Dere med store barn-hvordan få et godt forhold?

[Anonym bruker]

Barna mine er små, og jeg gruer meg til de blir store og ikke vil være hjemme så mye.... at man mister dem på en måte...

Jeg er en av 3 søsken med stort hopp mellom og vi har aldri hatt det sterke samholdet. Når vi var ungdom ville vi bare ut. Selvom vi har verdens beste foreldre, er de litt gammeldagse og vi snakker ikke åpent om alt.

Men i jobben reiser jeg mye hjem til familier, og ser familier med ungdommer i hus som har et fantastisk forhold. Ungdommene vil være hjemme sammen og kose seg. De reiser til NY med foreldrene, og forteller at de har veldig sterke bånd. Det ser så utrolig fint ut, både søsknene i mellom og at de ønsker å være sammen med foreldrene.

Hvordan tenker dere at man legger det beste grunnlaget for dette i oppveksten? Og hva har dere gjort?

Tenker mye på dette.

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

Tror de fleste må regne med en løsrivelses fase... Det trenger jo ikke være enten eller. Jeg var veldig rebelsk /navlebeskuende og det var litt krangling... men datt pris på å se på film og hadde fine samtaler med foreldrene mine for det

Trur det handler om å gi ungdommen rom for å feile litt og elske dem når de er på det vanskeligste. Mye grunnlag kommer av de gode samtalene fra de er barn.

Snakke om løst å fast når vi bretter tøy sammen. Ha litt egentid med hver enkelt av barna... må jo ikke være dyre weekender, men det å tilbringe litt tid med dem på deres premisser kanskje ?:)

Anonymkode: 9adf9...41c

[Anonym bruker]

Hvis du har SMÅ barn og "tenker mye på dette", så bør du søke hjelp. Du har vel ikke fått barn bare for å ha noen til å holde deg med selskap? 

Anonymkode: a65ac...a9d

[Anonym bruker]

Kanskje finne noe dere kan gjøre sammen, dele interesser. Jeg er glad i å gå på teater og tar med barna på alt mulig. Så tenker jeg at kanskje de kan ta med meg på litt når jeg blir gammel.

Det kan og ha noe med dynamikken i familien, hjemme hos meg var det mye dårlig stemning og det er klart det ikke var så fristende å være så mye med foreldrene mine.

Anonymkode: da215...b7c

[Anonym bruker]

Jeg tror på å oppdra barna med sunn fornuft, integritet og magefølelse. At de skal bli best mulig mennesker og se å lytte til dem underveis. Ikke fordi de skal være mine venner og utfylle et sosialt behov hos meg. Også krysser fingre og tær for at min omsorg skal være nok til at de ville være sammen med meg av fri vilje når de blir eldre.

Anonymkode: 06ee6...d3c

[Anonym bruker]

Nå er barn forskjellige som natt og dag og. Jeg har to barn, ene på 17 år og andre på 13 år. Barnet på 17 år, har vært svært selvstendig, skal klare seg selv og lite behov for kos. Har ADHD og sliter med angst og depresjon. Som jeg har kjempet for det barnet i alle år, og som jeg har vært frustrert på dette barnet i alle år. Og jeg har lært meg å kjempe mine kamper. Finne ut hva som er viktig, og hva som ikke er så viktig. Har alltid vært der for barnet, lært barnet at jeg er der for det uansett. Og at hvis barnet selv forteller hva galt det gjør, så blir straffen veldig mild, får jeg vite det av andre, blir det mye hardere straff. Så barnet forteller meg alt, til tider litt for mye. Vi har mange koselige samtaler og koselige kvelder, men barnet kan bli sur uten grunn på sekundet og, så ble plutselig en koselig kveld, en dårlig kveld. Men uansett så er jeg der, og støtter barnet, og viser barnet kjærlighet. Så håper jeg bare at forholdet vil fortsette å være bra, og at barnet alltid kommer til meg da det er noe.

Det andre barnet føler jeg at jeg aldri har måtte oppdra, det barnet har alltid vært rolig, oppført seg bra, gitt masse kjærlighet og vært så kosete. Der er det fortsatt sånn, vi ser mye på film og spiller spill sammen, går på kino, reiser osv. Så er vi ekstra glade de få gangene 17 åringen er med. 

