"Pappa er skummel" - hva skal man tenke?

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, hvor den eldste fyller 4 i år. 

Jeg pleier ofte å ha gode samtaler med hun før leggetid, hvor jeg stiller åpne spørsmål, litt inspirert av fuelbox for barn. Feks; "hva tenker du om" "hvordan føler du deg når" "hva liker du med" "hvordan er" osv.. I kveld snakket vi om familien - om meg, søster og pappaen. Det kommer da fra barnet at hun syns pappaen var skummel også viste hun meg et "sinnafjes". Hun sa også helt uoppfordret at hun likte best når jeg var hjemme og at hun ikke liker pappaen. Det fikk meg til å tenke! Samtalen var veldig naturlig og jeg prøvde virkelig ikke å påvirke hun til å si det ene eller det andre, men jeg syns allikevel svarene var påfallende (uten at jeg nevnte noe for henne der og da). i helt korte trekk noe ala dette; 

Hva tenker du om søsteren din da? Hun er veldig snill, hun vil jeg leke med. 

Hva med mamma da? Du er morsom, jeg elsker deg.

Og pappa da? Han er skummel, jeg liker ikke så godt han. 

 

Jeg lurer litt på hva jeg skal tenke om dette, og hvordan jeg skal ta det videre. Jeg vil gjerne legge til at jeg stort sett syns vi har det fint sammen som en familie og at mannen min er flink å leke med dem og delta. Men jeg har allikevel en liten magefølelse på at dem ikke er helt trygge på han, uten at jeg selv skjønner om dette er fordi jeg er "hønemor" eller om det er noe annet der. Han ville aldri gjort dem noe, men jeg opplever at han kan ha kort lunte, svingende humør og trekker seg unna i situasjoner hvor de slår seg vrange. De søker alltid meg når det er noe. Jeg er ikke direkte bekymret når pappaen skal ha dem alene, men jeg tenker alltid "håper de ikke slår seg vrange" "håper det går bra" osv.. Jeg vet ikke om det fordi jeg liker å ha kontroll eller hva det er. 

 

Syns egentlig det er veldig vondt å skrive det her, og har aldri nevnt det for noen før. Men jeg lurer på om noen har vært i samme situasjon? Og hva jeg burde gjøre? Vil jo gjerne lytte til hva barnet sier, men jeg vet samtidig ikke om det er reellt? 

Anonymkode: 70fb4...746

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal du lytte til barnet. Datteren din har reelle følelser, det trenger du ikke å tvile på. 

Dine barn er ikke trygg på far. Det er et problem, og et problem du skal ta fatt i. Snakk med mannen din, og fortell at datteren deres har ytret utrygghet ved å være alene med pappaen sin, og prøv å finn ut hvor problemet er. 

Kanskje din mann viser en annen side, når du ikke er der. 

Anonymkode: ab620...eff

[Anonym bruker]

Kort lunte og svingende humør er skummelt for barn. Pappa var også sånn. Fikk aldri noe nært forhold til ham. 

Menn er generelt dårlige på relasjoner, og ekstra dårlige på barn...

Anonymkode: 25871...4bf

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kort lunte og svingende humør er skummelt for barn. Pappa var også sånn. Fikk aldri noe nært forhold til ham. 

Menn er generelt dårlige på relasjoner, og ekstra dårlige på barn...

Anonymkode: 25871...4bf

«Menn er generelt dårlige på relasjoner, og ekstra dårlige på barn»???!!!! I all verden, hva er det for en påstand? Min erfaring er motsatt..

Hi, du må jo snakke med mannen din. Fortelle hvordan barnet tenker intuitivt og hva han tenker rundt dette. Forhåpentligvis får han seg en alvorlig vekker som kan skape en positiv endring.

Uten å bagatellisere innlegget ditt tenker jeg også at det kan være enkeltepisoder 4(!!)-åringen har friskt i minnet når hun svarer - det er ikke alltid små barn har et nyansert bilde når de får slike spørsmål, så det er overhodet ikke sikkert at det er alvorlig - men det er vel naturlig å snakke med mannen?

Anonymkode: 1f868...56d

[Anonym bruker]

barn sier mye rart, hadde ikke brydd meg noe om det, de fleste barn er mest glad i mammaen sin

Anonymkode: a7938...f91

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

«Menn er generelt dårlige på relasjoner, og ekstra dårlige på barn»???!!!! I all verden, hva er det for en påstand? Min erfaring er motsatt..

