Hvordan forsone seg med barndommen?

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i et følelsesløst hjem. Min mor var da alenemor til meg og mine tre søsken. Ganske sikkert på at hun led av depresjon, noe hun benektet selv. Humøret varierte dra himmel til helvette på tre sekunder, mens alle rundt så på henne som byens solstråle. Så heldig jeg var spm hadde henne som mor, fikk jeg høre. Men sannheten var jo en helt annen. Hjemme var alt som skjedde min feil, hun skreik og brølte til meg daglig over ting som var helt ute av min kontroll. Hun kjeftet på meg for ting mine søsken gjorde. Hun sa aldri at hun var glad i meg, og viste det heller aldri. Vi klemte aldri hverandre, kan ikke huske en eneste klem fra hele barndommen. Nå sliter jeg med å forsone meg med at det var en sånn barndom jeg fikk, og jeg syns nesten synd på meg selv til tider fordi jeg syns jeg hadde fortjent noe mer. Jeg er så sint på henne for at hun ødela den ene sjansen man har på en god barndom, og idag forventer hun at vi skal treffes som venninner og at jeg alltid skal stille opp. 

Noen tanker om hvordan jeg kan få dette ut av systemet? 

Anonymkode: 6826d...390

[Polly-Esther]

God klem til deg ❤️

Jeg har dessverre ingen enkle svar. Jeg lurer på om du har prøvd å snakke med en terapeut? Har du konfrontert din mor i ettertid? Kan det være best for deg å kutte kontakten eller redusere den til et minimum? 

Du har hatt en vanskelig oppvekst, din mor gav deg ikke den emosjonelle støtten og omsorgen du trengte. Det er vondt og urettferdig. Forsøk å fokusere på at hun ikke skal få ødelegge resten av livet ditt også, prøv å bestemme deg for å legge det bak deg, for din egen del. Jeg har hørt om folk som drar nytte av nesten rituelle handlinger; feks ved å skrive et brev  til mor med alt som har skjedd, for deretter å brenne det. Det er ikke sånn at det samme virker for alle. 

Ønsker deg alt godt for fremtiden ❤️

[Anonym bruker]

Hadde det veldig likt selv. 

Vi er jo forskjellige, og trenger kanskje forskjellig verktøy, men en psykolog ga meg et (av fler): Vær alene, vær trygg og pust rolig. Så forestiller du deg at 10år (eller når det var verst) gamle deg står der -Hva ville du sagt? Selv har jeg trøstet og grått ut mye uforløst flere ganger sånn. Å ha empati til seg selv er viktig (og gjør deg ikke til «offer» fordet). På samme måte kan jeg forestille meg feks moren min der, og ha en monolog med henne og få ut mye dritt sånn også. 

Anonymkode: cd3d5...44a

[Anonym bruker]

Kanskje du kan ta med din mor til terapi? Skrive følelsene dine i et brev til henne? Kanskje du trenger en forklaring og unnskyldning fra henne? 

Mitt aller beste råd er å få sagt det du trenger, og så tilgi henne. Hun var ingen god mor. Men tenk, hvordan var hennes egen barndom? Hadde hun  selv en god mor? Hun var alene med 4 barn, og trolig deprimert. Hun var syk, og klarte kanskje ikke bedre? Bare prøv å finne en måte å tilgi henne på, slik at bitterheten din ikke får spise deg opp, og ødelegge mer for deg. Du har lov å være sint, men så må du prøve å legge det bort. Hvordan er hun som mor i dag? Er hun fremdeles like kald, eller viser hun deg at hun er glad i deg? 

Anonymkode: 9c03a...a84

[Anonym bruker]

Min tidlige barndom var Ok, men fra ti års alder hadde jeg det ganske likt det du beskriver. Moren min var enten sint, sur eller nøytral og jeg var det håpløse barnet som var skyld i alt. Om hun var på min side, var det fordi hun egentlig så seg selv som offeret i saken.

