Er jeg psykotisk

[Anonym bruker]

Hei.

Er ei jente på 33 år som fikk en stor knekk i høst. Utmattelse og angst. Jeg fikk utskrevet sobril opptil 4o mg per dag + serquel på kvelden for å få til å sove. Problemet var at jeg ble ikke bedre, jeg ble bare verre for jeg hadde skikkeligt abstinenser om morningen og helt til kvelden igjen, hver dag. Legen søkte psykolog på DBS men fikk ikke komme dit siden jeg sto på sobril. Jeg trappet ned sakte men hadde ett sant Hellv....! Jeg spydde, hadde angst, gråt mye, skalv og deprimert.

I begynnelsen av Januar var jeg endelig blitt ferdig med sobril nedtrappinga, men hadde fremdeles skjelvinger og angst i kroppen. Jeg skulle da ta Aterax opptil 4 ganger i døgnet for å slippe abstinenser. De forsvant litt men ikke helt. 

Problemet jeg sliter med nå er at jeg føler meg ikke som meg lengre. Jeg har mye angst og det er ikke knyttet til en spesiell ting. Jeg har alltid vert livredd barnevernet og dette har økt angsten min betraktelig når jeg fikk en tlf fra helsesøsteren på skolen til hun eldste før jul. 

Sist helg reiste eldste dattera mi vekk med håndballen hun driver med og dette var på Østlandet. Jeg bur på Vestlandet. Dette var helt forferdeligt for meg, jeg gråt og gråt etter at hun hadde reist og visste ikke hvor jeg skulle gjør av meg. Jeg hadde angst hele tiden. Tenk hvis noe skjer med henne, og at hun er så langt vekke fra meg..

På søndagen skulle hun hjem og jeg var livredd da også. Treneren hadde funnet lus i håret hennes og jeg fikk totalt panikk og begynnte å gråte for nå trudde jeg at de tenkte på meg som en dårlig mor og at vi ikke passet på. Nå sto barnevernet klar for å hente henne når hun kom hjem.. Det er heilt sykt hvordan tankene mine flyr i andre rettninger og er ikke logisk i det hele tatt. 

Kan jeg lide av psykose? 

 

Anonymkode: 7740f...bfa

[Anonym bruker]

Nei, dette lyder som generalisert angst. Fortsett å be om hjelp, be om andre medisiner og søk selskap med folk som virker betryggende på deg og som har din tillit.

Anonymkode: e03bf...941

[Anonym bruker]

Sitat

Oki..jeg reagere veldigt på medisiner og får fort bivirkninger av de. Legen ville helst ikke at jeg skulle trappe opp siden jeg nettopp har hatt det så tøft med sobrilen. Har lyst å kutte ut serquel og ateraxen for å se om di er med å bidrar til dette. Jeg er den som reagere på b12 vitaminer og. Jeg går på seroxat 20 mg som jeg har gjort i 13 år ca

 

Anonymkode: 7740f...bfa

[Anonym bruker]

Men ser du ikke at du ble dårligere  da du sluttet på medisiner? Du må jo gjøre hva du kan for å holde huet over vannet!

Anonymkode: e03bf...941

[Anonym bruker]

Må og legge til at jeg er veldig redd for hva andre tenker om meg og hvordan de ser på meg i forhold til hva jeg sliter med. Mannenn begynner å bli lei av dette, og sier at det virker som jeg er psykisk psyk. han sier at han ikke vet hva han skal gjør lengre og blir frustrert av min situasjon. Har søkt en gang til DBS men fikk avslag...igjen... i brevet sto det at de ikke hadde kapasitet og at jeg kunne gå til en kirke og snakke med prest osv...

 

Anonymkode: 7740f...bfa

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men ser du ikke at du ble dårligere  da du sluttet på medisiner? Du må jo gjøre hva du kan for å holde huet over vannet!

