Slik oppførsel.

[:-))))]

Har avsluttet et forhold nylig fordi det tærer på meg og selv om jeg er glad i han så fant jeg ut at jeg måtte la han gå.

Vi snakket lenge sammen om hvorfor og vi var vel begge enige om at vi hadde nådd et punkt hvor vi ikke lenger hadde det bra sammen, pga diverse.

Jeg la merke til en ting han sa, angående en episode før jul hvor han svarte meg på en ubehagelig måte og var rett og slett guffen mot meg. Det var dråpen for meg og fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre noe. Denne episoden mente han at han ikke var ansvarlig for, at det var jeg som overreagerte og at han, selv om det ikke var bra det han hadde sagt, ikke mente at han kunne ta ansvar for.

Dette har skjedd flere ganger tidligere. Jeg tar opp noe som "plager" meg og han mener det er jeg som er følsom og at han ikke er ansvarlig for at jeg tar det ille opp. Det lå alltid i kortene at han mente det var jeg som måtte "tåle"  dette fordi jeg har hatt dårlige opplevelser før i et forhold og at det er derfor jeg overreagerer.

Jeg mente at han kunne ta hensyn til det jeg følte og forstå at jeg føler det slik, men han gjentok alltid den setningen med at han "ikke var ansvarlig" for å være den han var.

Jeg sitter igjen med en følelse av at det er jeg som har hatt og har et problem, siden jeg reagerte på hans måte å si ting på innimellom, at han snakket surt til meg eller at han med kroppsspråk ga uttrykk for at han syntes jeg var noe håpløs.

Dette skjedde ikke hele tiden men det har vært andre ting også så ting har bygget seg opp.

Er det vanlig at man har en slik holdning ? At man er ute etter å mene at man ikke har noe ansvar,  i stedet for å finne ut av hva det er, finne en løsning på det hele?

[Anonym bruker]

Ettersom vi ikke vet h å som ble sakt, tonefallet eller bakgrunnen er det helt umulig for oss å ta stilling til hvem av dere som har rett. Ofte er det ikke enten eller heller.

Anonymkode: 84179...519

[:-))))]

Det er ikke snakk om at noen har rett eller feil, det vil alltid være to sider av en historie. Men når jeg tok opp ting så fikk jeg ofte dette svaret om at han ikke føler ansvar...selv om han i noen smnhenger gå uttrykk for at han innså at det var lite hyggelig sagt. 

Han fortalte også nå sist at han hadde mye frustrasjoner som hadde bygget seg opp og at det kanskje ga seg uttrykk sånn. Men så var han tilbake til "jeg er ikke ansvarlig for hvordan du reagerer" 

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig for folk med narsissistiske trekk å finne feil utenfor seg selv. Det kan være du har vært urimelig, siden heg ikke aner hva dere har diskutert, men at han skyver ansvaret for egen oppførsel over på deg, lover jo ikke godt. Uansett har man ansvar for egen reaksjon og oppførsel. Jeg tenker det er like greit at dere har avsluttet det. 

Anonymkode: 0f2b9...2c0

[Anonym bruker]

6 minutter siden, :-)))) skrev:

Det er ikke snakk om at noen har rett eller feil, det vil alltid være to sider av en historie. Men når jeg tok opp ting så fikk jeg ofte dette svaret om at han ikke føler ansvar...selv om han i noen smnhenger gå uttrykk for at han innså at det var lite hyggelig sagt. 

Han fortalte også nå sist at han hadde mye frustrasjoner som hadde bygget seg opp og at det kanskje ga seg uttrykk sånn. Men så var han tilbake til "jeg er ikke ansvarlig for hvordan du reagerer" 

Dere har begge grunner til å reagere som dere gjør. 

Anonymkode: 84179...519

[Anonym bruker]

Jeg er litt på den siden at jeg ikke har ansvar for hva andre føler om det jeg sier. Men hvis jeg blir gjort oppmerksom på det, så har begge et ansvar for å løse det. Jeg må ta meg litt sammen og tenke på hva jeg sier, den andre må ta ansvar for å ikke overreagere hver gang. 

Spesielt misliker jeg å få høre «jeg har opplevd xxxxxx og xxxxx i tidligere forhold». For jeg er virkelig ikke eksen og vil ikke samanliknar med denne. Jeg vil bli tatt for den jeg er, ikke hva andre gjorde mot han. Det er ikke min skyld at de var dårlige mennesker og jeg vil ikke sammenlignes med en eks.