Jeg lever Ok med det og er stolt over å ha fått til mye. Samtidig sliter jeg med relasjoner, tillit og selvbilde. 

Min mor vil fremdeles være sentrum i mitt liv og inntar offerrollen når hun ikke får det hun vil ha. Vi har kontakt og kommer til å ha det, men jeg er usikker på om jeg hadde savnet henne.

Anonymkode: aac1e...564

[Anonym bruker]

Takk for gode svar!

Tror faktisk jeg skal prøve både det å skrive brev til henne, og brenne det. Og det med å "snakke til meg selv" som barn. Hørtes ganske befriende ut å sette ord på ting!

I forhold til hvordan hun er nå, så vil jeg si at det absolutt er bedring, men på langt nær bra. Hun har prøvd et par ganger å si at hun er glad i meg i telefonen, men da har latet som at jeg trodde vi hadde avslutta samtalen og lagt på før jeg måtte si det tilbake. Unngår også i høy grad å klemme henne, selv om jeg vet hun sikkert hadde ønsket det noen ganger. Jeg syns dessverre hun er ... ekkel. Ønsker ingen form for kjærlig forhold til henne lengre. Skal sies at jeg ikke har noen problemer med å klemme resten av familien, venner og mitt eget barn får masse klemmer og kjærlighet. Jeg er egentlig en kjærlig person som fint kan klemme "fremmede" dersom det faller seg naturlig, men med min egen mor er det en slags sperre. Blir helt uggen så fort hun sitter i samme sofa som meg, og for en slags angst og trang til å flytte meg.. 

hi

Anonymkode: 6826d...390

[Anonym bruker]

Jeg hadde vanskelig oppvekst men ikke pga mine foreldre,som var fantastiske støttespillere,men pga omstendigheter. I voksen alder har jeg forsonet meg med at sånn er det. Det finnes gode og mindre gode ting opp i alt. Barndommen er en kort periode i livet,man bør nyte resten av livet også. Jeg blir trist noen ganger når jeg tenker tilbake og hvor bra ville alt vært om ting var annerledes men går over på andre tanker. 

Anonymkode: 11e94...62a

[Anonym bruker]

Jeg hadde det veldig likt som deg og slet veldig med det i mange år. Det som hjalp meg var å gå i traumeterapi for å bearbeide det, sørge over det og til slutt akseptere det. Det var tøft og vanskelig å gjennomføre terapien, men veldig verdt det! Det jeg opplevde vil alltid være en del av meg, men jeg har lagt det mer bak meg og det er befriende. 

Anonymkode: 4b203...f33

[Anonym bruker]

Jeg tror du må dele opp de forskjellige elementene. Du kan sørge og rase over det tapet du har lidd. Det kan du gjøre på egen hånd, men kanskje mer effektivt med en psykolog. Når du har sørget nok, kan du bestemme deg for hvordan du vil være overfor din mor. 

Den viktigste jobben gjør du i deg selv! Din mor er det hun er og var, ikke sikkert du får noen innrømmelse eller oppreisning fra henne. Men du kan gi det til deg selv, du er voksen nå, og det er du som bestemmer over ditt liv. Og det er du som skriver din historie, der mor selvfølgelig betyr en del, men det viktigste er hva du skriver om deg selv. Du er den viktigste personen i ditt liv, ikke mor. 

Anonymkode: eb5dc...e22

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde vanskelig oppvekst men ikke pga mine foreldre,som var fantastiske støttespillere,men pga omstendigheter. I voksen alder har jeg forsonet meg med at sånn er det. Det finnes gode og mindre gode ting opp i alt. Barndommen er en kort periode i livet,man bør nyte resten av livet også. Jeg blir trist noen ganger når jeg tenker tilbake og hvor bra ville alt vært om ting var annerledes men går over på andre tanker. 

