Det å angre bittert....

[Anonym bruker]

Jeg er i en situasjon nå hvor jeg angrer bittert på at jeg satte barnefars hensyn foran mine og ble boende på stedet han kommer fra, da vi separerte. Jeg gjorde det også for barna sin skyld, selvfølgelig, men de ville nok ha funnet seg til ro om vi hadde flyttet for sju år siden da de var mindre.

Jeg bor langt unna der jeg opprinnelig kommer fra og savner de alle så sårt. Jeg prøver å late som ingenting, men savnet gnager inni meg og forråtner meg fra innsiden føler jeg. 

Hadde alt vært bra med min eks så hadde det nok ikke vært sånn. Men han har levd livets glade dager og ikke vært ansvarlig i det hele tatt mtp på penger og jobb. Nå sitter han uten jobb, går på sosialtrygd og blir "tatt vare på" av staten som han sier. Jeg mottar nå bidrag fra NAV som forskudd på det han skylder i barnebidrag, men det er ikke mye jeg får. I tillegg har ikke jeg kunnet prioritere karriere slik som han har gjort og min lønn er relativ lav. Dette fører til at økonomien min er blitt så stram og jeg må snu på hver eneste krone for å få det til å gå rundt - har gjort det i seks måneder nå og er sliten. Barna skal jo ha sitt og faren deres sier bare at han får minimum fra staten så han kan ikke hjelpe og sier bare at jeg må spørre foreldrene mine (som for ordens skyld er fullstendig klar over situasjonen og stiller veldig opp). 

Jeg ønsker meg bare hjem, til et sted hvor jeg har familie og venner. Den økonomiske situasjonen ville kanskje ikke ha blitt bedre, men jeg ville ha vært roligere til sinns - og tryggere.

Men det toget er nok gått. Barna er blitt så store (tenåringer), eldstemann har kjæreste og de er selvfølgelig integrert i det samfunnet de har vokst opp i. Da jeg bestemte meg for å bli her vi bodde, var det for å legge ting til rette for at barna kunne ha kontakt med sin far og omvendt. Men når jeg opplever holdningen hans nå, at han bare har tenkt på seg selv og at han nå mener han ikke kan noe for den situasjonen som har oppstått, så kan jeg ikke annet enn å være bitter, så bitter. Jeg vet at det ikke er en god holdning og at den ikke hjelper meg, men jeg skriker etter å reise tilbake i tid og ta beslutninger som tar hensyn til meg først og andre etterpå. Men jeg finnes dessverre ikke sånn, her er "straffen" for å være god mot andre.

Det gjør vondt å måtte spørre han om å hjelpe litt til med de største utgiftene (klassetur for det ene barnet bl.a) hvor han bare svarer at han har undersøkt med advokat og har egentig ikke noe plikt til å hjelpe, og at rådgiveren hans på sosialkontoret bare sier til han at han nå skal tenke på seg selv og ikke ha noe barmhjertighet med meg og barna fordi han etter hennes mening gjør alt han kan for å ordne opp i situasjonen - men at han skal likevel gi meg litt penger til dette siden jeg ber om det. Altså, det er helt umulig å snakke med han, han tror virkelig han er verdens navle og at det nå er HAN som rydder opp i min økonomiske situasjon.

Noen gode råd i denne situasjonen taes imot med veldig stort hjerte.

Anonymkode: ab0b4...f61

[Anonym bruker]

Åååå, får så vondt av deg💜💜💜 Vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe, men du kan dessverre ikke forandre fortiden. Hvis du ikke kan eller kommer til å flytte derfra, så trenger du kanskje noen å snakke med for å bearbeide bitterheten slik at hverdagen blir litt bedre igjen.

Sender deg en stor klem 💜

Anonymkode: 30e99...0f8

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Åååå, får så vondt av deg💜💜💜 Vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe, men du kan dessverre ikke forandre fortiden. Hvis du ikke kan eller kommer til å flytte derfra, så trenger du kanskje noen å snakke med for å bearbeide bitterheten slik at hverdagen blir litt bedre igjen.

