk  Føles i tillegg så flaut å fortelle det til foreks familie. Jeg har jo selv dømt de som gir i fra seg så unge hunder. «Lite gjennomtenkt.» Er så vanskelig og vondt. Tusen takk for svar ❤️ Skal gi det mer tid... Jeg går til psykolog, også han tenkte at en hund kunne være en god ide. Janei... 

Anonymkode: cf582...157

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Veldig trist å lese at du har mistet barnet ditt <3

Er det ingen mulighet for at du kan bli gravid igjen?

Jeg tror du bør oppsøke hjelp og få noen å prate med, det tror jeg du trenger. Håper du klarer å snu de vonde tankene og se på hunden din som noe positivt, for jeg tror det kan bli enda verre om du gir den bort. Masse lykke til!

Anonymkode: 031ea...a74

Jo, det er jo det... Men tanken på det våger jeg ikke engang begynne på  Bare tanken på det sykehusrommet for ett år siden... Nei... Jeg går til psykolog. Men føles nesten flaut å måtte fortelle så kort tid etter at, ja, «hunden er i hus og jeg er enda mer deprimert.» Føler meg som et grusomt menneske. Er redd det skal bli verre om jeg gir henne bort jeg også, men vanskelig å vite hvor lenge jeg skal «prøve»... 

Anonymkode: cf582...157

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Klem <3

Får du oppfølging av psykolog etter at du mistet? Jeg kjenner to som har vært i din situasjon, og de har slitt veldig, begge takket nei til hjelp etter at de mistet. Hvis du ikke har fått hjelp etterpå, eller ikke har tatt imot hjelp fra psykolog, så synes jeg du skal be om hjelp så fort som mulig. Er det ventetid så spør om å få snakke med kommunens psykiatriske sykepleier inntil du får psykologtime. Og hvis du allerede får hjelp, ta opp dette med psykologen din før du tar noen avgjørelser.

Jeg forstår hvordan du tenker og føler rundt valpen. Og hva som er riktigst for deg å gjøre, det vet jeg ikke. Men jeg er litt redd for at hvis du kvitter deg med hunden så blir du helt isolert og ikke vil komme deg ut i det hele tatt. Det å måtte ta vare på valpen er også med på å holde deg oppe. Og jeg er også redd for at du ikke vil føle deg bedre om du kvitter deg med ham, for du sier jo at du er blitt veldig glad i ham også.

Jeg tror at du trenger hjelp for sorgen og depresjonen din, og at du da bedre kan ta en avgjørelse som er riktig for deg. I mellomtiden, ikke vær redd for å be dine nærmeste om hjelp i tiden fremover!

Ta vare på deg selv <3

Anonymkode: 4e3d4...41f

Tusen takk for langt og godt svar ❤️ Jeg har gått til psykolog siden uken vi kom hjem fra sykehus, går der fast en gang i uken. Føler det har hjelpt mye, men at jeg nå er tilbake på dag en  Hunden har utvilsomt hjelpt meg mye med å «måtte» komme meg ut av huset, helt klart. Og jeg tviler ikke på at gir jeg henne i fra meg så blir jeg på sofaen igjen. For det er lite gnist i livet ellers nå. Men er så redd det ikke skal bli noe bedre, og hunder blir jo mer knyttet til eiere til eldre de blir.., Vanskelig situasjon  Jeg burde virkelig ha sett for meg dette scenarioet... 

Anonymkode: cf582...157

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var trist lesing. Jeg tenker du i første omgang ikke skal gi fra deg hunden, men søke hjelp selv.  Så kanskje du etterhvert ser på den på en annen måte. Første steg er fastlegen din, så henviser han/hun videre. Står du alene i dette? Ønsker deg lykke til videre, ingen fortjener å gå rundt i sorg på denne måten  💞