Anonymkode: 11e94...62a

En kommer gjennom det meste om en har en stødig grunnmur hjemme.

Jeg ble mobbet en del på ungdomsskolen. Ikke enormt mye, men likevel. Jeg hadde ikke noen å støtte meg til og hente styrke fra, for min egen mor var faktisk enig med mobberne om at jeg var stygg, dum og fjern. 

Det er vanskelig å bygge på en dårlig grunnmur. Det preger et menneskes liv på en annen måte enn å oppleve vonde ting når en har det bra hjemme.

Anonymkode: aac1e...564

[Anonym bruker]

Min far slo meg og søskena mine fra jeg var bitteliten. Mitt første minne er at min far kaster glovarmt vann på broren min. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg fått vite mer om hans psykiske lidelser. Jeg har gått i terapi og jeg har bare bestemt meg for å akseptere det. Jeg kan ikke endre det. Det er en livslang prosess, og jeg må bestemme meg mange ganger. Noen ganger må jeg ta en lengere pause fra foreldrene mine, men det har blitt sånn at jeg tenker på meg selv som den voksne og de som ufullstendige mennesker på en måte. De har manglene sjelsevner og de får ikke definere meg. 

Anonymkode: 94ee4...ac4

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde vanskelig oppvekst men ikke pga mine foreldre,som var fantastiske støttespillere,men pga omstendigheter. I voksen alder har jeg forsonet meg med at sånn er det. Det finnes gode og mindre gode ting opp i alt. Barndommen er en kort periode i livet,man bør nyte resten av livet også. Jeg blir trist noen ganger når jeg tenker tilbake og hvor bra ville alt vært om ting var annerledes men går over på andre tanker. 

Anonymkode: 11e94...62a

Prøver å tenke fremover, men jeg føler jeg hele tiden blir minnet på dette. Bare det å måtte treffe henne er en påkjenning. Det er ikke bare det at jeg ønsker meg en annen barndom, men jeg trenger en kjærlig mor nå, jeg trenger en kjærlig bestemor til barnet mitt og et hjem å dra til når ting er vanskelig. Innser at jeg aldri vil få dette, og det er ikke lett å komme seg over. Får vel bare håpe en eventuell svigermor i fremtiden er ei skikkelig mormor og de åtte ungene 🙈

Hi 

Anonymkode: 6826d...390

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for gode svar!

Tror faktisk jeg skal prøve både det å skrive brev til henne, og brenne det. Og det med å "snakke til meg selv" som barn. Hørtes ganske befriende ut å sette ord på ting!

I forhold til hvordan hun er nå, så vil jeg si at det absolutt er bedring, men på langt nær bra. Hun har prøvd et par ganger å si at hun er glad i meg i telefonen, men da har latet som at jeg trodde vi hadde avslutta samtalen og lagt på før jeg måtte si det tilbake. Unngår også i høy grad å klemme henne, selv om jeg vet hun sikkert hadde ønsket det noen ganger. Jeg syns dessverre hun er ... ekkel. Ønsker ingen form for kjærlig forhold til henne lengre. Skal sies at jeg ikke har noen problemer med å klemme resten av familien, venner og mitt eget barn får masse klemmer og kjærlighet. Jeg er egentlig en kjærlig person som fint kan klemme "fremmede" dersom det faller seg naturlig, men med min egen mor er det en slags sperre. Blir helt uggen så fort hun sitter i samme sofa som meg, og for en slags angst og trang til å flytte meg.. 

hi

Anonymkode: 6826d...390

Det siste der er jo forståelig. Hvis du hadde blitt mobbet hele barndommen av en person i klassen, ville du ha syntes det var ok å klemme ham/henne? Eller sitte i sofaen og pludre og late som om alt er idyll og kjærlighet? Det hadde i alle fall ikke jeg klart. 

Og din mor er jo nesten sånn - en mobber eller overgriper, som det likevel forventes at man skal ha ømme følelser for.

