Hvordan hadde dere reagert?

[Anonym bruker]

Lang historie kort min mann hadde ett ganske så stort alkohol problem noe han absolutt ikke innrømmer. Det var for meg ikke det største problemet men han var ved flere tilfeller ekstremt voldelig mot meg (slag,spark,knyttneve,kvelertak osv) dette skjedde rundt 4 ganger. Jeg valgte å tilgi han på den betingelsen at jeg bestemmer alkohol mengden og at han ikke under noen omstendigheter for drikke alene. Dette gikk han med på. Siste slik tilfelle var for 3 år siden og etter det harvi hatt det kjempe fint sammen. Men når han ikke for drikke alene i familie sammenkomster osv. Så blir jeg den onde fæle dama til han der. Jeg må stå og forsvare og forsvare meg i ett sett. Sannheten kan jeg ikke fortelle og der står jeg da. I dag påstod han at HAN synes det er så fælt å ha det slik. 

Hvordan hadde dere reagert?? Sannheten er at jeg er blitt skadet for livet og tanken på å se han drikke alkohol alene gjør at jeg for ekstremt angst, faktisk bare ved å skrive dette slår hjertet mitt fortere og hendene skjelver 😔 han forstår rett og slett ikke hvor utrolig disse tingene har skadet meg.

Anonymkode: 689f0...56a

[Anonym bruker]

Jeg tror du bør gå. 

Han skulle tatt fullt ansvar her. Istedenfor sitter du igjen med svarteper, og må være den kjipe kona overfor familien. 

Han må forklare hvorfor han ikke kan drikke, og INGEN skyld her skal tilfalle deg. 

Du vet du ikke stoler på ham, du skjelver av å skrive om dette. Forlat ham, kjære deg. 

Anonymkode: f1db9...df8

[Anonym bruker]

Du får enten flytte og be ham seile sin egen sjø (det hadde jeg) eller få ham til å si høyt så alle hører på "jeg blir voldelig i fylla, og ønsker ikke å skade kona mi flere ganger". Eventuelt kan jo bare du si det selv. Den volden du beskriver kvalifiserer jo til flere år i fengsel! 

Anonymkode: 25671...1fc

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de over her. Du bør gå fra ham! Jeg håper du ikke har barn oppi dette? Har dere barn er det absolutt eneste ansvarlige å gå fra ham!

Han har nå fått så stor avstanden fra da han holdt på å ta livet av deg at han bagatelliserer det og ikke minst, han bagatelliserer årsaken til det. Og ikke bare det, han innrømmer ikke at han er en alkoholiker, han ønsker å drikke igjen  SELV OM han vet at han kunnet tatt livet av deg da han drakk tidligere. Og på toppen av alt så er det en komplett ansvarsfraskrivelse når han nå gjør DEG til syndebukk, at du er fæl som ikke lar ham drikke.

Denne mannen er ekstremt farlig. Han har greid å holde seg til nå, men nå er han også i ferd med å bli så frustrert at det bare er et tidsspørsmål før han begynner å drikke igjen og blir voldelig. Når han viser så mye frustrasjon overfor deg nå i edruelig tilstand, da tror jeg hans sinne vil eksplodere en dag når han tror han blir nok provosert. Om du overlever neste gang han blir voldelig, det er ikke sikkert, spesielt ikke når han tydeligvis har gått og bygd opp frustrasjon mot deg fordi han ikke "får lov" å drikke.

Har dere barn? Ønsker du at de skal vokse opp uten deg og med en far i fengsel, dømt for å ha drept deres mor? Hvis ikke kommer du deg unna!

Eneste unntaket var at han gikk inn i intensiv og langvarig behandling for årsakene til at han drakk OG at han innrømmet overfor omgangskrets og familie hvorfor han ikke kan drikke mer, inkl. innrømme volden mot deg. Men helt ærlig - jeg tror det vil være farlig for deg å stille slike krav til ham. Og jeg tror ikke han vil gjøre det.

Mulig du synes jeg overdriver... men bestevenninnen til ei jeg kjenner hadde en slik mann. Ingen visste om hans sinneproblematikk og at han hadde vært voldelig og at han hadde problemer med alkohol. Ingen i familie eller omgangskrets hadde noen gang sett ham veldig sint, og langt fra voldelig. Heller ikke når han drakk! Volden gjemte han til de kom hjem, og såpass sjelden at hun tilga ham hver gang. Hun satte krav til ham, han fulgte dem tilsynelatende... inntil neste gang han klikket. Som hos deg kunne det gå år mellom. Ikke en gang barna hadde fått med seg noe av dette. Da hun ble funnet myrdet var det derfor ingen som mistenkte ham. Alle bekreftet hvilken god og omsorgsfull ektemann og far han var, alle støttet ham. Inntil politiet fant noe som ikke stemte helt i forklaringen hans. Det var en bitteliten detalj som kunne gått dem hus forbi. Det var et bestialsk drap, skal ikke gå i detalj om det. Han fikk mange år i fengsel, barna ble i prinsipp foreldreløse. Dette kan bli dine barns fremtid også, HI!

Jeg håper du tar dette på alvor, og jeg håper inderlig at du kontakter det nærmeste krisesenteret til der du bor. Du trenger råd om hvordan du skal komme deg unna denne mannen på en sikker måte! Du skylder ungene dine å gjøre det, og å gjøre det på en sikker måte.