Sender deg en stor klem 💜

Anonymkode: 30e99...0f8

HI

Takk for den klemmen, den fikk fram noen tårer her jeg sitter (og det er jammen sjelden jeg lar de komme fram for tiden). Jeg føler dette håpløst, og det verste er bitterheten når jeg ser hvordan eks'en min nå bare smiler og later som om det ikke er hans skyld at situasjonen er blitt slik. Jeg har prøvd å banke noen alvorsord inn i han men det bare preller av. Nå sitter jeg og planlegger en slags hevn som han bare kommer til å merke men ikke kan skylde på meg. Det hadde vært hevn i seg selv å flytte herfra, men det er en større hevn for meg å håpe på at han går ned med det skipet han selv har sunket. Men denne bitterheten er jo ikke god å ta med seg da...

 

Anonymkode: ab0b4...f61

[Anonym bruker]

Jeg bor også på mannens hjemsted og forstår deg, men du kan ikke tillate deg selv å grave deg ned i den sorgen og bitterheten.

Du må velge å tenke annerledes. 

Jeg prøver å ikke tenke så mye på at dette er hjemstedet til mannen, for det viktige er at dette er hjemstedet til barna mine. 

Jeg ønsker å være sammen med barna mine, derfor velger jeg å bo der de har sine røtter, der de har sitt hjemsted. Jeg er ikke akkurat her fordi mannen min kommer herfra, men fordi barna mine kommer herfra.

Anonymkode: 352df...f74

[Anonym bruker]

Huff, dette hørtes ikke kjekt ut. Sender deg også en stor klem.

Men jeg tror også du må slutte å fokusere på at dette er mannen sin skyld. Det er sikkert det, men det må du bare avfinne deg med, "kaste bitterheten i søpla" og tenke fremover i stedet.

Du kan ikke flytte (fordi du tar hensyn til barna fremfor deg selv), så da må du bare gjøre det beste ut av situasjonen der du er.

Bli aktiv med i noe, en organisasjon, noe frivillighetsarbeid, etc. Finn noe å engasjere deg i, kanskje får du nye venner også.

Anonymkode: 0ca34...162

[oslofrk]

Uff - det høres ikke godt ut. Sender deg en god klem og føler med deg! Hvor gamle er barna? Er du så sikker på at de ikke vil bli med deg på flyttelasset? Jeg er overbevist om at barn merker når vi ikke har det bra og tenker at glade voksne, gir glade barn gir glade foreldre. Ikke sånn at vi skal skrante og valte, men det har du åpenbart ikke gjort. Bortsett fra barnas venner. Hva annet holder deg igjen? 

[Anonym bruker]

Men er barna store? Har du da mulighet til å flytte om noen år?

Jeg føler med deg. Og jeg gjorde det motsatte av deg, jeg flyttet da barna var små. Er bare 2 timer unna, og da far ikke ønsket barna mer enn annenhver helg. Så tenkte jeg at da flytter jeg, for annenhver helg kan han uansett ha de. Og jeg vet at det er det beste valget for meg, og faktisk for barna mine. Og jeg er så mye lykkeligere her. Her og har far væt en dritt, ikke ville ha barna, gått 6 mnd uten kontakt, ikke betalt bidrag, han sa opp jobben for å slippe å betale bidrag. Men det er faktisk lettere å takle alt dette, da jeg ikke bor der han bor. Og han bor ett lite sted med mye sladder. Jeg bor ett større sted.

Anonymkode: 8e65a...6b3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men er barna store? Har du da mulighet til å flytte om noen år?

Jeg føler med deg. Og jeg gjorde det motsatte av deg, jeg flyttet da barna var små. Er bare 2 timer unna, og da far ikke ønsket barna mer enn annenhver helg. Så tenkte jeg at da flytter jeg, for annenhver helg kan han uansett ha de. Og jeg vet at det er det beste valget for meg, og faktisk for barna mine. Og jeg er så mye lykkeligere her. Her og har far væt en dritt, ikke ville ha barna, gått 6 mnd uten kontakt, ikke betalt bidrag, han sa opp jobben for å slippe å betale bidrag. Men det er faktisk lettere å takle alt dette, da jeg ikke bor der han bor. Og han bor ett lite sted med mye sladder. Jeg bor ett større sted.

Anonymkode: 8e65a...6b3

Hi

Vi snakker sør og nord i landet, det blir som om jeg fratar barna faren deres om jeg flytter. Jeg vet jo hvordan han oppfører seg, men barna vet jo ikke det.

Ja de er store, eldstemann er 19 og har begynt på universitetet.

Det er så vondt å gå og angre og ikke få gjort annet enn å angre bittert.