Anonymkode: 1a11d...f34

[Anonym bruker]

På 24.2.2018 den 7.27, Anonym bruker skrev:

Jeg vokste opp i et følelsesløst hjem. Min mor var da alenemor til meg og mine tre søsken. Ganske sikkert på at hun led av depresjon, noe hun benektet selv. Humøret varierte dra himmel til helvette på tre sekunder, mens alle rundt så på henne som byens solstråle. Så heldig jeg var spm hadde henne som mor, fikk jeg høre. Men sannheten var jo en helt annen. Hjemme var alt som skjedde min feil, hun skreik og brølte til meg daglig over ting som var helt ute av min kontroll. Hun kjeftet på meg for ting mine søsken gjorde. Hun sa aldri at hun var glad i meg, og viste det heller aldri. Vi klemte aldri hverandre, kan ikke huske en eneste klem fra hele barndommen. Nå sliter jeg med å forsone meg med at det var en sånn barndom jeg fikk, og jeg syns nesten synd på meg selv til tider fordi jeg syns jeg hadde fortjent noe mer. Jeg er så sint på henne for at hun ødela den ene sjansen man har på en god barndom, og idag forventer hun at vi skal treffes som venninner og at jeg alltid skal stille opp. 

Noen tanker om hvordan jeg kan få dette ut av systemet? 

Anonymkode: 6826d...390

Jeg har ikke vaert helt igjennom dette, men jeg kjenner til mange som har opplevd mye forskjellig. 

Jeg tror at i mange tilfeller handler det om aa forsone seg med det som har skjedd. Utover det vet jeg ikke noe mer enn og aa oppsoeke terapeut eller psykolog, som gaar via fastlegen. 

 

Du har ogsaa Sidetmedord, som er en del av mentalhelse. Paa raadet for psykisk helse finner du i tillegg en liste paa hjelpetelefoner

Haaper dette hjelper deg litt paa vei

Anonymkode: 89a04...7c9

[Anonym bruker]

På 24/02/2018 den 16.26, Anonym bruker skrev:

En kommer gjennom det meste om en har en stødig grunnmur hjemme.

Jeg ble mobbet en del på ungdomsskolen. Ikke enormt mye, men likevel. Jeg hadde ikke noen å støtte meg til og hente styrke fra, for min egen mor var faktisk enig med mobberne om at jeg var stygg, dum og fjern. 

Det er vanskelig å bygge på en dårlig grunnmur. Det preger et menneskes liv på en annen måte enn å oppleve vonde ting når en har det bra hjemme.

Anonymkode: aac1e...564

Egentlig erdet sånn at jeg opplevde og overlevde krig. Min far var i kons.leir,vår hus brent ned,min mor var jaktet på siden de mente hun slapp unna og skulle vært i kons leir også. Oss to barn var...belastning. Så vi rømte og rømte. Mora klarte å redde oss og seg selv,hun klarte å betale faren ut. På den tiden,kan du skjønne,var vi overlatt mye til oss selv og vi måtte lære å overleve blant fiender. Etter at vi kom til Norge som nærmest reddet oss,var mine foreldre fokusert på å stable oss på beina,de startet fra null. Det tok sin tid å bearbeide alt,som en tornado. Når en overlever alt,er det stillheten som en stusser over etterpå. En ser at det var bare oss som var i tornadoen,alle andre har det fint. Og ja,sorg over det gode som kunne har vært men ikke skjedde. 

Til HI, du trenger ei mor men husk at du trengte ei mor før også,mye mer enn nå. Det finnes mange i din alder som ikke har ei mor i det hele tatt. Ikke forvent av mora de noe hun aldri har vært rett og slett. Støtt deg selv på barn du har og finn gode venner. Dine barn trenger ei mormor,besøk gamlehjem med barna,der er det mange gode,eldre mennesker som ønsker kontakt.

Anonymkode: 11e94...62a