Anonymkode: 9ba2e...31f

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror på å oppdra barna med sunn fornuft, integritet og magefølelse. At de skal bli best mulig mennesker og se å lytte til dem underveis. Ikke fordi de skal være mine venner og utfylle et sosialt behov hos meg. Også krysser fingre og tær for at min omsorg skal være nok til at de ville være sammen med meg av fri vilje når de blir eldre.

Anonymkode: 06ee6...d3c

Signerer dette. 

Anonymkode: 01895...c27

[Anonym bruker]

Mye kommer sn på hvordan det er å være hjemme. 

Anonymkode: 7e18a...b8c

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mye kommer sn på hvordan det er å være hjemme. 

Anonymkode: 7e18a...b8c

Ja at de syns d er hyggelig hjemme. Lite krangling og at de alltid kan ha m venner hjem?

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du har SMÅ barn og "tenker mye på dette", så bør du søke hjelp. Du har vel ikke fått barn bare for å ha noen til å holde deg med selskap? 

Anonymkode: a65ac...a9d

Herregud æ! Tenker på hvordan legge grunnlaget best for at vi skal ha åpenhet og et godt forhold når de blir ungdom? Ikke for at de skal holde meg m selskap. Dette er for barnas skyld! 

Ta deg en bolle og du ikke har noe hyggelig å komme med.

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud æ! Tenker på hvordan legge grunnlaget best for at vi skal ha åpenhet og et godt forhold når de blir ungdom? Ikke for at de skal holde meg m selskap. Dette er for barnas skyld! 

Ta deg en bolle og du ikke har noe hyggelig å komme med.

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

Du legger i alle fall ikke noe godt grunnlag med å være hysterisk klamre-mor 10 år før problemet i det hele tatt har oppstått...

Anonymkode: a65ac...a9d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du legger i alle fall ikke noe godt grunnlag med å være hysterisk klamre-mor 10 år før problemet i det hele tatt har oppstått...

Anonymkode: a65ac...a9d

Hvem har sagt at jeg er hysterisk?? 🤣 herremin altså, noen er bare ute etter å kverulere istedenfor å svare ordentlig 

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[MollyOdd]

Du sier du gruer deg til de ikke kommer til å være så mye hjemme, samt at du tenker mye på det. Jeg har selv ungdommer i hus. Sosiale unge som trives både hjemme og ute. Grunnlaget blir lagt i barndommen. Snakk med barna, snakk med vennene til barna, slå av mobilen og vær sammen med de. Spis måltider ved bordet og ikke ved tv-en. Da kan man snakke sammen. Sørg for å ha åpent hus, la de få bruke huset, f.eks kjøkkenet. Hos oss er det fritt frem bare de rydder. Gi ungene dine gode opplevelser i form av turer. Skogsturer, brenne bål og være sammen. 

Slutt å grue deg, kanskje får du et ensomt barn og blir sjeleglad når ungen piler av gårde.  Kanskje sukker du inni deg over at huset nok en fredag er fylt med ungdommer. 

[Superdolly]

Jeg har alltid hatt åpent hus for barnas venner. her har vi alltid hatt rom for planlagte besøk, impulsive besøk og overnattingsbesøk. Jeg har stekt utallige vafler (og nå blir jeg vel halshugget for usunt kosthold) og hørt på, snakket med, oppdratt og trøstet barn og ungdommer. Jeg har spist brødskive til middag fordi mitt barn hadde med seg en venn hjem som var sulten, og vi ikke hadde nok mat.

Mine barn har også hatt venner som har hatt det slik: Åpent og inkluderende. Men de har også hatt venner som har hatt streng begrensning på hvor mange som fikk komme inn (bare en om gangen, eller bare to om gangen). Disse vennene har alltid foretrukket å komme hit.

Og nå er eldste voksen og student, og når hun er hjemme kommer barndomsvennene hit. Ja, det hender de kommer uten at hun er hjemme også, og tar en kopp kaffe og prater med meg. Og hun tar med seg studievenner hit, og vi tar imot.

Så jeg har tro på å være inkluderende fra starten av.

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Superdolly skrev:

Jeg har alltid hatt åpent hus for barnas venner. her har vi alltid hatt rom for planlagte besøk, impulsive besøk og overnattingsbesøk. Jeg har stekt utallige vafler (og nå blir jeg vel halshugget for usunt kosthold) og hørt på, snakket med, oppdratt og trøstet barn og ungdommer. Jeg har spist brødskive til middag fordi mitt barn hadde med seg en venn hjem som var sulten, og vi ikke hadde nok mat.

