Jeg er så lettrørt at det er plagsomt...

[Anonym bruker]

Det begynte vel etter at jeg fikk barn for 14 år siden. Har blitt verre og verre for hvert barn, men har hatt to tøffe år nå, og nå har det tatt helt av. Jeg griner av det meste. De utroligste ting. Nå nettopp begynte jeg å grine fordi Inga Berit ble lei seg på Farmen😩 Griner med en gang jeg ser noen stiller opp for hverandre for eks.

Jeg tør jo nesten ikke se på TV med folk, for kan jo begynne å grine av en reklame og.

Flere som er sånn?

Anonymkode: 67800...16d

[Anonym bruker]

Deprimert? Sliten?

Anonymkode: 32377...900

[Marriet]

Jeg har det sånn! Noen dager er verre enn andre og jeg som deg, synes det er plagsomt. I noen situasjoner klarer jeg å kontrollere det, da gjerne hvis det er flere tilstede og folk jeg kanskje ikke kjenner så godt. Men er jeg alene så åpner lett alle slusene seg. Jeg ble verre etter at jeg fikk barn, men har alltid vært veldig følsom og empatisk.

[Anonym bruker]

Jeg har også blitt sånn siste årene. Greier stort sett å kontrollere det hvis det er situasjoner hvor jeg virkelig ikke ønsker det. Men som Marriet sier så er det åpning av alle sluser når jeg er alene.

For meg tror jeg det har en sammenheng med at jeg har hatt det vanskelig helsemessig i flere år, noe som har gjort at jeg har måttet gå veldig i meg selv for å ikke bli deprimert. Jeg har måttet få god kontakt med egne følelser, så de har på en måte blitt mer "lettilgjengelig". Har rett og slett fått langt bedre kontakt med egne følelser.

Jeg velger å fokusere minst mulig på det, blir jeg rørt så blir jeg rørt. Jeg er nok også, som Marriet, veldig følsom og empatisk.

Anonymkode: 1640f...c04

[Anonym bruker]

Du høres ut som et sympatisk og herlig menneske. Og dere andre som er sånn også...😘

Anonymkode: bb366...f46

[Anonym bruker]

Herregud. Snakk for deg selv. Jeg begynte nettopp å grine av at Kylie Jenner har fått barn og holdt det hemmelig. Jeg har aldri sett en episode av serien, og er generelt ikke opptatt av kjendiser..sååå.. 

Anonymkode: 5c096...f98

[Anonym bruker]

Jeg ble sånn etter første barn for noen år siden. Jeg har alltid sett på meg selv som litt hardfør, så der krasjer helt med selvbilledet mitt og jeg synes det er skikkelig plagsomt og flaut. Jeg er ikke helt sikker på om det er empati eller om det er projisering eller hva. Jeg tuter i begravelsen til slektninger jeg egentlig ikke har likt, jeg klarer ikke å høre om folk som har vært gjennom noe fælt, og det er helt krise om det dreier seg om barn. Jeg liker ikke 17. mai, men tårene fosser når de stolte barna marsjer forbi. Og aller verst er det hvis jeg egentlig føler meg litt oversett eller urettferdig behandlet og skal kommunisere dette til andre.

Jeg synes det er skikkelig plagsomt. Prøver å finne mestringsstrategier som å finne personer i rommet, kirken, toget eller annet som har noe jeg kan irritere meg over. Stygge sko, blærete utseende, irriterende dialekt - et eller annet som kan vekke en eller annen form for irritasjon som kan fortrenge de verste tårestormene. Det funker bare sånn middels.

Anonymkode: 3d61f...795

[Anonym bruker]

Jeg har det også tilsvarende og har alltid hatt det slik. Synes det er veldig slitsomt å ta så lett til tårene. "Kose"-timen før jul på barneskolen gruet jeg meg alltid til for da leste læreren alltid fra "Piken med fyrstikkene". De andre satt å hørte sånn passe etter og knasket på snop. Jeg satt og svelget og svelget og prøvde å tørke tårene i smug.  "En julefortelling" (til og med som tegnefilm), "Robin Hood" som disney tegnefilm (ble så rørt da de ble så glad for at Robin var i livet), "Bambi" osv. De andre synes det var morsomt at det var mulig å gråte/være på gråten av tegnefilmer...  Jeg lever meg slik inn i alt. I tillegg er det lett å se på meg at jeg har grått eller vært på gråten for jeg blir helt skjoldete i ansiktet og det varte i timevis. Grusomt å gå på kino og oppdage at filmen var trist, hadde triste partier eller var rørende. Begravelser hater jeg. Kan tute i begravelser til folk jeg ikke kjenner så godt for jeg vet jo hvor vondt de pårørende må ha det og jeg tar jo lett til tårene.....  Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å ikke høre hva som blir sagt og å tenke på noe annet (telle kvisthull, biter i mosaikken etc), men det hjelper bare litt. Triste filmer unngår jeg så godt det lar seg gjøre.     

Blir også helt på gråten når noe er rørende, når noen hjelper andre, når jeg ser barn gjøre foreldrene stolte, spesielt om de klare mer enn forventet. Da blir jeg så stolt og rørt på barnets vegne selv om jeg ikke kjenner dem.... 

Anonymkode: 4026b...003

[Anonym bruker]

Hormonubalanse?

Anonymkode: 2c8d1...ba9

[Anonym bruker]

Så rart å lese dette, har det helt likt! Kjenner godt igjen det med å prøve å vekke negative følelser som irritasjon under triste/høytidelige anledninger, eller telle fliser etc. 