Anonymkode: fd89c...397

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er litt på den siden at jeg ikke har ansvar for hva andre føler om det jeg sier. Men hvis jeg blir gjort oppmerksom på det, så har begge et ansvar for å løse det. Jeg må ta meg litt sammen og tenke på hva jeg sier, den andre må ta ansvar for å ikke overreagere hver gang. 

Spesielt misliker jeg å få høre «jeg har opplevd xxxxxx og xxxxx i tidligere forhold». For jeg er virkelig ikke eksen og vil ikke samanliknar med denne. Jeg vil bli tatt for den jeg er, ikke hva andre gjorde mot han. Det er ikke min skyld at de var dårlige mennesker og jeg vil ikke sammenlignes med en eks.

Anonymkode: fd89c...397

Du har ett ansvar for å ordlegge deg på en måte som ikke er jævlig. Gjør man det slipper man at mottageren av det du sier oppfatter ting på en kjip måte.

Anonymkode: 70be1...db1

[:-))))]

Den episoden det var sist snakk om var at vi kom i snakk med et eldre par og i samtalen så nevnte jeg at jeg hadde bodd i Spania i flere år når jeg var yngre og samtalen ble penset inn på landet.

Etter at de var gått så sa min kjæreste på en sur måte "hvorfor begynte du å snakke om Spania, det hadde ikke noe med samtalen å gjøre"? Han sa grinete ut, ristet på hodet og hamlet med øynene.

Jeg ble satt ut, og skjønte ikke hvor dette kom fra. I ettertid kan jeg se en viss sjalusi for at jeg har opplevd saker og ting som han aldri har gjort, og det kan være noe av grunnen til at han sa dette.

Men for meg så er han helt og holdent ansvarlig for det han sa og måten han sa det på. Jeg følte meg tråkket på og rett og slett dum og det at jeg han på en slik måte ønsket å bestemme hva jeg skal snakke om og ikke, virker på meg som en måte å bestemme over den andre på.

Og da ringer det nok noen bjeller i mitt hodet på at dette IKKE er greit og at man selv bør ta ansvar for hvorfor man sier sånt og grunnene til det. For de går nok noe dypere enn han gadd innrømme.

[Mostly Harmless]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har ett ansvar for å ordlegge deg på en måte som ikke er jævlig. Gjør man det slipper man at mottageren av det du sier oppfatter ting på en kjip måte.

Anonymkode: 70be1...db1

Det er klart, men samtidig har mottageren selv ansvar for å bearbeide eventuell overfølsomhet man har fått som følge av eksens handlinger. Satt på spissen, så vil ikke jeg kontrolleres bare fordi eksen var utro, for eksempel.

Derfor er det vanskelig å uttale seg generelt om den ene har vært slem eller om den andre har vært for negativ i tolkningen av det som ble sagt. Hvis jeg sier «så fin du er i dag», regner jeg ikke med at mannen skal tolke der som jeg synes han er dritstygg til vanlig. Igjen, satt på spissen.

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Mostly Harmless skrev:

Det er klart, men samtidig har mottageren selv ansvar for å bearbeide eventuell overfølsomhet man har fått som følge av eksens handlinger. Satt på spissen, så vil ikke jeg kontrolleres bare fordi eksen var utro, for eksempel.

Derfor er det vanskelig å uttale seg generelt om den ene har vært slem eller om den andre har vært for negativ i tolkningen av det som ble sagt. Hvis jeg sier «så fin du er i dag», regner jeg ikke med at mannen skal tolke der som jeg synes han er dritstygg til vanlig. Igjen, satt på spissen.

Man kjenner jo partneren sin og vet godt hvordan ting vil bli motatt. Jeg går alltid inn for å formulere meg på en forståelig og skånsom måte på ting jeg vet kan værd betente. Man ønsker da vel gjerne å gjøre det til det mennesket man bryr seg om. Og blir det oppfattet feil så rydder man opp i det med å evt forklare at det var ikke ment vondt. Å bestemme at kjæresten din ikke har rett til å bli såret fordi du er uenig i at det var noe å bli såret for blir å bagatellisere følelsene til den andre og vil over tid gjøre at den personen føler seg liten å uviktig.

