Hvordan har ditt barn med aspergers det?

[Anonym bruker]

Vårt barn skal utredes innen autismespekteret, med mistanke om aspergers. Akkurat nå er alt overveldende og utrolig mange spørsmål dukker opp. Hvordan klarer barnet seg på skolen? Med venner? I det daglige? Hva vekket mistanken? Hvordan foregikk utredningsprosessen? Vårt barn nærmer seg slutten av bhg. Er glad alt kommer i gang så tidlig, men symtomene er så mange og jeg er redd det bare blir vanskeligere og vanskeligere med alt. Merker allerede er stor forskjell på dette barnet og småsøsken i sosial utvikling, utvikling av vennskap, forståelse av sosiale koder, "oppheng", med mer. Har heldigvis et fantastisk støtteapparat i familiens hus, barnehage, sykehus og familie. 

Anonymkode: 389eb...7f6

[Anonym bruker]

Da er dere heldige. Vi har måttet kjempe hele tiden, mot både familie, venner og barnehage som har vært avvisende og uforstående mot hans utfordringer før han fikk diagnosen. Til og med mine nærmeste venninner snakket stygt om han. Dette resulterte i at når han fikk disgnosen (ikke før i 2. klasse) så stolte vi ikke på omgivelsene våre, og har dermed holdt det mye godt for oss selv. Det finnes ikke forståelse i et lite bygdesamfunn. Alt som er annerledes er 'skummelt'. 

Det viktigste dere trenger er et godt støtteapparat rundt dere. Både for deg som mor, som trenger litt avlastning og mye støtte, og for hans del slik at at han møter forståelse og inkludering. Jeg vet hvordan det er å mangle disse tingene totalt.

Anonymkode: 61e5f...69f

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da er dere heldige. Vi har måttet kjempe hele tiden, mot både familie, venner og barnehage som har vært avvisende og uforstående mot hans utfordringer før han fikk diagnosen. Til og med mine nærmeste venninner snakket stygt om han. Dette resulterte i at når han fikk disgnosen (ikke før i 2. klasse) så stolte vi ikke på omgivelsene våre, og har dermed holdt det mye godt for oss selv. Det finnes ikke forståelse i et lite bygdesamfunn. Alt som er annerledes er 'skummelt'. 

Det viktigste dere trenger er et godt støtteapparat rundt dere. Både for deg som mor, som trenger litt avlastning og mye støtte, og for hans del slik at at han møter forståelse og inkludering. Jeg vet hvordan det er å mangle disse tingene totalt.

Anonymkode: 61e5f...69f

Jeg aner hvor heldige vi er for det har ikke alltid vært slik. Jeg har kjempet med nebb og klør først på helsestasjonen og hos legen, deretter på sykehuset her, så tilbake hos legen hvor jeg kjempet ham videre til et annet sykehus. Byttet også barnehage på et tidspunkt. Holdt på i nærmere 4 år for å komme hit. I den nye barnehagen så de bekymringene våre og satte oss i kontakt med familiens hus. Familiens hus og overlege på det nye sykehuset ser det samme som oss og barnehagen, og har fått hjulene til å rulle. Fastlegen har jeg gitt opp, men han er vel lei av meg for han henviser der jeg ber om. Svigermor lever i fornektelse og mener alt er normalt, men vi har heldigvis sluppet unna stygt snakk fra andre. Det viktigste er at støtteapparatet per i dag, endelig, er fantastisk.

Anonymkode: 389eb...7f6

[Anonym bruker]

Har en gutt på 12 som fikk diagnosen da han var 9. Men pga språkvansker ble han fulgt opp av PPT fra han var 2,5 år. Så da han startet på skolen var 100% assistent på plass fra dag 1. Han fikk diagnosen Asperger etter lang utredning. Han er litt «på vippen», men vanskene hans er såpass uttalt at de endte på diagnose. Også fått den bekreftet ved nylig ny utredning.