Anonymkode: b06a1...b8b

[Anonym bruker]

Venninnen min levde i et sånt forhold i ti år. De hadde barn sammen. Selv om venninnen min trodde hun beskyttet barna godt nok og trodde de ikke fikk dette med seg, så tok hun feil. Den eldste ungen deres har gått til psykolog i x antall år pga angst i forhold til fars drikkeproblem, barnevernet ble også koblet inn via psykologen. Så jeg håper inderlig dere ikke har barn oppi denne galskapen. Ellers så er mitt  råd, at du forteller familien sannheten i.o.m at din mann ikke er mann nok til dette. Egentlig burde han vel blitt behandlet på en avrusningsklinikk og tatt seg et sinnemestringskurs, det er ihvertfall det minste du kunne forlangt. Sånn bortsett fra det så hadde ihvertfall ikke jeg, vært sammen med en så ustabil mann, ei heller hadde jeg turd å stifte familie med noe sånt. Så lenge han ikke kan innrømme sannheten overfor familien og virkelig søke hjelp, så vil han aldri blibedre og det er vel bare et tidsspørsmål før han går løs på deg igjen. 

Anonymkode: 590c5...34f

[Pobie]

Han skal selvfølgelig ikke skylde på deg. Da får han heller si at han velger å ikke drikke pga helsen, eller fordi han skal kjøre, eller fordi et eller annet som har med han å gjøre.

Jeg hadde blitt sint hvis mannen hadde et alkoholproblem, vi fant en løsning hvor han ikke drikker, og så går han rundt og sier at han ikke "får lov" til å drikke av meg. Nei vet du hva.

Og hvis det er så fælt for han får du foreslå at dere slår opp da, siden han ikke vil holde avtalen og heller vil være voldelig og stygg mot deg. Da er det ikke du som er det viktigste for han tydeligvis.

[sug lut]

Kjenn på angsten du går med, og så dobler du den for barna. Så tar du en avgjørelse om å dra.

[Anonym bruker]

Nå føler jeg for å forklare litt. Mannen min har virkelig blitt noe helt annet han slet med sinne problematikk og problemer fra barndommen av. Når det siste grove slaget skjedde så fikk han ultimatum det med drikkingen i tillegg til at han måtte oppsøke psykolog med spesialisering innen vold og sinnemestring. Dette gjorde han og gikk der til psykologen mente han var bedre. 

Han har forandret seg, i etterkant har vi fått barn. Han har aldri opplevd problemer med hverken far eller meg. Det har heller ikke vert problemer med to glass vin på lørdagskvelden heller. Vi har ett veldig godt forhold. 

Det største problemet som jeg har oppfattet det som er at han ikke har husket disse episodene kunn sett resultatene på morgningen etter. Da har han alltid vert helt knust. (Jeg ser hvordan dette høres ut altså! Jeg undkylder han ikke det er bare slik det var) men han har oppført seg eksemplarisk siden og fått det mye bedre med seg selv. 

Det som plager meg er at jeg selv om jeg har tilgitt ikke greier å glemme, det ligger der for evig og alltid. Når familiemedlemmer så ripper opp i dette ved å anklage meg noe som den gangen var heeeelt urelevant fordi at vi satt og drakk kaffe i ett kaffeselskap uten at det var snakk om noe alkoholservering, men familiemedlemmet valgte allikevel å ta opp hvor følt vedkommende syntes JEG var med mannen da kjente jeg at det ble for mye. 

Vi snakket ut i natt og han har forstått litt bedre hvordan jeg føler meg. Og lovte meg å si ifra bedre neste gang.

Anonymkode: 689f0...56a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå føler jeg for å forklare litt. Mannen min har virkelig blitt noe helt annet han slet med sinne problematikk og problemer fra barndommen av. Når det siste grove slaget skjedde så fikk han ultimatum det med drikkingen i tillegg til at han måtte oppsøke psykolog med spesialisering innen vold og sinnemestring. Dette gjorde han og gikk der til psykologen mente han var bedre. 

Han har forandret seg, i etterkant har vi fått barn. Han har aldri opplevd problemer med hverken far eller meg. Det har heller ikke vert problemer med to glass vin på lørdagskvelden heller. Vi har ett veldig godt forhold. 

Det største problemet som jeg har oppfattet det som er at han ikke har husket disse episodene kunn sett resultatene på morgningen etter. Da har han alltid vert helt knust. (Jeg ser hvordan dette høres ut altså! Jeg undkylder han ikke det er bare slik det var) men han har oppført seg eksemplarisk siden og fått det mye bedre med seg selv. 

Det som plager meg er at jeg selv om jeg har tilgitt ikke greier å glemme, det ligger der for evig og alltid. Når familiemedlemmer så ripper opp i dette ved å anklage meg noe som den gangen var heeeelt urelevant fordi at vi satt og drakk kaffe i ett kaffeselskap uten at det var snakk om noe alkoholservering, men familiemedlemmet valgte allikevel å ta opp hvor følt vedkommende syntes JEG var med mannen da kjente jeg at det ble for mye. 

Vi snakket ut i natt og han har forstått litt bedre hvordan jeg føler meg. Og lovte meg å si ifra bedre neste gang.

Anonymkode: 689f0...56a

Bør han ikke også love å være ærlig overfor slekt og venner, og fortelle alle at det er hans egen idiotiske atferd som gjør at han ikke kan drikke uten anstand? Det kan jo være disiplinerende både for dem og ham.

Jeg syns uansett du har tålt for mye allerede. Folk som slår og sparker hadde fått løpepass hos meg allerede første gang.

Anonymkode: 25671...1fc