Mine barn har også hatt venner som har hatt det slik: Åpent og inkluderende. Men de har også hatt venner som har hatt streng begrensning på hvor mange som fikk komme inn (bare en om gangen, eller bare to om gangen). Disse vennene har alltid foretrukket å komme hit.

Og nå er eldste voksen og student, og når hun er hjemme kommer barndomsvennene hit. Ja, det hender de kommer uten at hun er hjemme også, og tar en kopp kaffe og prater med meg. Og hun tar med seg studievenner hit, og vi tar imot.

Så jeg har tro på å være inkluderende fra starten av.

Så herlig lesing 💙 for en flott jobb du har gjort! Og da tror jeg jammen jeg er på rett vei 😉 

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

1 time siden, MollyOdd skrev:

Du sier du gruer deg til de ikke kommer til å være så mye hjemme, samt at du tenker mye på det. Jeg har selv ungdommer i hus. Sosiale unge som trives både hjemme og ute. Grunnlaget blir lagt i barndommen. Snakk med barna, snakk med vennene til barna, slå av mobilen og vær sammen med de. Spis måltider ved bordet og ikke ved tv-en. Da kan man snakke sammen. Sørg for å ha åpent hus, la de få bruke huset, f.eks kjøkkenet. Hos oss er det fritt frem bare de rydder. Gi ungene dine gode opplevelser i form av turer. Skogsturer, brenne bål og være sammen. 

Slutt å grue deg, kanskje får du et ensomt barn og blir sjeleglad når ungen piler av gårde.  Kanskje sukker du inni deg over at huset nok en fredag er fylt med ungdommer. 

Er ikke sånn at jeg går å gruer meg! Men håper vi fortsatt vil ha et godt forhold når de blir ungdom og voksne 😊 

De har med mye venner hjem osv allerede og jeg ønsker at de skal føle seg velkommen her. Mannen husker så godt selv da han var ungdom og foreldrene bare ville at han skulle dra ut til andre.

 

Tusen takk for svar. 

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[sug lut]

Ha tid. Bruk tid. Nedprioriter dine egne ønsker om nødvendig.

Vær alltid tilgjengelig. Vær varm og trygg og velg hva du overser og hva du tar kampen om.

Spis sammen rundt bordet, selv når dette innebærer å forskyve middagstider både den ene og den andre veien for å få det til.

Vær hjemme, edru og våken når ungen er ute på kveldene. Tilby å hente - eller krev å få hente som betingelse for enkelte aktiviteter.

Stå i alle konflikter og alt hormongrums. Krev et modikum av normal oppførsel og krev respekt for grenser - men ikke regn med at det kommer av seg selv alltid, i så fall ville jeg vært mer bekymret. Forklar - innen rimelighetens grenser. Uansett om forklaringen kjøpes eller ei er det du som bestemmer. Vær tydelig. Vær en ballvegg, ikke en geleklump. De skal ha motstand. Du gjør ingen en tjeneste ved å ikke sette grenser.

Slipp alltid venner inn. Selv om du i perioder kan bli småsliten av at stua er full av oppkrølla sovende unger med eller uten pledd i sofaer og lenestoler når du tasser ut i pysjen en lørdagsmorgen. De liker seg hos deg - det er et gode i seg selv. Vær en trygg voksen for dine store barns venner.

[sug lut]

Forresten, glemte en ting, unngå alle sånne idiotløsninger som forfektes her jevnlig - at venner sendes hjem, at du ikke gidder å fôre andres barn  og tilsvarende. Om du er god til å inkludere åpne kjøleskapet og skuffene og hjertet, vil barna og vennene deres tilbringe tid hos deg og kanskje til og med sammen med deg - og du kan dessuten få både kaker og boller og pizza servert i sofaen. Mine barn er veldig klar over hvem sitt hus de liker å være i og hvor det bare er utrivelig.

[sug lut]

 

5 timer siden, Superdolly skrev:

Og nå er eldste voksen og student, og når hun er hjemme kommer barndomsvennene hit. Ja, det hender de kommer uten at hun er hjemme også, og tar en kopp kaffe og prater med meg. Og hun tar med seg studievenner hit, og vi tar imot.

Så jeg har tro på å være inkluderende fra starten av.