Anonymkode: 70be1...db1

[Anonym bruker]

16 minutter siden, :-)))) skrev:

Den episoden det var sist snakk om var at vi kom i snakk med et eldre par og i samtalen så nevnte jeg at jeg hadde bodd i Spania i flere år når jeg var yngre og samtalen ble penset inn på landet.

Etter at de var gått så sa min kjæreste på en sur måte "hvorfor begynte du å snakke om Spania, det hadde ikke noe med samtalen å gjøre"? Han sa grinete ut, ristet på hodet og hamlet med øynene.

Jeg ble satt ut, og skjønte ikke hvor dette kom fra. I ettertid kan jeg se en viss sjalusi for at jeg har opplevd saker og ting som han aldri har gjort, og det kan være noe av grunnen til at han sa dette.

Men for meg så er han helt og holdent ansvarlig for det han sa og måten han sa det på. Jeg følte meg tråkket på og rett og slett dum og det at jeg han på en slik måte ønsket å bestemme hva jeg skal snakke om og ikke, virker på meg som en måte å bestemme over den andre på.

Og da ringer det nok noen bjeller i mitt hodet på at dette IKKE er greit og at man selv bør ta ansvar for hvorfor man sier sånt og grunnene til det. For de går nok noe dypere enn han gadd innrømme.

Hvis du vet at det er et ømt punkt for han, så bør du ta ansvar for at det kan såre. Men han må også ta ansvar for at han føler dette som sårt. Og hvis det ikke hadde noe med samtalen å gjøre og så plutselig ble nevnt, så er det jo litt brautende (men her vet jeg ikke fakta). Hvis han synes det var unødvendig, så må han ta ansvar for hva han synes og at du mener det er manipulasjon av hva du kan og ikke kan snakke om, så må du ta ansvar for det. Så må man se litt i ettertid og spørre seg selv (begge to) bar det en del av samtalen, eller var det noe som ikke var en naturlig del av den, men at du vred den over på det fordi du faktisk er litt stolt av det? Mente han at han skulle bestemme hva du kan og ikke kan snakke om, eller misoppfattet du hva han mente? Burde han ha latt vær å si noe i det hele tatt? Kunne han fortalt at det er et sårt punkt på en annen måte enn en grinete en? Tar dere hensyn til hverandres følelser noen av dere, eller forventer dere begge at den andre skal ta hensyn til dere? Er dere egentlig litt like, og tenker mest på hvordan en selv føler i stedet for hvordan den andre føler det? Er dere begge opptatt av at deres følelser er viktigst eller er begges følelser viktige? 

Anonymkode: fd89c...397

[Mostly Harmless]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man kjenner jo partneren sin og vet godt hvordan ting vil bli motatt. Jeg går alltid inn for å formulere meg på en forståelig og skånsom måte på ting jeg vet kan værd betente. Man ønsker da vel gjerne å gjøre det til det mennesket man bryr seg om. Og blir det oppfattet feil så rydder man opp i det med å evt forklare at det var ikke ment vondt. Å bestemme at kjæresten din ikke har rett til å bli såret fordi du er uenig i at det var noe å bli såret for blir å bagatellisere følelsene til den andre og vil over tid gjøre at den personen føler seg liten å uviktig.

Anonymkode: 70be1...db1

Det er jeg enig i, innen rimelighetens grenser. Det finnes tilfeller hvor det nesten er umulig å formulere seg rett fordi mottageren tolker alt i verste mening. Typisk hvis du for eksempel sier noe positivt, mens mottageren tolker det til at alt annet da er negativt. Da må det være lov å si at man har blitt oppfattet feil.

Men uansett, nå har TS kommet med et eksempel, og jeg er helt enig i at det var en kommentar med latterliggjørende undertoner. Spania er et helt ok samtaleemne og ikke noe man skal behøve å måtte tenke seg to ganger om før man bringer på bane. Å kritisere henne for å avspore en småprat er bare egnet til å skape usikkerhet, og jeg oppfatter det som en måte å trykke henne ned på. 

Endret 14. februar 2018 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har ett ansvar for å ordlegge deg på en måte som ikke er jævlig. Gjør man det slipper man at mottageren av det du sier oppfatter ting på en kjip måte.