Anonymkode: e03bf...941

Jeg ble dårlige etter at jeg sluttet på Sobril, men var og veldig dårlig når jeg gikk på sobrilen og og måtte øke dosen hele tiden og ble bare mer fortvilet av abstinens helvette jeg var i. SKulle aldri ha godt på dem. Men jeg hadde ikke noe valg der og da når jeg startet da jeg hadde angst i kroppen min 24/7

Anonymkode: 7740f...bfa

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Må og legge til at jeg er veldig redd for hva andre tenker om meg og hvordan de ser på meg i forhold til hva jeg sliter med. Mannenn begynner å bli lei av dette, og sier at det virker som jeg er psykisk psyk. han sier at han ikke vet hva han skal gjør lengre og blir frustrert av min situasjon. Har søkt en gang til DBS men fikk avslag...igjen... i brevet sto det at de ikke hadde kapasitet og at jeg kunne gå til en kirke og snakke med prest osv...

 

Anonymkode: 7740f...bfa

Men, du er jo psykisk syk. Skjønner ikke mannen din det? Når han sier det virker som du er psykisk syk mener jeg...

Du sliter ihvertfall med masse angst, det er jo å være psykisk syk det. Har du hørt om du kan få hjelp av en psykiatrisk sykepleier? Det er ikke alle som føler det hjelper noe godt, mens andre føler det er veldig godt å snakke med noen utenfra som kan berolige dem litt og hjelpe til med å få en forutsigbar hverdag. 

Anonymkode: 351b6...17a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må og legge til at jeg er veldig redd for hva andre tenker om meg og hvordan de ser på meg i forhold til hva jeg sliter med. Mannenn begynner å bli lei av dette, og sier at det virker som jeg er psykisk psyk. han sier at han ikke vet hva han skal gjør lengre og blir frustrert av min situasjon. Har søkt en gang til DBS men fikk avslag...igjen... i brevet sto det at de ikke hadde kapasitet og at jeg kunne gå til en kirke og snakke med prest osv...

 

Anonymkode: 7740f...bfa

Mannen har rett, du er jo syk. Men ikke psykotisk. Og de kan ikke henvise deg til presten! Hallooooo... Det er jo unnfallenhet fra hjelpeapparatet. Snakk med fastlegen din igjen. Der skal også finnes et lavterskeltilbud i hver kommune. Om ikke annet, så en selvhjelpsgruppe! 

Anonymkode: e03bf...941

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Mannen har rett, du er jo syk. Men ikke psykotisk. Og de kan ikke henvise deg til presten! Hallooooo... Det er jo unnfallenhet fra hjelpeapparatet. Snakk med fastlegen din igjen. Der skal også finnes et lavterskeltilbud i hver kommune. Om ikke annet, så en selvhjelpsgruppe! 

Anonymkode: e03bf...941

Jeg vet at jeg sliter med psyken og angst ikke minst. Det har mye med min utmattelse å gjør. Jeg går til mestringsenheten og snakker med ei psykriatisk sykepleier men føler det bare hjelper der og da og så sklir det ut igjen. Jeg får liksom ikke noe redskap å jobbe med. Bare en person å snakke med. Men har blitt satt opp på ett kurs. 

Anonymkode: 7740f...bfa

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet at jeg sliter med psyken og angst ikke minst. Det har mye med min utmattelse å gjør. Jeg går til mestringsenheten og snakker med ei psykriatisk sykepleier men føler det bare hjelper der og da og så sklir det ut igjen. Jeg får liksom ikke noe redskap å jobbe med. Bare en person å snakke med. Men har blitt satt opp på ett kurs. 

Anonymkode: 7740f...bfa

Har sykepleieren sagt noe om hvordan du skal bære deg ad når du blir aleine? 

