Jeg klikker snart! Må ha råd...

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke mer av oppførselen til 14-åringen. Han sliter meg ut. Det må jo være noe vi gjør feil.

Han svarer veldig ofte frekt, han tåler ikke at vi fortsatt bestemmer over han. Alt skal diskuteres og han hisser seg opp i en aggressiv tone. 

Uansett hvordan jeg sier ting til han eller gir han en beskjed, så svarer han aldri på en ordentlig måte. Alt er en kamp med han.

I dag toppet det seg da vi var på besøk og han svarte meg i en frekk tone da og. Jeg ble kjempeflau.

Han får klar beskjed hver gang og får konsekvenser ved inndragning av for eks. PlayStation og tlf. Men, så fort han får det tilbake er det samme leksa.

Jeg kjenner at han bruker meg helt opp.

Hva kan vi gjøre for å få litt orden på dette? Hva gjør dere? Hva ville dere ha gjort?

Anonymkode: 7c5b4...bcf

[Anonym bruker]

Velkommen til "voksenverden" Sånn kan det være å ha 14 åringer. Han er i en mellomalder mellom barn og ungdom, en røsrivelsesperiode. Han tester grenser, og tror at han ikke vil ha grenser, men blir frustrert når grensene ikke er der. Selv har jeg en 17 åring som enda er litt der, men det begynner å gå over.

Frekkheter må du bare snakke med han om at det ikke er greit. Tenk litt på hvordan du helst vil reagere når dere er på besøk og han svarer deg frekt. Vær litt i forkant. Hvis han opplever at du blir flau, så vil han sikkert fortsette med det.

Jeg er den mammaen som gjerne flauer ut ungdommen litt der det passer, f.eks når jeg var vakt på disco som klassen arrangerte, så gikk jeg på dansegulvet og danset litt med ungdommen. Trodde han skulle synke gjennom gulvet

Har egentlig ikke noen ordentlige råd, håper for din del at det snart går over.

Anonymkode: d45bf...61e

[Anonym bruker]

"Konsekvenser" i form av inndratt PlayStation er jo bare tull. Fordi:

1) det er ikke en "konsekvens", men en straff. Eller kall det gjerne en ren hevnaksjon fra deg (ta fra ham noe han liker, for å ta igjen på ham når han gjør noe du misliker)

2) det skaper bare avstand, hat og sinne, og forsterker følelsen av å være ensom, misforstått og urettferdig behandlet.

Du må holde fast i at 14-åringer er SMÅBARN (emosjonelt) men likevel VOKSNE (intellektuelt). Derfor trenger barnet i dem kos, trygghet, ømhet og ubetinget  kjærlighet fortsatt. Mens den voksne i dem trenger å tas på alvor, få begrunnelser, samtaler, logikk, ansvar og anerkjennelse. 

Det du driver med, er å prøve å dressere ham til å gjøre kunster, slik man gjør med en hund. "Do me proud in public", liksom. Men den taktikken er bare med på å nedbryte hans selvfølelse, og å nedbryte tilliten til deg. 

Tror det er lurere å appellere til empatien. Snu det hele på hodet: "Hvordan tror du det føles for meg å høre 'jævla møkkamamma' hver dag? Hvordan ville du likt at jeg ropte 'jævla møkkaunge' til deg når vi gikk i butikken eller var gjester i en bursdag? Ville du bli stolt?" 

Og du kan også stille krav. Forlang at han bruker vettet sitt. Forlang respekt, reis deg opp i all din velde når du får et frekt svar, proklamer høyt at "jeg gidder ikke være i rom med folk som er frekke i kjeften!" ...og så GÅR du, og holder det du lover. Ikke snakk med ham før han selv ber om godt vær, ikke legg opp til noe som skal mildne situasjonen, ikke sleng ut noe redningstau. Krev den respekt du fortjener! 

 

Anonymkode: 3c320...eff

[Anonym bruker]

Har ikke tenåringer selv enda... Men tenåringer kan jo være frekke/freidige for å "tøffe" seg, vise at de ikke lar seg kue eller noe i den duren. Ofte tenker de ikke over måten de svarer på en gang(ha det i bakhodet), så ville ikke tatt det super personlig.

Ta en prat med han måten han svarer på. Prøv å gi han eksempler som han kan relatere til. Hvis du hadde svart han foran hans venner, eller behandlet han som en liten unge foran hans osv. De har empati og glemmer noen ganger at "dølle" foreldre også har følelser og blir lei seg. De forstår veldig godt følelsen av å være flau... 

Husker den tiden godt  Kunne til og med svare frekt uten noen vondt intensjon bak, var en dårlig vane.

Velg dine kamper med omhu og ikke slå hardt ned hver gang det kommer en spydig kommentar... Ikke si noe, men la det bli stille... La 14 åringen kjenne på stillheten og tenke seg litt om.

Ikke regn med endring med en gang etter 1 prat, men etter flere samtaler/avtaler.

Husker at jeg og min mor pleide å gå rett i tottene på hverandre på den tiden... Da pleide min far å ta en "snikprat" med meg... Vi kunne sitte i en bil på vei til noe(flere dager etter en hendelse), hvor han gjerne snakket med meg(ikke til meg) om hvordan jeg oppførte meg. Viste forståelse og fortalte at han ikke var noe bedre på samme alder, men samtidig snakket han om mamma. Altså han var mammas advokat  Han kunne fortelle om at mamma ble lei seg når jeg var sånn og slik . Videre viste han til at mamma også kunne være urimelig når hun var sliten osv. Husker jeg så mamman min i et annet lys etterhvert.