Jeg føler at jeg har gjort så mye for at han skal ha muligheten til å være pappa, og så tror han at det å være helgepappa  bare er å ha barna i helgen mens resten av jobben med å følge dem opp er kun min oppgave. Han synes det er fantastisk at han har betalt frem til nå og skryter av at han har vært så flink, men nå når han ikke kan dette så er det liksom ikke hans problem lenger.

Anonymkode: ab0b4...f61

[Anonym bruker]

Hvis de er så store, så kan du jo flytte. De klarer seg med å bo hos far og i alle fall eldste kan jobbe ved siden av skolen. Så kan de komme og besøke deg i ferier og noen helger. Snakk med de om det, så forstår de deg helt sikkert

Anonymkode: cfc76...5e4

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Dette innlegget har jeg begynt på mange ganger selv men aldri klart å fullføre i redsel for haiene og hyener her inne som mener at å flytte fra far er verdens styggedom. Jeg flyttet heller ikke. Kunne gjort det. De var 1 og 3. 3 år har gått, far jobber og har klatret karrieremessig på disse årene mens jeg er igjen og har lav status og lav inntekt. Han har dem annenhver helg, giftet seg, fått nytt barn, millioninntekt osv. Bor i en storby men skyhøye boligpriser. Dette er jo barnas hjem. Deres dialekt. Men jeg blekner og føler jeg svinner totalt hen. Blir kvalm av ny barnelov som skal vanskeliggjøre flytting og mener at barnas rett til begges nærvær trumfer alt. Det finnes en rekke tilfeller hvor verden ser helt annerledes ut enn det! 

 

Heier på deg. Uansett valg. Tror nesten jeg ville snakka med barna om det om jeg var deg. De er så store. De værer tankene dine, helt sikkert. 

Anonymkode: 98582...321

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Vi snakker sør og nord i landet, det blir som om jeg fratar barna faren deres om jeg flytter. Jeg vet jo hvordan han oppfører seg, men barna vet jo ikke det.

Ja de er store, eldstemann er 19 og har begynt på universitetet.

Det er så vondt å gå og angre og ikke få gjort annet enn å angre bittert.

Jeg føler at jeg har gjort så mye for at han skal ha muligheten til å være pappa, og så tror han at det å være helgepappa  bare er å ha barna i helgen mens resten av jobben med å følge dem opp er kun min oppgave. Han synes det er fantastisk at han har betalt frem til nå og skryter av at han har vært så flink, men nå når han ikke kan dette så er det liksom ikke hans problem lenger.

Anonymkode: ab0b4...f61

Halllooooo - kom deg ut av offerrollen. Hvis de er tenåringer kan du ikke "frata" dem pappen ved å flytte. Du kan få råd til å sende dem aleine med fly dit, hvis du får en bedre jobb. Og for øvrig: han kan også flytte, hvis han har interesse av barna. Han trenger jo ikke oppgi noe som helst, han har jo ikke jobb! De sosiale ytelsene følger ham jo samme hvor i landet han bor.

Anonymkode: d069a...d37

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg!

 

Dette innlegget har jeg begynt på mange ganger selv men aldri klart å fullføre i redsel for haiene og hyener her inne som mener at å flytte fra far er verdens styggedom. Jeg flyttet heller ikke. Kunne gjort det. De var 1 og 3. 3 år har gått, far jobber og har klatret karrieremessig på disse årene mens jeg er igjen og har lav status og lav inntekt. Han har dem annenhver helg, giftet seg, fått nytt barn, millioninntekt osv. Bor i en storby men skyhøye boligpriser. Dette er jo barnas hjem. Deres dialekt. Men jeg blekner og føler jeg svinner totalt hen. Blir kvalm av ny barnelov som skal vanskeliggjøre flytting og mener at barnas rett til begges nærvær trumfer alt. Det finnes en rekke tilfeller hvor verden ser helt annerledes ut enn det! 

 

Heier på deg. Uansett valg. Tror nesten jeg ville snakka med barna om det om jeg var deg. De er så store. De værer tankene dine, helt sikkert. 

Anonymkode: 98582...321

Du kan da fortsatt flytte. De er jo små, og far har råd til å betale det det koster å ha besøk av dem.