Vi informerte alle foreldre i klassen på mail om at han hadde fått diagnosen, la ved info om det og hva han hadde vansker med og at klassekamerater ville bli informert påfølgende dag. Da var jeg med og en dame fra Nordvoll. Han blir ikke mobbet, henger mye alene i friminuttene (han trenger tid for seg selv, så det velger han). Han har en nydelig lærer som jeg ikke kan få fullrost nok. Familie og venner er bare støttende, han er jo den samme gutten han alltid har vært, bare at nå har vanskene en forklaring. Har også fått innvilget avlastning 1 helg PR mnd av bydelen. Men han er ikke det jeg ser på som spesielt vanskelig å ha med å gjøre. Men vi trenger litt mer tid til de andre barna også uten alle ekstra hensyn, og han kommer også til å ha veldig godt av avveksling (det er ikke til en annen familie han skal, men på en gård e.l med masse dyr og aktiviteter).

Han har noen venner med felles interesser (gaming), går på volleyball og håndball. Han fungerer ganske bra enn så lenge, men jeg er redd for ungdomsskolen... vurderer sterkt å søke ham inn i spesialgruppe - han kommer til å falle helt av faglig i vanlig klasse når kravene økes. 

Han er veldig glemsk (dårlig minne), ikke flink med hygiene (må piskes inn i dusjen og passe på at han vasker det han skal osv). Han har to yngre søsken (6 år og snart 3 år). Han på 6 synes det er veldig urettferdig at det gjelder «andre regler» for eldstemann. 

Dette ble langt🙈

Anonymkode: a6081...199

[Anonym bruker]

Takk for et veldig fint svar!

Kjenner veldig igjen det du skriver om dårlig minne og hygiene. Her er det helt likt. Kan i tillegg være veldig voldsom med andre, men snur på en femøre mellom følelsene sine. Blid og glad før et slag treffer deg ut av intet. Laaaaange raserianfall for ting vi ikke alltid forstår. Pertentlig og rigid, kan ikke la noe være i fred, konstant utslitt. Leker ofte for seg selv. Ønsker venner på besøk, men melder seg ut etter kort tid fordi det blir for slitsomt. Men også smart, morsom, kreativ og empatisk, og så "normal" når alt er normalt. 

Anonymkode: 389eb...7f6

[Anonym bruker]

Her gikk det egentlig forbausende bra når jeg først nevnte for bhg at jeg mistenkte asperger. Jeg var jo redd for å ikke bli trodd men hun tok det på alvor med en gang,å sa at det kunne jo forklare mye. 

Når han begynte på skolen var de veldig godt forberedt på sønnen min så det har gått så mye bedre enn forventet! De har alltid en voksen i nærheten av sønnen min ute som passer på at han ikke utagerer mot andre barn,noe som var ett stort problem i barnehagen. Men voksne støtter han også i lek når han trenger det,ettersom han ikke helt skjønner de sosiale lekekodene. I timene har de heldigvis to lærere ellers hadde nok aldri dette gått bra. Hun er mest borte med min sønn for å passe på at han konsentrerer seg å gjør det han skal gjøre,ellers fokuserer han plutselig på alt annet. Hun må også hjelpe han i gang for ellers blir han bare sittende å ikke gjøre noe. Faglig syns de han er flink,de hadde hatt en prøve å han fikk alt rett! Lesing syns han er vanskelig m,men han syns det er gøyere nå når jeg har lånt korte bok med ting som han er intressert i. Han utagerer fortsatt litt mot andre barn men langt ifra så mye som i barnehagen. Skolen har faktisk blitt ett veldig posetivt vendepunkt å det kommer fra meg som søkte om utsatt skolestart når han gikk i bhg fordi jeg mente han var altfor umoden til å begynne på skole. Jeg tenker forsatt at det hadde vært lurt å vente ett år med skolestart,men når han først måtte begynne på skole så syns jeg det har gått ganske bra

Anonymkode: 05da4...d0b

[Anonym bruker]

Så flott å høre! Vet at barneskolen her kan være litt vanskelig på enkelte områder, og derfor er det så viktig for oss at diagnose blir satt før skolestart slik at vi kan få en oversikt over hvilke hjelpetiltak vi har krav på og kan få dette opp og gå før start. Er så redd han vil falle utenfor på skolen grunnet færre voksne per barn og at de ikke har mulighet til å følge opp på samme måte som i bhg, men da er det kanskje håp.