Husk å prat med hverandre og lytt til hva 14 åringen  sier og mener, inngå litt kompromiss her og der. 

Anonymkode: 1a8b1...fca

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

"Konsekvenser" i form av inndratt PlayStation er jo bare tull. Fordi:

1) det er ikke en "konsekvens", men en straff. Eller kall det gjerne en ren hevnaksjon fra deg (ta fra ham noe han liker, for å ta igjen på ham når han gjør noe du misliker)

2) det skaper bare avstand, hat og sinne, og forsterker følelsen av å være ensom, misforstått og urettferdig behandlet.

Du må holde fast i at 14-åringer er SMÅBARN (emosjonelt) men likevel VOKSNE (intellektuelt). Derfor trenger barnet i dem kos, trygghet, ømhet og ubetinget  kjærlighet fortsatt. Mens den voksne i dem trenger å tas på alvor, få begrunnelser, samtaler, logikk, ansvar og anerkjennelse. 

Det du driver med, er å prøve å dressere ham til å gjøre kunster, slik man gjør med en hund. "Do me proud in public", liksom. Men den taktikken er bare med på å nedbryte hans selvfølelse, og å nedbryte tilliten til deg. 

Tror det er lurere å appellere til empatien. Snu det hele på hodet: "Hvordan tror du det føles for meg å høre 'jævla møkkamamma' hver dag? Hvordan ville du likt at jeg ropte 'jævla møkkaunge' til deg når vi gikk i butikken eller var gjester i en bursdag? Ville du bli stolt?" 

Og du kan også stille krav. Forlang at han bruker vettet sitt. Forlang respekt, reis deg opp i all din velde når du får et frekt svar, proklamer høyt at "jeg gidder ikke være i rom med folk som er frekke i kjeften!" ...og så GÅR du, og holder det du lover. Ikke snakk med ham før han selv ber om godt vær, ikke legg opp til noe som skal mildne situasjonen, ikke sleng ut noe redningstau. Krev den respekt du fortjener! 

 

Anonymkode: 3c320...eff

Vi har prøvd dette. Har snakket og snakket, snudd på situasjonen, krevd og forlangt. Det hjelper ikke. Han kan være veldig enig der og da, men en time senere er det samme greia. Og ikke snakke til han bryr han seg fint lite om. Han er fornøyd så lenge han kan få sitte på rommet å spille.

Anonymkode: 7c5b4...bcf

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har prøvd dette. Har snakket og snakket, snudd på situasjonen, krevd og forlangt. Det hjelper ikke. Han kan være veldig enig der og da, men en time senere er det samme greia. Og ikke snakke til han bryr han seg fint lite om. Han er fornøyd så lenge han kan få sitte på rommet å spille.

Anonymkode: 7c5b4...bcf

Ja vel, da. Når dere nå har prøvd det i 2 1/2 år, hver dag, så skal ikke jeg være den som kommer og sier at dere ikke har prøvd hardt nok. Godt jobba.

Anonymkode: 3c320...eff

[Anonym bruker]

På 26.1.2018 den 22.54, Anonym bruker skrev:

Jeg orker ikke mer av oppførselen til 14-åringen. Han sliter meg ut. Det må jo være noe vi gjør feil.

Han svarer veldig ofte frekt, han tåler ikke at vi fortsatt bestemmer over han. Alt skal diskuteres og han hisser seg opp i en aggressiv tone. 

Uansett hvordan jeg sier ting til han eller gir han en beskjed, så svarer han aldri på en ordentlig måte. Alt er en kamp med han.

I dag toppet det seg da vi var på besøk og han svarte meg i en frekk tone da og. Jeg ble kjempeflau.

Han får klar beskjed hver gang og får konsekvenser ved inndragning av for eks. PlayStation og tlf. Men, så fort han får det tilbake er det samme leksa.

Jeg kjenner at han bruker meg helt opp.

Hva kan vi gjøre for å få litt orden på dette? Hva gjør dere? Hva ville dere ha gjort?

Anonymkode: 7c5b4...bcf

Syns de konskvensene dere gir er dårlige. 

Foreldrene mine tok fra meg tlf da jeg var ungdom. Gjett om jeg hatet de enda mer og jeg lagde et realt helvete ! 

Anonymkode: 56f42...40b

[Anonym bruker]

Ta han med til en barne-og ungdomspsykolog. For å snakke ut om hvorfor han oppfører seg slik. Kanskje det er noe han synes er vanskelig/noe vondt han har opplevd. Og hvis ikke, så forstår han kanskje alvoret i å oppføre seg sånn når dere drar inn profesjonelle. Høres uansett ut som at dere kunne hatt behov for hjelp utenfra. Ring familievernkontoret og hør om de kan hjelpe.

Anonymkode: e5a87...8a6

[Havhesten2017]

Les bøkene Tenåringshjernen av Frances E. Jensen og Jesper Juul: tenåringer i familien.

Det er slik de er i denne alderen, de skal løsrive seg. Gi frihet under ansvar. Sliter med de samme tingene, har ingen svar, men jobber beinhard med tålmodighen daglig. Bøkene, særlig Tenåringshjernen gir en masse kunnskap som kommer godt med som forelder. Anbefales!