 

Anonymkode: 1f868...56d

Hvor er din erfaring hentet fra, da? 

Menn generelt (i hele Norge) må tvinges til å ta farspermisjon for å gidde å være sammen med babyen sin. Hva forteller det deg? 

Anonymkode: 25871...4bf

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

barn sier mye rart, hadde ikke brydd meg noe om det, de fleste barn er mest glad i mammaen sin

Anonymkode: a7938...f91

Hvorfor er de det, tro...?

Anonymkode: 25871...4bf

[Anonym bruker]

Du må huske på at for en 4-åring vil svaret på det spørsmålet være helt forskjellig en time etter at pappa har urettsesatt for noe og en time etter at de har vært på en koselig sykkeltur sammen 

Samme gjelder jo f.eks søsteren. Har de akkurat lekt med Lego og hatt det koselig elsker hun søsteren sin, har de akkurat kranglet så busta føyk hater hun søsteren sin 

Barn lever veldig i nuet, at hun ikke liker pappa i dag trenger ikke bety at hun ikke liker pappa i morgen 

Anonymkode: 64ea4...9b6

[Anonym bruker]

Barnet vårt , da 4 år, pleide å velge enten mamma eller pappa. Vi er gift og bor sammen. Hvis hun og jeg hadde en koselig lesestund, kunne hun si feks at hun elsker mamma men ikke pappa. Andre dager syns hun pappa er best, men ihvertfall ikke mamma. Da pleide jeg å si at hun trenger ikke velge en av oss, hun kan være glad i begge to. Så hun tok den.

Da jeg var liten, var jeg litt redd for pappa. Da han først ble sint, så ble han innmari sint. Han trengte ikke si noe engang! Det bare lyste svart i øynene på han. Vi hadde/ har så stor respekt for pappa. Han var/ er en god far. 

Anonymkode: 1cf62...8a7

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du må huske på at for en 4-åring vil svaret på det spørsmålet være helt forskjellig en time etter at pappa har urettsesatt for noe og en time etter at de har vært på en koselig sykkeltur sammen 

Samme gjelder jo f.eks søsteren. Har de akkurat lekt med Lego og hatt det koselig elsker hun søsteren sin, har de akkurat kranglet så busta føyk hater hun søsteren sin 

Barn lever veldig i nuet, at hun ikke liker pappa i dag trenger ikke bety at hun ikke liker pappa i morgen 

Anonymkode: 64ea4...9b6

Tenker det samme og er enig.

Det er en vanskelig balansegang, men jeg tenker at HI bør ha i bakhodet at det også er mulig at spørsmålene hennes har fungert ledende, dvs. at barnet svarer det som det tror mor gjerne vil høre (for å få en slutt på samtalen, gjøre mor fornøyd eller annet).

Anonymkode: 6cff7...718

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvor er din erfaring hentet fra, da? 

Menn generelt (i hele Norge) må tvinges til å ta farspermisjon for å gidde å være sammen med babyen sin. Hva forteller det deg? 

Anonymkode: 25871...4bf

Det er stor forskjell på en liten baby og et barn på mer enn 2- år! Mange fedre kan nok føle seg litt til overs og at de ikke har like mye å tilby spedbarnet som mor, og har kanskje heller ikke like stor interesse for barnets utvikling i den alderen, men allerede ved 1- 2 års alder pleier dette å endre seg.

Jeg hadde selv en pappa som mislikte spedbarnsalderen, men jeg har mange minner fra jeg var 4 + av ham som en varm, engasjert og god far. 

Anonymkode: 6cff7...718

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er stor forskjell på en liten baby og et barn på mer enn 2- år! Mange fedre kan nok føle seg litt til overs og at de ikke har like mye å tilby spedbarnet som mor, og har kanskje heller ikke like stor interesse for barnets utvikling i den alderen, men allerede ved 1- 2 års alder pleier dette å endre seg.

Jeg hadde selv en pappa som mislikte spedbarnsalderen, men jeg har mange minner fra jeg var 4 + av ham som en varm, engasjert og god far. 

Anonymkode: 6cff7...718

Akkurat slik var mannen min også. Han var så ærlig å si det rett ut. Når barnet vil leke , snakke og finne på ting, så er det lettere å bonde og være til stede.

Anonymkode: 1cf62...8a7