I tillegg til å synes det er kjipt i seg selv å begynne så lett å gråte, så er jeg ikke en person som gråter "stille og vakkert". Jeg hulker! Høyt! Og det gjør jo det enda mer angstfylt, jeg KAN bare ikke begynne å hulke som en galning mens andre sitter stille og kontrollert, eller evt gråter stille og diskret.

En lettelse er det å merke at det har blitt lettere etterhvert som årene går etter sist gang jeg var gravid. Dette har alltid kommet med full styrke når jeg har gått gravid, og i tiden etterpå mens jeg har hatt babyer. Tror det er noe med å føle på det store ansvaret og kjærligheten man føler for det lille vesenet, i denne store skumle verden. Jeg har også hatt mye redsel/angst i småbarnsårene, vært redd for innbrudd, terror, flystyrt... you name it. Men dette har heldigvis også gitt seg etterhvert som ungene har vokst til.

Tror det ligger noe biologisk der, noe med økt følsomhet og beskytterinnstinkt for å sikre artens overlevelse.

Anonymkode: 6e533...177

[Anonym bruker]

Jeg er også pinlig lettrørt, men har en rar tilleggsgreie med at jeg på en måte kjenner og tar på meg andres følelser i tillegg. 

I fjor sto jeg i bilkø på flerfeltsvei og plutselig var det som om en mørk sky kom over meg. Det føltes som dyp og desperat sorg, og da jeg så ut av bilvinduet fikk jeg øye på sjåføren i bilen ved siden av. 

Hun hadde det vondt, for hun satt og skrek inn i telefonen og gråt så det sprutet. Så begynte trafikken å bevege seg, og følelsen letnet og forsvant.

Det er ille nok at jeg føler alt så sterkt selv, men andres følelser i tillegg?! Det blir litt mye.

Anonymkode: cefdd...e04

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hormonubalanse?

Anonymkode: 2c8d1...ba9

Ja. Må være noe sånt 

Anonymkode: 32377...900

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Utrolig slitsomt, og helt sykt ødeleggende. 

Jeg ble utsatt for en sextrakasserende episode på jobben for noen år siden. Fagforeningen tok det alvorlig, og kalte hele ledelsen i bedriften inn på teppet. Der og da, da jeg satt med all makt overfor disse mennene, knakk jeg totalt sammen. Tårene rant da jeg forklarte meg, og jeg følte meg svak og ynkelig. 

Senere, da jeg søkte om oppgradering i samme bedrift, ble denne situasjonen holdt imot meg. Ledelsen mente jeg var svak, og at jeg ikke egnet meg som leder. 

Jeg har ikke vært den samme etter det. Selvtilliten forsvant, og jeg utførte arbeidet mitt dårligere. Det ble en selvoppfylt profeti. 

Anonymkode: c785b...4f0

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det på samme måte. Utrolig slitsomt, og helt sykt ødeleggende. 

Jeg ble utsatt for en sextrakasserende episode på jobben for noen år siden. Fagforeningen tok det alvorlig, og kalte hele ledelsen i bedriften inn på teppet. Der og da, da jeg satt med all makt overfor disse mennene, knakk jeg totalt sammen. Tårene rant da jeg forklarte meg, og jeg følte meg svak og ynkelig. 

Senere, da jeg søkte om oppgradering i samme bedrift, ble denne situasjonen holdt imot meg. Ledelsen mente jeg var svak, og at jeg ikke egnet meg som leder. 

Jeg har ikke vært den samme etter det. Selvtilliten forsvant, og jeg utførte arbeidet mitt dårligere. Det ble en selvoppfylt profeti. 

Anonymkode: c785b...4f0

Bytt jobb

Anonymkode: 32377...900

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Bytt jobb

Anonymkode: 32377...900

Lettere sagt enn gjort. Kun 3-4 bedrifter i Norge gjør det jeg er utdannet som. 

Jeg er i prosessen med å bytte beite. Håper det ordner seg snart. 

Anonymkode: c785b...4f0

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Lettere sagt enn gjort. Kun 3-4 bedrifter i Norge gjør det jeg er utdannet som. 

Jeg er i prosessen med å bytte beite. Håper det ordner seg snart. 

Anonymkode: c785b...4f0

Men det du forteller om kan ikke sammenlignes med det hi snakker om. Det er menneskelig å gråte/bryte sammen i den situasjonen du har i. Det betyr ikke at du dermed er lettrørt. Du har vært veldig uheldig. God klem til deg.

Anonymkode: 32377...900

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud. Snakk for deg selv. Jeg begynte nettopp å grine av at Kylie Jenner har fått barn og holdt det hemmelig. Jeg har aldri sett en episode av serien, og er generelt ikke opptatt av kjendiser..sååå.. 

Anonymkode: 5c096...f98

Det gjorde jeg og🙄 Hi

Anonymkode: 67800...16d

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det du forteller om kan ikke sammenlignes med det hi snakker om. Det er menneskelig å gråte/bryte sammen i den situasjonen du har i. Det betyr ikke at du dermed er lettrørt. Du har vært veldig uheldig. God klem til deg.

Anonymkode: 32377...900

Takk, det betyr mye. ❤️

(Og der kom det jammen meg en tåre. 🙈)

Anonymkode: c785b...4f0

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg er også veldig lettrørt.

Værst er det på avslutninger på skole og bhg. Begynner å grine med en gang og ikke bare av mine egne barn, men av andre sine barn også..

Slitsomt og flaut 🙈

[Yellow Brick Road]

Jeg ble også sånn etter at jeg fikk barn, og det ser ikke ut til å gå over. Jeg har blitt skikkelig sippete, tør nesten ikke lese et ukeblad eller en avis en gang i offentligheten, for jeg kan begynne å sippe av det minste, enten det er trist eller hyggelig.