Anonymkode: 70be1...db1

Den trenger ikke å være fæl for den som sier det, selv om den er fæl for den som mottar det. En samtale har sender og mottaker og man er selv ansvarlig får både å sende rett budskap, forstå budskapet som er mottatt og hvordan man responderer på det. Følelser er en vag greie og det er vanskelig å skulle sitte på nåler fordi den andre parten har opplevd ditt eller datt før. Da må man veie alt man sier og aldri selv kunne si hva man føler fordi det kan såre den andre. Det trenger ikke å være fælt selv om det oppfattes sånn.

Anonymkode: fd89c...397

[:-))))]

Jeg er enig i at dette kan gå begge veier, men i en sånn sak så er det så utrolig viktig at man forklarer seg og sier hvorfor.

Hans eneste kommentar i første omgang var at han bare så hva han mente. Så i neste omgang kom unnskyld hvis jeg såret deg. Så kom " jeg aner ikke hvorfor jeg så det slik". Og til slutt " det er ikke mitt ansvar at du oppfattet dette slik du gjorde, jeg har ikke gjort eller sagt noe galt - dette får du ta ansvar for selv.

Det var ikke før å skryte at jeg nevnte at jeg hadde bodd i Spania. Når sant skal sies så misforsto jeg et spørsmål og svarte på noe annet....hvor det i mitt svar ble nevnt at jeg hadde bodd der. Så fikk vi snakket litt om dette landet og språket....det var ingen big deal.

Jeg følte derimot fra hans side at han hadde ønske om å vise tydelig hva han tenkte om dette, og dette er ikke første gang han gjør noe slikt. Men det kommer i små stikk og det er vanskelig å ta tak i det. Men det ligger for meg en holdning om å latterliggjøre eller undertrykke den andre. Men igjen, da er diskusjonen over på om det er jeg som overreagerer.

Jeg hadde bare ikke lyst på en kjæreste som har så store personlige frustrasjoner at han må takke ned på andre for å føle seg bedre.

[Anonym bruker]

42 minutter siden, :-)))) skrev:

Den episoden det var sist snakk om var at vi kom i snakk med et eldre par og i samtalen så nevnte jeg at jeg hadde bodd i Spania i flere år når jeg var yngre og samtalen ble penset inn på landet.

Etter at de var gått så sa min kjæreste på en sur måte "hvorfor begynte du å snakke om Spania, det hadde ikke noe med samtalen å gjøre"? Han sa grinete ut, ristet på hodet og hamlet med øynene.

Jeg ble satt ut, og skjønte ikke hvor dette kom fra. I ettertid kan jeg se en viss sjalusi for at jeg har opplevd saker og ting som han aldri har gjort, og det kan være noe av grunnen til at han sa dette.

Men for meg så er han helt og holdent ansvarlig for det han sa og måten han sa det på. Jeg følte meg tråkket på og rett og slett dum og det at jeg han på en slik måte ønsket å bestemme hva jeg skal snakke om og ikke, virker på meg som en måte å bestemme over den andre på.

Og da ringer det nok noen bjeller i mitt hodet på at dette IKKE er greit og at man selv bør ta ansvar for hvorfor man sier sånt og grunnene til det. For de går nok noe dypere enn han gadd innrømme.

Du overreagerer noe voldsomt.

Anonymkode: 84179...519

[Anonym bruker]

2 minutter siden, :-)))) skrev:

Jeg er enig i at dette kan gå begge veier, men i en sånn sak så er det så utrolig viktig at man forklarer seg og sier hvorfor.

Hans eneste kommentar i første omgang var at han bare så hva han mente. Så i neste omgang kom unnskyld hvis jeg såret deg. Så kom " jeg aner ikke hvorfor jeg så det slik". Og til slutt " det er ikke mitt ansvar at du oppfattet dette slik du gjorde, jeg har ikke gjort eller sagt noe galt - dette får du ta ansvar for selv.

Det var ikke før å skryte at jeg nevnte at jeg hadde bodd i Spania. Når sant skal sies så misforsto jeg et spørsmål og svarte på noe annet....hvor det i mitt svar ble nevnt at jeg hadde bodd der. Så fikk vi snakket litt om dette landet og språket....det var ingen big deal.

Jeg følte derimot fra hans side at han hadde ønske om å vise tydelig hva han tenkte om dette, og dette er ikke første gang han gjør noe slikt. Men det kommer i små stikk og det er vanskelig å ta tak i det. Men det ligger for meg en holdning om å latterliggjøre eller undertrykke den andre. Men igjen, da er diskusjonen over på om det er jeg som overreagerer.