Anonymkode: e03bf...941

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som at legen din klarer å formidle videre hvor hemmende dette er for deg, evt at du ikke klarer å formidle til legen din hvor ille det er. Kan du feks ta med deg mannen din til legen og be legen sende ny søknad om hjelp på DPS. Du kan ikke avskrives med at du skal snakke med prest el.l. Og når du skal slutte med medikamenter slik du har gjort, må du ha tett oppfølging. Her jeg bor vet jeg at enkelte i din situasjon faktisk har døgntilbud når de skal slutte, på avrusning. Klarer ikke legen din hjelpe deg så finn deg en annen lege som står på litt for deg. I mellomtiden: bruk hjelpetelefonene som finnes, for alt de er verdt! Mental helse, kirkens SOS, whatever. Du må snakke med noen om hvordan du har det!

Anonymkode: 4a130...bb9

[Anonym bruker]

Høres ut som kraftig angst. Hvis du er psykotisk har du gjerne hallusinasjoner , hører stemmer, paranoid at staten er ute etter deg, ekstreme overbevisninger, tror du er Guds utvalgte ect...

har hatt en i nær familie som har vært innlagt for psykoser... han merket ikke selv at han var psykotisk. Det er bare de rundt som gjorde .

Anonymkode: 0c4c8...eaf

[Anonym bruker]

Hei.

Du sier du fikk en knekk. Kanskje du vet noe om hva det var som førte til dette? Jeg bare slenger ut noen tanker nå, så får du se om du synes det er noe hold i disse eller ikke:) 

Dersom det, eller de tingene som førte til knekken fortsatt føles belastende så kanskje du kan gjøre noe for å mestre disse på en annen måte, eller i beste fall endre på de? Jeg vet av erfaring at det å være bekymret for så og si alt og alle, for fremtiden og for egen psyke ofte bare fører til mer redsel og fortvilelse. Noen ganger kan det faktisk oppleves som at alt er fastlåst og at det aldri går over. Jeg er verken for eller i mot medisiner, alt til sitt bruk til sin tid for hvert enkelt menneske, MEN.... det hjelper kun på symptomer.  Det å stå gjennom tvilen, usikkerheten og alle de vonde følelsene som herjer innvendig er vel det siste noen av oss vil, men du verden så viktig det er. Ikke fordi det er lett eller godt. Det er viktig fordi det gjør så vondt. Og fordi man tillater seg selv å erfare at det går over. Akkurat som følelsen av glede, tristhet, etc. Ingenting vedvarer hvis vi lar det være. Psyken er som kroppen, den leger seg selv hvis vi ikke prøver så hardt å unngå det som føles skummelt og trist. Det er nå hvertfall det psykologene sier. 

Er ikke sikkert du kjenner deg igjen, altså. Men kanskje du kan stille deg selv spørsmålet: Hva er det jeg EGENTLIG frykter skal skje? Og er det tanken og alle bekymringene og angstfølelsen som gjør meg redd, eller har det jeg bekymrer meg for faktisk skjedd?

Anbefaler podcasten Noia, der snakker to jenter om hvordan de fikk hjelp med angsten etter flere år med isolasjon, bekymringer og tankekjør. 

Anonymkode: d97b4...096

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei.

Er ei jente på 33 år som fikk en stor knekk i høst. Utmattelse og angst. Jeg fikk utskrevet sobril opptil 4o mg per dag + serquel på kvelden for å få til å sove. Problemet var at jeg ble ikke bedre, jeg ble bare verre for jeg hadde skikkeligt abstinenser om morningen og helt til kvelden igjen, hver dag. Legen søkte psykolog på DBS men fikk ikke komme dit siden jeg sto på sobril. Jeg trappet ned sakte men hadde ett sant Hellv....! Jeg spydde, hadde angst, gråt mye, skalv og deprimert.

I begynnelsen av Januar var jeg endelig blitt ferdig med sobril nedtrappinga, men hadde fremdeles skjelvinger og angst i kroppen. Jeg skulle da ta Aterax opptil 4 ganger i døgnet for å slippe abstinenser. De forsvant litt men ikke helt. 