Anonymkode: 7d953...a32

Jeg går allerede til psykolog. Snakket mye der om å skaffe en valp, og han tenkte også at den kunne gi mye glede i hverdagen igjen. Så derfor er det også nå enda vanskeligere å måtte si at det ikke gikk som jeg forutså  Skammer meg så mye at jeg ikke engang vet om jeg våger å fortelle det... Men lyver man hos psykologen så er det jo virkelig bortkastet... Nei har familie og mannen min, men tør ikke si hvordan jeg føler det til de engang. Det var jo jeg som var så fast bestemt på valp. Det var jo jeg som brukte evigheter på å lese om raser, finne en oppdretter osv... Mannen jobber på sjø, så akkurat nå går jeg her alene. Tenkte en hund kunne holde meg med selskap når han var borte også (vi har snakket om valp i lang tid, men satt det på vent da jeg ble gravid.) Så dette er rett og slett en skam for meg  

Anonymkode: cf582...157

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, det er jo det... Men tanken på det våger jeg ikke engang begynne på  Bare tanken på det sykehusrommet for ett år siden... Nei... Jeg går til psykolog. Men føles nesten flaut å måtte fortelle så kort tid etter at, ja, «hunden er i hus og jeg er enda mer deprimert.» Føler meg som et grusomt menneske. Er redd det skal bli verre om jeg gir henne bort jeg også, men vanskelig å vite hvor lenge jeg skal «prøve»... 

Anonymkode: cf582...157

Ikke pisk deg selv omkring dette. Det er ikke "grusomt" å gjøre en feilvurdering i den situasjonen du var i.

Anonymkode: 4b856...ec9

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en klem ❤

Anonymkode: 242c9...a78

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for langt og godt svar ❤️ Jeg har gått til psykolog siden uken vi kom hjem fra sykehus, går der fast en gang i uken. Føler det har hjelpt mye, men at jeg nå er tilbake på dag en  Hunden har utvilsomt hjelpt meg mye med å «måtte» komme meg ut av huset, helt klart. Og jeg tviler ikke på at gir jeg henne i fra meg så blir jeg på sofaen igjen. For det er lite gnist i livet ellers nå. Men er så redd det ikke skal bli noe bedre, og hunder blir jo mer knyttet til eiere til eldre de blir.., Vanskelig situasjon  Jeg burde virkelig ha sett for meg dette scenarioet... 

Anonymkode: cf582...157

Godt å høre at du går til psykolog.

Hvor lenge har du hatt hunden nå?

Jeg synes du skal snakke med psykologen din om det du nå føler. Kanskje er det slik at valpen har bidratt til at du får opp sorgen nå, at det du får opp nå lettere kommer opp pga. valpen og at det er noe som må opp og ut før du får det bedre igjen? Mulig jeg tar helt feil, men snakk med psykologen din om det, for av og til kan man få... jeg husker ikke helt hva det kalles... behandlingskriser?... hvor det er en tilsynelatende forverring, men egentlig bare noe som man må jobbe seg gjennom for å kunne komme seg videre? Jeg vet ikke, men snakk med psykologen om det.

Ikke rakk ned på deg selv og si at du burde sett for deg dette scenarioet, for du kunne ikke se at du skulle få det slik nå. Å skaffe hunden var jo i utgangspunktet en veldig god plan på alle måter. Du gjorde det rette da du bestemte deg for å skaffe valpen. Om det må revurderes så er det fordi noe annet er riktig nå, som du ikke kan lastes for.

Ellers synes jeg du skal være ærlig med dine aller nærmeste. Kanskje kan du få litt avlastning med hunden noen dager, da slipper du å gå alle turer alene med den, eller kanskje du kan gå tur sammen med dem. Selv om det er stikk motsatt av hva du føler for nå, kanskje du kan gå på et valpekurs med valpen? Da vil du være sammen med andre som har valp og som bare ser valpene som valper, du skaper andre minner sammen med valpen som hund, kanskje det kan gjøre at du greier å skille følelsene for barnet du mistet og valpen mer? Igjen, jeg vet ikke hva som er riktig for deg eller hva du greier. Jeg kommer på at her jeg bor har "Aktiv på dagtid" (tilbud til personer som av ulike grunner ikke er i jobb) også tilbud om hundedressurkurs. Det er et veldig lavterskeltilbud, alle som går der har utfordringer, fysisk eller psykisk,  så om noe slikt finnes der du bor, kanskje det kan være noe for deg også.