Jeg hadde bare ikke lyst på en kjæreste som har så store personlige frustrasjoner at han må takke ned på andre for å føle seg bedre.

Jeg tenker om denne forandringen i mening slik: du snakker om det, han mener han bare sa hva han mente, det snakkes mer om, han sier at han ikke vet hvorfor han sa det, du snakker enda mer om det, han beklager, likevel snakker vi litt mer om det og så blir man litt sånn «har jeg ikke beklaget nok? Hva mer forventer du og hvor lenge skal vi snakke om dette!?» og så blir man irritert fordi det skal snakkes i hjel og så må man få avsluttet det og man er dritt lei av å snakke om det. 

Aner ikke hvordan det foregikk altså, men jeg hadde blitt drittlei av å snakke om kun den andres følelser om og om igjen og be om unnskyldning for å si hva jeg mener. 

Som jeg tenker er et forhold, et ekteskap, et samboerskap et samarbeid hvor ingen er viktigere enn den andre og det tror jeg dere begge har glemt. I innleggene dine virker det som at du er opptatt av at han skal ta hensyn til dine følelser og at han kan skje følte det med at du har bodd i Spania som sårt fordi han da kanskje blir utelatt fra samtalen må han ta ansvar for selv. Det kan virke som at du vil ha anerkjennelse for dine følelser, men ikke vil anerkjenne hans og omvendt. Selvsagt kan jeg ta feil. Jeg kjenner hverken deg eller han, men ut fra innleggene ser jeg dette.

Anonymkode: fd89c...397

[:-))))]

Nei det var ikke akkurat sånn det skjedde. Dette har bygget seg opp over lengre tid.

Men jeg ser den med at jeg er "mer" opptatt av meg og mine følelser...og han kanskje mer opptatt av seg og sine og slippe å ta ansvar for mine følelser...og motsatt.

Kanskje vi er litt like og at det derfor blir krøll. Jeg tror nok jeg har tatt mye hensyn til meg mens vi har vært sammen. Og så tenker jeg at han har følt på dette men ikke har fått gjort noe med det. Og så har han bygget opp frustrasjoner inni seg som litt etter litt har kommet til uttrykk gjennom kommentarer og holdninger,  mot meg, men som egentlig er rettet mot en vanskelig situasjon i utgangspunktet for vårt forhold.

Det høres veldig riktig ut for meg, at vi har slitt hverandre ut fordi vi har tenkt på oss selv først. Så har vi sklidd fra hverandre fordi vi ikke har følt at vi har tatt nok være på hverandre.  Og så har vi begynt å "lete" etter feil hos den andre eller bare irritert oss over hvordan ting blir sagt eller gjort.

Og så endte vi med å gjorde slutt, kanskje fordi vi trenger å styrke  oss selv for å kunne styrke hverandre.

[Anonym bruker]

40 minutter siden, :-)))) skrev:

Jeg er enig i at dette kan gå begge veier, men i en sånn sak så er det så utrolig viktig at man forklarer seg og sier hvorfor.

Hans eneste kommentar i første omgang var at han bare så hva han mente. Så i neste omgang kom unnskyld hvis jeg såret deg. Så kom " jeg aner ikke hvorfor jeg så det slik". Og til slutt " det er ikke mitt ansvar at du oppfattet dette slik du gjorde, jeg har ikke gjort eller sagt noe galt - dette får du ta ansvar for selv.

Det var ikke før å skryte at jeg nevnte at jeg hadde bodd i Spania. Når sant skal sies så misforsto jeg et spørsmål og svarte på noe annet....hvor det i mitt svar ble nevnt at jeg hadde bodd der. Så fikk vi snakket litt om dette landet og språket....det var ingen big deal.

Jeg følte derimot fra hans side at han hadde ønske om å vise tydelig hva han tenkte om dette, og dette er ikke første gang han gjør noe slikt. Men det kommer i små stikk og det er vanskelig å ta tak i det. Men det ligger for meg en holdning om å latterliggjøre eller undertrykke den andre. Men igjen, da er diskusjonen over på om det er jeg som overreagerer.

Jeg hadde bare ikke lyst på en kjæreste som har så store personlige frustrasjoner at han må takke ned på andre for å føle seg bedre.

