Hvorfor klarer jeg ikke å gå?

[Anonym bruker]

Er sammen med en mann. Han har en del av kvalitetene jeg er ute etter, han er rettferdig, ønsker informasjon fra alle parter før han gjør seg opp ei mening om en situasjon (dette gjelder også dersom jeg er inkludert, og han tar ikke nødvendigvis parti med meg dersom han ikke er enig i noe, noe som jeg verdsetter), han er veldig kunnskapsrik, trofast og glad i friluftsliv.

Samtidig er han veldig lite empatisk (han klarer ikke sette seg inn i mine eller ungene sine behov og følelser) noe som har ført til at han har sviktet meg mange ganger og jeg har måttet overkompensere ovenfor ungene slik at de ikke skal bli skadelidende. Han er ustrukturert og evner ikke planlegge, noe som fører til store problemer i hverdagen. Han nekter å se på de planene jeg lager, så har gitt opp å lage sette opp tavle. Han blir bare rasende og sur, og i allefall dersom vi har planlagt noe og jeg gjør det og han ikke husker det. Problemet er at han husker sjeldent at vi har planlagt noe, og brånekter han for å noen gang å ha hørt det. Vi krangler masse fordi vi ikke klarer å kommunisere, og jeg greier ikke beherske meg selv lengre. Han har alltid vært oppfarende, men jeg nå har selv jeg begynt  å bli bråsint på han. Han gjør ingenting inne hjemme, og mener at dersom han har gått med søppla en dag den ene uka så bør alle sette STOR pris på han.

Faktum er det at jeg har måtte gjort mange og store tilpasninger for at han skal få gjøre alt han har ment har vært viktig for han. Det har gått på bekostning av helsa mi mange ganger. Nå synes jeg vi har det så dårlig sammen.. Vi prater ikke sammen, vi kysser aldri (kanskje 3-5 år siden sist, jeg husker faktisk ikke sist det skjedde), vi har nesten ikke sex, han sover på sofaen og jeg på rommet... Jeg tenner ikke på han lengre, han er uflidd, ikke veldig hygienisk og overvektig.

Haff, hvorfor klarer jeg ikke å gå?  

Anonymkode: 87c25...513

[Anonym bruker]

Fordi du får noe ut av å være martyren i forholdet, eller den som ordner opp? Eller kanskje du mener du ikke fortjener bedre?

Hva tror du selv?

Anonymkode: f730e...efe

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fordi du får noe ut av å være martyren i forholdet, eller den som ordner opp? Eller kanskje du mener du ikke fortjener bedre?

Hva tror du selv?

Anonymkode: f730e...efe

Jeg forstår det faktisk ikke selv, hvorfor jeg blir... Forholdet er dødt og dysfunksjonelt. Er ingen martyr, for mener ikke at jeg er feilfri mens mannen har all skyld. Det er begge sin skyld at det er gått så langt som det har gjort, jeg kan ikke fraskrive meg eget ansvar oppi det her.

Jeg går hele dagen å drømmer om andre bedre menn. Jeg blir fort betatt av andre menn bare de er litt snille med meg. Jeg skjønner jo at det kommer i fra at jeg savner nærhet og kjærlighet. Jeg gjør aldri noe med det, men jeg tenker jo at det er et symptom. For i mange år (10 år) tenkte jeg ikke slik, da var det bare mannen min jeg så uansett hvor kjekk eller flott en mann var.

 

 

Anonymkode: 87c25...513

[Anonym bruker]

Fordi du er redd for hva fremtiden bringer.

Tro på at alt kommer til å gå bra! Du kommer ikke til å angre 😉 Men du angrer deg blå, hvis du blir hos den mannen, og du plutselig sitter som 85-årig og innser at du kastet bort det eneste livet du fikk, på en idiot som ikke fortjente deg.

Anonymkode: 80a97...253

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår det faktisk ikke selv, hvorfor jeg blir... Forholdet er dødt og dysfunksjonelt. Er ingen martyr, for mener ikke at jeg er feilfri mens mannen har all skyld. Det er begge sin skyld at det er gått så langt som det har gjort, jeg kan ikke fraskrive meg eget ansvar oppi det her.

Jeg går hele dagen å drømmer om andre bedre menn. Jeg blir fort betatt av andre menn bare de er litt snille med meg. Jeg skjønner jo at det kommer i fra at jeg savner nærhet og kjærlighet. Jeg gjør aldri noe med det, men jeg tenker jo at det er et symptom. For i mange år (10 år) tenkte jeg ikke slik, da var det bare mannen min jeg så uansett hvor kjekk eller flott en mann var.

Anonymkode: 87c25...513

Enig med det siste skriver, at du kanskje da er redd for fremtiden, redd for å greie deg selv.

Det forholdet du beskriver er så dysfunksjonelt at det går utover barna dine også. Er det dette du ønsker de skal lære kjærlighet skal være? Kanskje du kan gå pga. dine barn, for at de skal få det bedre?

Anonymkode: f730e...efe

[Anonym bruker]

I morgen, i morgen, men ikke i dag tydeligvis?

Tenk gjennom hvordan du vil ha prosessen. Kort og brutalt eller fortjener forholdet en siste sjanse mtp barn og det hele? Legg en slagplan og la det stå til. Evt. oppsøk privat psykolog for å hjelpe deg sortere tanker.

 

Anonymkode: d65d1...f09

[MaRiAnNe_85]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi du er redd for hva fremtiden bringer.

Tro på at alt kommer til å gå bra! Du kommer ikke til å angre 😉 Men du angrer deg blå, hvis du blir hos den mannen, og du plutselig sitter som 85-årig og innser at du kastet bort det eneste livet du fikk, på en idiot som ikke fortjente deg.

Anonymkode: 80a97...253

 

Endret 26. januar 2018 av MaRiAnNe_85

[Lille krøll]

Fordi forandring er alltid skumlere enn det du har nå. 

Tørr å gi forandring en sjanse. 

Du vet aldri hvor dårlig du har sittet når du sittet på gulvet hele livet. En sofa er fantastisk myk.