Problemet jeg sliter med nå er at jeg føler meg ikke som meg lengre. Jeg har mye angst og det er ikke knyttet til en spesiell ting. Jeg har alltid vert livredd barnevernet og dette har økt angsten min betraktelig når jeg fikk en tlf fra helsesøsteren på skolen til hun eldste før jul. 

Sist helg reiste eldste dattera mi vekk med håndballen hun driver med og dette var på Østlandet. Jeg bur på Vestlandet. Dette var helt forferdeligt for meg, jeg gråt og gråt etter at hun hadde reist og visste ikke hvor jeg skulle gjør av meg. Jeg hadde angst hele tiden. Tenk hvis noe skjer med henne, og at hun er så langt vekke fra meg..

På søndagen skulle hun hjem og jeg var livredd da også. Treneren hadde funnet lus i håret hennes og jeg fikk totalt panikk og begynnte å gråte for nå trudde jeg at de tenkte på meg som en dårlig mor og at vi ikke passet på. Nå sto barnevernet klar for å hente henne når hun kom hjem.. Det er heilt sykt hvordan tankene mine flyr i andre rettninger og er ikke logisk i det hele tatt. 

Kan jeg lide av psykose? 

 

Anonymkode: 7740f...bfa

Kjære deg. Du er absolutt ikke psykotisk, langt ifra! Men du har tydeligvis sterk angst.

Har du egen eller andre nært på med dårlig erfaring med barnevernet som kan ha skapt angst for dem? Hvis ikke vil jeg kalle det tvangstanker. 

Klarer du å ta deg av barna slik du har det nå da?

Anonymkode: 31113...954

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Høres ut som kraftig angst. Hvis du er psykotisk har du gjerne hallusinasjoner , hører stemmer, paranoid at staten er ute etter deg, ekstreme overbevisninger, tror du er Guds utvalgte ect...

har hatt en i nær familie som har vært innlagt for psykoser... han merket ikke selv at han var psykotisk. Det er bare de rundt som gjorde .

Anonymkode: 0c4c8...eaf

Dette stemmer.

Anonymkode: 31113...954

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er nå. For meg var det eneste som hjalp efexor. Det har reddet livet mitt og jeg er helt normal idag. 

Anonymkode: fb7db...bb2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært der du er nå. For meg var det eneste som hjalp efexor. Det har reddet livet mitt og jeg er helt normal idag. 

Anonymkode: fb7db...bb2

Ikke meningen å kuppe tråden til hi, men jeg har nettopp startet på efexor pga angst og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli..Jeg har vært sm noen mnd pga at jeg traff veggen, hardt, men først i går fikk jeg noe, og det ble efexor. Legen ville ikke gi meg sobril eller sånt, og mente efexor skulle hjelpe..Har lest bivirkningene og ble litt usikker..Startet på 75mg, og skal doble om 2 uker. Så Hvordan har efexor hjeulpet deg?

Anonymkode: 96956...2e5

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg. Du er absolutt ikke psykotisk, langt ifra! Men du har tydeligvis sterk angst.

Har du egen eller andre nært på med dårlig erfaring med barnevernet som kan ha skapt angst for dem? Hvis ikke vil jeg kalle det tvangstanker. 

Klarer du å ta deg av barna slik du har det nå da?

Anonymkode: 31113...954

Jeg har ingen erfaring med barnevernet men blir litt redde. Jeg klarer fint å ta av meg ungene. De er ikke rundt meg når jeg har det vondt..da går jeg vekk og kommer tilbake. Går ut å tar meg litt luft. 

Anonymkode: 7740f...bfa

[Jfjfjdkxlslgn]

Be lege om antidepressiva. Det er angstdempende, og virkningen kommer etter ett par uker. Da får kroppen roet seg såpass ned at du klarer å tenke klart igjen. Du er IKKE psykotisk, dette er ren angst. Om du bor i nærheten av Stryn, så send meg gjerne en pm, så kan vi møtes og prate litt. Vet ikke om du vil det, men det hjalp meg veldig når jeg var i SAMME situasjon for noen år siden.