Jeg forstår deg godt jeg! Var selv ilag med en som alltid bagatelliserte mime følelser, aldri kunne innrømme feil og hakket på mine feil. All selvtillit forsvant og jeg begynte å tvile på min egen evne til å reagere normalt. Det var først når det ble slutt at jeg forstod hvordan han over tid hadde undertrykt meg følelsesmessig og det har tatt meg årevis å bli meg selv nogenlunde igjen. Heldigvis har min nye partner tålmodighet med at jeg har litt frynsete nerver ifht kritikk etter dette.

Anonymkode: 70be1...db1

[:-))))]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår deg godt jeg! Var selv ilag med en som alltid bagatelliserte mime følelser, aldri kunne innrømme feil og hakket på mine feil. All selvtillit forsvant og jeg begynte å tvile på min egen evne til å reagere normalt. Det var først når det ble slutt at jeg forstod hvordan han over tid hadde undertrykt meg følelsesmessig og det har tatt meg årevis å bli meg selv nogenlunde igjen. Heldigvis har min nye partner tålmodighet med at jeg har litt frynsete nerver ifht kritikk etter dette.

Anonymkode: 70be1...db1

Ja det er veldig vanskelig å forstå situasjonen. Jeg så på han som en stille og rolig person,  omtenksom og ordentlig.

Men når jeg tenker tilbake så var det noe som skurrer også. Små kommentarer fra han direkte myntet på meg når jeg misforsto (han eeeelsket at jeg var så blond i blant) mens når han tok feil så snakket vi ikke mer om det. Kommentarer om hvordan jeg oppdro barna mine og at alt jeg gjorde og alt ansvaret jeg hadde ikke var så mye fordi han hadde ennå mer og var mer bundet enn meg.

Det er dessverre noe med disse kommentarene som kommer som små stikk og hvor man tydelig føler at noe annet ligger under...og det er jo veldig menneskelig også på en måte. Men det som er mest slitsomt er at han velger så enkelt å si at alle hans reaksjoner er berettiget mens mine må jeg gjøre noe med. Det blir jo veldig enkelt for han på den måten da....

[Anonym bruker]

4 timer siden, :-)))) skrev:

Det er ikke snakk om at noen har rett eller feil, det vil alltid være to sider av en historie. Men når jeg tok opp ting så fikk jeg ofte dette svaret om at han ikke føler ansvar...selv om han i noen smnhenger gå uttrykk for at han innså at det var lite hyggelig sagt. 

Han fortalte også nå sist at han hadde mye frustrasjoner som hadde bygget seg opp og at det kanskje ga seg uttrykk sånn. Men så var han tilbake til "jeg er ikke ansvarlig for hvordan du reagerer" 

Men han er uansett ansvarlig både for

1) hvordan han selv uttrykker seg, og

2) hvordan han mottar deg når du sier ar det er leit for deg.

Han ønsker bare å få fortsette å være ekkel og at ingen skal kunne kritisere ham for det. I mine øyne betyr det at han ikke passer i et intimt forhold med et annet menneske. For da må man ta den andres følelser på alvor, uansett hvor mye eller lite man syns man har "ansvar" for at de oppstår. 

Du trenger en mer følsom mann. Finn det i stedet.

Anonymkode: ac382...c76

[Anonym bruker]

5 minutter siden, :-)))) skrev:

Ja det er veldig vanskelig å forstå situasjonen. Jeg så på han som en stille og rolig person,  omtenksom og ordentlig.

Men når jeg tenker tilbake så var det noe som skurrer også. Små kommentarer fra han direkte myntet på meg når jeg misforsto (han eeeelsket at jeg var så blond i blant) mens når han tok feil så snakket vi ikke mer om det. Kommentarer om hvordan jeg oppdro barna mine og at alt jeg gjorde og alt ansvaret jeg hadde ikke var så mye fordi han hadde ennå mer og var mer bundet enn meg.

Det er dessverre noe med disse kommentarene som kommer som små stikk og hvor man tydelig føler at noe annet ligger under...og det er jo veldig menneskelig også på en måte. Men det som er mest slitsomt er at han velger så enkelt å si at alle hans reaksjoner er berettiget mens mine må jeg gjøre noe med. Det blir jo veldig enkelt for han på den måten da....

Det du forteller her er jo egentlig at han har jo enorme mindreverdighetskomplekser, og derfor ønsker å dra deg ned for selv å føle seg større. 

