Er det feil av meg å ikke søke hjelp?

[Anonym bruker]

Helt siden barnet mitt ble født har jeg hatt en del utfordringer i hverdagen pga angsten min. Jeg er klar over problemet, og har bestemt meg for å gjøre noe med det på egen hånd. Selv om jeg har angst så lar jeg det ikke gå over barnet mitt, vi er sosiale og finner på en del ting, uansett om jeg har dårlig dag eller ikke. Familie og venner støtter meg og sier at jeg fungerer fint i hverdagen på tross av angsten som jeg har slitt med siden 17 års alderen. 

Da jeg ble gravid søkte jeg hjelp hos psykolog, før det gikk jeg bare på en medisin som skulle hjelpe meg å dempe angsten. Men etter fødselen fikk jeg som sagt en del utfordringer. Jeg er klar over at jeg har et problem med angsten og søker hjelp igjen dersom jeg ikke blir bedre. Men jeg har tenkt å prøve å gjøre noe aktivt selv i første omgang. SÅ. Jeg lurte på om det er feil av meg? Hva ville du gjort hvis du slet med angst? Og har du noen innspill du kan komme med for å hjelpe meg å bli «frisk»? 

Anonymkode: e5df5...f2e

[Anonym bruker]

Sliter også med angst men siden det stortsett ikke går ut over sønnen min så ber jeg ikke om hjelp. Har også erfaring med at når du kommer å sier at du er deprimert og har angst;så sender de bekymringsmelding til bv. Det gjorde barselavdelingen etter jeg fortalte at jeg merket at jeg hadde fødseldepresjon og at jeg hadde angst. 

Anonymkode: 2d8ab...d60

[Anonym bruker]

Hvis du blir bedre på egenhånd er det jo greit.

Jeg vet for min del at å vokse opp med en mor med sosial angst var mer krevende enn jeg trodde. Er først som voksen og mor jeg ser hvor stort handikap det var. Og min mor fungerte egentlig greit, var i jobb, fulgte oss opp.

Men helt fra tidlig alder tok jeg mye ansvar i sosiale settinger. Gjorde det lettere for henne ved å ta uoppmerksomhet, ta ansvar for å snakke med. Og kjipest, unnlot å ville være med på ting fordi jeg visste hun ville.mistrives.

Og hun deltok som sagt. Klagde aldri. Men det var så lett å kjenne ubehaget hennes. Og å hjelpe henne med å unngå vanskelige situasjoner.

Jeg tror hun den dag i dag ikke har peiling på hvor vanskelig det var for meg å være den trygge når hun slet.

 

Så.... vel. Oppsøk hjelp allikevel kanskje..

Anonymkode: bdfab...885

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du blir bedre på egenhånd er det jo greit.

Jeg vet for min del at å vokse opp med en mor med sosial angst var mer krevende enn jeg trodde. Er først som voksen og mor jeg ser hvor stort handikap det var. Og min mor fungerte egentlig greit, var i jobb, fulgte oss opp.

Men helt fra tidlig alder tok jeg mye ansvar i sosiale settinger. Gjorde det lettere for henne ved å ta uoppmerksomhet, ta ansvar for å snakke med. Og kjipest, unnlot å ville være med på ting fordi jeg visste hun ville.mistrives.

Og hun deltok som sagt. Klagde aldri. Men det var så lett å kjenne ubehaget hennes. Og å hjelpe henne med å unngå vanskelige situasjoner.

Jeg tror hun den dag i dag ikke har peiling på hvor vanskelig det var for meg å være den trygge når hun slet.

 

Så.... vel. Oppsøk hjelp allikevel kanskje..

Anonymkode: bdfab...885

Takk for svar  på hvilken måte sliter du idag? Kan du beskrive mer situasjoner hvor hun oppførte seg rart? Kanskje jeg kjenner meg igjen i noen situasjoner og har noe å tenke på ?

Anonymkode: e5df5...f2e

[Anonym bruker]

3 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk for svar  på hvilken måte sliter du idag? Kan du beskrive mer situasjoner hvor hun oppførte seg rart? Kanskje jeg kjenner meg igjen i noen situasjoner og har noe å tenke på ?

Anonymkode: e5df5...f2e

Jeg sliter egentlig ikke i dag, men tror det skyldes at jeg i ungdomstiden tok mye avstand fra henne..

Jeg var jo eldre enn ditt barn når jeg bevisst begynte å hjelpe henne.

Ofte var det at jeg hjalp med å unngå at hun måtte snakke med andre foreldre feks. Jeg unngikk av og til å leke med andre barn, men ble værende for å snakke med de voksne. Jeg var nok  veldig veslevoksen, helt ufrivillig. Ble veldig flink til å lede oppmerksomheten på meg selv.

Andre ting var at jeg sluttet med fotball fordi kiosk etc var et helvete for henne. Hun klagde aldri, men jeg bare visste det.