Det du sier her, at hvis du kvitter deg med hunden så kommer du ikke til å komme deg opp av sofaen, det tenker jeg er et veldig viktig argument for å beholde hunden. For hvis du blir liggende på sofaen så kommer du trolig til å bli enda mer deprimert, og da blir det jo enda verre for deg.

Du virker som en veldig omsorgsfull person, du tenker på valpen oppi dette. Se om du kan prøve å ta like godt vare på deg selv som du tar vare på valpen. Sett deg opp en plan for småting du skal gjøre hver dag - og ut med hunden er en veldig viktig slik ting.

Anonymkode: 4e3d4...41f

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du gjorde noen feil i å få hunden. Selv om du forbinder den med tapet fikk  den deg ut. Du er glad i den osv. Problemet er at du ikke er ferdig med å sørge . 

Hvis du hadde kjøpt klær rett etter tapet ville du kanskje ikke brukt dem fordi de minnet deg om tapet, hadde du pusset opp kunne du fått motforestillinger mot det rommet og hadde du plantet i hagen kunne det blitt vanskelig å være der.

Jeg tror du har gitt dette nok tid alene. Snakk med legen din og få en henvisning til noen som kan hjelpe deg å komme videre. 

Anonymkode: f5cad...298

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg går allerede til psykolog. Snakket mye der om å skaffe en valp, og han tenkte også at den kunne gi mye glede i hverdagen igjen. Så derfor er det også nå enda vanskeligere å måtte si at det ikke gikk som jeg forutså  Skammer meg så mye at jeg ikke engang vet om jeg våger å fortelle det... Men lyver man hos psykologen så er det jo virkelig bortkastet... Nei har familie og mannen min, men tør ikke si hvordan jeg føler det til de engang. Det var jo jeg som var så fast bestemt på valp. Det var jo jeg som brukte evigheter på å lese om raser, finne en oppdretter osv... Mannen jobber på sjø, så akkurat nå går jeg her alene. Tenkte en hund kunne holde meg med selskap når han var borte også (vi har snakket om valp i lang tid, men satt det på vent da jeg ble gravid.) Så dette er rett og slett en skam for meg  

Anonymkode: cf582...157

Det er trist at du føler slik på det. Jeg kan love deg en ting, og det er at normalt oppegående mennesker ikke vil se ned på deg for de tankene du har nå vedr hunden. Og du skal hvertfall ikke skulle måtte skamme deg over det. Håper du finner styrke til å ta det opp med psykologen din, det er viktig for deg å få pratet ut om situasjonen. Forhåpentligvis vil du også klare å fortelle mannen din om dette. Det er forøvrig godt å høre at du både får hjelp og har familie rundt deg! Bruk dem 😊  Klem...

Anonymkode: 7d953...a32

[Anonym bruker]

Sorg gjør mye rart med mennesker, HI. Og det vet jeg fordi jeg selv er midt oppi det nå.

Men jeg syns at denne kanskje er i ferd med å ligne på en depresjon i tillegg? For du fokuserer veldig på hvilken dårlig person du er som ikke klarer å elske valpen, og at det å oppgi hundeholdet nærmest er en dødssynd? Det er da ingen som dømmer deg av den grunn. 

Anonymkode: 4b856...ec9

[Anonym bruker]

Å gi fra deg hunden kommer ikke til å hjelpe. Sorgen må du igjennom med eller uten hund. Fysisk aktivitet er uansett bra. Kan du dele sorgen med noen som har opplevd det samme? Sorggruppe? Og hva slags støtte har du i faren til barnet/andre familiemedlemmer? 

Anonymkode: c9d8f...3bb

[Anonym bruker]

Kjære deg, ikke vær så streng med deg selv. Det du opplever er helt menneskelig.

Å miste et barn er en livslang sorg, og noen perioder vil være verre enn andre. Nå er det ca 1 år siden du mistet? Klart du er lei deg!

Vil anbefale deg å fortelle psykologen om hvordan du har det. Ingen psykologer forventer at pasienter bare blir bedre og bedre, slik er ikke livet. Å ha tunge perioder etter å ha opplevd et traume er normalen og nesten forventet. Det vet psykologen.

Vær snill med deg selv.. hunden har det mer enn bra nok hos dere

Anonymkode: a8195...25b