Anonymkode: ac382...c76

[:-))))]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det du forteller her er jo egentlig at han har jo enorme mindreverdighetskomplekser, og derfor ønsker å dra deg ned for selv å føle seg større. 

Anonymkode: ac382...c76

Ja.....det er kanskje det jeg har følt på i lang tid. Men ikke helt klart å sette ord på det.

[Anonym bruker]

Jeg husker de tidligere trådene dine, og jeg er glad for å høre at du har gjort det slutt med denne mannen.

Du ble psyket ned i dette forholdet, du kunne ikke være deg selv, du kunne ikke en gang snakke ditt andre språk med ungene dine uten at han anklaget deg og ble sur for det (og etter flere år hadde han ikke gjort noen innsats for å lære seg språket selv heller), og om jeg ikke husker helt feil hadde han også begynt å komme med kommentarer foran (og til?) barna dine. Han rakket stadig ned på deg med små og større stikk. Dette forholdet var veldig usunt for deg.

Du spør om det er normal oppførsel slik han holder på. Jeg vil si nei. Det er ikke normalt av en moden, voksen mann som er trygg på seg selv. Denne mannen velger, som andre over har sagt, å tråkke på deg for å føle seg større selv. Meget mulig sliter han egentlig med mindreverdighetsfølelser, men det kan også være at han har noen psykopatiske trekk.

Uansett hva som er hans årsaker til hans oppførsel, så er det ikke noe som du trenger gruble mer på. Det er hans problem. Du trenger ikke forstå mer av det, for du vet alt du trenger å vite - han psyket deg ned og var ikke bra for deg!

Kan være lurt å snakke med noen om dette for å bearbeide ting litt. Du har en dårlig erfaring fra forhold også før denne mannen, så kanskje er det en del ting du både trenger å bearbeide og å bli mer bevisst på til neste gang du møter en mann. Det finnes gode, modne voksne menn som vil like deg akkurat for den du er, som setter pris på bakgrunnen din og som ser at den har gjort deg til akkurat den du er. Han du nå har gjort det slutt med var ikke bra for deg og han aksepterte deg ikke for den du er.

Bra du har gjort det slutt med ham - nå gir du deg selv muligheten til å få et godt forhold i fremtiden.

Anonymkode: 8d0f8...fa5

[Merdee]

15 timer siden, :-)))) skrev:

Har avsluttet et forhold nylig fordi det tærer på meg og selv om jeg er glad i han så fant jeg ut at jeg måtte la han gå.

Vi snakket lenge sammen om hvorfor og vi var vel begge enige om at vi hadde nådd et punkt hvor vi ikke lenger hadde det bra sammen, pga diverse.

Jeg la merke til en ting han sa, angående en episode før jul hvor han svarte meg på en ubehagelig måte og var rett og slett guffen mot meg. Det var dråpen for meg og fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre noe. Denne episoden mente han at han ikke var ansvarlig for, at det var jeg som overreagerte og at han, selv om det ikke var bra det han hadde sagt, ikke mente at han kunne ta ansvar for.

Dette har skjedd flere ganger tidligere. Jeg tar opp noe som "plager" meg og han mener det er jeg som er følsom og at han ikke er ansvarlig for at jeg tar det ille opp. Det lå alltid i kortene at han mente det var jeg som måtte "tåle"  dette fordi jeg har hatt dårlige opplevelser før i et forhold og at det er derfor jeg overreagerer.

Jeg mente at han kunne ta hensyn til det jeg følte og forstå at jeg føler det slik, men han gjentok alltid den setningen med at han "ikke var ansvarlig" for å være den han var.

Jeg sitter igjen med en følelse av at det er jeg som har hatt og har et problem, siden jeg reagerte på hans måte å si ting på innimellom, at han snakket surt til meg eller at han med kroppsspråk ga uttrykk for at han syntes jeg var noe håpløs.

Dette skjedde ikke hele tiden men det har vært andre ting også så ting har bygget seg opp.

Er det vanlig at man har en slik holdning ? At man er ute etter å mene at man ikke har noe ansvar,  i stedet for å finne ut av hva det er, finne en løsning på det hele?

Det er helt umulig å svare på om det er du som er overfølsom og forventer at han skal gå på eggeskall rundt deg, eller om det er han som er kald og ansvarsfraskrivende, uten at du forteller detaljer. For alt vi vet kan det være det ene eller andre, eller litt av begge deler.