Det kjipeste var nok at jeg måtte ta meg sammen i situasjoner vi begge var nervøse, og skjule min egen redsel. Hun ville ikke tålt at jeg virket nervøs. 

Så det var på mange måter en ensom barndom. Jeg måtte håndtere vanskelige følelser mye på egenhånd for å ikke belaste henne

Anonymkode: bdfab...885

[Wonder Woman]

Si meg, hvorfor vil du ikke be om hjelp? 

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Allergic 2 Bullshit skrev:

Si meg, hvorfor vil du ikke be om hjelp? 

Fordi jeg føler ikke at jeg trenger det?

Anonymkode: e5df5...f2e

[Evablaum]

Det dummeste jeg hører er; foreldre som sliter på en eller annen måte og hevder at barna ikke merker noe til det. SELVFØLGELIG merker barnet at du har angst, selv om det ikke klarer å uttrykke det. 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Evablaum skrev:

Det dummeste jeg hører er; foreldre som sliter på en eller annen måte og hevder at barna ikke merker noe til det. SELVFØLGELIG merker barnet at du har angst, selv om det ikke klarer å uttrykke det. 

På hvilken måte merker barnet at man har angst? Jeg glemmer faktisk at jeg har angst. Jeg får ingen angstanfall og fungerer fint i hverdagen. Det jeg sliter med er bekymringstanker om det ene og det andre, det får jeg som regel når jeg er alene og barnet er i seng. Da får jeg «god tid» til å tenke. Men i legejournalen min står det «angst». Mens jeg kaller det overdreven grubling  

Anonymkode: e5df5...f2e

[Evablaum]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

På hvilken måte merker barnet at man har angst? Jeg glemmer faktisk at jeg har angst. Jeg får ingen angstanfall og fungerer fint i hverdagen. Det jeg sliter med er bekymringstanker om det ene og det andre, det får jeg som regel når jeg er alene og barnet er i seng. Da får jeg «god tid» til å tenke. Men i legejournalen min står det «angst». Mens jeg kaller det overdreven grubling  

Anonymkode: e5df5...f2e

Du gikk fra «en del utfordringer i hverdagen pga angst etter at barnet ble født» til «overdreven grubling» på nulla komma niks. Barnet ditt merker disse utfordringene, uansett om du er ærlig mot deg selv eller ei

Endret 9. februar 2018 av Evablaum

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Evablaum skrev:

Du gikk fra «en del utfordringer etter at barnet ble født» til «overdreven grubling» på nulla komma niks. Barnet ditt merker disse utfordringene, uansett om du er ærlig mot deg selv eller ei

En del utfordringer i begynnelsen da barnet ble født. Snakket om det med helsesøster. Som anbefalte å se situasjonen an. Så gikk det bedre. Per idag så sliter jeg «bare» med litt bekymringer som egentlig ikke er der. Men jeg vil ikke tro at dette går utover barnet mitt, fordi jeg har ikke tid til å sitte meg ned og tenke mens barnet mitt er våkent. Det betyr nemlig at jeg tar meg av barnet mitt på samme måte som dem som ikke har angst gjør. 

Anonymkode: e5df5...f2e

[Evablaum]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En del utfordringer i begynnelsen da barnet ble født. Snakket om det med helsesøster. Som anbefalte å se situasjonen an. Så gikk det bedre. Per idag så sliter jeg «bare» med litt bekymringer som egentlig ikke er der. Men jeg vil ikke tro at dette går utover barnet mitt, fordi jeg har ikke tid til å sitte meg ned og tenke mens barnet mitt er våkent. Det betyr nemlig at jeg tar meg av barnet mitt på samme måte som dem som ikke har angst gjør. 

Anonymkode: e5df5...f2e

Les det første innlegget igjen, så ser også du at du lyver nå

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Evablaum skrev:

Les det første innlegget igjen, så ser også du at du lyver nå

Du gir deg ikke du! 

Anonymkode: e5df5...f2e

[Evablaum]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du gir deg ikke du! 

Anonymkode: e5df5...f2e

Ikke før du innser at din daglige angst påvirker ditt barn. 

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Evablaum skrev:

Ikke før du innser at din daglige angst påvirker ditt barn. 

Angst som jeg opplevde i begynnelsen, ja. Det påvirker barnet. Men ikke situasjonen i dag. Formålet med tråden var å prøve å forebygge at slike perioder kommer igjen. Per idag, har jeg utfordringer i å tenke positivt noen ganger, men jeg er der for barnet mitt. Alltid. 

Så, jeg har lest litt. Om angst og depresjon påvirker barna, ja det gjør det. Men det kommer an på hvordan man klarer å leve med diagnosen. Og i hvilken grad depresjonen påvirker morens omsorgsevne.  Jeg er ikke deprimert. Og dersom mor får behandling (noe jeg allerede gjør, hvis du ikke har fått med deg det) så trenger ikke morens diagnose påvirke evnen til omsorg, og dermed trenger ikke barna bli påvirket av dette heller.  

Anonymkode: e5df5...f2e