Jeg tror dette er noe mange foreldre glemmer: at barns venner blir voksne fine mennesker. Jeg har hatt venner av eldste på spontan middag her bare fordi jeg støtte på dem i butikken, jeg har hjulpet med jobbsøknader og peptalk for intervjuer, osv osv. På samme måte som mitt eldste barn har kjempeforhold til særlig en av vennenes far, som deler hennes interesser. Og for den saks skyld på samme måte som min venninne fortsatt omgås mine foreldre - enda mer nå etter hun mistet sine egne. Og jeg har også etter førti år et nært forhold til flere foreldre av mine venninner, og stikker innom dem når det passer. Livet er langt, bygg for framtida.

[Superdolly]

1 time siden, sug lut skrev:

 

Jeg tror dette er noe mange foreldre glemmer: at barns venner blir voksne fine mennesker. Jeg har hatt venner av eldste på spontan middag her bare fordi jeg støtte på dem i butikken, jeg har hjulpet med jobbsøknader og peptalk for intervjuer, osv osv. På samme måte som mitt eldste barn har kjempeforhold til særlig en av vennenes far, som deler hennes interesser. Og for den saks skyld på samme måte som min venninne fortsatt omgås mine foreldre - enda mer nå etter hun mistet sine egne. Og jeg har også etter førti år et nært forhold til flere foreldre av mine venninner, og stikker innom dem når det passer. Livet er langt, bygg for framtida.

Ikke sant. Og den relasjonen er det for sent å begynne å bygge opp når de har blitt voksne og flyttet på hybel, man starter når de går i barnehagen. 

[Anonym bruker]

Veien til ditt barns hjerte går gjennom dets venner...? 

For en fallitterklæring. Å være mamma er noe langt annet enn å spille kompis, i min bok. 

Men det er klart, vidundermedisinen "åpent hus" bør jo kurere det meste av vanskelige situasjoner.

Anonymkode: a65ac...a9d

[Anonym bruker]

På 3.2.2018 den 1.26, Anonym bruker skrev:

Hvis du har SMÅ barn og "tenker mye på dette", så bør du søke hjelp. Du har vel ikke fått barn bare for å ha noen til å holde deg med selskap? 

Anonymkode: a65ac...a9d

Syns det er flott at HI spør om råd jeg. Hun er føre var. God mamma 😊👏🌸

Anonymkode: fa425...437

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Syns det er flott at HI spør om råd jeg. Hun er føre var. God mamma 😊👏🌸

Anonymkode: fa425...437

Tusen takk 💗

Ja jeg bare lurer på hva jeg kan gjøre/si i barndommen for å få d åpne forholdet. Selv fortalte jeg aldri noe til mine foreldre og snakka ikke m mamma om mensen engang. Bærte alt alene og vil IKKE ha d sånn m egne barn. 

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

14 timer siden, sug lut skrev:

Forresten, glemte en ting, unngå alle sånne idiotløsninger som forfektes her jevnlig - at venner sendes hjem, at du ikke gidder å fôre andres barn  og tilsvarende. Om du er god til å inkludere åpne kjøleskapet og skuffene og hjertet, vil barna og vennene deres tilbringe tid hos deg og kanskje til og med sammen med deg - og du kan dessuten få både kaker og boller og pizza servert i sofaen. Mine barn er veldig klar over hvem sitt hus de liker å være i og hvor det bare er utrivelig.

Tusen takk for et flott svar😊

Godt å høre erfaringer fra noen med større barn. Det er slike ting du skriver jeg prøver på allerede. Barna elsker å ha besøk og de har egen loftstue utenfor rommene. Håper de vil bruke tid der når de blir eldre sammen m venner også.

jeg tenker også på dette at jeg håper de tør å fortelle ting hjemme, uten å være redd for å få kjeft. Og at de føler vi kan snakke om alt. For jeg snakket aldri m mine foreldre om ting... og jeg vet ikke hvorfor egentlig. Alt var flaut..

Men prøver nå fra de er små og prate om alt, legge grunnlaget. 

 

Hi

Anonymkode: 3013a...27a

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Veien til ditt barns hjerte går gjennom dets venner...? 

For en fallitterklæring. Å være mamma er noe langt annet enn å spille kompis, i min bok. 

Men det er klart, vidundermedisinen "åpent hus" bør jo kurere det meste av vanskelige situasjoner.

Anonymkode: a65ac...a9d

Klarer du virkelig å få sug lug sin oppskrift til å være negativ? Du må virkelig være et sjarmtroll!

Anonymkode: 6be3b...b0b