Anonymkode: 389eb...7f6

[Anonym bruker]

Skolen sier at han er godt likt å leker stortsett alltid med noen. Men at det veldig lett oppstår konflikter så sønnen min blir sint. Det kan være pga misforståelser,at de ikke leker akkurat sånn hadde sett for seg,at de spiller spillet litt annerledes,at andre har bestemt leken osv. Når han har besøk her hjemme også så blir det lett konflikter. De skulle spille spill men gutten min ville ett spille ett spill og gjesten ett annet. Jeg sa at da kan gjesten for velge spill først,også kan vi spille det sønnen min ville spille etterpå. Men det godtok ikke sønnen min å blir lei seg og sint. Gjesten blir lei av å høre på han å sier at vi heller kan spille det gutten min ville spille. Gjennnom spillene var det også flere småkonflikter så de kunne ikke ha spillet alene,da hadde situasjonen fort låst seg.

Hverdager er egentlig det han er best på for han blir trygg av faste rutiner. Men etter barnebursdager så skriker han mange timer etter han er lagt seg pga for mange inntrykk. Å hvis tanten har lovet å hente han men pga ødelagt bil så må jeg hente istedet,så reagerer han med å bli veldig lei,sint og hysterisk. Han gjentar gang på gang at hun har lovet å hente han,å jeg når ikke gjennom når jeg prøve å forklare hvorfor. Han liker heller ikke være hos bestemor på lørdag fordi hun ikke gjør akkurat som vi gjør hjemme. Hun har feil godteri å setter på barnetv istedenfor å sette på en dvd som han har valgt ut,som vi pleier å gjøre. Har vi vært på ferie i dyreparken så har han det gøy der å da,men etterpå har han gjerne 3-4 sinneanfall der han skriker hysterisk,sparker,slår og kniper. Å han sier selv at han klarer ikke roe seg ned igjen. Det jeg ser er at dette skjer de gangene vi har vært mye sosial.

Anonymkode: 05da4...d0b

[Anonym bruker]

Dette kjenner jeg også igjen. Virker som han bruker alle krefter på å passe inn i sosiale sammenhenger, og når han kommer hjem hjem låser det seg for den minste ting. Gråter sårt når kvelden kommer for alt som gikk galt. Ingen forståelse for at kilden til konfliktene er tosidige osv. Her er også faste rutiner kjempeviktig, har han bestemt seg for noe er set gjeldene i månedsvis osv. Ofte forteller han også at han gjør og sier ting som ikke er lov fordi munnen/armene/beina/hodet overtar tankene. At han nesten nesten er som en robot som bare utfører beskjeder/indre stemmer. 

Men det aller verste for oss er den dårlige samvittigheten for å føle at vi har for lite forståelse og tålmodighet. Vi gir alt, men blir veldig slitne av alltid å være på vakt, gå på tå hev og å være to steg eller tanker foran. Elsker den gutten høyere enn himmelen, men atferden sliter på oss og parforholdet. Håper virkelig denne utredningen fører til flere og bedre strategier til å takle hverdagen, både for ham og for oss. 

Anonymkode: 389eb...7f6

[Anonym bruker]

Å få assistent på skolen er visst ikke så lett selv om barnet har en diagnose. For så lenge barnet klarer å oppnå de målene han må kunne,så får ikke vi assistent til sønnen vår til neste år. Men grunnen til at han oppnår de målene at jo at han har en lærer som nesten kun er med han og hjelper han i timene. Men til neste år blir det mest sannsynlig bare EN lærer på 20 elever å det gjør lærerene og oss foreldre bekymret. 

Anonymkode: 05da4...d0b