Anonymkode: d069a...d37

[Anonym bruker]

Du må slutte å dekke over for faren. La ungene få oppleve virkeligheten. Ta en ærlig prat med dem. Finn ut hvor dere står. Det er din tur nå! Kanskje skal du flytte, kanskje ikke. Hjemstedet ditt har jo også forandret seg på de åra. Kanskje skal du bare starte å prioritere deg selv der du bor nå? Uansett, fram med sannheten, og få til noen forandringer.. klem!

Anonymkode: 212d2...a0b

[Yellow Brick Road]

Jeg er tilbøyelig til å være enig med henne som skriver "Slutt å være offer" og dessuten er det totalt bortkastet å gå rundt å være bitter på et valg du selv har tatt, selv om du skulle ønske at du hadde tatt et annet valg. Ingenting blir bedre av bitterhet.

Du kan ikke gjøre noe med mannen, du kan bare gjøre noe med deg selv. At far er en idiot, er jo synd, men det kan du ikke gjøre noe med, dessuten blir han ikke noe mindre idiot uansett hvor du bor, antageligvis. Det er likevel ikke fars ansvar at du skal trives og lage ditt eget liv på plassen du bor. Du har bodd på denne plassen i mange år nå, mange nok til å kunne lage ditt eget liv der. Vær klar over at om du flytter "hjem" , så er det slettes ikke sikkert at det blir "hjem". Jo, familien synes sikkert at det er hyggelig, spesielt besteforeldre. Men venner og annen familie har sitt eget liv som du ikke har vært en del av på mange år, og da er det stor forskjell på å være på besøk hvor alle synes at det er så fint at du er på besøk til at du automatisk får en plass i livene deres om du flytter tilbake. Jeg sier ikke at det ikke kan skje, men det er ikke noe som nødvendigvis vil skje. "Hjem" er ikke som "hjem" var da du bodde der.

Dersom du har brukt disse 7 årene på å irritere deg over mannen i stede for å bygge opp ditt eget liv, bør du gi deg selv en skikkelig oppstrammer, ikke være bitter på situasjonen eller mannen eller andre ting, du må ta en alvorsprat med deg selv uten bitterhet og "stakkars meg". 

Nei, det er ikke for sent å flytte. 19 åringen som studerer er sikkert over aller hauger om få år, og for ham burde det ikke spille noen rolle hvor du bor. Den andre tenåringen er på vei ut om ikke så lenge, om 3-4 år er han klar for sitt eget liv. Er han veldig ung tenåring, 13 eller så, kan han flytte med deg, selv om det ikke er det han ønsker mest her i verden. Han er gammel nok til å forstå hvorfor det er viktig for deg å flytte, i verste fall kan han bo igjen hos far. Det handler om å velge mellom onder. 

Eller legg en plan for at du flytter når yngste er 18 år, forbered ungene på det - uten å dra faren inn i det, men fortell at det er viktig for deg og ditt liv. Så får du gjøre det beste ut av livet ditt fram til du kan gjøre noe mer drastisk med deg, det er nemlig totalt bortkastet å gå rundt å være bitter på et valg du har tatt og som du ikke kan forandre på akkurat nå.

 

Endret 22. februar 2018 av Yellow Brick Road

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at det er kjipt å bo langt unna familie og venner. I tillegg er det kjipt å måtte forholde seg til en er man føler ikke vil samarbeide, ikke vil bidra osv. 

Men i det store og hele er man ansvarlig for eget liv og egen lykke. Hvordan kan det være mannens ansvar at du har lav lønn Og dårlig økonomi? Barna dine er tenåringer, noe som betyr at du bør ha hatt mulighet til å prioritere egen utdannelse og jobb. Hvis ikke er det virkelig på tide at du tar tak i dette nå!

jeg bor også på mannens hjemsted. Og har savnet mitt eget hjemsted veldig mye selv om vi er «godt gift». Det er alltid koselig å komme «hjem» og treffe venner, være med på fest osv. Men for hvert år som går blir avstanden litt større. De lever sitt liv og vi vårt. De etablerer bye nettverk, nye bekjentskaper, får nye interesser osv akkurat som vi gjør. Det er veldig koselig å møtes i ferier og i festlige lag men man kan ikke regne med at kontakten hadde vært den samme som for 20 år siden om jeg plutselig hadde flyttet tilbake. 

Anonymkode: 9360f...b5f

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det er faktisk din tur til å nyte livet, så du må nok finne litt ut om hvordan du skal få dette her til å funke.

Anonymkode: 74050...6a9